18. mai og jeg leser.

Håper alle hadde en fin 17. mai, enten den ble tilbrakt sammen med en bok eller familie og venner. Her i huset ble det litt begge deler – og det var veldig bra.

image

Boka jeg holder på med nå er, som bildet over viser, Night Film av Marisha Pessl. Det er en underlig roman som jeg storkoser meg med. Den er mørk og har en skummel atmosfære over seg, og jeg føler at jeg er blitt sugd ned i et univers jeg ikke helt har grep på. Den er som en David Lynch – film i bokform – og det passer svært godt for en så stor Lynch- fan som meg!

Jeg liker også veldig godt at Pessl eksperimenterer med romanformatet og krydrer sidene med blant annet artikler, skjermdumper og mailer.

Jeg gleder meg til å lese videre!

Hva leser du i dag?

The Complete Silje TV – serie Oversikt – del 1:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg liker å se på TV – serier – og da aller helst flere episoder i slengen. Forrige uke fortalte jeg om min nye dille; Pretty Little Liars, og i den forbindelse etterlyste Lise en liste over favorittseriene mine. Så, uten noe mer om og men; la meg presentere The Complete Silje TV – serie Oversikt (jeg tok det navnet, jeg, Lise):

De beste av de beste:

Buffy the Vampire Slayer troner helt øverst, helt på topp. Jeg elsker Joss Whedon sine serier på generelt grunnlag, og det er takket være Buffy og hennes Scoobie Gang. Jeg har vært en trofast titter siden serien ble vist på TV på slutten av 1990 – tallet, og har sett alle sesongene veldig mange ganger. Karakterene og deres utvikling gjennom 7 sesonger er helt fenomenale og historiene som fortelles er både spennende, mystiske, morsomme, triste – ja, de serierrommer det meste. Dialogene er i en klasse for seg, jeg jubler høyt over alle de popkulturelle og nerdete referansene og jeg fryder meg over de ulike virkemidlene som Joss benytter seg av for å gi et dypdykk i det å være ungdom/voksenog hvordan man kan forholde seg til de ulike utfordringene man står ovenfor. Min favorittsesong er sesong 5 – den der Glory er The Big Bad, og den inneholder også en av mine desidert største favorittepisoder; The Body – der Buffy og gjengen må forholde seg til en helt naturlig død, og hvor vanskelig det er i forhold til å kjempe mot onde monstre. Det er noe med lyset, lydene og filteret som gjør episoden til en helt unik opplevelse. Og ja, jeg gråter hver gang.  To andre favorittepisoder er musikalepisoden Once more with feeling fra sesong 6 og Hush fra sesong 4 (som er den svakeste sesongen etter min mening, men som allikevel har noen av de aller beste episodene). Sistnevnte har ingen dialog, bare musikk. En genial episode! 

The Wire – dette må være noe av det mest realistiske som er laget innenfor TV – serie verdenen, og jeg slukte alle fem sesongene i en jafs. De ulike sesongene har ulike vinklinger, selv om vi følger den samme kjernen av politifolk og kriminelle gjennom hele serien. Vi blir godt kjent med de ulike miljøene, politikken og byråkratiet som påvirker beslutningene, medias rolle og hvordan elever blir rekruttert fra skolene for å bli lokale «kingpins»  Dette er med på å gi et godt og troverdig bilde av en by der kriminaliteten er svært høy. Det er vanskelig å trekke ut en sesong eller enkelte episoder, for The Wire må sees i en helhet for å få så godt utbytte som mulig. Jeg tror aldri jeg har blitt så rasende på karakterer og hendelser som jeg ble da jeg så denne serien, og jeg har aldri følt en så stor politikerforakt eller blitt så knyttet til badguys tidligere heller. Se den og bli provosert! Og bli glad fordi det finnes mennesker som velger å stå opp og kjempe for noe de tror på. Dette er kvalitet!

Twin Peaks av David Lynch. Genial, syk, skremmende og fascinerende er vel de ordene som mest dekker denne rare og brilliante serien. Serien begynte som en ganske forståelig krim; Hvem drepte Laura Palmer? Krydret med et helt spesielt persongalleri (Agent Cooper!), mystiske hendelser og hjemsøkende musikk så var det en ulidelig spennende serie. En svoren Twin Peaks og David Lynch tilhenger ble jeg nok da det tok av etter at morderen ble avslørt rundt episode 15 – enarmede menn, dverger som snakket baklengs, en mystisk hytte i skogen og BOB (!!!). Så utrolig skummelt og uforståelig, og så utrolig bra! 

Game of Thrones – episk og mektig fantasy der menneskelig ondskap, maktkamp, religion og krig står sentralt. Jeg har egentlig ikke så mye mer og si, egentlig… jo, det finnes DRAGEBARN!!! Sukk, lykke.

