Forberedelser til bokbloggprisen 2014.

Siden det bare er noen måneder igjen av 2013, så synes jeg og mange andre bokbloggere, at det er på tide med en liten «Forberedelser til bokbloggprisen 2014» – kick – off. For flere er det sikkert en hyggelig oppsummering, dere har kanskje vært flinke til å lese ny norsk litteratur gjennom hele året – og hurra for det! Men for meg så er det litt mindre oppløftende…. ja, for hvordan kombinerer jeg egentlig lesing av klassikere med nye norske bøker? Eller tegneserier? Eller 1001 – bøker? En liten titt på oversikten over leste bøker viser at jeg  har myyyye å ta igjen, for av de 39  jeg har lest dette året er 4 – fire- FIRE av dem skrevet av en norsk forfatter i 2013. Et antall det rett og slett ikke er mye å skryte av. Tre av dem er takk og pris svært gode! (Kan jeg da bruke unnskyldningen om kvalitet over kvantitet, tro?).

I kategorien Skjønnlitteratur og krim har jeg lest følgende bøker:

I kategorien Åpen klasse har jeg lest disse bøkene:

IMG_20130926_221719

Men tro ikke at jeg ikke har hatt intensjoner om å lese norsk litteratur fra 2013! Å nei da, jeg har kjøpt inn en liten haug – og flere er ventet i posten de nærmeste dagene (noen kjøpt selv, andre fra forlag). Så i perioder nå, frem til nominering, lar jeg måloppnåelse og kryss være måloppnåelse og kryss og kjører på med norske nye bøker!

Jeg gleder meg!

Rose – Marie har forresten samlet alle disse forberedelsesinnleggene her. Ta en titt for tips til ny norsk litteratur du kan lese i høst.

# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

illustrertoversikt

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Infernoog mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Parisav John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

  • 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
  • 7 av 6 1001 – bøker.
  • 5 av 12 klassikere.
  • 7 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Jeg kikker på kort.

Kort og greit: Den mørke porten av Lars Mæhle.

Da liket av en mann blir funnet i en kirkeruin, blir det raskt koblet opp mot det uoppklarte drapet på psykologen Karsten Scheel fem år tidligere. Siden hun har gode kjennskaper til saken blir Scheel sin tidligere kollega og mangeårige elskerinne, Ina Grieg innlemmet i saken. Ina liker å gå sine egne veier, gjerne noe uortodokse, og med hjelp fra sin mentor Trygve Winther finner hun etterhvert ut at disse to mordene ikke er de eneste som likner på hverandre.

Løsningen på gåten går langt tilbake i tid, og både Ina, Winther og politiet må dukke dypt inn i ofrenes liv for å finne motivet.

mørkport

Både forfatteren Lars Mæhle og heltinnen hans Ina Grieg var nye bekjentskaper for meg i det jeg startet på denne romanen. Det ene overbeviste meg om at jeg nok bør lese litt mer av forfatterskapet før jeg gjør meg opp en mening, mens det andre ga meg mer ambivalente følelser. For det er ingen tvil om at Lars Mæhle skriver godt og fengende. Jeg, for eksempel, til tross for et stadig nærvær av en potensiell dårlig leselyst, slukte Den mørke porten på noen få dager. Det var noe med den som gjorde at jeg hele tiden jagde gjennom sidene, og den var både lett og ledig i formen. Jeg fikk for eksempel lyst til å utforske mer i forhold til barne – og ungdomsbøkene han har skrevet.

Men så var det denne hovedpersonen, da, Ina Grieg, mellom oss så ble det dessverre ikke noe særlig godt forhold. Det er ikke det at jeg absolutt må LIKE karakterene jeg leser om, men det må være NOE som interesserer meg, som fascinerer meg ved dem – og slik var det ikke med denne krimheltinnen. Jeg klarer ikke å tro på henne og de «indre demonene» hennes. Jeg klarer ikke å tro på henne som psykolog, som partner, som mor. Og når jeg ikke TROR på hovedpersonen, når ikke hun fremstår som troverdig, da påvirker det hele opplevelsen av romanen.

Selve premissene for krimhistorien er ikke veldig originale med fortidens synder som straffer de skyldige i nåtid, samtidig så var det de delene som tok for seg nettopp dette aspektet som jeg likte best. Skildringene hadde en krypende uhygge over seg, og jeg var oppsatt på å finne ut hvilke synder som hadde blitt begått og hvordan alt hang sammen. Det var en periode cirka midtveis i romanen at jeg leste med ekstra høy puls fordi hendelsene som ble beskrevet hadde noe foruroligende og ubehagelig over seg. Og det var bare så BRA! Dessverre holdt ikke denne stemningen hele veien inn til mål, og løsningen opplevde jeg som et lite antiklimaks. Den var forutsigbar og enkel å ane seg frem til, dessverre.

Jeg er usikker på om jeg kommer til å lese nok en bok med Ina Grieg, men jeg skal aldri, si aldri, for til tross for flere svakheter så har Den mørke porten noe som gjør meg nysgjerrig på veien videre. Lars Mæhle skriver godt, og dersom han klarer å bevare den ubehagelige og fortettede stemningen enda lengre, kombinert med en mer utviklet kriminalintrige, så tror jeg det kan bli svært så bra. At jeg skal lese mer av forfatterens tidligere bøker, det er jeg på den andre siden HELT sikker på.

Elin har også skrevet om boka.

Takk til Samlaget for leseeksemplar.