Silje goes Classic: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger

IMG_20130923_120846I flere år nå, med jevne mellomrom, har jeg blitt anbefalt å lese J.D. Salingers roman The Catcher in the Rye av min kjære mann. En anbefaling som har økt i hyppighet etter at jeg leste og likte Looking for Alaska av John Green. For John Green er veldig inspirert av Salinger, må vite, og nå som jeg har lest begge så ser jeg den. Men mer om det senere i innlegget.

The Catcher in the Rye ble gitt ut i 1951. Den ble med en gang en kjempesuksess – og regnes i dag som både en amerikansk klassiker OG som en av de første YA – romanene. Den er både elsket og hatet og er blitt forsøkt forbudt gjentatte ganger  – og siden det faktisk er «Banned Book Week» denne uka, så kunne jeg ønsket at det faktisk var nettopp derfor jeg valgte å lese den akkurat nå – men det var ikke det. Jeg begynte på den før jeg fant det ut, men det er fint at de to tingene sammenfalt.

Romanen handler om den 16 år gamle Holden Caulfield. Det nærmer seg jul og han har fått beskjed om at han har strøket i alle fag og derfor er uønsket som elev på den fine privatskolen han går på. Dersom dette var første gangen, så hadde det kanskje ikke vært så farlig. Problemet er bare at dette er -nte – gang, og Holden er derfor noe skeptisk til hva foreldrene kommer til å si. Han bestemmer seg for å reise tidligere til NY, ta inn på hotell og bli der til foreldrene har mottatt brevet fra skolen.

Jeg vil si det med en gang, jeg er en av de som ble betatt av den rare, skravlete og opposisjonelle Holden Caulfield umiddelbart, og som – siden The Catcher in the Rye  er hans historie, fortalt med hans ord – dermed ble like betatt og oppslukt i historien som fortelles. Ytre sett så foregår hele handlingen på tre dager og vi følger Holden en stund på skolen før han forlater den, på toget på vei til NY og rundt omkring i NY. Holden forteller historien noe tid etter at begivenhetene har skjedd, og han er en veldig tydelig forteller – både på det han vil si noe om og det han velger å holde tilbake:

If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth. In the first place, that stuff bores me, (…) Besides, I’m not going to tell you my whole goddam autobiography or anything. I’ll just tell you about this madman stuff that happened to me around Christmas just before I got pretty run-down and had to  come out here and take it easy. I mean that’s all I told D.B. about, and he’s my brother and all. (s 1)

Dette utdraget er fra innledningen, og det forteller helt klart at noe har skjedd og at han nå er et sted for å «slappe av» – det forteller også at det er noe ganske stort og følelsesmessig som har hendt. Samtidig så gir jeg – personen, som er Holden, inntrykk av at det ligger mer til grunn her, men at dette er noe som han ikke ønsker å snakke om til noen. Denne følelsen av at det hele tiden er noe mer som prøver å presse seg opp til overflaten, opplevde jeg som nærværende gjennom hele romanen. Dette usagte, dette som Holden absolutt ikke vil erkjenne for noen – kanskje ikke en gang for seg selv – var også noe av det som trigget meg til å lese mer og mer. Jeg hadde et ønske om å komme bak denne illsinte, rettferdighetssøkende kjekkas – fasaden som Holden  gjemmer seg bak.

Siden det er Holden selv som forteller, så er det vanskelig å vite hva som egentlig er sant og ikke. Han er, som de fleste andre jeg – fortellere, ganske upålitelig, siden vi bare får høre fra hans perspektiv, hans ståsted. Samtidig så opplever jeg ham som ærlig. Ja, han er stor i kjeften og han har en veldig skravlete tilnærming til alt han foretar seg, men etterhvert som handlingen skrider frem og han på en måte blir varmere i trøya, så kommer mer av «den virkelige» Holden frem. Han korrigerer uttalelser han har kommet med tidligere i romanen – særlig i forhold til sex og damer, og han viser mer følelser.