Carnivale er en serie som foregår i USA på 1920 – tallet og som handler om kampen mellom det gode og onde. Den har jeg faktisk skrevet om her, så da nøyer jeg meg med: Se den, den er fantastisk!

+ Alt annet laget av Joss Whedon: Firefly, Angel og Doll House –  fordi det er Joss og jeg liker hvordan hjernen hans er skrudd sammen – enkelt og greit.

Neste uke; mine favoritt krimserier.

Hvilke serier mener du er de beste av de beste?

Tør jeg dette da…..

Her om dagen så ramlet jeg over en bok på BookDepository, en bok som jeg så vidt har vært borte i tidligere og som jeg husker ble beskrevet som «disturbing» – dere kan selvfølgelig gjette hva jeg gjorde for noe… jepp, jeg bestilte den selvfølgelig.

Alt vel, men så tok nysgjerrigheten over; «disturbing» – på hvilken måte da? I beskrivelsen står det blant annet «A blind old man, a young apprentice working in a tattoo shop, and a mad woman haunting an Ohio institute narrate this story of a family that encounters an endlessly shifting series of hallways in their new home, eventually coming face to face with the awful darkness lying at its heart.» Og det høres ut som noe jeg vil like; skummel og spennende. Men jeg sluttet ikke der, nei da. Jeg måtte selvfølgelig ta turen innom You Tube for å se etter en boktrailer:

Jeg må innrømme at pulsen steg et par ekstra hakk og at ordet «disturbing» fikk en ny mening for meg etter denne snutten. Jeg kjente at jeg ble nesten litt mørkeredd, selv om lysene stod på… Men ga jeg meg? For å si det slik, jeg er veldig nysgjerrig av natur, så jeg måtte bare lete litt til….

Jeg må innrømme det – jeg vet absolutt ikke hva jeg går til. Jeg ser for meg noe David Lynch -aktig noe i bokform og jeg både gleder og gruer meg til å fordype meg i House of Leaves av Mark Z. Danielewski. Men jeg vet ikke helt om jeg tør? Har du lest/hørt om denne romanen? Og hva syntes du om den?

(Bildet er lånt herfra)

Dette synes jeg om: The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin.

Mara Dyer våkner opp på sykehuset uten å huske hvorfor hun havnet der. Det viser seg at hun har kommet uskadd fra en underlig ulykke der bestevenninnen, kjæresten og kjærestens søster ble drept. Var det bare en ulykke eller er det noe annet som ligger bak?

Noen måneder etter flytter Mara og familien til Florida for å «begynne på nytt». Mara sliter med ettervirkningene etter ulykken, hun husker fremdeles ikke hva som skjedde, men hun plages stadig av mareritt og hallusinasjoner. Hun har vansker med å komme inn i skolemiljøet, og det hjelper ikke at hun ser glimt av de døde vennene i speil og rundt om kring på skolen.  Hun blir kjent med skolens «bad boy» Noah, og enda flere merkelige ting skjer. Er Mara i ferd med å bli gal, eller er det noe helt annet som er i gjære?

Jeg skal være helt ærlig og si at The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin er en roman som jeg hadde skyhøye forventninger til. Jeg har nemlig lest og sett mange omtaler som bare skryter denne boka opp i skyene. Så det var med litt skrekk blandet fryd jeg bladde opp på første side – jeg gledet meg vilt, samtidig som jeg var redd for å bli skuffet. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg, for The unbecoming of Mara Dyer var akkurat så god som jeg trodde og håpet på! Jippi 😀

Jeg opplevde romanen i hovedsak som en psykologisk thriller, ispedd en interessant kjærlighetshistorie og kanskje, muligens noe paranormalt. Jeg skriver kanskje, muligens, fordi det er veldig vanskelig å vite hva som egentlig skjer – er hendelsene noe som Mara faktisk opplever eller er det ikke det? Hva er sant og ekte, og hva er hallusinasjoner? Det som gjør historien ekstra fascinerende, synes jeg, er at Mara selv er usikker på om det hun opplever er virkelig eller fantasi. Vi lesere får altså ikke vite noe mer enn Mara, og sannheten blir sakte men sikkert avslørt for både oss og hovedpersonen. Maras usikkerhet blir leserens, i allefall denne leserens, usikkerhet, og hennes oppdagelser blir våre oppdagelser – og hele tiden har du en liten stemme i bakhodet som undrer: Skjer dette? Det er veldig, veldig foruroligende og skremmende, og veldig, veldig bra!

