1001 og Bokhyllelesing #1: Zadie Smith og On Beauty

On Beauty av Zadie Smith skulle egentlig blitt lest i januar som en del av Lines 1001 – lesesirkel og Heddas bokhyllelesing, men det rakk jeg ikke. I stedet dro jeg den med meg inn i februar og jeg må si at jeg koste meg veldig sammen med Smith sine mangfoldige og særegne karakterer. (Fun fact: On Beauty er visstnok en gjenfortelling av E.M. Forsters Howard’s end. Jeg har ikke lest denne ennå, men innledningen i begge bøkene er ganske like der de starter med et brev – eller en e – post i den moderne utgaven – fra en sønn til en far. Mer om dette når jeg en gang får lest Forster sin roman.)

Ellers så må jeg bare advare om at dette innlegget er et sammensurium av tanker rundt boka – jeg går litt i alle retninger og prøver å fange opp noe av essensen.

I begivenhetenes sentrum finner vi familien Belsey; Howard, brite, nå bosatt i New England, og professor innen kunst ved et progressivt universitet, kona Kiki, afroamerikansk kvinne fra Miami som jobber i helsevesenet, sønnen Jerome som har kastet fra seg familiens ateistiske verdier og blitt kristen, datteren Zora som gjør alt hun kan for å leve opp til farens akademiske idealer og yngstesønnen Levi som mest av alt er opptatt av hip hop. Når romanen starter har sønnen Jerome, til farens forskrekkelse, fått seg en praksisplass hos hans argeste akademiske motstander; den populistiske, konservative og religiøse Monty Kipps, i London og – da sønnen i en e – post gir uttrykk for sin store kjærlighet for Kipps datter Victoria og hevder at han skal fri til henne, vet ikke Howard annen råd enn å kaste seg på flyet til London for å forsøke og forhindre en slik allianse. Det ender selvfølgelig i forferdelse! Denne første delen  heter «kipps and belsey» og den er kort, morsom og tatt helt på kornet. Raskt og med enkle grep, presenterer Smith ulike motsetninger både innad i familiene og mellom familiene gjennom dialoger, tanker og skildringer av dynamikken mellom de ulike personene.  Jeg følte mens jeg leste at dette var et godt eksempel på «show, not tell», for jeg var virkelig der mens det skjedde! De neste delene i romanen er lengre, roligere og en del av det morsomme er erstattet med en mer sår melankoli, samtidig som karakterenes særegenheter og pussigheter gjør at det også er underholdende.

Romanen er bygd opp rundt flere motsetninger som former forholdet mellom karakterene, som driver handlingen videre og som er med på å skape en utvikling for den enkelte person. Vi har den klassiske generasjonskløften; foreldre og barn som ikke alltid forstår hverandre og hverandres valg. Vi har også kulturforskjeller; det å være brite kontra amerikansk, det å være en hvit brite kontra det å være afroamerikansk og hvilke erfaringer man da tar med seg inn i et forhold, og hva hvis man er begge deler slik som barna er? Hvordan påvirker det din identitet og hvordan påvirker det møtet med andre som ikke kjenner deg? Tro – ateisme, tradisjonelt familieliv – feminisme, konservatisme – radikalisme og populisme – intellektualisme er også  motsetninger som er tydelige i møtet mellom Kipps og Belsey. Både Howard og Monty er steile i sine valg og det utvikler seg etter hvert til å bli en maktkamp mellom disse to og de ulike akademiske verdiene de representerer. Det blir selvfølgelig ikke enklere når andre familiemedlemmer ikke alltid er like støttende og lojale mot de selvoppnevnte patriarkene, og egentlig gjør som de vil (om enn i smug).

zadie

Rødt omslag – bokhyllelesing #1

 

Det er mange historier og relasjoner som utforskes i On Beauty og som til sammen gjør den så sammensatt og kompleks som den er; Howard setter Kikis kjærlighet og tillit på prøve ved å innlede et forhold til en kvinne i vennekretsen deres, og det er vondt å lese om kvalene og usikkerheten de går igjennom hver for seg og den manglende evnen til de har til å faktisk prøve å åpne seg for den andre. En annen relasjon som jeg opplevde som sterk og rørende var forholdet mellom Kiki og Monty Kipps sin syke kone. De, som ektemennene, har ulike syn på hva slags rolle man skal ha i hjemmet som mor og kone, men samtidig vokser det frem en fortrolighet og en respekt for den andres syn – noe som ikke Howard og Monty klarer å finne hos hverandre.