Det er denne sammensetningen å være beintøff, sint på alt, sårbar og usikker som også, mener jeg,  kjennetegner det å være ungdom på vei inn mot voksenlivet, og som nok er en av årsakene til at nettopp The Catcher in the Rye, er blitt omfavnet av ungdommer siden utgivelsen og at den regnes som den første ordentlige ungdomsboka. Den tar det å være ung, usikker og sint på alvor. Og det er nettopp her jeg ser den store likheten mellom J.D. Salinger og to av dagens anerkjente ungdomsbokforfattere; John Green og Stephen Chbosky. Begge disse sistnevnte er kjente for å portrettere ungdommer som er flerdimensjonale, som både har styrker og svakheter, som både er veldig ålreite, men samtidig kan gjøre helt dustete ting. De har gjennom sine bøker skapt historier –  (nå må jeg bare skyte inn at jeg ennå ikke har lest Perks of being a Wallflower, men jeg har sett filmen som  Chbosky både har skrevet manus og hatt regien til – og tenker at da kan jeg uttale meg allikevel) – som fremstår som realistiske og personer som oppleves som ekte og genuine. De er svært gode til å skildre denne sårbarheten og usikkerheten som lett oppstår når man begynner å bli voksen og virkeligheten ikke lenger er tilrettelagt for deg som den var som barn. Og det tror jeg ganske så sikkert er en arv fra Salinger generelt og fra Holden Caulfield spesielt. 

J.D. Salinger skriver kjempegodt. Han har en veldig distinkt og særegen stemme – som jeg gjennom hele boka tolket som Holden sin stemme. Stilen hans i denne romanen er veldig muntlig, og det synes jeg passer bra med hovedpersonens skravlete stil full av digresjoner. Det var egentlig som om forfatteren forsvant for meg mens jeg leste, og Holden Caulfield sto foran meg i all sin lange, ulenkelige prakt og var en ekte gutt som jeg kunne le med, bli irritert på og få lyst til å gi en god klem – og det er jo en veldig god ting, er det ikke?

Jeg vet ikke helt om dette ble en anmeldelse som yter denne romanen den honnøren som jeg synes at den fortjener. Jeg har notert meg ned en masse, men jeg har ikke fått skrevet det ordentlig inn her. For eksempel at jeg ble veldig rørt av hvordan Salinger skildrer forholdet mellom Holden og lillesøsteren Phoebe – så nært, godt og tillitsfullt – og litt småkorka. Jeg har heller ikke fått sagt noe særlig om at jeg kanskje synes at vendepunktet, det som gjør at det skjer en endring i Holden, kommer litt sent i historien og derfor trekker bittelitt ned for min del. Eller humoren! Den har jeg ikke skrevet noe om i det hele tatt! Men den er der! Og Holdens morsomme slang!

Jeg kommer definitivt til å lese mer Salinger, og jeg synes absolutt alle burde lese The Catcher in the Rye! For den er faktisk så god!

Og så er det en 1001 – bok….

Dette synes jeg om: Kong Salomos Sverd av Espen Holm.

Zev Weissmann jobber som agent i Shin Bet, Israels hemmelige sikkerhetsstyrker, og med sitt mørke utseende er han en av dem som ofte går undercover i Gaza og på Vestbredden.

Da Shin Bet mottar en mystisk film som viser en, for dem, ukjent mann etterfulgt av en bønn; Stopp ham! Barn vil dø!, setter de dette i sammenheng med flere tilfeller  av barn født med store misdannelser i nybyggerområdene. De mistenker en ny palestinsk terrortrussel, og Zev befinner seg nok en gang på Gazastripen, der han gjør alt han kan for å finne ut hvem mannen er og hva slags planer han har. Tiden er knapp, flere israelere blir rammet av uforklarlige lidelser, men snart opplever Zev ting som får han til å rokke i troen på sitt eget lands suverenitet.

Kong Salomos Sverd er den andre romanen til Espen Holm, og også den andre jeg leser. I januar 2011 leste jeg Syk Pike – en intens, spennende og tankevekkende opplevelse, og da jeg ble kontaktet av forfatteren tidligere i vinter og spurt om jeg kunne tenke meg å lese den neste romanen hans, så var selvfølgelig svaret mitt et rungende JA. Forventningene mine var i utgangspunktet høye, men da jeg leste baksideteksten: mystisk lidelse, hemmelig sikkehetstjeneste og  fanatisk religiøse mennesker –  steg forventningene enda et par hakk. Dette er stikkord som normalt pirrer nysgjerrigheten min ekstra, uansett forfatter, men siden dette er skrevet av Holm, så må jeg innrømme at jeg ble ekstra nysgjerrig! Espen Holm er, etter min erfaring, ikke en forfatter som velger enkleste utvei og  som er redd for å utfordre leserne, og det synes jeg er veldig bra! Jeg liker også skrivestilen hans godt; begge bøkene har  innslag som er nærmest poetiske og vakre, samtidig som de også har avsnitt som er brutale og groteske – og det passer veldig godt til temaene han skriver om.

