En av årets bøker som jeg må lese før jul er Eirin Gundersens debutantdiktsamling Du er menneske nå. Den virker bare så sterk og fin, og når Ellikken sier les, ja da gjør jeg nettopp det – stort sett.
Enn så lenge deler jeg det første diktet med dere:
God tirsdagskveld!
Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!
Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:
Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.
Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.
Statistikken blir følgende:
Ny måned – nye muligheter!
Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.
Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!
Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!
I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.
Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?
I anledning Verdens poesidag vil jeg dele den aller første siden fra Tora Seljebø sin poetiske og vakre debut Om kvelden blir namna ropa heim». Det er særlig de to siste setningene i dette utdraget som jeg har falt helt for. Så sant og så godt formulert. (Og jeg måtte selvfølgelig «hjerte» dem).
Hvilke dikt leser du i dag?
Siden vi nå er inne i årets siste måned og vi nærmer oss tiden for nominering av bøker til Bokbloggprisen 2013, tenkte jeg at det var greit å gjøre opp status så langt. Sist oppsummering lå jeg på stakkarslige fire norske 2013 romaner, så jeg trang virkelig å ta meg selv i nakken og øke fokuset på nye, norske bøker. Og de siste månedene har jeg lest fire bøker til, og jeg er oppe i 8 2013 bøker. Ikke helt å rope hurra for, men samtidig en formidabel økning. Bøkene jeg har lest er:
I kategorien skjønnlitteratur:
I kategorien åpen klasse:
Det er særlig en av disse som utpeker seg til en soleklar nominering, men hvilken det er vil jeg ikke avsløre.
Ellers så innser jeg nå at både biografilesesirkelen og Veronica Roth bør få ligge litt, slik at jeg får lest flere av de norske bøkene jeg har liggende. For jeg er helt sikker på at det blant dem er noen perler som fortjener nominasjon, og da er det så fryktelig kjipt hvis jeg ikke rekker å lese dem før nyttår.
Jeg har blant annet disse:
Jeg tror jeg kommer til å prioritere de med fet skrift, men målet er å få lest så mange som mulig.
Line, Silje. Elin, Artemisia, Tine, Beathe og Mari har også skrevet en oppsummering av det de har lest i forbindelse med prisen.
Hvordan ligger du an? Har du funnet noen favoritter som du vil nominere?
For en stund siden leste jeg Radioactive – a story of love and fallout av Lauren Redniss, men siden dette var en svær bok i fysisk forstand – her snakker vi coffee – table – størrelse, så var det uaktuelt å lese den på senga. Og siden jeg er en sånn person som må ha med meg en bok til sengs, så bestemte jeg meg for å gå til det skritt og lese to bøker på en gang! (Det er verdt et utropstegn fordi jeg aldri holder på med mer enn en bok om gangen – ja, ikke før nå, da).
Valget falt på en relativt ny bok både i min sammenheng og generelt. Reconstructing Amelia er Kimberly McCreight sin debutroman og den kom tidligere i år. Romanen handler om den suksessrike advokaten og alenemoren Kate som plutselig får en telefon fra datterens skole. Datteren, Amelia, er blitt tatt i juks og er blitt suspendert fra privatskolen hun går på. Kate må komme å hente henne med en gang, men da hun kommer frem en time etter så får hun en beskjed som ingen ønsker å få. Amelia har hoppet fra skolens tak.
Selv om Kate synes det er vanskelig å godta at datteren hoppet i døden med vilje, blir saken snart ansett som et klassisk selvmord. Så får Kate plutselig en tekstmelding: » Amelia hoppet ikke.».
Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight er helt klart en svært spennende og medrivende bok. Den er fortalt gjennom ulike fortellerstemmer, der vi i hovedsak følger Kate i nåtid mens hun prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd med datteren og Amelia i ukene før hun dør. Teksten er også krydret med sms – er fra Amelia til ulike venner, chatter og blogposter. Dette gjør historien ekstra interessant, og driver historien frem mot løsningen på hva som egentlig skjedde den dagen på taket. Jeg opplevde særlig det å lese Amelias historie som en påkjenning fordi vi som lesere allerede vet utfallet. Jeg synes også at fortellermåten er fiffig i den forstand at de ulike delene fungerer som biter i et puslespill som vi/Kate må sette sammen for å få se hele bildet. Det fungerer flott sammen med tittelen.