Forholdet mellom søsknene Belsey er varmt og nært, til tross for at de er totalt forskjellige individer, og de fremstår også som støttende og til tider frastøtt av foreldrenes utfordringer. Zora er en drivende dyktig student som kan tendere mot å være en skikkelig steber, men som har utfordringer sosialt og som ikke helt vet hvordan hun skal forholde seg til den nye studenten fra en fattig del av byen og forelskelsen hun får for ham. Her ligger også en annen motsetning som Zadie Smith får frem; popkultur – presentert ved Carl og hans gatesmarte, hip hop – fremtoning versus Zora sitt forhold til mer høyverdig, intellektuell kultur. Det hele utvikler seg til et desperat forsøk på å endre noen som ikke trenger å endres. Og så har vi yngstemann Levi, kanskje den av alle som prøver å finne sin egen identitet, sin egen stemme og sin egen kamp å kjempe.

Og i tillegg så er det enda flere personer, relasjoner og historier som er spennende, rare, triste, morsomme og …. ja, som egentlig er som små biter av livet. Alt fortalt gjennom et par år i familien Belseys liv.

wpid-img_20150709_233134.jpg

Jeg har vært så heldig at jeg har hørt Zadie Smith lese høyt fra sine tekster to ganger, og begge gangene er jeg blitt lamslått av hvor utrolig gode tekstene hennes er og hvordan hun bevisst bruker dialekter og sosiolekter for å få frem karakterene sine. Dette mestrer hun også til det fulle i skreven form, og det gjør lesingen både til tider utfordrende, men også utrolig levende og autentisk. Hun er også helt rå i å skape troverdige, ekte dialoger og direkte tale. Du leser ikke, du hører stemmene inne i hodet ditt – alle de distinkte stemmene – uten at du er gal. Jeg er mektig imponert!

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne teksten her, jeg. Kanskje bare med en anbefaling; les Zadie Smith, les On Beauty. Den er vel verdt tiden.

(Og med det klapper jeg meg selv på skuldra for årets første trippel-kryss!)

Lesemål 2016 –

For et år siden proklamerte jeg fornøyd at jeg både hadde lært og ikke lært av målene for 2014. Ja, jeg hadde driti meg ut (unnskyld språket) på de fleste punktene, men nei, jeg hadde ingen planer om å senke ambisjonene. Det eneste jeg trengte, trodde jeg, var mer struktur, mer planer, ja, mer orden på lesingen. Her skulle det meste bestemmes i forkant av hver måned. Det fungerte en stund, og så sklei det ut. Slik som det ofte går, for mye planer på  lesefronten og jeg blir litt rebelsk. Allikevel så klarte jeg å følge målene mine sånn passe. Jeg leste for eksempel 6o av 50 bøker i fjor. Det er mer enn godkjent måloppnåelse! I Heddas lesesirkel deltok jeg på 8 av 9 temaer, også godkjent. Av klassikere leste jeg 11 av 20, det vil si litt over 50%, av disse 11 var 8 i forbindelse med klassiker utfordringen, mens av 15 planlagte 1001 – romaner, ble det bare 6. Det er kanskje den jeg er mest skuffet over. Det er jo ikke akkurat slik at jeg har få 1001 – romaner i hyllene mine… Jeg ønsket å gjenlese mer, men endte kun på 2, mens jeg til slutt greide å lese 17 av bøkene som sto i hylla pr 31.12.14. Jeg hadde også et skrivemål om å skrive om de fleste bøkene jeg leste, men det gikk dessverre ikke. I år, derimot! (Så er det jo ingen som sier at det er for sent å skrive om bøkene jeg leste i fjor – det skal skje!).

lindgren

Og så er vi fremme til målene for 2016! Noen av dem har jeg skrevet om både her og her, her og her, mens andre faktisk ikke er blitt nevnt tidligere – med unntak av i noen kommentarfelt her og der – men det teller ikke. Viktige stikkord er å lese det jeg allerede har, klassikere og 1001, gjenlesing, kontrollentusiast og rebell.

I tillegg til å gjenlese 9 bøker, lese minst 12 bøker av bra damer, delta på 9 runder med Bokhyllelesing og alt i alt lese minst 30 bøker fra min egen hylle, skal jeg også lese 12 klassikere og 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel, samt 5 memoarer, essaysamlinger og/eller sakprosa.

