Bokbloggerprisen 2013: De usynlige av Roy Jacobsen.

Det er litt skummelt å lese en bok som andre; både lesere og kritikere, har elsket. En bok som alle har rost opp i skyene, trillet terningen til 6 og som generelt har gitt alle en svært god leseopplevelse.  Jeg hadde et ønske om å bli forført av ordene, av setningene og av karakterene på lik linje med alle andre, å kjenne på ensomheten og slitet det å bo på en øy ytterst i havgapet er og få den samme gode opplevelsen av boka. Dessverre gikk ikke ønsket helt i oppfyllelse.

Det er ikke det at jeg mislikte De usynlige av Roy Jacobsen, det er bare det at jeg hadde håpet at jeg skulle likt den bedre. Den forteller historien om kystfolket/øybeboerne langs Helgelandskysten og vi følger familien Barrøy; bestefar Martin, sønnen Hans med kona Maria og datteren Ingrid, samt Hans sin søster Barbro og etterhvert hennes sønn Lars. De er en familie av få ord, som arbeider hardt for å få endene til å møtes, og vi lesere får ta del i deres hverdag gjennom flere år.

Jeg synes at Roy Jacobsen er dyktig til å skildre naturen og hendelser, og jeg opplever at han gjennom denne romanen gir meg både et innblikk i hvordan det er på ei øy i nord og hvordan det er å vokse opp og leve der. Jeg liker også godt karakterene, de fremstår som sympatiske. Samtidig kunne jeg ønsket at jeg som leser kunne kommet nærmere inn på dem; Hans og Maria sine drømmer som de ikke engang tør å dele med hverandre,  Ingrids tøffe start på skolen. Det blir bare antydet, og jeg sitter igjen med et ønske om å få vite litt mer. Familien Barrøy er en fåmælt familie. De usynlige får vist denne siden godt, men jeg savner allikevel mer dybde og indre handling i karakterskildringene.

Store deler av romanen,  som med sine 245 sider ikke er særlig lang, spenner over et tidsrom på ca 15 år. Den består av mange tablåer der vi lesere får ta del i ulike hendelser og opplevelser mens årene går. Disse episodene viser øyboernes dagligliv og deres strabaser – og gleder – med naturkreftene på en troverdig måte, men jeg opplevde allikevel at mesteparten av romanen ble for overfladisk.  Jeg syntes at forfatteren kun skummet overflaten, og jeg kunne ønsket at han i stedet hadde fokusert på færre episoder og gått mer inn i dem (eventuelt gjort boka lengre).

Og –
i den siste delen skjedde akkurat dette! Jacobsen bruker tid og sider på å fortelle en lengre historie om Ingrid, hennes opplevelser, hennes lengten etter noe annet, hvordan hun vokser og modnes som person når noe vanskelig skjer og hvordan hun tar ansvar og blir sjefen på Barrøy. Og selv om Jacobsen skriver godt gjennom hele romanen, så er det nettopp når han graver litt dypere at jeg kjenner at jeg blir engasjert i det som hender, i personene og deres liv.

De usynlige av Roy Jacobsen ble dessverre ikke den leseopplevelsen jeg hadde håpet på, kanskje inntrykket blir annerledes om jeg leser den igjen. Vi får se. Det som er helt sikkert er at du kan lese flere anmeldelser på denne siden – og, som jeg nevnte innledningsvis,  det er mange som har likt denne romanen veldig godt!

Her kan dere forresten lese Rose – Marie sitt innlegg i forbindelse med samlesingen.

BOKBLOGGERPRISEN 2013: KORTLISTENE.

Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)

Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter. Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene. Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.

Samlesingsoversikt:

• Februar: Lisa Aisato: Fugl – ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier – ja, her).
• Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet – ansvar: Lise Grimnes (Knirk)
• April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk – ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)
• Mai: Ruth Lillegraven: Urd – ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)
• Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn – ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)
• Juli: Roy Jacobsen: De usynlige – ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur – og filmblogg)

Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!

Fortløpende informasjon vil bli lagt ut på den offisielle bloggen.

(Apropos; så glad ble Narnia da hun hørte at Fugl var på kortlisten! Hun drepte et sitteunderlag i pur lykke og lot mamman – meg – stå igjen med støvsugingen).

High – five!

