#2 Siden sist…

… har jeg lest ferdig The Luminaries av Eleanor Catton. Jeg brukte tre uker på den, og jeg satser på å få skrevet en anmeldelse i løpet av uka. Kortversjonen: Jeg likte den godt.
… har jeg sett TV – seriene Defiance (sesong 1), Broen (sesong 2) og Bones (sesong 8). Den første er en sci-fi som minnet meg om Firefly, mens de andre er, som dere helt sikkert vet, krim. Gode serier, og jeg gleder meg til fortsettelsene. Er det flere enn meg som har lagt merke til at Saga og Bones har en del fellestrekk?
… har jeg startet så smått å se Buffy igjen ♥.
… har jeg begynt å forberede neste års lesemål og bøker som Foundation av Isaac Asimov, Shikasta og The marriages between zones three, four and five – begge av nylig avdøde Doris Lessing – er godt plassert i hylla. (Er det noen som gjetter hva slags lesemål disse går innunder? ).
… har jeg latt meg forføre av et interessant konsept og gått til innkjøp av S av J.J.Abrams og Doug Dorst.

image

image

image

… har jeg begynt på Leksikon om lengsel av Hilde Østby – forløpig har jeg både ledd høyt, fnist stille for meg selv og fått klump i halsen.

Hva har du gjort siden sist?

The Guild #1 og #2 av Felicia Day m.fl.

theguildEr det noen andre enn meg som er helt hekta på Joss Whedon og de fantastiske TV – seriene han har skapt? Buffy the Vampire Slayer, Angel, Dollhouse og Firefly?  Da har dere kanskje lagt merke til at han tar godt vare på skuespillerne sine og gjerne gir dem roller i både store og små prosjekter? Eliza Dushku dukket først opp som den ville vampyrjegeren Faith i Buffy, før hun gjentok rollen i spin – offen Angel. I 2009 dukket hun igjen opp i en Joss Whedon- serie; Dollhouse. Da som hovedpersonen Echo.

Nathan Fillion er nok  – i den Whedonske familien – mest kjent som Kaptein Malcom Reynolds i sci – fi – serien Firefly og den påfølgende filmen Serenity, men han spilte også en sentral rolle i den siste sesongen av Buffy, samt  Dr Horribles rival Captain Hammer i Whedon sin web – serie Dr. Horrible’s Sing – Along – Blog. Summer Glau og Alan Tudyk, som begge spilte mot Nathan Fillion i Firefly og Serenity, har også viktige roller i Dollhouse.  Jeg ser for meg at har du først kommet under vingene til Joss Whedon, ja, da blir du ivaretatt – og så tror jeg du får hatt det ganske gøy også!

Og til slutt så har vi Felicia Day da. som har hatt mindre roller i Buffy og Dollhouse, samt en større rolle i Dr. Horrible, og som, etter å ha blitt en del av Whedon sin utvidede familie, har skapt seg et navn som Dronningen av Geekery på YouTube; særlig gjennom kanalen og forumet Geek and SundryDet er på denne kanalen web – serien hennes The Guild ligger. Som navnet tilsier så handler serien om en gjeng som kun kjenner hverandres avatarer og nick i et online fantasy  – spill og som spiller sammen under navnet Knights of Good.  I første sesong dukker han som skjuler seg bak nicket Zaboo opp på døra til Cyd Sherman AKA Codex (Felicia Day), erklærer sin kjærlighet og flytter inn. Fortvilet over situasjonen kontakter Cyd resten av gruppa og det første IRL – møtet mellom Knights of Good er et faktum. Det blir både morsomt og småkleint, for det er ikke alle som klarer seg like godt ansikt til ansikt som skjerm til skjerm. Etterhvert som sesongene går, så blir de alle mer eller mindre venner og de må blant annet kjempe mot en annen gruppe som tar rivaliseringen med seg ut i den virkelige verden og en gal, eiesyk mor, og de drar på sin første store «Con». Det er bare kjempegøy!