Siden jeg ønsker å lese mest mulig av det jeg allerede har i hyllene mine og  – kremt – kanskje prøve å begrense bokhandlingen noe, som i bittelitt, må jeg være kreativ med mitt neste mål som handler om norske 2016-bøker. De skal jo også leses, fordøyes og diskuteres i god tid før neste nominasjonsrunde! La meg introdusere #siljebrukerbiblioteket. Jepp! Jeg har fått meg lånekort! Takk, Elisabeth! Så målet blir at jeg skal lese 20 norske 2016-bøker, der minst 15 av dem er lånt på biblioteket. Jeg skal selvfølgelig også delta på samlesingene av samtlige bøker på BBP – 15 sine kortlister.

Punktvis vil det da se slik ut:

  • 50 bøker
  • 9 gjenlesinger
  • 12 bøker av bra damer jeg har lest noe av tidligere (Atwood, Smith, Robinson, Sandel, Duras, Montgomery, Nemirovsky, Brookner, Hustvedt, Jackson, Spark og Austen).
  • 30 OTS (i hylla eller på vei til postkassa pr 31.12.15)
  • 9 bøker i lesesirkelen Bokhyllelesing.
  • 12 1001 – bøker i forbindelse med Lines lesesirkel.
  • 12 klassikere
  • 15 #Siljebrukerbiblioteket
  • 20 norske 2016-bøker
  • 6 samlesingsbøker
  • 5 memoarer, essays og/eller sakprosa.

Og selvfølgelig gir jeg meg selv tillatelse til å få både dobbelt- og trippelkryss. Jeg er jo ikke dum!

Når det gjelder skriving så er alltid målet å skrive noe om det meste jeg leser, og selv om det ikke gikk helt i fjor, så gyver jeg løs på 2016 med nyspissede blyanter og kritisk blikk – her skal det skrives!

Ønsk meg lykke til!

Hvilke lesemål har du for 2016?

 

 

4. desember: helgas leseplaner.

4. desember! Fredag! Leseplaner! Jeeeei!

Og det tror jeg var nok utropstegn på en stund. La oss gå videre til dagens tema; hva er det egentlig jeg skal lese i helga?

Det er ikke noe enkelt svar på dette, for selv om jeg har bøker jeg burde lese ferdig, så kjenner jeg meg på en måte litt matlei. Ingen av bøkene jeg burde lese gir meg den følelsen og den opplevelsen jeg er på jakt etter. Jeg leser, jeg ser at setningene er velskrevne og innerst inne vet jeg at dette er bøker jeg mest sannsynlig vil like. Det er bare det at akkurat her og nå så har jeg lyst på noe helt annet. Jeg vet bare ikke helt hva. Jeg er for vinglete. Det ene øyeblikket vil jeg lese det ene, for så hoppe til det andre; fra 1001 – bøker og nye norske til klassikere og engelske bøker av ymse slag. Det er et skikkelig virrvarr. Og jeg finner ikke helt roen.

image

Så derfor er også leseplanene for denne helga et salig rot: 1001 – romanen Oranges are not the only fruit fordi jeg trenger et kryss og fordi jeg er så nysgjerrig på Jeanette Winterson, Før de henter oss av Peter Franziskus Strassegger fordi den er ny av året (men akkurat nå sliter jeg med motivasjonen), Erlend Loe fordi jeg trenger hans underfundige og rare humor og Dickens fordi – ja, Dickens. Og nå, mens jeg skriver, så kom jeg på at jeg faktisk burde prioritere Jenny av Sigrid Undset!

Ja, jeg sa det: virrvarr!

Hva skal du lese i helga?

Bokhyllelesing #8: Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson

Forrige uke gikk startskuddet for runde åtte i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing, der vi hver sjette uke børster støv av noen av bøkene som står ulest i hyllene våre og leser etter et gitt tema. Temaet denne gangen var å lese en bok fra 1800 – tallet, og jeg valgte til slutt å gå bort fra den opprinnelige planen om å lese Wilkie Collins The Woman in White, og i stedet konsentrere meg om Dr. Jekyll og Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson. Det var egentlig ikke noen spesiell grunn til at jeg byttet, det var bare at sistnevnte var kortere og at jeg kunne fornemme at en ny leserekord var innen rekkevidde. 1001 – kryss hadde jeg fått uansett. I retrospekt tror jeg kanskje at jeg hadde fått mer ut av å lese Collins, for jeg må være ærlig å si at historien om den gode doktoren Jekyll og hans forkrøplede, ondskapsfulle «venn» ikke imponerte meg noe særlig – ikke en gang da jeg la all godvilje til.

