Lesesirkel 1001 bøker: Kafka på stranden av Haruki Murakami

Det er fremdeles bare januar men jeg har allerede møtt romanen som jeg erKafka ganske sikker på blir min store bokkjærlighet i 2013! Kafka på stranden er skrevet av Haruki Murakami, den er mitt aller første møte med denne japanske forfatteren (og definitivt ikke det siste) og jeg har lest den som en del av Lines lesesirkel.

For å være helt klar; Kafka på stranden er en merkelig roman. Jeg tror det er en av de bøkene man enten faller pladask for eller så liker man den ikke i det hele tatt. Jeg er jo, som nevnt, en av de som falt nesegrus, men når jeg nå setter meg ned for å skrive om hva det var som gjorde at denne leseopplevelsen ble helt ekstraordinær – ja, så er det vanskelig å finne ord som beskriver det godt nok. Det til tross for at jeg både har skrevet post – it notater, markert i margen(!!) og skrevet tankene mine ned i min helt nye Moleskine bokdagbok (ikke relevant, men den er bare så fin…). Men jeg skal prøve så godt jeg kan.

Vi møter Kafka Tamura som på 15  – årsdagen sin rømmer hjemmefra. Han er vokst opp med faren og innprentingen av en profeti om at han kommer til å drepe sin far og voldta sin mor og søster. Han reiser fra Tokyo til Takamatsu for å unngå denne skjebnen, men også for å lete etter moren og søsteren som forsvant da han var liten. Kafka har alltid vært en ensom gutt, og det eneste stedet han føler seg helt hjemme er på biblioteket. Når han kommer til Takamatsu leter han derfor opp et lite privat bibliotek der han kan tilbringe dagene. Der møter han Oshima og den mystiske bestyrerinnen Saeki som hjelper ham når noe uforklarlig skjer.

Parallelt med historien om Kafka følger vi også den eldre mannen Nakata. Etter en merkelig hendelse i barndommen der han mistet både alle minnene sine, samt halve skyggen sin, har han vært av den mer enkle sorten. Men en evne har han fått; han kan prate med katter (misunnelig!!!). Etter å ha arbeidet som møbelmontør, er han nå arbeidsledig, men han sper på trygden ved å ta oppdrag som kattefinner. Ingen er bedre enn Nakata på det feltet. Det er mens han er på let etter en liten kattefrøken at han blir ført til den mystiske figuren Johnny Walker, som på groteskt vis samler på kattesjeler. Ting skjer og plutselig er Nakata på flukt fra politiet og med et merkverdig driv mot nettopp Takamatsu. Slik nærmer livene og skjebnene til Kafka og Nakata seg hverandre.

Kafka på stranden av Haruki Murakami er for meg en helt utrolig magisk, fascinerende, vakker og velskrevet roman. Murakami har skapt et helt eget univers med utgangspunkt i Japan – et Japan som tilsynelatende ser ut som «vårt» Japan, men der det for eksempel kan regne fisk, mannen fra Kentucky Fried Chicken plakatene er en innkaster uten fast form og sjelen til levende mennesker kan gå igjen i en yngre utgave. Eller? Det er vanskelig å si hva som er ekte og virkelig og hva som er drøm i denne boka. Er det for eksempel en mellomting? En tilstand mellom virkeligheten og en drømmeverden/det hinsidige? Jeg vet ikke, men det jeg vet er at Haruki Murakami drar sjangeren magisk realisme et par hakk forbi det som er normen. Dette er en historie full av absurditeter og uforståeligheter. Og  vet dere hva? Jeg elsker det!!  Det er litt som med en David Lynch film; du må godta premissene og la deg føre og forføre inn i et helt nytt univers for at det skal funke, og det var nettopp det jeg gjorde med Kafka på stranden. Jeg lot meg oppsluke, jeg var der sammen med Kafka og Nakata og opplevde og følte det de opplevde og følte – sammen med dem.

Murakami skriver svært godt og medrivende. I Kafka på stranden er det forskjellige fortellerstemmer og ulike synsvinkler. Kafka forteller selv i førsteperson, mens Nakatas opplevelser er skildret i tredje person. I tillegg er romanen krydret med rapporter fra en hendelse under 2. verdenskrig – ja, riktig, den som «ødela» Nakata og avisartikler. Jeg opplever disse variasjonene er med på å skape en egen spenning og gjør fremdriften mer intens. I tillegg så setter jeg pris på alle de kloke og vakre skildringene til forfatteren; Murakami skaper karakterer som er genuint interessert i for eksempel litteratur og kunst og det er så mye som blir sagt og beskrevet som får meg til å tenke og reflektere, og som rett og slett gir meg gåsehud:

Minner er noe som varmer kroppen fra innsiden. Men samtidig er det noe som river den i stykker fra innsiden. s 463

Andre setninger sjarmerer meg og får meg til å nikke gjenkjennende:

 Når jeg tar bøkene ut av hyllen og åpner dem, sender de ut en duft av gamle dager. Det er en særegen lukt av dyp visdom og intense følelser som har ligget og hvilt mellom boksidene, og som nå slippes løs. s 46.

Jeg opplever Murakami sin stemme rett og slett som en eksplosjon av fortellerglede, den er leken og lett, og det er en fryd å lese.

I tillegg til å skrive om uforklarlige og rare hendelser, katter, kjærlighet, identitet og tilhørighet, kompliserte foreldre/barn – forhold og leserglede på en utrolig god og levende måte, så har Murakami også klart å skape et persongalleri av en annen verden. De er alle – Kafka, Nakata, Saeki, Oshima og Hoshino -, som alt annet i dette universet, underlige og snåle, men samtidig så er de så ekte og nydelige. De har sjel, jeg kjenner dem inne i meg fremdeles, selv om det er en uke siden jeg leste ut romanen! Deres gleder har blitt mine gleder – ja, jeg har sittet og smilt fjollete ut i lufta av enkelte ting de opplever som er så finfine, og deres sorger har satt seg i meg som en vond knute. Den karakteren som nok satt seg ekstra i meg er Kafka selv – gutten som prøver å flykte fra skjebnen, men som i løpet av boka opplever at er det noe som ikke kan rømmes fra så er det det som er skjebnebestemt (jeg vil allikevel påstå at han kom ut av det hele litt mer hel enn stakkars Kong Ødipus, men det er en annen sak).

Kafka på stranden er en bok der mye skjer på ulike og mer eller mindre forståelige plan. Den gir ingen klare og definitive svar, men mer små og subtile antydninger – hvordan de skal tolkes er opp til oss lesere. Enkelte tråder er kanskje veldig løse – hva var egentlig greia med Johnny Walker? og den blodige skjorta til Kafka? – men summasummarum så var dette en helt særegen og nydelig leseopplevelse! Jeg vil ha mer!

Flere innlegg om denne boka finner du hos fine Line!

Og med det har jeg lest årets andre (!!) 1001 – bok! Hvor skal dette ende?