# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Uhu – jeg er en Dante – elskende, brilliant superskurk! –

– eller en omtale av Dan Brown sin Inferno, om du vil…

Robert Langdon befinner seg i et sykehus i Firenze, skutt i hodet og uten noe minne om hvordan han kom seg til Italia og hvorfor han er der. Det eneste han husker er biter fra noe som minner om et mareritt; blodrøde elver, en pestlege og en gammel sølvhåret kvinne med en merkelig melding: Let og du skal finne!

Da han finner et manipulert bilde av Botticellis Kart over helvetet – inspirert av Dantes helvetesbeskrivelser i Den Gudommelige Komedie, forstår han at han må løse gåten i bildet for å finne svar på hvorfor han har havnet i Firenze. Men det er flere som er på sporet av Langdon, og uten å vite hvem som er fiende eller medsammensvoren kaster Langdon seg ut i en kappjakt for å løse mysteriet  sammen med den  unge, intelligente Sienna Brooks.

Jo dypere de graver, jo nærmere kommer de den skremmende sannheten som omhandler en gal manns løsning på befolkningseksplosjonen i verden.

Inferno er den Dan Brown sin fjerde roman om Robert Langdon, og faktisk den fjerde jeg leser. Og hvorfor jeg – etter den kjedelige Det tapte symbol – valgte å kjøpe enda en Dan Brown- roman er en virkelig stor gåte. Dette var ikke så veldig bra, synes jeg.

Det som gjør det hele litt trist er at selve ideen som ligger til grunn både er spennende, provoserende og aktuell – hva skjer med verden dersom befolkningsveksten forsetter å øke i dagens tempo? Og hva kan skje dersom et riv ruskende galt geni bestemmer seg for å gjøre noe med det? Espen Holm har også skrevet en roman med et lignende utgangspunkt – Syk Pike, men i motsetning til Dan Brown så gjør han det på en mer jordnær og troverdig – og derfor mye mer skremmende måte.

Jeg opplevde rett og slett hele Inferno som svært oppkonsturert, for selv om ideen er interessant, så kan det virke som om forfatteren har prøvd å tilpasse ideen slik at Robert Langdon nok en gang kan være hovedpersonen. Og for å få til det så har han lagt inn mange skjulte koder knyttet til italiensk klassisk kunst og litteratur, og da i hovedsak Dante, noe som egentlig ikke passer. Det blir for kunstig og nesten litt formelpreget: Langdon kjenner igjen en eldgammel kode i et maleri som fører ham og hans unge – gjerne vakre – medhjelper til et nytt historisk sted og en ny kode . I DaVinci – koden fungerte det perfekt – men her var også selve mysteriet knyttet til noe historisk. I Inferno er mysteriet knyttet til ny teknologi, genforskning og fremtiden.

Det tok også fryktelig lang tid før historien «tok av». De første 250 (!!) sidene virrer vi, sammen med Langdon, rundt i Firenze uten helt å ane hva som skjer. Det kan være et bevisst grep fra Brown sin side, at vi lesere på lik linje med hovedpersonen ikke har peiling på hva som skjer og at intensjonen da skal være at det hele oppleves som mer intenst og spennende – vel, det fungerte ikke for meg. Jeg kjedet meg og ble til en veldig umotivert leser, men samtidig så ga jeg ikke opp håpet om at noe skulle skje. Jeg mener, Dan Brown skriver sidevendere av dimensjoner, ikke sant? Med cliff – hangeravslutninger på hvert annet kapittel? Og noe skjer sånn cirka halvveis, men det er ikke veldig mye fres i den siste halvdelen heller. Vendingene blir aldri overraskende nok, og jeg følte aldri det store behovet for å lese hele natta for å få svar. Jeg holdt faktisk på med denne «sidevenderen» i 3 uker!!! Noe av skylda har Brown sitt store behov for å forklare alle fenomener, uttrykk og symboler ned i minste detalj. Det blir for mye infodumping, og selv om noe er fint vevd inn i historien og er viktig for den videre handlingen, så er det en god del som oppleves påtrengende  – jeg ser for meg en ivrig selger som prater og prater og som ikke skjønner at tilhørerne har fått mer enn nok informasjon for å foreta et valg. Nok er nok, Dan Brown – vi lesere er ikke så kunnskapsløse at vi må få forklart alle begreper!