Processed with VSCO with x1 preset

Konseptet i romanen  – og utfallet av historien – er kjent for de fleste, også for de som ikke har lest romanen, vil jeg tro. Jeg velger derfor ikke å gå spesifikt inn på selve handlingen, men hopper like så greit rett til mine egne tanker rundt boka. For det er jo noe besnærende og interessant med Dr.Jekyll og Mr. Hyde og mysteriet som Stevenson maler frem på relativt få sider. Jeg liker ideen hans og forsøket hans på å skildre menneskets dualitet og kampen mellom det gode og det onde som kan befinne seg i den enkelte. Og til tider er det også godt utført, spennende og smånifst. Dessverre skjems historien av alt for mange ufullstendigheter i begynnelsen; det blir vist til hendelser som ikke er beskrevet og som leser fikk jeg følelsen av at jeg var en slurvete leser som ikke hadde lest godt nok, fordi både forfatter og forteller tok det for gitt at mottakeren (jeg) visste noe jeg ikke hadde grunnlag for å vite. Slikt er både irriterende og frustrerende, samtidig som det ødelegger for flyten. Takk og pris ble dette bedre etter hvert som historien utfoldet seg, men da fordi at disse tingene endelig ble forklart. Jeg lurte lenge på om dette kunne skyldes oversettelsen – at jeg kanskje hadde fått tak i en forkortet versjon – men etter å ha hørt første kapittel på lydbok på engelsk, så er det nok bare skrivestilen til Stevenson som ikke fungerte optimalt for meg. En annen ting som heller ikke bidro til å øke leseopplevelsen var at romanen igjen og igjen ble beskrevet som en psykologisk thriller i forordet av Nils Nordberg, noe som gjorde at jeg forventet meg noe annet enn det jeg fikk. For Stevenson tar jo ikke akkurat noe dypdykk i menneskets psyke med denne romanen, slik som for eksempel Èmile Zola gjør i Thèrese Raquin. Jeg synes nok heller at gotisk røverroman er en beskrivelse som passer bedre på Dr. Jekyll og Mr. Hyde, men meg om det.

Jeg ble altså ikke helt overbevist av Stevensons roman, men hei, jeg fikk to kryss!

Ta turen innom Hedda og les om flere bøker fra 1800 – tallet (og mye annet spennende).

Bokhyllelesing #7: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery – noen tanker.

For et par uker siden gikk startskuddet for den sjuende utfordringen i Heddas bokhyllelesing; les en bok som originalt er skrevet på fransk. Jeg valgte en bok som har stått i hylla siden tidlig 2010 og som også er en 1001 – roman: Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ,og jeg er godt fornøyd med det valget!

I denne romanen befinner vi oss i en herskaplig bygård i Paris der portnerkona Reneè ikke er som portnerkoner flest – et faktum hun prøver å skjule for omgivelsene så godt hun kan. Der «vanlige»portnerkoner leser blader og ser på dårlige TV – program, er Reneè opptatt av de russiske klassikerne, kunst og film. I bygården bor også den høyt begavede 12 åringen Paloma, som føler at hun har gjennomskuet samfunnet generelt og foreldrene og deres like spesielt, og som derfor ikke har noe å leve for. Synsvinkelen altererer mellom Reneè og Paloma. Store deler av romanen er Reneè sine skildringer og betraktninger, men disse blir brutt opp av Paloma sine dagboknotater. Dette skiftet av forteller fungerer godt. De har hver sin særegne stemme, og selv om Paloma sin stemme ikke virker troverdig for en «vanlig» 12 – åring, så funker det allikevel da hun, som nevnt, skal være veldig intelligent. Om Barbery hadde klart å portrettere et barn, er jeg derimot usikker på?

pinnsvinetseleganse

Jeg anser Reneè som romanens hovedperson, selv om synsvinkelen altså skifter mellom henne og Paloma, og hun er en karakter som jeg både blir nysgjerrig på (Hvorfor dette spillet for å være usynlig? Hvorfor er hun så opptatt av å opprettholde klasseskillet?) og litt irritert på – av samme grunn. Litt etter litt, i takt med at hun åpner seg opp for andre, får leseren også vite mer. Reneè er på en måte historiens pinnsvin; et lite vesen som gjemmer seg unna og viser omgivelsene et piggete og uvennlig ytre, men som bak piggene skjuler både sjarme, kunnskap og vennlighet.

Romanen er godt skrevet, og det er mange av betraktningene som treffer godt og er både smarte, vare og rørende. Reneè har en hang til digresjoner som på en bra måte viser hennes intellekt og hennes fobi mot å vise dette til omverdenen. Jeg opplever at disse fungerer svært godt når de er blandet inn i den øvrige handlingen, men at det blir ganske pretensiøst og pussig når en vilkårlig tankerekke får et helt eget kapittel å utfolde seg på. I motsetning til når de naturlig er en del av helheten, bidrar denne sistnevnte typen digresjoner verken til å utdype Reneès karakter eller drive handlingen videre. Dette er ikke noe som tok fra meg lesegleden og interessen for romanen, men det føltes unødvendig.