Tankespinnerier: Bokbloggerprisen 2013 – så langt.

«Endelig er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får …»

Nei da, det er ikke slik at jeg plutselig har hoppet fire måneder frem i tid og er klar for 17. mai, men da jeg skulle sette meg ned for å formulere et lite innlegg om dagens begivenheter, så dukket denne sangen opp. For i dag så er endelig dagen her – den dagen som mange bokbloggere med meg, har sett frem til med spenning – offentliggjøringen av Bokbloggerprisen 2013 sine longlister!

Helt siden torsdag kveld har vi i komiteen visst hvilke av de 145 nominerte bøkene som ville komme på longlistene, og som dermed fremdeles har mulighet til å vinne heder og ære og Bokbloggerpris i september. Det har vært vanskelig å holde tett – forventningene har vært til å ta og føle på  – så det var godt å kunne frigjøre listen kl 12.00 i dag og si «Her er listene! Disse tolv bøkene er de som norske bokbloggere har nominert frem som de beste norske bøkene fra 2013!»

Listene er som følgende:

1) Årets roman:

– Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
– Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
– Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
– Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
– De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:

– Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
– Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
– Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
– Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
– Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
– Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

Jeg personlig synes dette er to spennende langlister, og den inneholder både bøker som jeg allerede har lest – til og med noen jeg nominerte, bøker jeg har hatt lyst til å lese en stund og bøker som jeg plutselig ble mer nysgjerrig på. Noen har påpekt at det er synd at det kun er en kriminalroman som har havnet på lista, og at det er overraskende at det nettopp er Politi av Jo Nesbø som er den utvalgte. Det har man jo lov til å synes – når det gjelder denne romanen så kan jeg ikke uttale meg, siden jeg ikke har lest den. Men som en som liker krim selv, så hadde jeg selvfølgelig syntes at det hadde vært gøy om min krimfavoritt fra 2013 kom på lista (Smertehimmel av Asle Skredderberget, hvis noen lurte), samt noen flere av mine debutantfavoritter – men sånn er det i et demokrati. En ting som er sikkert; det er i alle fall ikke slik at kriminallitteratur ikke er blitt nominert til prisen! I følge Lise så var hele 34,4 % av alle bøkene som ble nominert i klassen for skjønnlitteratur kriminalromaner. Jeg synes da ikke det er et dårlig tall.

Det som jeg først og fremst tenker når jeg ser på både alt som er blitt nominert og de ferdige langlistene er at vi bokbloggere leser mye, vi leser variert og vi har nominert variert. På lista er det både debutanter, andre relativt ferske stemmer og veletablerte og folkekjære forfattere side om side. Lyrikk, bildebøker og sakprosa er representert, det samme er fantasy og krim. Ja, og begge målformer!

Jeg mener at longlistene for tidenes første norske bokboggerpris er gode, og så får det være opp til hver enkelt om de vil lese mer bredt eller smalt med tanke på neste års pris; mer lyrikk, flere barnebøker eller essaysamlinger. På Facebook skrev Mari det så bra:

Jeg syntes lista viser at det er helt ok å oppfordre bokbloggerne til å forsøke å finne godbiter som ikke står på bestselgerlistene, men at man selvsagt in the end må lese det man har lyst til. Det hadde jo vært strålende om vi fant fram til noen godbiter som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener noe annet sted.

Det skal være mitt mål når jeg leser nye norske bøker dette året; virkelig misjonere for – enda mer enn i fjor –  de som skriver seg inn i hodet og hjertet mitt – sånn helst før fristen til neste års nominasjonrunde går ut i januar 2015 ;-). (Merknad til meg selv: oppsamlingsinnlegg helt på tampen blir for dårlig!).

Hva er dine tanker rundt Bokbloggerprisen og langlistene?

Her kan du lese Line, Lise, Elin, Rose – Marie, Ragnhild, Karen, Anita, Isabella, Beathe, Mari, Elida, Linn og Rita sine innlegg.

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an :-).

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

• 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
• 3 av 6 1001 bøker.
• 1 av 12 klassikere.
• 1 av 6 dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Salman Rushdie
• 0 av 1 Charles Dickens
• 0 av 1 Neil Gaiman
• 0 av 1 Shirley Jackson
• 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!

De usynlige av Stef Penney – en miniomtale.