Mara er ei jente som sliter med post – traumatisk stress syndrom etter ulykken der vennene mister livet. Jeg har ikke mye erfaring med denne lidelsen, men jeg opplever Maras reaksjoner som troverdige. Hun er levende skildret, og jeg tror på henne. Jeg fikk også stor sans for den mannlige hovedpersonen (eller gutt, da), Noah. I starten fremstår han som en typisk YA – bad boy,han er arrogant og ganske uspiselig. Samtidig er han beskrevet på en slik måte at jeg forstår at forfatteren er glad i nettopp denne karakteren, og det gjør at jeg også får et veldig godt øye til ham ganske kjapt. Som med alt annet i denne romanen, så viser det seg at det er mer ved Noah enn det vi først aner.

The unbecoming of Mara Dyer er en virkelig spennende roman. Den er nifs og skremmende, samtidig som det florerer av vittige kommentarer og filmreferanser. Den er skrudd og underlig, og jeg satt hele tiden med en urolig følelse i kroppen mens jeg leste. Dette er en historie som David Lynch kunne ha skrevet dersom han bestemte seg for å skrive en YA – roman! Og det er et stort kompliment 🙂

Pst; Slutten er helt….. ja, jeg venter i spenning på bok nummer to!

Dette synes jeg om: The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin.

Mara Dyer våkner opp på sykehuset uten å huske hvorfor hun havnet der. Det viser seg at hun har kommet uskadd fra en underlig ulykke der bestevenninnen, kjæresten og kjærestens søster ble drept. Var det bare en ulykke eller er det noe annet som ligger bak?

Noen måneder etter flytter Mara og familien til Florida for å «begynne på nytt». Mara sliter med ettervirkningene etter ulykken, hun husker fremdeles ikke hva som skjedde, men hun plages stadig av mareritt og hallusinasjoner. Hun har vansker med å komme inn i skolemiljøet, og det hjelper ikke at hun ser glimt av de døde vennene i speil og rundt om kring på skolen.  Hun blir kjent med skolens «bad boy» Noah, og enda flere merkelige ting skjer. Er Mara i ferd med å bli gal, eller er det noe helt annet som er i gjære?

Jeg skal være helt ærlig og si at The unbecoming of Mara Dyer av Michelle Hodkin er en roman som jeg hadde skyhøye forventninger til. Jeg har nemlig lest og sett mange omtaler som bare skryter denne boka opp i skyene. Så det var med litt skrekk blandet fryd jeg bladde opp på første side – jeg gledet meg vilt, samtidig som jeg var redd for å bli skuffet. Jeg hadde ingen grunn til å grue meg, for The unbecoming of Mara Dyer var akkurat så god som jeg trodde og håpet på! Jippi 😀

Jeg opplevde romanen i hovedsak som en psykologisk thriller, ispedd en interessant kjærlighetshistorie og kanskje, muligens noe paranormalt. Jeg skriver kanskje, muligens, fordi det er veldig vanskelig å vite hva som egentlig skjer – er hendelsene noe som Mara faktisk opplever eller er det ikke det? Hva er sant og ekte, og hva er hallusinasjoner? Det som gjør historien ekstra fascinerende, synes jeg, er at Mara selv er usikker på om det hun opplever er virkelig eller fantasi. Vi lesere får altså ikke vite noe mer enn Mara, og sannheten blir sakte men sikkert avslørt for både oss og hovedpersonen. Maras usikkerhet blir leserens, i allefall denne leserens, usikkerhet, og hennes oppdagelser blir våre oppdagelser – og hele tiden har du en liten stemme i bakhodet som undrer: Skjer dette? Det er veldig, veldig foruroligende og skremmende, og veldig, veldig bra!

Mara er ei jente som sliter med post – traumatisk stress syndrom etter ulykken der vennene mister livet. Jeg har ikke mye erfaring med denne lidelsen, men jeg opplever Maras reaksjoner som troverdige. Hun er levende skildret, og jeg tror på henne. Jeg fikk også stor sans for den mannlige hovedpersonen (eller gutt, da), Noah. I starten fremstår han som en typisk YA – bad boy,han er arrogant og ganske uspiselig. Samtidig er han beskrevet på en slik måte at jeg forstår at forfatteren er glad i nettopp denne karakteren, og det gjør at jeg også får et veldig godt øye til ham ganske kjapt. Som med alt annet i denne romanen, så viser det seg at det er mer ved Noah enn det vi først aner.

The unbecoming of Mara Dyer er en virkelig spennende roman. Den er nifs og skremmende, samtidig som det florerer av vittige kommentarer og filmreferanser. Den er skrudd og underlig, og jeg satt hele tiden med en urolig følelse i kroppen mens jeg leste. Dette er en historie som David Lynch kunne ha skrevet dersom han bestemte seg for å skrive en YA – roman! Og det er et stort kompliment 🙂

Pst; Slutten er helt….. ja, jeg venter i spenning på bok nummer to!