Pinnsvinets eleganse handler om å tørre og komme ut av skallet sitt og vise andre hvem man egentlig er. Den handler om det å ha tillit til andre mennesker, en tillit om at det faktisk er noen som vil deg vel, og den handler om at man ikke er sin sosiale bakgrunn. Dette var en roman som krøp langsomt inn under huden på meg. Den var ingen umiddelbar bokkjærlighet, men heller en langsom èn, som nok blir værende en stund.

Anbefales!

(Jeg har ikke noe fornuftig sted å sette inn Kakuro og min litterære crush på ham, men han er bare en helt nydelig karakter som jeg blir helt varm av å tenke på).

(Og slutten!!!)

Leseplaner for mai 2015.

Normalt sett pleier jeg å  lage ett lengre innlegg der jeg skriver en del om måneden som har gått samtidig som jeg presenterer den nye månedens leseliste.

Denne gangen gjør jeg det litt annerledes. I og med at oppsummeringa vil inneholde samleanmeldelser av aprilbøkene, så har jeg en ørliten følelse av at akkurat den posten vil være langt også etter Skribleri-standarden, og jeg velger derfor å dele opp innlegget i to deler. Dette første vil handle om leseplanene for mai – med svært hårete mål!

Ok, la oss sette i gang!

I forrige post skrev jeg litt løst om sommerens Parisplaner, og i tillegg til A moveable feast av Ernest Hemingway, håper jeg på å få lest Jeremy Mercer sine memoarer fra sitt opphold på Shakespeare & Co: Books, Baguettes & Bedbugs nå i mai. Jeg mener hallo!? Paris og bokbutikk – det står jo praktisk talt Silje på forsiden!

image

I Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing er turen kommet til temaet «Les en russisk roman». Planen er å få lest Forbrytelse og straff av Dostojevskji, men jeg mistenker allerede nå at det er et veldig optimistisk prosjekt. Lysta er vel heller ikke helt til stede må jeg innrømme. Kan det være pollenet som gjør meg så ukonsentrert? Uansett;  jeg skal begynne på denne klassikeren og så får det ta den tiden det tar.

«Pust dypt. Inn. Ut. Ingen stress.»

To aprilbøker blir med over til denne måneden; The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas og Simon Stranger sin De som ikke finnes. Bøker jeg gleder meg til å enten fortsette med eller til å begynne på.

Da skulle jo alt være klart? Eller? 

– Neeeeei, ikke helt. I det siste har jeg kjent at jeg kribler etter å sette meg ned med en eller annen fantasy! Så jeg holder mulighetene oppe for at jeg kanskje må gjøre noe for å tilfredstille denne kriblingen.  Vi får se ;-).

Hvilke leseplaner har dere for mai? 

  

#4/2015: oppsummering mars og leseplaner april.

April! Påske! Vår! Jeeeei!

Snøen smelter, tjukke vintersko og jakker skiftes ut med lettere varianter, hestehoven titter igjen opp etter det vanlige – men akk så overraskende – mars-uværet og sola skinner før du står opp på morgenen og den varmer når du vender ansiktet opp mot den. Finnes det noe bedre?

Ikke i min verden; alt blir lettere og deiligere når de mørke, korte dagene sakte men sikkert blir byttet ut med de lyse og lange. Jeg elsker våren!

Og – siden den noe vinglete vårmåneden mars har sagt farvel og vi har ønsket den noe mer stabile (??) april velkommen – er det på tide med en oppsummering og presentasjon av nye leseplaner.

leseplanermarsI mars var planen lese bøkene på bildet over, og jeg klarte å fullføre to av tre (selv om de ti siste sidene ble lest i går, 1. april, teller jeg den med i marsstatistikken). For noen er det kanskje et dårlig resultat, men jeg er fornøyd med at jeg stort sett holdt meg til de bøkene jeg hadde plukket ut. Første bok ut var 1001 – romanen og «klassiker på over 500 sider» – boka The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas. Med sine ca 1300 sider brukte jeg store deler av måneden på den – uten å bli ferdig, vel og merke, men jeg likte det jeg rakk. Det er så deilig å lese en skikkelig episk murstein med godt driv, skurker og helter og jeg vet ikke hva. Den blir selvfølgelig med meg videre.