Og så for å bli ferdig med alt det negative; det gale geniet blir beskrevet på en slik måte at jeg hele tiden så for meg en superskurk ala James Bond eller Marvel. Han er høy og ulenkelig med gale, lysende grønne øyne. Han blir bare en parodi på seg selv, og jeg hadde foretrukket at han hadde vært skildret på en mer jordnær måte. Superskurker i tegneserier er ikke veldig skumle, men en som har kunnskaper til å gjøre det denne personen gjør i boka – han er kjempeskremmende!

Som dere skjønner så er det ikke så mye som falt i smak for meg når det gjelder denne romanen, dessverre. Men det er jo et par lyspunkt! For eksempel slutten – den var god og overraskende. Dan Brown er også svært god på å skildre stedene vi besøker. Det er tydelig at han har satt seg godt inn i historien til Firenze og Venezia og at han er kjent i byene, og han gir meg en følelse av å være der selv. Det er veldig bra. Og ja, jeg ble skikkelig inspirert til å lese Den Guddommelige Komedie en dag.

Dersom ingen av de elementene som ødela leseopplevelsen for meg, vil ødelegge for deg – da kan du gjerne lese Inferno. Jeg tror jeg er ferdig med Robert Langdon for godt.

Marianne, Clementine, Rita og May Brit har også lest boka, og nok likt den bedre enn meg 😉

 

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

Arven fra Stonehenge av Sam Christer

Arven fra Stonehenge av Sam Christer plukket jeg med meg fra bokbordet på Bokbloggtreffet 15. september – jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta den, men den lå så alene på bordet etter paneldebatten at jeg ikke hadde hjerte til å gå fra den. Den trengte et hjem!

En mann blir slept opp til Stonehenge og drept på bestialsk vis av en gruppe kappekledde menn. Nathaniel Chase, en anerkjent skattejeger tar livet av seg kort tid etter. Kan disse hendelsene ha en sammenheng?

Gideon Chase må ta den tunge veien hjem for å ordne opp etter farens selvmord. I et hemmelig rom finner han flere dagbøker skrevet i kode, en kode som bare han og faren kan lese. Bøkene forteller om en hemmelig gruppe som i flerfoldige år har dyrket Stonehengemyten, og faren var et sentralt medlem i denne gruppen. Nå har en ny og skremmende sirkelmester kommet til makten, og rituell menneskeofring hører til i den nye praksisen.

Så forsvinner datteren til den amerikanske visepresidenten i nærheten av Stonehenge, og sommersolverv nærmer seg…

Arven fra Stonehenge er Sam Christer sin debutroman, og på baksideteksten blir boka sammenliknet med de beste thrillerne til Dan Brown. Det var også hovedårsaken til at jeg plukket opp romanen nettopp nå, som et forsøk på å komme meg ut av lesetåka som har rammet meg de siste par ukene, og jeg kan faktisk si at leselysten kom snikende tilbake. Det er ikke verst bare det!

Sam Christer har skrevet en thriller der et hemmelig samfunn spiller en sentral rolle, og jeg antar at det er her Dan Brown dukker opp.  Dette er en sammenlikning som jeg ikke kjøper helt, det skal noe mer til enn kappekledde menn som tilber noe gammelt og mystisk for å nå helt opp til en Brown på topp etter min mening. Selv om sistnevnte ikke er blant mine favorittforfattere så opplevde jeg DaVinci koden og Engler og demoner som medrivende, spennende og intense sidevendere. Man kan selvfølgelig argumentere for at Brown sin bruk av cliff – hangere så og si på slutten av hvert eneste kapittel kan bli litt for heseblesende, men det er en metode som får sidene til å fly, det er sikkert! Og det er nettopp her ett av mine største ankepunkter med Arven fra Stonehenge dukker opp. Det ble for lite medrivende og intenst! Jeg følte ikke på kroppen mens jeg leste at jeg bare måtte lese et kapittel til og pulsen holdt seg i hvilemodus gjennom store deler av lesingen. Ja, det ble litt spennende etterhvert, og jeg var nysgjerrig på for eksempel hvem Sirkelmesteren var – selv om den avsløringen var et gedigent mageplask… Men det ble aldri spennende nok.