Men Felicia Day nøyer seg ikke med å lage en web – serie om denne gjengen. De siste årene har hun også skrevet manuset til to grafiske romaner basert på serien: The Guild  og The Guild: Knights of Good. Og etter å ha sett meg gjennom et par – tre sesonger forrige helg måtte jeg bare kaste meg over disse også. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for alt det som er bra med serien: humoren, den snåle og vittige dialogen og de snodige, men sjarmerende, karakterene, er like fullt til stede på papiret som på skjermen. Samtidig gjør skiftet i format at skaperne får flere muligheter. I nett – serien ser vi (nesten) aldri karakterene i spillet. I spillsituasjonene ser vi at de sitter foran hver sin datamaskin – og selv om det ikke høres veldig morsomt ut, så kan jeg forsikre dere om at jo, det er gøy. I tegneserien, særlig den første; The Guild, får vi være med inn i spillet og på den måten blir vi kjent med spillkarakterene til alle i gruppa og vi får i tillegg litt mer kunnskap om selve spillet.

Begge bøkene viser forhistorien til gruppen, det vil si at de handler om det som skjer før serien begynner, og de tar for seg hendelsene som leder opp mot den første sesongen. I The Guild blir vi bedre kjent med seriens hovedperson og forteller Cyd Sherman/Codex. Hun er en ikke særlig suksessfull fiolinist i et orkester, hun har et ikke særlig suksessfullt forhold til en «wannabe» rocker som utnytter henne og hun går til  psykolog – også med lite suksess.  For å få henge opp konsertplakater for kjæresten i en spillbutikk kjøper hun et spill, og fra det øyeblikket hun logger seg på er hun solgt. Gjennom spillet blir hun kjent med Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo – som hun etterhvert skal danne Knights of Good med-  og sammen drar de ut på eventyr. Da hun mister jobben, kjæresten og etterhvert psykologen sin, er det dataspillet og de nye vennene hun henvender seg til.

The Guild er skrevet av Felicia Day (noe som gjør at tonen i serien og i tegneserien er den samme – BRA!) og illustrert av Jim Rugg. Jeg synes at illustrasjonene er svært gode og livaktige. De tegnede karakterene ligner veldig på skuespillerne, og det gjør det lett å leve seg inn i historien. Jeg liker også godt måten illustrasjonene skiller mellom «det virkelige liv» og «spill – livet», det realistiske og det eventyrlige. Førstnevnte er tegnet litt røffere, mer, ja, realistisk, mens spillvirkeligheten både er klarere i fargene og har en dusere strek. De kan minne om bilder i en eventyrbok.

Bok nummer to: The Guild. Knights of Good gir oss smakebiter fra livene til de andre gruppemedlemmene Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo. Det er fremdeles Felicia Day som står for manuset, men denne gangen har hun med seg noen medforfattere, blant annet er Jeff Lewis som spiller Vork i serien medforfatter på kapittelet om nettopp Vork og Sandeep Parikh som spiller Zaboo er medforfatter på sitt kapittel. Tonen er den samme som i den første boka, og det liker jeg godt.

De har brukt mange forskjellige illustratører i denne boka, og det fører til at det blir like mange ulike stiler. Dette passer bra da The Guild. Knights of Good er delt opp i fem kortere deler, og hver del har sine illustratører med sine stiler. Som i The Guild så blir også skuespillernes særegenheter fanget opp her. Det tydelige skillet mellom virkelighet og eventyr som vi finner i den første boka, er ikke så tydelig i denne. Samtidig så fokuserer disse historiene mer på gruppemedlemmenes virkelige liv enn spill – liv, så da gjør det ikke så mye. Jeg synes generelt at alle illustrasjonene er gode, men med unntak av Clara sitt kapittel, så likte jeg aller best streken i The Guild #1.