Det kan se ut til at de siste dagene i årets korteste måned har hatt undertittelen Silje utvider horisonten i forhold til krimsjangeren – nei, ikke veldig swung over den tittelen, men den stemmer. Det startet med Metallmyk av Asle Skredderberget som jeg omtalte i går, og det fortsetter med Stef Penneys  gode De usynlige som jeg var så heldig å motta fra Bazar forlag rundt jul. Tusen takk!

Privatdetektiven Ray Lovell blir engasjert av sigøyneren Leon Wood. Datteren Rose ble giftet bort til den karismatiske Ivo Janko sju år tidligere, og Wood – familien har siden det ikke hørt noe fra dem. Nå er moren til Rose død, og faren ønsker å få kontakt med datteren sin igjen. Det er ikke enkelt, da det viser seg at hun forsvant sporløst etter å ha født et sykt barn. Er hun død, eller har hun bare rømt? Og hvorfor har ingen i Janko – familien informert om dette?

Ray Lovell er selv av sigøynerslekt, og er den som har størst sjanse til å komme inn under huden på den reserverte Janko – familien. Men er familien villige til å dele sine hemmeligheter med en som har valgt å leve som en gorijo (leve som en ikke – reisende), og vet de i det hele tatt hva som har skjedd med Rose? De fleste spor er foreldet og Ray blir sendt på villspor mer enn en gang, men med en utrettelig driv etter å finne ut hva denne tilbaketrukne og tragedierammede familien ikke vil dele med ham.

De  usynlige er en ekte krim noir, tydelig inspirert av stilen til Raymond Chandler. Jeg føler at Stef Penney virkelig har klart å fange inn stemningen fra gamle, svart – hvite noir filmer, ja, det er nesten som om jeg ser en film mens jeg leser, samtidig som jeg hører den rustne stemmen til privatdetektiven prate inn i øret mitt. Det gjør at leseopplevelsen blir ekstra stemningsfull. Jeg synes også at det er veldig interessant at forfatteren velger å legge handlingen til et såpass lukket miljø som rommiljøet jo er, det fører til at historien får et lag til — skildringene av livet som rom, kulturen og tradisjonene, samt opplevelsen av å ikke være en del av samfunnet blir en like sentral del som selve mysteriet. Jeg opplevde at jeg lærte noe da jeg leste De usynlige, at jeg fikk noe å reflektere og grunne over videre.

Romanen har to fortellere som bytter på å fortelle sin historie. Den ene er detektiven Ray, mens den andre er 14 – åringen JJ. Det er særlig gjennom JJ at vi lesere får et innblikk i sigøynernes dagligliv. Begge stemmene er svært distinkte og troverdige, og jeg er imponert over at Stef Penney både behersker å portrettere en 14 – år gammel sigøynergutt og en fraskilt privatdetektiv i 40 – årene med alt av bagasje på en så ekte og jordnær måte. Begge hovedpersonene kom ut av teksten og ble til ekte personer for meg mens jeg leste – jeg virkelig trodde på dem og på det som skjedde. Hurra!

Mysteriet i De Usynlige er intrikat, det er mye som er skjult og det er til tider svært lite informasjon som blir delt mellom personene i romanen. Som med det meste i denne romanen så opplevde jeg også tilnærmingen til dette mysteriet som troverdig. Hemmeligheter spiller en stor rolle, og vi mer aner enn virkelig ser noen av mønstrene som etterhvert kommer frem. Svarene på noen spørsmål gir flere spørsmål, ikke avslutning, men jeg synes allikevel at Stef Penney klarer å holde hodet kaldt, knyter noen tråder og avslutter romanen på en tilfredsstillende måte. Rays jakt etter sannheten har et eget driv, det er ikke en kriminalhistorie i den forstand at han er på jakt etter en gjerningsmann. I dette tilfellet vet verken han eller vi lesere om det egentlig er noe kriminelt som har foregått, men det er denne jakten etter å finne svar og forsøkene på å nå inn til en gruppe med mennesker som absolutt ikke ønsker å dele det de muligens vet, som gjør at jeg opplever at romanen både er så annerledes og spennende.

Kort sagt; De Usynlige rommer en fengende, interessant og spennende historie, og at Stef Penney kan skrive – det er det ingen tvil om! God bok, anbefales!