Det jeg likte aller best med romanen er at den både er en dannelsesroman, i den forstand at den handler om å finne seg selv og seksuell oppvåkning, og et krimmysterium. Og jeg synes at Kimberly McCreight klarer å kombinere disse to på en måte som fungerer for historien. Det ligger hele tiden en guffen og ubehagelig stemning over historien, og da særlig Amelias egen versjon av den. Kate sine oppdagelser i etterkant som omhandler det samme som Amelia forteller om er også både spennende og ubehagelig, men siden jeg allerede hadde «førstehåndskunnskaper» om hendelsene og hadde kjent frykten og uroen på kroppen gjennom Amelia, så kom de jo ikke som en overraskelse på meg som de kom på Kate. Men den stemingen som forfatteren klarer å bygge opp er svært god, uansett!
Forfatteren setter også søkelyset på et tema som alltid er aktuelt, men som i dagens teknologiske samfunn har fått flere arenaer å boltre seg på; trakassering og mobbing, og jeg føler at hun både får frem hvor lett det er å bli en mobber/plager når man er gjemt bak en skjerm og et blokkert nummer, og hvor vanskelig det er for andre å oppdage at noen faktisk blir mobbet. Mobbing blant jenter har alltid vært «usynlig», men jeg tror at det er blitt enda mer «usynlig» i den forstand at offeret ikke en gang trenger å vite hvem det er som er ute etter dem. McCreight tar opp dette på en måte som både er skummel og, dessverre, troverdig.
Det som ikke er spesielt troverdig med Reconstructing Amelia er de siste 50 sidene eller så. Ett eller annet sted tipper det og blir både klisjefylt og forutsigbart. Og sammen med det svært lite sannsynlige faktumet at Kate får bli med på alle avhør og får all informasjon når saken til Amelia tas opp igjen av politiet, så ender romanen med å bli litt teit og uferdig helt på tampen…. Det synes jeg er synd, for det er mye som er veldig bra med boka og jeg mener at hovedtemaet i romanen hadde fortjent en bedre avslutning. Jeg føler at forfatteren legger opp til noe som hun ikke helt klarer å fullføre.
Jeg endte med å like romanen som sidevendersk underholdning, men dessverre så satt den seg ikke så i kroppen som jeg hadde håpet. Når det er sagt så vil jeg anbefale boka til dere som liker hemmelige klubber, Gossip Girl og bøker – for Amelia er en skikkelig boknerd!
HBO har kjøpt filmrettighetene, og visstnok skal Nicole Kidman spille hovedrollen som Kate. Jeg tror nok jeg kommer til å se den.
Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt 
uvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.
Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.
I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt – 3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.
Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk SÅ god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!
Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pusten. En sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.
Og så var det plutselig oktober!
Litt statistikk:
Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??
Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).
Hvordan er måloppnåelsen din for september?
Siden det bare er noen måneder igjen av 2013, så synes jeg og mange andre bokbloggere, at det er på tide med en liten «Forberedelser til bokbloggprisen 2014» – kick – off. For flere er det sikkert en hyggelig oppsummering, dere har kanskje vært flinke til å lese ny norsk litteratur gjennom hele året – og hurra for det! Men for meg så er det litt mindre oppløftende…. ja, for hvordan kombinerer jeg egentlig lesing av klassikere med nye norske bøker? Eller tegneserier? Eller 1001 – bøker? En liten titt på oversikten over leste bøker viser at jeg har myyyye å ta igjen, for av de 39 jeg har lest dette året er 4 – fire- FIRE av dem skrevet av en norsk forfatter i 2013. Et antall det rett og slett ikke er mye å skryte av. Tre av dem er takk og pris svært gode! (Kan jeg da bruke unnskyldningen om kvalitet over kvantitet, tro?).
I kategorien Skjønnlitteratur og krim har jeg lest følgende bøker:
I kategorien Åpen klasse har jeg lest disse bøkene:
Men tro ikke at jeg ikke har hatt intensjoner om å lese norsk litteratur fra 2013! Å nei da, jeg har kjøpt inn en liten haug – og flere er ventet i posten de nærmeste dagene (noen kjøpt selv, andre fra forlag). Så i perioder nå, frem til nominering, lar jeg måloppnåelse og kryss være måloppnåelse og kryss og kjører på med norske nye bøker!
Jeg gleder meg!
Rose – Marie har forresten samlet alle disse forberedelsesinnleggene her. Ta en titt for tips til ny norsk litteratur du kan lese i høst.
Jeg er akkurat ferdig med Odinsbarn av Siri Pettersen, og mens jeg klargjør tankene til anmeldelseskriving, så vil jeg dele et hjerte-sitat fra romanen:
Vakkert, ikke sant?
Jeg snikstartet på julitemaet Bøker anbefalt av andre bloggere og leste Min tid kommer 
av Nina Vogt – Østli de siste dagene i juni. Den fikk jeg lyst til å lese etter at jeg leste Julies gode omtale i april. Jeg ble ikke skuffet!