Selv om spenningskurven ikke var så stigende som jeg hadde trodd og håpet, så var romanen i perioder heseblesende. Dessverre ikke i den forstand at det skjedde så mye som jeg måtte finne svar på umiddelbart, men heller i form av veldig korte kapitler. Jeg følte tidvis at jeg hoppet og spratt mellom personer og hendelser uten noen form for kontroll. Jeg var på politistasjonen og vips så var jeg nede i Helligdommen, og så var jeg i huset til Gideon og plutselig var jeg på en klubb i London. Hjelp! Jeg tror virkelig at Arven fra Stonehenge kunne vært tjent med lengre kapitler der vi kunne kommet mer i dybden på enkelte av karakterene, hendelsene og bakgrunnen.

Det er selvfølgelig elementer i historien som jeg likte. Hovedpersonene Gideon og Megan kunne jeg godt tenkt meg å bli bedre kjent med for de virket både interessante og relativt troverdige. Historien til Gideon og faren hans gjorde meg også svært nysgjerrig og jeg hadde ikke hatt noe i mot å få vite mer om den. Forfatteren kunne med fordel ha kuttet ned på antall bikarakterer og heller fokusert mer på dette, for slik handlingen skred frem så følte jeg at han bare sveipet over elementer som det kunne vært spennende å få vite mer om. Det jeg likte aller best, og det som jeg opplevde at forfatteren hadde mest kontroll over var selve Stonehengesekten og mystikken og ritualene som fantes rundt den. Jeg kunne nok ha ønsket å få vite enda mer om bakgrunnen, men samtidig så er nok ikke dette sjangeren for de mest dyppløyende og grundige bakgrunnshistorier og mytebygging og jeg fikk vite akkurat nok til at jeg ble fornøyd.

Så hva blir egentlig konklusjonen? Tja, boka er grei og den hjalp meg gjennom en leselei periode, men den når dessverre ikke helt opp.

Frysepinne, juksestrikk og hellige steiner.

Nå er det klart, høsten er her for fullt og jeg fryser! Skikkelig! Ullsokker er funnet frem og snart må nok vår/sommer/varm høst – jakke bli byttet ut med skinnjakke (for det er altfor tidlig å ta frem vinterjakka – av rent prinsipp). På fredag da jeg gikk til jobb ble jeg overbevist om at jeg burde få meg noen nye halser/sirkelskjerf, og ikke vet jeg om de få plussgradene gjorde ett eller annet rart med hjernen min, men jeg fikk det også for meg at disse halsene burde jeg lage selv – rett og slett strikke dem! Er det så rart, under kanskje noen, og ja, det er det. For jeg er ingen kløpper til å strikke! Ikke kan jeg legge opp, og det eneste jeg forløpig greier er å strikke rett frem (da er det godt at jeg kjenner snille og greie Gro som kan ha et strikkekurs med meg etterhvert).

Nei da, det skal ikke bli noen vane med bilder av meg selv.

Etter jobb var oppdrag «Silje skal strikke» – i gang. Og det er her begrepet «juksestrikke» kommer inn i bildet. Jeg gikk rett og slett til innkjøp av en strikkering – enkelt og greit. Det ferdige produktet ser strikket ut og jeg har gjort det selv, men teknisk sett så er det mer en avansert form for fingerhekling – men gøy, ja, det er det! Så nå er jeg i gang med hals nummer to!

Men hva er dette, Silje? Skal du begynne med en håndarbeidsblogg?? Nei da, det er fortsatt bøker og lesing som er hovedfokuset, ja stort sett det eneste fokuset på Siljes Skriblerier. Så det er ingenting å frykte.

Tidligere i uka skrev jeg at leselysten var litt laber, og at jeg derfor begynte å lese en kodekrim ala Dan Brown. Arven fra Stonehenge av Sam Christer er nok  ikke på høyden med det beste av Brown, men den er mer enn god nok for å guffe opp lesegleden igjen. Siden det er Smakebit-tid i dag, så vil jeg dele et lite utdrag fra denne romanen med dere:

Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Han har hørt setningen tusener av ganger, men først nå går det opp for ham hva den egentlig betyr. Fra ingenting til ingenting.

s 223

Vil du lese flere smakebiter? Da synes jeg du skal ta turen innom Mari.