Jeg må innrømme at jeg en god stund slet med å like hovedpersonen Zev, han framsto som svært rå og hadde et menneskesyn som fikk meg til å grøsse. Jeg hadde planer om å bare avskrive ham som en ubehagelig mann, men samtidig så hadde han enkelte egenskaper som ikke passet inn i den båsen.

Zev sine handlinger og  meninger er et resultat av det samfunnet han har vokst opp i, som hemmelig agent for Israels sikkerhetsstyrker og som innbygger i staten Israel er han opplært til at de må forsvare seg og at palestinerne er «fienden». Samtidig så blir ikke Zev på stedet hvil som karakter gjennom romanen. Han møter mennesker som utfordrer hans syn og det han er blitt opplært til å mene. Etterhvert så begynner han selv å stille spørsmål ved det etablerte, han begynner å tenke selv. Andre har kalt Zev sin utvikling gjennom romanen som en dannelsesreise, og det synes jeg er en beskrivelse som passer svært godt. Og selv om jeg ikke likte Zev noe særlig i deler av romanen (og det er jo ikke sikkert at det er meningen, heller?), så tror jeg på ham. Han reagerer og handler, for meg, på en troverdig måte utfra de situasjonene han havner i.

Jeg har ikke tenkt å gå inn på analyser av alle personene i romanen, men det er allikevel tre til som jeg ønsker å nevne. De to første er Zev sin bestefar Marek og dr Bisharas søster Delilah. Zev møter begge, og deres meninger spiller en stor rolle i Zevs personlige utvikling, de får han til å tenke selv og sette spørsmålstegn ved ting som han tidligere ville tatt som en selvfølge. Marek er polsk  jøde, mens Delilah er palestiner bosatt i Hebron. Og jeg må innrømme at det er disse to karakterene jeg likte aller aller best i romanen.

Den tredje personen er mannen som Zev jakter på, dr Bishara. Og der de førstnevnte setter i gang en prosess hos Zev, så er det Bishara som gir han det avgjørende dyttet mot forandring.  Som type minnet doktoren  meg veldig om karakteren Vera Lang fra Syk Pike. Begge har en holdning om at målet helliger midlet. De er villige til å ofre alt og alle for å nå målet sitt, og selv om resultatene de ønsker å oppnå er gode, så er metodene de bruker for å  nå disse målene grusomme og umenneskelige.

Som jeg nevnte tidligere, så kan Kong Salomos Sverd leses som en dannelsesroman der Zev sin personlige utvikling står i sentrum, men samtidig så er romanen en spennende thriller, der det er om å gjøre finne ut hva som gjør israelerne syke – er det terror eller en naturlig årsak? Og hvis det er terror, hvordan er den utført? Den er også politisk – vi får ta del i det politiske spillet rundt en eventuell fredsavtale og får innsikt i hvem som egentlig trekker i trådene. Og selvfølgelig ligger hele Israels historie i bunn – denne romanen er skremmende, tankevekkende og engasjerende – den rommer mye!

Jeg opplever at jeg bruker en del tid på å lese romanene til Espen Holm, ikke fordi de ikke er spennende og medrivende, men fordi de også er så komplekse. Kong  Salomos Sverd er ikke kun en ordinær spenningsroman som er  bare fenger der og da, den er så mye mer – den sitter i kroppen lenge etter at du har lukket igjen boka.

Oppsummering: Jeg innledet denne posten med å skrive om forventningene jeg hadde til denne romanen. Og for å si det slik; WOW!! Kong Salomos Sverd innfridde alle forventningene og mer til! Dette var en virkelig god roman!

Jeg har fått en ny favorittbok! Anbefales på det varmeste!

Tusen takk til Espen Holm og Gyldendal forlag for dette eksemplaret 🙂