Fra baksideteksten:
Hvis du ble kjent med en jente på nettet som sa hun var fra fremtiden, ville du…
ledd av henne?
trodd på henne?
tenkt at hun var gal?
Hans Petter gjør ingen av delene. Han er bare takknemlig for at noen vil ha kontakt med ham. Livet er tøft når du er nederst på skolens rangstige. Når moren din blir stadig mer fraværende. Faren din skuffer. Læreren din bare bidrar til mobbingen. Og skolens bølle er ute etter deg. Neste spørsmål: Hva ville du gjort hvis jenta fra fremtiden fortalte deg at noe forferdelig kom til å skje – og du kanskje kunne hindre det?
Min tid kommer av Nina Vogt – Østli er en roman på knappe 200 sider, men det er en sterk og foruroligende historie som fortelles på disse sidene. Hans Petter går i 10. klasse, han bor sammen med moren sin og har sporadisk kontakt med faren. Han liker å se filmer og spille dataspill på fritiden, mens han på skolen forsøker å være mest mulig usynlig. Hans Petter har blitt mobbet siden han gikk på barneskolen, men har de siste årene holdt seg unna radaren til plagåndene. Det som holder ham oppe er at han en dag skal vise mobberne og de andre hvem han virkelig er. Men så skjer det noe; skolens største bølle, Andreas, har igjen fått øynene opp for at Hans Petter eksisterer, samtidig som Hans Petter får kontakt med ei jente som påstår at hun er fra fremtiden. Noe kommer til å skje og det vil få store og ødeleggende konsekvenser for mange generasjoner.
Jeg følte at denne romanen hadde en ubehagelig og guffen stemning helt fra begynnelsen av. I starten er det nok i hovedsak på grunn av det Hans Petter går igjennom på skolen – hans forsøk på å gjøre seg usynlig for å unngå oppmerksomhet fra mobberne er både vondt og trist å lese om. Han fremstår som en gutt som er blitt sveket av de fleste rundt ham, også de voksne, og som ingen bryr seg om at nærmest går til grunne. Samtidig så var det enkelte ting ved Hans Petter selv som jeg stusset over under lesingen, små bemerkninger og holdninger til andre mennesker som ga meg en vond smak – særlig etterhvert som slutten og det uungåelige nærmet seg. Det kan selvfølgelig være mange årsaker til at Hans Petter tenker og mener som han gjør – det er for eksempel en måte å overleve en vanskelig hverdag på – uansett så var det en vond opplevelse å lese om det han blir utsatt for.
Jeg startet med å beskrive Min tid kommer som en foruroligende roman, og det er den virkelig. Gjennom hele lesingen satt jeg med en ekkel og ubehagelig klump i brystet og en følelse av at dette ikke kom til å ende godt. Temaet mobbing er jo aldri hyggelig å lese om; og ende mindre hyggelig å oppleve – men ubehaget jeg opplevdet mens jeg leste denne romanen stakk enda dypere. Det var noe som ikke ble sagt, noe som ikke stemte, noe som jeg ble mer og mer redd for etterhvert som jeg nærmet meg slutten – det var en intens følelse mens jeg leste, og jeg merker at den samme følelsen kryper inn i meg mens jeg skriver dette.
Min tid kommer av Nina Vogt – Østli er en roman som sitter lenge i kroppen. Den er ubehagelig og vond på mange måter, og forteller en historie som gikk kraftig inn på meg. Jeg vrir hjernen og lurer på om det er noe noen kunne gjort for at utfallet skulle blitt annerledes? Jeg har ikke kommet opp med noen svar, men jeg håper at mange, mange vil lese denne sterke og viktige romanen. Anbefales!
Boka har vært på bokbloggturnè – i tillegg til Julie, så leste også MoonStar, Aud H.J ., Ungdomsboka, Kine, Lene og Linn den i forbindelse med turnèen.
Denne søndagen har jeg tenkt å dele en smakebit fra den neste boka jeg skal lese; nemlig Min
Lånt fra bokbloggturneen.no
tid kommer av Nina Vogt – Østli. Jeg holder fremdeles på med A Clash of King av George R.R. Martin, men jeg regner med å starte på førstnevnte i løpet av uka som kommer. Min tid kommer vil også bli den første romanen jeg leser under det nye sommertemaet mitt Anbefalinger.
Jeg må ut.
Skolen er slutt, jeg må hjem, men Andreas fyller døråpningen og vil ikke slippe meg ut, vil ikke la meg gå igjennom.
Det er ingen annen vei ut. Jeg må forbi.
Jeg var jo endelig usynlig. Hva skjøv meg ut av skyggen?
s 5.
Smakebit på søndag er Mari sin faste utfordring, ta turen innom der for flere boktips 🙂
siljes skriblerier 