Jeg innså etter hvert at jeg måtte legge Greven litt fra meg for å rekke og bli ferdig med månedens samlesingsroman; Finne ly av Aina Basso. Hva jeg synes om den kan du lese mer om her, kortversjonen er at jeg begynner å få et alvorlig problem når det gjelder stemmegivingen til Bokbloggerprisen 2014. Den andre boka jeg fullførte var Angela Carter sin novellesamling The Bloody Chamber, som jeg leste i forbindelse med runde tre i Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing 2015. En egen tekst kommer innen søndag.

Statistikken blir følgende:

  • 11,3/50 bøker lest.
  • 5,3/20 klassikere
  • 2,3/15 1001 – bøker
  • 2,3/12 fra klassikerutfordringen (3,3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 3/9 fra bokhyllelesingen (full deltakelse!)
  • 1 gjenlesing
  • 9,3 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.
  • 2 bøker kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 2 i år!)

Planen videre!

Månedens samlesingsbok må selvfølgelig leses. Denne gangen er det den første boka som er nominert i Åpen klasse: De som ikke finnes av Simon Stranger. I tillegg skal jeg selvfølgelig lese videre i The Count of Monte Cristo. Med tanke på lesehastigheten min de siste månedene burde jeg kanskje ha satt en strek der, konsentrert meg kun om disse to bøkene. Men, nei da! I april skal det leses!

april

Etter å ha lest Kultursnobb sin fabelaktige anmeldelse av Lena Dunhams Not that kind of girl, bestemte jeg meg for å lese den pronte. Så sagt, så gjort – jeg begynte på den i går og er allerede godt i gang. Og jeg liker det jeg leser. Jeg er også – etter litt for mye innblandinger i et kommentarfelt som omhandlet en lesesirkel jeg i utgangspunktet ikke er med i for tiden – tvangsinnmeldt i nettopp denne lesesirkelen. Ingalill er streng og godtar ikke noe fjas om Northug  – men er det egentlig noen annen måte å håndtere den mannen på, undrer jeg? Uansett; temaet er forbrytelse og straff, og i den forbindelse skal jeg lese Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham. Boka handler om to jenter som sammen planlegger å drepe den ene jentas mor – og fullfører det – og rettsaken som følger. Dersom dette høres kjent ut selv om du ikke har hørt om boka, så kanskje du har sett Peter Jacksons film Heavenly Creatures med Kate Winslet, som også er basert på disse hendelsene? Hvis ikke, så anbefales den.

Jeg må også ha mer fokus på klassikerne og 1001 – romanene, og siden jeg allerede nå kjenner at Paris lokker, passer det godt med Emile Zola sin mørke, men korte, roman Therese Raquin. 1001 – bok + «klassiker med et navn i tittelen» = dobbelt kryss!

Pjuh!

Ja, og så må jeg ikke glemme at jeg øver  meg på å lytte til lydbøker – Odysseen av Homer var en suksess, men siden jeg med den hadde både bok og lyd så teller det kanskje ikke? Jeg anser meg uansett som en novise, og da Ingalill anbefalte The girl on the Train av Paula Hawkins som et kjekt sted å begynne, så gikk jeg for den. Jeg hører litt nå og da, gjerne før jeg legger meg og når jeg går tur – det funker. Det er dessuten mye tryggere å ha en bok i øret enn en bok i handa når man går tur – gammelt jungelord.

Hvordan ligger du an med lesemålene dine? Var mars en god måned? Hvilken bok likte du best? Og tilslutt; hva skal du lese i april og har du lest noen av mine utvalgte?

bokpus

God påske fra bokpusen Narnia og meg!

Bokhyllelesing #2: Odysseen av Homer.

Har dere hørt om bokbloggeren som meldte seg på en leseutfordring, pliktoppfyllende leste boken hun hadde valgt og publiserte et innlegg i god tid før fristen gikk ut?
Ja?
Det har jeg også – og i forbindelse med Hedda sin Bokhyllelesing #2: Lese et drama fra antikken, var det flere som var flinke og rakk tidsfristen.
Jeg – som dere skjønner – var ikke blant dem denne gangen. Ikke for det, jeg leste faktisk en god del av Odysseen i uke 8. Ja, jeg skrev til og med  noen innlegg om det (her og her). Men så møtte jeg Amanda Palmer, reiste til Paris  – der det føles mye mer naturlig å sitte på en kafe og lese i en fysisk bok enn å lytte til en lydbok. Og – ja –

paris

Det er strengt tatt ingen unnskyldning. Vi befinner oss nå i uke 11, det episke diktet ble lest/lyttet ferdig i slutten av uke 9. Jeg har bare vært travel og lat. I den rekkefølgen – når jeg først har hatt tid, så har jeg altså vært lat.

