9 . desember: en filmanbefaling –

– som selvfølgelig er basert på en bok!

Det morsomme, eller triste,  alt ettersom, er at jeg så denne filmen uten å ane at den bygde på en historie skrevet av Daphne Du Maurier. Jeg tror egentlig det tok ganske mange år før jeg ble oppmerksom på det. Og nei; jeg snakker hverken om Rebecca eller The Birds, som begge ble filmatisert av Alfred Hitchcock, men om Nicolas Reug sin versjon av Du Maurier sin novelle Don’t look now.

Filmen kom ut i 1973 med Donald Sutherland og Julie Christie. De portretterer et ektepar – på en eksepsjonell måte – som mister datteren sin i en tragisk drukningsukykke. For å bearbeide sorgen reiser de til Venezia,  der de møter to underlige søstre som varsler dem om at det er noen på den andre siden som ønsker å få kontakt med dem. På samme tid opplever faren at en liten skikkelse i rød kåpe – maken til den datteren pleide å bære – løper rundt i byen. Er det datteren som er kommet tilbake?

Det er veldig lenge siden jeg så denne filmen, men den har en så foruroligende og ubehagelig stemning som blir sittende i kroppen, at den er nærmest umulig å glemme. Venezia og kanalene, kombinert med tunge skyer og duse, gråe farger, er gode kulisser,  og særlig dette grå og duse fargevalget er virkelig med på å forsterke den lille, røde skikkelsen som dukker opp når man minst venter det og som driver både faren og seeren til vannvidd. Det er så utrolig intenst og skummelt. Og slutten! Jeg er sjelden blitt så skremt!

Nå har jeg forresten kjøpt boka der denne historien er, og jeg håper virkelig at jeg får lest den så raskt som mulig.

Har du lest eller sett Don’t look now? Hvilke filmadapsjoner vil du anbefale? Og er det noen ganger greit å se filmen først (hvis du ikke vet at det egentlig er en bok?)

Mitt liv som leser – barne og ungdomsår.

Jeg har i en tid nå tenkt på å lage et innlegg som forteller litt om hva som har gjort meg til en så stor lesehest som jeg er. Hvilke bøker og forfattere er det som har hatt innflytelse på meg som leser?  Dette første innlegget vil gå tilbake helt til starten og jeg tenker det er naturlig å stoppe etter ungdomsskolen.

Som jeg har nevn i flere innlegg så tror jeg at min leselyst nærmest må være arvelig. Jeg kommer nemlig fra en familie der både foreldrene og besteforeldrene mine har bokhyller fyllt av velleste bøker, så jeg har alltid hatt god tilgang på lesestoff. Jeg ble også tidlig meldt inn i Bokklubbens Barn – den med den røde marihøna, og fikk jevnlig spennende bildebøker i posten. I tillegg fikk jeg serien Barnas beste i julegave i 1979, da var jeg ett år :-).

Både mamma og pappa leste mye høyt for meg, og jeg overrasker vel ingen når jeg sier at favorittene, den gang som nå, var Ruffen, Serafin og I Morgentåkedalen, men også bøkene til Astrid Lindgren. Etterhvert fikk jeg lyst til å lese bøkene mine selv, og da jeg var rundt fire bestemte jeg meg for å lære og lese – og det gjorde jeg. Høytlesing var selvfølgelig fremdeles førstevalget, men det tok ikke lang tid før jeg kunne lese enkle bøker selv også. Da jeg begynte i 2.klasse fikk jeg mamma sine gamle Frøken Detektiv bøker og Fem – serien, og en stor forkjærlighet for krim og mysterier ble født. Og etterhvert en detektivklubb med ei venninne. På barneskolen fortsatte jeg å lese bøker fra Bokklubbens Barn, nå bøker med den blå marihøna. 1001 dalmatinere av Dodie Smith, Mary Poppins av Pamela Lyndon Travers og Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett var noen av favorittene, men de som gjorde aller størst inntrykk og som fremdeles er blant favorittbøkene mine er Skyggeserien, Agnes Cecilia – en selsom historie og Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe. Jeg kan fremdeles huske den følelsen jeg fikk da jeg fant disse bøkene på biblioteket og så de mystiske omslagene. Det var særlig Skyggeserien som trigget nysgjerrigheten min mest med sine skyggeliknende figurer i bakgrunnen – og jeg slukte bøkene om Berta, Carolin og Rosengåva flere ganger opp gjennom barne – og ungdomsskolen. Bøkene til Maria Gripe var nok mitt første møte med fantastisk og mystisk litteratur – og de som sparket i gang fascinasjonen min for overnaturlige bøker av ymse slag.

Etterhvert som jeg ble en tryggere leser, ble jeg også mer interessert i «voksenbøker» generelt og Agatha Christie spesielt. Jeg tror jeg var i 11- års alderen da mamma tilslutt ga etter og lot meg lese en av hennes bøker; Gammel dame forsvinner. Jeg skjønte ingenting av krimintrigen før jeg plutselig, flere uker etterpå, våknet av at alt falt på plass! Resultat; jeg ble livredd og holdt meg unna voksenkrim en liten stund. I stedet ble jeg gjort oppmerksom på en annen voksenforfatter som jeg ville bli kjent med – MARGIT SANDEMO og hennes Sagaen om Isfolket. Mitt første møte med denne serien var i sommerferien mellom 5. og 6. klasse og boka jeg leste var nummer 36: Trollmåne. Nei, jeg hadde ikke helt skjønt konseptet med serier… Jeg husker at jeg, igjen, ble redd, men samtidig så var det ett eller annet som trakk meg videre mot denne historien. Etter å ha lest noen flere bøker hist og her i serien; nummer 7: Spøkelses – slottet og nr 45: Legenden om Marco, så var det ingen tvil, jeg var hodestups forelsket i Isfolket! Jeg skrev «særoppgave» om forfatteren og pløyde igjennom alle de 47 bøkene – nå i rekkefølge! – en særdeles regnfull vestlandssommer før jeg begynte på ungdomsskolen. Man kan diskutere om Isfolket var passende bøker for en 12 – 13 åring, men jeg er glad for at ingen stoppet meg i å bli kjent med Tengel, Silje, Sol og de andre karakterene. Fremdeles kan jeg ta frem enkelte av favorittbøkene og synke ned i deilig nostalgisk lesing!