Jeg har tidligere nevnt at begge bøkene tar for seg tiden før den web – serien viser, og det opplever jeg fungerer godt. Som nyfrelst tilhenger av både konseptet og serien, så var det gøy å bli bedre kjent med Cyd/Codex og de andre, og få vite mer om bakgrunnen deres – som det hintes om både titt og ofte i selve serien. Jeg tenker allikevel ikke at de grafiske romanene kun er for fansen. Det er ingenting i veien for at du kan plukke opp bok nummer en uten å ha sett noe på serien før, det vil heller gi deg en større innsikt i hva det er som foregår når du først begynner å se på den. Om det er like greit å lese The Guild. Knights of Good uten å først ha sett noen sesonger, det er jeg mer tvilende til. Det kan selvfølgelig fungere, men det er en del referanser som er lettere å få tak i hvis du først har sett litt på showet.  Og JA, jeg anbefaler deg å klikke inn på Geek and Sundry og lete deg frem til første sesong! Det er kjempefestlig! (og så kan du lese bok 2 etter at du, som jeg, er blitt hekta :-)).

Anbefales!

 

 

Noen ganger…

… må bøkene sloss om oppmerksomheten med TV – serier. Jeg er nemlig en stor tilhenger av TV – serier på DVD – og nå Netflix – og kan fint finne på å se flere episoder på rappen. I tillegg ser jeg ofte favorittserien eller favorittepisoden om igjen og om igjen. Buffy er og blir min store, store favoritt, men også de andre seriene til Joss Whedon er blant topp ti. Av mer realistiske og provoserende serier, så er favoritten uten tvil The Wire – aldri før har jeg blitt så glad i «the badguys» eller blitt så forbannet på de som har ansvar for styre og stell.

De siste dagene har Irene Nemirovsky måtte vike noe for en ny seriedille. Jeg har nemlig så smått blitt hekta på … ehm… Pretty Little Liars… Her kan vi snakke om vanedannende! Og så er den spennende, full av intriger – og litterære referanser (og da må jeg jo bare smelte litt, ikke sant?). Pretty Little Liars er basert på bokserien med samme navn skrevet av Sara Shepard, og den handler om en vennegjeng på fem som mister kontakten etter at «dronningbien» Alison forsvinner. Et år etter forsvinningen begynner jentene å motta tekstmeldinger fra en som kaller seg A og som kjenner til saker og ting som bare jentene og Alison vet om. Hvem er denne A og hva vil h*n? Da liket av Alison blir funnet, så blir det også klart at det går en morder løs i byen. Er A morderen, eller er det bare en som vil at sannheten skal komme for en dag? Litt etter litt blir jentenes og Alisons hemmeligheter avslørt – ingen er så uskyldige som de virker.

Som nevnt ovenfor så er serien spennende og mystisk. Den inneholder akkurat nok cliffhangere til at du bare må se den neste episoden, og den er rett og slett litt sprø. Rollene spilles av skuespillere i 20 – årene som later som om de er 16, og de er nesten like troverdige som Brandon, Kelly og Dylan i Beverly Hills 90210 – med det så mener jeg at de er dyktige nok, men de fremstiller ikke akkurat den gjengse 16 – åringen. De hadde nok virket mer realistiske som 18 – 19. Men, men, det funket i Beverly Hills, og det funker her. Og så er alle storforbrukere av koffein! De har alle termokopper som de har med seg overalt, og kaffetrakteren er alltid på med nytraktet kaffe. Jeg roper høyt HURRA!!! for mine medkoffeinavhengige søstre i sjelen!! Jentene leser også sine klassikere; To Kill a Mockingbird, The Great Gatsby og Catcher in the Rye (på engelsk og fransk!) er registrert i den første sesongen – og det gjør meg så glad (selv om det er et godt stykke igjen til Gilmore Girls, men det er igjen en helt annen type serie). En siste ting som både er morsomt og litt urovekkende er at foreldrene i serien spilles av skuespillere fra serier som jeg så på da jeg var 15, 16 ++år – da de liksom skulle være på den alderen og litt til selv.. For eksempel spilles foreldrene til Aria av Holly Marie Combs og Chad Lowe, henholdsvis Piper fra Charmed og Jesse fra Life goes on -«Obladi oblada»(han som hadde HIV), mens moren til Hanna spilles av Laura Leighton fra Beverly Hills og Melrose Place. Jeg trøster meg med at det ikke er jeg som begynner å bli gammel, men at disse også var skuespillere i 20 – årene som portretterte yngre mennesker ;-). Så det.