(Jeg må forresten advare om at denne teksten kan være litt springende, Odysseen er et vanskelig verk å skrive om.)

Så hva er egentlig Odysseen?

Det er ikke, selv om temaet i Bokhyllelesingen var det, et drama fra antikken. I stedet er det et av Homers to store heltedikt. Det første er Illiaden som tar for seg slaget ved Troja, mens Odysseen er det andre som forteller historien om Odyssevs og hans lange kamp for å komme hjem til sin kjære Penelopeia og sønnen Telemakos. Diktet antas å være utgitt i år 720 f.Kr og anses som et av hovedverkene i den vestlige kanon. Det består av 24 sanger og er skrevet i en verseform som kalles daktylisk heksameter. (Takk, Wikipedia!)

En humpete start!

Den norske utgaven som jeg ga meg i kast med først er gjendiktet i overnevnte verseform av P. Østbye (Fun fact: Han benevnes med tittelen «rektor», og som skolemenneske selv – i samme kommune som han jobbet i, synes jeg det er hyggelig at dette blir vektlagt. Akk ja, slik var det i 1922).  Uten å ha noe forkunnskaper om denne formen, så opplevde jeg at den var svært vanskelig tilgjengelig. Språket var arkaisk og jeg syntes det var vrient å få tak i selve essensen, det episke i heltehistorien. Det lyriske overskygget det episke:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,                                                                                                                                  da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

s 5

Dette er ingen kritikk av oversettelsen, som blir sett på som en filologisk bragd. Det sier nok mye mer om min erfaring og kunnskaper om episke heltedikt fra antikken spesielt  og ulike verseformer generelt. Men – etter å ha lyttet meg igjennom teksten, så oppleves ikke den skrevne teksten som så uoverkommelig lenger heller.

Gammel bok på hånden, ny bok på øret…..

wpid-img_20150215_120815.jpg

Selve ideen bak lesesirkelen Bokhyllelesing er jo at vi skal tørke støv av gamle, uleste bøker fra hyllene våre – og på dette punktet må jeg innrømme at jeg – etter å ha jobbet meg langsomt gjennom noen få sider på et par dager – jukset litt og lastet ned Odysseen som lydbok…. Oversatt av W.H.D. Rouse og fortalt av Anthony Heald, fikk jeg en helt annen opplevelse av verket. Jeg vet ikke om dette stemmer, men både denne oversettelsen og andre engelske utgaver jeg har snust på er mer prosa, enn lyrisk, i formen. Kanskje det også kan ha gjort at lesingen/lyttingen opplevdes mer tilgjengelig for min del?

Selve historien:

Som nevnt, Odysseen av Homer, handler om Odyssevs, som etter å  ha kjempet i slaget ved Troja, skal føre skip og mannskap hjem til kjente og kjære i Ithaka. Reisen går ikke som planlagt, og de møter mange hindre og utfordringer. Da diktet begynner har han mistet skipet sitt, mannskapet er døde og han er holdt fange av den vakre og forføriske nymfen Kalypso. Hjemme i Ithaka har kona Penelopeia utfordringer med å holde alle frierne, som har kommet i den tro at Odyssevs er død, unna, mens sønnen Talamakos er bekymret for at disse vil spise dem fra gård og grunn. Gudene samles for å finne en løsning på situasjonen, og med Athene i spissen klekker de ut en plan for å redde Odyssevs og gjenforene familien.

Historien er ikke lineær, og vi blir først kjent med de ulike hendelsene i etterkant av slaget og frem til fangenskapet, da Odyssevs kommer seg unna Kalypso og ender opp hos faiakernes konge Alkinoos.  Parallelt følger vi Talamakos og hans ferd for å finne faren. Dette er et grep som gjør diktet mer interessant og spennende å lese/lytte til.

Gudenes inngripen:

Jeg er fascinert av gudenes rolle i menneskenes liv i den greske mytologien, og i Odysseen er det mye guddommelig inngripen. Det er gudene som iscenesetter alt som skjer; menneskene er på et vis spillebrikker som gudene flytter rundt på det store spillebrettet som kalles verden. Mest tydelig er det i begynnelsen der alle gudene – med unntak av Poseidon, som bærer nag over Odyssevs, – er samlet på Olympen for å finne en løsning på situasjonen. Athene tar på seg  ulike menneskehammer og manipulerer de rundt seg slik at alt til slutt ender slik hun og de andre gudene ønsker at det skal ende.