Samtidig fikk jeg på den tiden øynene opp for bøker som jeg egentlig ikke fikk lov til å lese, og som dermed trigget meg enda mer! Hard Asfalt av Ida Halvorsen, Å være ung er for jævlig av Christiane F, Men tankene mine får du aldri av Sverre Asmervik og Horungen av Einar Pedersen (aner dere en trend??) ble alle lest i smug.

Som trofast medlem av bokklubben ble jeg etterhvert medlem i Ungdomsbokklubben, og gjennom den fikk jeg tilgang på flere perler som jeg husker følelsen av den dag i dag. Og katten tok en mus av Robert Cormier (som Knirk har skrevet om her), Jeg savner deg, jeg savner deg av Peter Pohl og Kinna Gieth, Janne, min venn og Vi kaller ham Anna av Peter Pohl, Ryggen fri av Kari Bøge, En liten sang om kjærlighet av Michelle Magorian, Sølvdelfinen av Anita Eklund Lykull og Rebecca av Daphne du Maurier er bøker som har gjort et stort inntrykk på meg, og jeg har fremdeles flere av dem i hyllene mine.

Hvordan er din lesehistorie?

Awarder og boklykke på loppis!

Nei, jeg har ikke glemt bort bloggen – det har bare vært en svært travel uke. Lite er blitt lest og ingenting skrevet. Men nå har jeg litt tid igjen, og hva er det som møter meg? Jeg har fått tre – ikke en, men tre – koselige utmerkelser fra de flotte damene Gro, Ina og Astrid Terese! Tusen tusen takk, jeg setter pris på både dere og bloggene deres også  – og var det ikke for at dere allerede har fått den så hadde jeg sendt den til dere. Og så må jeg innrømme at jeg blir litt rørt av slikt, jeg…

For det er slik reglene er; jeg skal sende denne awarden videre til fem andre favorittbloggere. Jeg har mange favorittbloggere, det er bare å kikke på siden her så ser dere de jeg er innom på fast basis, og jeg synes det er vanskelig å plukke ut bare fem – men jeg fikk det til. Her er altså fem av mine favorittbloggere som jeg leser hver eneste post av og som skriver svært gode og grundige omtaler av bøker som stort sett alltid havner på ønskelisten min og som i tillegg krydrer bloggene sine med mange andre spennende, morsomme og informative tekster.

• Line (Lines Bibliotek)
• Julie (Julies bokbabbel)
• Elin (Bokelskerinnen) 
• Clementine (Har du lest?)
• Silje (Så Rart)

I går var det duket for åpningen av en av byens aller største loppemarkeder, og siden jeg hadde hørt at det i år skulle være en enda større bokavdeling enn tidligere – ja, da måtte jeg jo ta turen innom. Målet var å finne flere bøker om Nancy, men det ble dessverre bare en: Bok nummer 27 Detektiv Nancy Drew og de sorte nøklene. Da var det godt at det var hauger av andre bøker å fråtse i! Og fråtse, ja, det gjorde jeg – med måte…

Fangsten ble følgende:

Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix. Dette er en av bildebøkene som jeg elsket som barn. Den har helt makeløse illustrasjoner og en veldig fin historie, og jubelen sto i taket da jeg fant i denne blant barnebøkene! Den samme utgaven som jeg hadde tidligere!

Jaws av Peter Benchley. Filmen er kul, omslaget er kult – pris 7 kroner – Ja, takk! Jeg er livredd for haier generelt, så jeg regner med at dette vil bli en herlig skrekkelig opplevelse.

Når villdyret våkner av Jack London. Den står på 1001 – lista som jeg skal begynne å følge litt mer grundig, ellers så var det nok mannen som hadde mest lyst på denne klassikeren.

Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald. Denne har jeg allerede lest og elsket, og den står i hyllen min. Men jeg ville ha den norske utgaven også. Jeg liker å samle…

Lolita av Vladimir Nabokov. Nok en 1001 – bok som jeg vil lese.

Fruen til Mellyn av Victoria Holt. Denne leste jeg på ungdomsskolen og selv om den minnet veldig om Rebecca av Daphne du Maurier så likte jeg den godt. Det blir spennende å se om den fortsatt fenger.

Hokus Pokus av Kurt Vonnegut. Enda en bok til mannen min som er en stor tilhenger av bøkene til Vonnegut.

Selsomme historier fra hele verden, Sigurd Hoel er redaktør. Her er det fortellinger av blant annet Poe, Dickens, Hamsun, Tolstoj, Bradbury og Zweig. Novellen av Zweig, Amokløper, tror jeg er på 1001 – lista.

It av Stephen King. Horror og klovner! Mest til mannen, men også litt til meg.

Er det noen andre som har vært på loppis i det siste?