Dette synes jeg om: Haunting Emma – triologien av Lee Nichols

Da foreldrene hennes drar på en mystisk foretningsreise til Europa, ser Emma for seg at det er en perfekt anledning for å virkelig utfolde seg – holde fester, tatovere seg, eller kanskje kun få en piercing? Uansett, virkelig nyte tiden. Drømmen får en brå stopp da politiet kommer og avbryter festen hennes, og hun må tilbringe en natt på ungdomshjem.

Dagen etter blir hun plukket opp av Bennett Stern, brorens studiekompis og Emmas hemmelige forelskelse, som nå er blitt hennes nye verge, og befinner seg plutselig på vei til New England, den lille byen Echo Point og Bennetts herskapshus av et barndomshjem.

Emma får plass på den eksklusive skolen Tatchers Academy, og der forsøker hun å finne sin rolle blant de rike og populære elevene. Samtidig plages hun av merkelige anfall der hun ser ting og hendelser som har skjedd tidligere, og Tatchers Academy føles så  kjent ut selv om hun aldri har vært der før. Underlige ting skjer også i det nye hjemmet hennes; hun er alene, men samtidig kan hun skimte en kvinneskikkelse på morgenen og frokosten står alltid klar når hun kommer ned. Hva er det som skjer? Emma føler at hun ikke kan stole på noen; hun er redd for hva andre vil si dersom hun forteller om det hun opplever. Den eneste hun vurderer å snakke med er Bennett, men han har også hemmeligheter – hemmeligheter som omhandler Emma og som kan forklare alle synene hennes, men det er også en hemmelighet som truer Emma sitt liv i det øyeblikk den blir avslørt…

Haunting Emma – triologien av Lee Nichols består av bøkene Deception, Betrayal og Surrender. Siden romanene henger sammen i veldig stor grad, du kan for eksempel ikke lese Betrayal uten å lese Deception først, har jeg valgt å skrive en liten samleomtale i stedet for tre.

Februartemaet mitt er som kjent Gjenferd og hjemsøkinger, så er det vel ingen overraskelse at det florerer av spøkelser i Lee Nichols sin triologi, og at den mørke hemmeligheten som blir avslørt om Emma i første bok også har noe med gjenferd å gjøre. Emma tilhører nemlig en gruppe mennesker som ikke bare kan se spøkelser, de kan også kalle dem til seg og forvise dem; de er «ghostkeepere» (på godt norsk ;-)). Det samme er Bennett, foreldrene og broren Max – men hvorfor har de valgt å holde dette hemmelig for Emma så lenge? Jeg synes Nichols har klart å skape et spennende og interessant univers både med «ghostkeepere» og selve spøkelsene. «Ghostkeeperne» har for eksempel et eget hovedkvarter i New York! I tillegg forklares evnene deres som en form for magi, og gjenferd blir derfor nedkjempet på en mer magisk måte enn det gjøres i The Name of the Star av Maureen Johnson. Men det jeg falt mest for i denne serien var nok gjenferdene, i allefall de snille og hjelpsomme – det hadde for eksempel vært hyggelig med et spøkelse som kunne holde meg med selskap når jeg er alene hjemme. Det er selvfølgelig ikke bare gode spøkelser i bøkene, forfatteren har også skapt en ond type og en sort som er mer demoniske. Disse stifter vi bekjentskap med etterhvert som historien utvikler seg.

For Emma er selvfølgelig ikke en helt vanlig «ghostkeeper», hun er noe mer, noe uforklarlig – og det har også en ond, ond makt fått med seg, og den makten vil ha kontroll over henne. Serien går i løpet av første bok fra å være en spennende og original spøkelsesroman til å bli en mer tradisjonell «ung- god- person- med -magiske -evner- som- må -kjempe- mot- en -ond -kraft- som- på- en- eller- annen- måte- er- forbundet- med- den- gode» historie – litt Harry Potter, egentlig. Og det synes jeg egentlig er litt synd, for jeg mener at historien om Emma fint hadde stått på egne ben.