Men gudene er ikke bare hyggelige spillmestere, dersom menneskene ikke følger retningslinjene og forventingene, straffes de hardt. Et eksempel på gudenes vrede og menneskenes dumskap  finner vi i den tolvte sangen der mannskapet spiser Helios, solgudens, buskap etter å ha fått streng beskjed om at de bør holde seg langt unna øya hvor disse dyrene beiter:

….. «Zevs, vår mektige far, og I salige guder tilhope.                                                                                                                                             La nu de svenner som følger Laertes’ ætling Odyssevs                                                                                                                                         bøte, fordi de i frekkhet har drept de okser som alltid                                                                                                                                         var meg en fryd, når jeg steg på den stjerneglitrende himmel,                                                                                                                           og når jeg dalte på ny med min vogn fra himlen mot jorden.

…..

«Snart skal jeg splintre det ilende skip i stumper og stykker                                                                                                                                 ute på vinfarvet hav med det flammende lyn fra min høyre.»

s 185 – 186

Denne hendelsen blir det også referert til i sang en når gudene samles:

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;                                                                                                                                         ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudeløse frekkhet,                                                                                                                       så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,                                                                                                                       solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

s 5

Nei, man skulle ikke komme her og tro at man kunne overstyre gudene med unnskyldninger og et ekstra tempel!

Konklusjon:

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke koste meg med Odysseen, til det var det for mye jobb. Samtidig så må jeg ikke nødvendigvis «kose meg» med en bok for å sette pris på den. Nå er det gått to uker siden jeg fullførte den, og mens jeg har sittet her og skrevet, så ser jeg jo at jeg har fått mye mer ut av den enn jeg trodde da jeg hadde hørt siste setning. Det er tilfredsstillende!

Så ja, jeg er glad for at jeg leste Odysseen av Homer, og til tross for at det var en jobb, så ville jeg ikke vært opplevelsen foruten.

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Bokhyllelesing #2 – en oppdatering: kunsten å lytte-lese til et episk heltedikt. Eller?

Som nevnt i et tidligere innlegg, har det denne uka vært lesing av bok nummer to i Hedda og Bjørg sin lesesirkel Bokhyllelesing som har stått i fokus. Oppgaven denne gangen var å lese et drama fra antikken, og siden jeg ikke hadde et ulest drama i hyllene mine fikk jeg lov til å kaste meg over et episk dikt – nærmere bestemt selveste Odysseen av Homer.

wpid-img_20150215_120815.jpg

Lesingen – og lyttingen – har gått over all forventning, og selv om jeg ikke direkte nikoser meg med verket, så kjenner jeg en viss form for tilfredsstillelse av å lytte på og lese om Odyssevs strabaser etter slaget ved Troja og veien hans hjem til kone og barn. Jeg skjønner og føler at dette er noe stort, og det er så flott å få oppleve at en tekst, skrevet for flere tusen år siden, fortsatt er lesbar, fortsatt er underholdende og fortsatt kan gi leseren innblikk i noe helt annet.

Men jeg har også oppdaget noe annet; det tar tid å lytte-lese en bok med en helt annen oppbygging en en «vanlig» bok – særlig når man i utgangspunktet er en dårlig lydboklytter – uansett sjanger og form. Det tar tid fordi jeg – selv om jeg slapper av – ofte ender opp med å slappe så fullstendig av at jeg sovner. Og da kan jeg jo ikke bare fortsette med å lytte! Jeg må spole tilbake og lytte en gang til, samt finne ut sånn cirka hvor jeg er i den norske utgaven jeg leser i ved siden av. For å unngå at jeg leser samme sang om igjen og om igjen, har jeg plukket ut en annen bok som jeg kan lese på senga; The art of asking av Amanda Palmer. Åh! For ei dame! For ei bok!

palmer

Tilståelse: I dag har jeg kun lest Palmer *rødme, rødme*.

I morgen (eller i dag når dette blir lastet opp) drar jeg til Paris (hipp hurra og hurra meg rundt) med Elisabeth. Både Homer og Palmer blir med meg, og førstnevnte håper jeg gjør seg skikkelig i favorittbyen.

Så…

…… jeg rekker dessverre ikke å få ferdig Bokhyllelesingsinnlegget i tide. Jeg blir nok heller dessverre nærmere en uke for sen.

Som plaster på såret så kommer det nok noen La petite madamme et Paris – innlegg i løpet av uka.

Au revoir 🙂

wpid-img_20140707_192910.jpg