Bokhyllelesing 1: Skandinavisk bok fra 1900 – tallet.

IMG_20140202_201837

Da er det klart for den første uka i Bjørg sitt nye leseprosjekt; Bokhyllelesingder vi leser bøker som har stått ulest i bokhyllene altfor lenge. Det som gjør at dette prosjektet er annerledes enn mange, mer tilfeldige, «Off the shelf» – utfordringer, er at vi skal plukke ut bøker innenfor bestemte temaer.

Denne første gangen er det for eksempel en skandinavisk bok fra 1900 – tallet, mens de neste temaene er bok fra Afrika, europeisk klassiker, engelskspråklig forfatter, bok opprinnelig utgitt på spansk, bok fra Asia, bok fra 2000 – tallet og Nobelprisvinnere.

Jeg har foreløpig meldt meg på fem av disse. Denne uka fordyper jeg meg i Tove Ditlevsens debutroman fra 1941:  De gjorde et barn fortred – ikke sant dette er en vakker – vond tittel? Halveis inne i boka, så kan jeg bekrefte at det også gjelder innholdet: vakkert skrevet, smertefullt å lese:

Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. S 68

I uke 12 skal jeg, i forbindelse med temaet Bok fra Afrika, lese Den fremmede av Albert Camus, deretter skal jeg prøve meg på den europeiske klassikeren Lolita av Vladimir Nabokov i uke 18. Så tar jeg en lang pause, helt frem til uke 36, da jeg skal delta på temaet Bok fra Asia. Jeg velger meg den Haruki Murakami romanen som har stått aller lengst i hylla: Trekkoppfuglen. Uke 42 avslutter jeg Bokhyllelesingen med en Bok fra 2000 – tallet, nærmere bestemt Christopher Rice sin The Snow Garden.

Det disse bøkene har felles, med unntak av Lolita, er at de har stått i hyllene mine i mer enn 6 år – ulest. Ditlevsen har faktisk stått urørt i 15 år! Det betyr at den har fått vært med på 4 flyttinger!

Hvilken bok har stått lengst ulest i hyllene dine? Og hvor lang tid er «lengst»?

Kort og flott: Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang

Tittelen til Agate Øksendal Kaupang sin debutroman – Å holde pusten – passer IMG_20131001_120948godt til å beskrive hvordan leseopplevelsen var for meg. Jeg måtte minne meg selv på å puste opp til flere ganger gjennom bokas 180 sider. Jeg tror også at det Å holde pusten er noe som romanens hovedperson, den navnløse jeg, gjør som en overlevelsesstrategi i en ellers kaotisk hverdag. En svært passende tittel på mange måter, med andre ord.

Agate Øksendal Kaupang har skrevet en svært sterk og sår historie om psykisk sykdom, omsorgssvikt og om det å være 16 år og prøve og holde familien sin samlet. Den minner meg på den måten tematisk veldig om Benedicte Meyer Kroneberg sin fantastiske debut Ingen skal høre hvor stille det her,Men som Kroneberg, så har også Kaupang sin egen helt distinkte stemme – og det er det som gjør det så spennende og interessant. Og ikke minst imponerende – forfatteren er 20!

Jeg liker veldig godt at Kaupang velger å fortelle historien gjennom kortere og lengre episoder fra nåtid og fortid. Dette tegner et sammensatt bilde av en familie i krise og en ungdom som iherdig prøver å lappe sammen hverdagen for lillesøsteren og som forsøker å være den forutsigbare voksne, samtidig som hun har sine egne utfordringer i forhold til skole, foreldre og kjæreste. Og det fører til at jeg opplevde at jeg som leser fikk en større forståelse av både hva som har hendt tidligere, hvorfor ting er slik de er nå og hovedpersonens valg og utvikling.  Det er sterkt og vondt å lese, og jeg merket at jeg fikk en følelse over meg om at jeg måtte verne om dette barnet, denne ungdommen som ingen tilsynelatende brydde seg om.  Oppbyggingen med disse episodene gir hele historien en form for autentisitet, det jeg leste opplevde jeg som ekte og sant – og det gjør at jeg blir ekstra imponert av forfatterens evne til å sette seg inn i ulike situasjoner.

Agate Øksendal Kaupang har en veldig ærlig stemme. Hun skildrer hendelser og følelser ærlig og legger ikke noe i mellom når hun beskriver vonde hendelser. Hun går inn i kjernen, og der er det brutalt og skittent til tider, men på samme tid veldig sanselig og vakkert:

Jeg stopper ved en sort med blonder i kantene. De ørsmå dråpene med sekret som har piplet ut fra skjedeveggen hennes, er blitt til en størknet gråhvit flekk mot trusestoffet. Jeg står der med det lille plagget i hånda, setter det opp mot nesa. Jeg trekker inn den svake lukten av kjønn, urin og noe syrlig før jeg putter den i maskinen. Alt føles så intimt. En syklus der hun bruker dem, og jeg vasker dem, og hun bruker dem igjen. Maskinen som dreier rundt og rundt. Det er kanskje det nærmeste vi kommer hverandre. S 117.

Jeg vet at dette her er en mye kortere tekst enn det jeg vanligvis pleier å legge ut etter at jeg har lest en bok, men jeg synes det er vanskelig å formidle hvorfor jeg likte den så godt. Å holde pusten er en veldig god bok både i forhold til innhold og form. Jeg opplevde at innholdet engasjerte meg, provoserte og rørte ved meg – den traff meg mitt i hjertet, samtidig som jeg også opplevde at måten innholdet ble formidlet på var både gjennomarbeidet og velskrevet. Den er kort med sine 180 sider og sine små episoder – men forfatteren klarer  å skrive på en slik måte at det føles som det er akkurat langt nok. Jeg opplever at hvert eneste ord i denne romanen er viktige og vel tenkt ut for å få fortalt nettopp denne historien.

Anbefales varmt!

IMG_20131001_113100

 

Nora og Mary har også lest denne romanen.

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.