Så når det er sagt, så er det vel tydelig at det er Deception som jeg likte aller best. Jeg likte å lese om den forvirringen Emma opplevde med visjonene og de uforklarlige hendelsene, og jeg kunne føle fortvilelsen hennes når hun følte seg helt alene og forlatt. Det var også spennende å følge utviklingen hennes etterhvert som evnene ble mer og mer tydelig – ja, jeg fikk faktisk litt Buffy – vibber – vibber som ble enda sterkere når både Emma og jeg som leser skjønte at hun var DEN UTVALGTE. Og jeg liker Buffy, Buffy er min store heltinne – og en stund så tenkte jeg at «Ja, Emma er nesten så kul som Buffy… Hun kunne vært en kusine av Buffy.» Den følelsen holdt seg helt til bok nummer to, eller et stykke inn i den, men dabbet betraktelig av i bok tre. Misforstå meg rett, Emma er fremdeles tøff, men Buffy – kulheten blir borte på veien ett eller annet sted. Det synes jeg er synd.

Lee Nichols gjør en del tøffe og vanskelige valg i løpet av Deception, hun velger blandt annet å ta livet av flere av de gode personene. Jeg fikk allikevel følelsen av at hun i løpet av triologien feiget mer og mer ut, slik at den siste boka, Surrender, ble ganske så forutsigbar. Og det var dumt, for det kunne blitt så mye mer…

Jeg leste alle tre bøkene i løpet av en uke, og det er helt ulikt meg – så det tyder jo på at også Betrayal og Surrender hadde sine øyeblikk. Jeg merket at jeg hele tiden måtte lese videre og videre, og jeg var nysgjerrig på hvordan det hele ville ende. Så triologien er helt klart både lettlest og sidevendersk, og jeg vil anbefale Deception til alle som liker spøkelser og en litt original vri på hele spøkelsesuniverset.

Jeg pleier ikke skrive terningkast i omtalene mine, bare under innlegget, men siden det er tre bøker så skal jeg gjøre et unntak 😉

Deception får fem, mens Betrayal og Surrender får en helt grei firer (fireren til bok nummer to skinner litt mer). Som serie får Haunting Emma – triologien terningkast fire. En helt grei serie som startet med et pang, men som dessverre ikke klarte å holde koken gjennom tre romaner.

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Dette synes jeg om: Angelfire av Courtney Allison Moulton.

Det foregår en krig mellom De Falne og Erkeenglene, og den krigen utfolder seg på jorda. Store og skremmende reapers angriper mennesker etter ordre fra Lucifer, spiser dem og suger sjelen deres rett til helvete. Slik bygger han opp hæren sin. Erkeenglene har også reapers, deres oppdrag er å drepe de demoniske sjelesugerne. Men den lyse siden har også et annet våpen, et våpen som er blitt gjenfødt igjen og igjen i tusenvis av år; The Preliator.

Ellie våkner hver natt hivende etter luft, i drømme er det vesner som angriper henne og dreper henne. Disse marerittene blir bare verre og verre. De føles ikke som drømmer, men som noe hun har opplevd tidligere. Så skjer det flere ting; favoritt læreren hennes blir drept på en grusom måte (en bjørn?), den kjekke, mystiske og på en eller annen måte velkjente gutten Will dukker opp og på 17 – års dagen blir hun angrepet av et monster, et monster hun kjenner igjen fra marerittene sine. Hvordan er det mulig?

Det viser seg at Ellie er The Preliator, gjenfødt igjen og igjen og hvis oppdrag er å drepe de demoniske og sjelesugende monstrene. Og Will er er satt til å passe på henne, en jobb han har hatt i over 500 år. Men problemet er at Ellie ikke husker noe særlig fra sine tidligere liv og hvilke krefter hun besitter. Hun slites mellom å være denne tusen år gamle krigeren og være vanlige Ellie, mellom å trene seg opp og bli kjent med sine krefter på nytt og ønsket om å henge ut med venner. Men hun har ikke noe valg; det er mørkere krefter enn den vanlige sjelesugeren som truer, og The Preliator må være klar til møte denne eldgamle kraften som kan ødelegge henne for alltid.

