Hver dag av David Levithan

Før sommeren mottok jeg en koselig sommerpakke fra Gyldendal Forlag. I pakka lå Delirium av Lauren Oliver og Hver dag av David Levithan, to ungdomsromaner som ble sluppet på norsk nå nylig. Etter at jeg hadde lest Ellikkens strålende omtale av nettopp Hver dag, så var det nok den romanen jeg så mest frem til. Ikke bare ville den være mitt første møte med den populære forfatteren David Levithan, den så også ut til å inneholde en svært original historie. Men, det er nå en gang slik at når forventningene og spenningen er som høyest, så er det også lett å bli skuffet. Dessverre opplevde jeg at denne romanen nettopp ble en slik skuffelse for meg.

Fra baksideteksten med noen Siljedrypp: (Jeg skriver han, selv om det aldri kommer frem hvilket kjønn A identifiserer seg med, det er bare jeg som ser for meg en guttepersonlighet).

A er ikke som alle andre. Hver dag våkner han opp i en ny kropp, en ny person, og slik har det vært så lenge A kan huske. Dette har han akseptert, og han har laget et sett med leveregler. Dette går fint helt til A våkner i kroppen til Justin og møter Justins kjæreste Rhiannon. A faller pladask og nå gjelder ikke reglene lenger. Endelig har han funnet noen han vil være sammen med – hver eneste dag.

Som jeg nevnte ovenfor så er dette mitt første møte med David Levithan, og jeg er ganske sikker på at jeg vil lese flere romaner av ham etterhvert, for han er en svært dyktig forfatter. Lesingen gikk som en lek og jeg opplevde at dette på et vis var en veldig lettlest bok. På en måte. Lettlest fordi den er så velskrevet, det er nesten som å lese noe som er fløyelsmykt – ordene og setningene leker og fyker forbi uten noen motstand. Dette er en tekst det er godt å være i.

Hver dag er en original historie. Den er både tankevekkende og annerledes, men jeg tok meg tidlig i å undre på om premissene for historien fungerte for meg. Det er ikke det mer overnaturlige elementet jeg slet med, nei da, jeg er veldig glad i fantasy, jeg, men jeg klarte rett og slett  ikke å tro på det som ble fortalt, og da i særdeleshet hovedpersonen A.

Ett av de sentrale temaene i romanen er at man bør forelske seg og bli glad i det et menneske har inni seg, personligheten eller det indre. Hvilket kjønn, form og farge vedkommende har er noe som bør komme i annen rekke. Dette er et viktig tema, og det er viktig at dette blir tatt opp på en ordentlig, og gjerne kreativ måte, i ungdomslitteraturen. Og jeg er ganske sikker på at det er det som er David Levithan sin intensjon med Hver dag; for er det ikke slik at A har like stor rett til å bli elsket for den han er som alle andre – selv om det ligger en del hindringer i veien? Jeg kan bare nikke og være enig, men det er noe med denne romanen generelt og A spesielt som rett og slett ikke fungerer for meg. Hovedankepunktet er hvilke forventninger A har til Rhiannon; Han vil ha Rhiannon, han er hodestups forelska og han vil bevise at han er seg selv uansett hvilken kropp han har. Jeg synes dette er veldig høye forventninger å ha til en person, iallefall siden de ikke har kjent hverandre så lenge. Og så lurer jeg; er det sånn at A ville ha elsket Rhiannon uansett? Jeg får egentlig inntrykk av at han har forelsket seg i hele pakka som er Rhiannon – både det som er inni (og viktigst) og det som er utenpå – og det er ikke noe som er galt i det, det er helt naturlig, men har ikke Rhiannon også rett til å forelske seg i hele pakka? Hadde kanskje ikke det mest sympatiske vært å la henne være i fred, gi henne muligheten til å møte noen som hun kunne få en slik opplevelse med?

Hver dag av David Levithan er uten tvil en velskrevet roman som tar opp et viktig og tankevekkende tema. Dessverre ødela mine frustrasjoner over hovedpersonen en del for lesingen slik at opplevelsen alt i alt bare ble middels. Nå må det sies at jeg opplevde slutten som veldig god. God, vemodig og riktig – endelig, A, endelig!

Meitemarker, Gatsby og smakebit.

I dag har jeg gjort noe jeg hverken kan eller liker; jeg har holdt på med hagearbeid. Resultatet blir bra, men selve prosessen fungerer ikke som avslapping for meg, jeg får ikke ro i sjelen eller føler meg i ett med naturen (unntaket er meitemarkene jeg reddet – det var fint) – nei, for de grunnene så har jeg bøker, jeg.

I går leste jeg ferdig The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald og jeg synes at det var en strålende start på Silje Goes Classic. Det er som om romanen har plassert seg godt inne i hjertet mitt, for hver gang jeg tenker på den så kjenner jeg en god følelse. Jeg tror nok at den vil bli en roman som kommer til å kverne rundt i meg helt til den havner blandt favorittbøkene mine.

Nå leser jeg en bok som kommer ut i september; Hver dag av David Levithan. Jeg var så heldig å få den som  sommergave fra Gyldendal, og helt siden jeg leste den fantastiske omtalen til Ellikken så har jeg gledet meg til å sette i gang. Den har et veldig originalt og underlig konsept:

Hver dag en ny kropp. Hver dag et nytt liv. Hver dag forelsket i den samme jenta.

Siden det er søndag og tid for Maris faste utfordring Smakebit på søndag, så vil jeg dele et lite utdrag fra begynnelsen med dere:

Jeg våkner.

Så må jeg finne ut hvem jeg eer. Det er ikke bare kroppen – å åpne øynene og oppdage om huden på armen min er mørk ellerlys, om håret er kort eller langt, om jeg er tykk eller tynn, gutt eller jente, arrete eller glatt. Å tilpasse seg kroppen er det enkleste, når man er vant til å våkne opp i enny en hver morgen. Det er livet, konteksten til kroppen som kan være utfordrende.

Hver dag er jeg en annen. Jeg er meg selv – jeg vet at jeg er meg selv – men jeg er også en annen.

Sånn har det alltid vært.

Har du lest denne? Og hvordan likte du den?

Flere smakebiter finner dere på bloggen til Mari, kanskje finner du den neste boka du vil lese nettopp der?