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig høye forventninger til Angelfire. Jeg har lest flere omtaler av romanen, og selv om mange har rost den opp i skyene, så er det også flere som har vært mer lunkne. Allikevel var det noe som pirret nysgjerrigheten min, Buffy er nemlig blitt nevnt i samme åndedrag som Angelfire! (Ikke at den er like bra, men at den har elementer som kan minne om Buffy). Som svoren Buffy the Vampire Slayer tilhenger, så måtte jo dette sjekkes ut!

Og jeg får bare si det først som sist, jeg likte boka! Ikke like godt som jeg liker Buffy, men det skal godt gjøres. Handlingen er i allefall spennende, her skjer det mye og det skjer fort – en skikkelig actionfylt historie, med andre ord. Sjelesugerne (vet ikke om noe bedre norsk ord for reaper) er voldsomme og brutale, og det er en del sterke scener her. Akkurat det er litt merkverdig, for jeg har lest ganske mange YA – romaner i år, og dette er kanskje den boka som har slått meg som «mest» YA. Da i hovedsak i forhold til hovedpersonen, men det skal jeg komme nærmere inn på om litt. Uansett, slosscenene er, som nevnt, brutale og grafiske, og er nok i det voldsomste laget for den yngre delene av YA – publikumet. Men for meg, som er litt mindre Y og litt mere A (http://www.foreveryoungadult.com/), så gjorde det ingenting. Sloss man mot grusomme vesener som skal spise deg og suge ut sjelen din, så må det bli slik ;-).

Jeg synes at forfatteren har gjort en god jobb med å utvikle hovedpersonen Ellie, og får godt frem den tosidigheten ved å på den ene siden være en utvalgt som skal redde verden og på den andre siden ønsket om å være en helt vanlig 17 – åring med venner, kjæreste og alt det innebærer. Og i store deler av boka er det den 17 – årige jenta Ellie vi møter, det innebærer en del kommentarer som kanskje kan virke teite og umodne. Eksempelvis når hun møter en annen udødelig som har tjent mange millioner på å kjøpe kunstverk og så vente i et par hundre år og så selge dem, er hennes første tanke: Oj, hvor mange sko kan jeg kjøpe for den summen? Eller at hun på død og liv skal på en fest, selv om det er store farer som lurer. Men så tenker jeg at, hun er jo bare tenåring, og mange tenåringer tenker jo slik. Så jeg synes egentlig Ellie er en ganske så troverdig karakter, og de litt snåle kommentarene og ideene er bare for å beholde noe av den normaliteten hun er redd for å miste. Dette er også et tema som går igjen i særlig de tidligste sesongene av Buffy – så her er det likheter ;-). Ellie har også en god utvikling gjennom historien. Hun modnes og vokser i rollen som den utvalgte, og da spesielt når hun begynner å få minnene tilbake.

Selve universet som Moulton skaper er for meg en god blanding av nytt og gammelt – her er det den gamle historien om Lucifers fall, apokalypsen og Guds erkeengler, men alt har en litt ny og spennende twist. For eksempel ble jeg betatt av hele Nephilim – konseptet da jeg leste romanene til Becca Fitzpatrick. I Angelfire er Nephilim noe av det sammen, men samtidig helt annerledes. Her er det i stedet skillet mellom demoniske reapers og engle reapers som er viktig. Englene selv, også de falne, kan ikke være blant menneskene.  Det er det reaperne som kan, og det er de som kjemper krigen.

Angelfire er en god første bok i en serie (ja, det er en serie…). Jeg likte historien, og ser frem til fortsettelsen. Jeg ble veldig glad for at noen av spørsmålene underveis ble besvart, samtidig som flere og større spørsmål ble reist – og da blir det spennende å lese neste bok!