#4/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mai er favorittmåneden min – da har jeg bursdag, det begynner å nærme seg sommer – men det er allikevel ikke for varmt, bare akkurat akkurat passe og alt er liksom så lett, boblete og fint. Mai er for meg som et deilig kaldt glass med Prosecco! Mmmmm!

Og siden det er bikket en ny måned, så er det på tide med et månedsoppgjør – hvordan ligger jeg an i forhold til måloppnåelsen – ligger jeg på nivå 1, 2 eller 3? Jeg er nok ikke helt på treeren, men at jeg er godt innenfor nivå 2, ja, det er jeg sikker på. April har vært en god måned både kvalitativt og kvantitativt; jeg leste fem bøker der to av bøkene tilsammen hadde 1400 sider! To svære bøker, med andre ord! De tre andre var av mer vanlig størrelse. Disse fem bøkene gjør at jeg hittil i år har lest 21 bøker, og i følge GoodReads er jeg nå to bøker foran målet mitt på 60 bøker. Jeg er fornøyd med det!

Etter en intens krimperiode i februar og mars, lovte jeg meg selv at jeg skulle ta en liten pause fra den sjangeren. Med unntak av Det syvende barnet av Erik Valeur så har jeg klart dette med glans. Nå skal det også sies at Det syvende barnet var min planlagte påskekrim, og siden påsken varte lengre enn mars så dro jeg med den inn i april også. Jeg likte boka, men det var med sin firer den boka jeg likte minst – og det sier jo noe om hvor godt jeg likte de andre bøkene! Etter påskekrimmen hentet jeg frem en roman som jeg har hatt i hylla siden i fjor, og som jeg egentlig var ganske skeptisk til: Arven av Katherine Webb.  Dette er en roman med to parallelle historier ala Kate Morton, og jeg må innrømme at Lucinda Riley har, med sine Orkideer, skremt meg litt unna denne typen bøker. Og kanskje var det denne skepsisen som gjorde at jeg endte opp med å bli skikkelig positivt overrasket? For det ble jeg! Katherine Webb kan skrive, og hun skriver godt også! Hun var like god som Morton! O lykke!! Etter denne fine leseopplevelsen kastet jeg meg over en liten brev – dokumentar om litteratur og boksamling; 84. Charing Cross Road av Helene Hanff og den ble med sine korte, sjarmerende og allikevel innholdsrike brev månedens favorittbok. Terningkast 6 og en nødvendighet for alle som er glad i bøker.

Bøker handlet også den neste romanen om: Northanger Abbey av Jane Austen var april sin lesesirkelbok hos Line. Siden den både er en 1001- bok og en klassiker, så fikk jeg to fine kryss for denne morsomme godbiten – ja, og så en ny Austen – favoritt, da. Ikke verst det. På slutten av måneden fikk jeg skikkelig lyst på mer parallelle historier, familiehemmeligheter, kjærlighet og mystikk, så jeg leste den nyeste romanen til Kate Morton: Hemmeligheter. Den var like god som jeg forventet – det er så deilig å synke ned i en skikkelig god historie!

I tillegg til at bøker og lesing har vært et av temaene i flere av bøkene jeg har lest, så har jeg selvfølgelig også handlet en del bøker – og det er bra. Mer tror jeg ikke jeg vil si om den saken.

Litt statistikk:

• 21 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
• 4 av 6 1001 – bøker.
• 3 av 12 klassikere.
• 3 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 1 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Statistikken viser helt klart at jeg hittil i år har lykkes mest med 1001 – målet og dokufebermålet mitt. Jeg opplever også at jeg er i gang med klassikerne. Siden jeg har fått noen nye Buffy – tegneserier i hus, samt memoarene til Shirley Jackson så regner jeg med at det blir både grafiske romaner – kryss og Shirley Jackson – kryss ganske så snart. Jeg dessverre ikke helt i humør til å lese Dickens, Rushdie og Gaiman ennå, heller ikke er jeg klar for YA – serier – men det kommer nok. Det er 7 måneder igjen ;-).

I april så har jeg vært så heldig å få vært sosial med flere bokbloggere. I begynnelsen av måneden kom Solgunn til Oslo, og hun  fikk med seg en liten fin bunt av bokbloggere på å utforske den samiske teaterscenen; Elisabeth, Lise, Ingalill, Ellikken og jeg møtte spent opp – og hadde en herlig kveld med deilig mat og god drikke. For en fin fin gjeng! Det er så morsomt at vi, til tross for at vi bare har møttes en gang tidligere, har så mye å prate om!  Teater ble det ikke, men det var visstnok like greit. Mer utførlig skildring av kvelden – med bildebevis –  kan du lese her, her og her. Bokbloggertreffkomiteen – Elin, Lise, Line, Gro, Rose – Marie og meg selv – har også hatt møte, og det er alltid helt supert og engasjerende å møte disse flotte damene! I tillegg har jeg vært på bokloppis med Line. Bokutvalget var dårlig, selskapet meget bra :-D.

Hvordan har lesemåneden din vært?

Det syvende barnet av Erik Valeur.

Julen 1961 poserer 7 spedbarn foran juletreet til det berømte barnehjemmet Kongslund ved København. Kort tid etter er barna adoptert bort og de vokser opp uten å vite noe om sin egen fortid.

Nesten 50 år etter får flere personer, blant annet stabsjefen i innenriksdepartementet og en journalist, et anonymt brev med en artikkel om Barna på Elefantstuen og et adopsjonsskjema med navnet John Bjergstrand på. Hvem er dette barnet? Hvorfor prøver innenriksministeren å tåkelegge hele saken? Er det tilfeldig at dette brevet dukker opp rett før Kongslunds store 60 års jubileum og at det er nettopp disse personene som er mottakerne? Og hva er det som er så spesielt med de sju barna som bodde noen måneder sammen på Elefantstuen?

Det syvende barnet er Erik Valeur sin debutantroman, og det er virkelig litt av en debut – både i fysisk omfang – den er svææææær – og i handling. Anslaget som er satt til flere mystiske begivenheter i fortiden, særlig i forbindelse med noen barnefødsler i 1961, dro meg inn og gjorde meg svært nysgjerrig på hvor denne mursteinen skulle føre meg. Denne nysgjerrigheten vedvarte gjennom hele romanen – forfatteren klarer gjennomgående å bygge opp en spenning som trigger til videre lesing – og jeg endte med å rett og slett pløye igjennom den på under en uke! Jeg var oppslukt! Og det er selvfølgelig vel og bra, det forteller jo at jeg satt pris på boka og at den fenget meg. For det gjorde den.

Jeg gikk inn i Det syvende barnet med en forventning om at dette skulle være en vanlig krim, og det synes jeg ikke den var. Den har en gåte som ligger i bunn; Hvem er John Bjergstrand og hva har de syv barna fra 1961 til felles? Hva er det ledelsen på Kongslund skjuler?  Det er disse spørsmålene og konsekvensene av at disse spørsmålene blir stilt om driver romanen fremover og som skaper spenning og intensitet. I tillegg skjer det enkelte drap, men de er aldri helt i fokus.Det er ikke jakten på en eller flere mordere som er viktig, men å finne ut av hva som gikk for seg den gangen da sju små barn bodde på Kongslund. Boka har, slik jeg ser det, krimelementer uten å være en tradisjonell krim, og det synes jeg fungerer godt.

Opprullingen av mysteriet og saken er spennende. Den strekker seg over flere tiår og historien som fortelles er fascinerende og bred. Den inneholder mange sidehistorier der vi blir bedre kjent med de sju barna og deres oppvekst, og jeg synes på et vis at en del av disse skildringene kunne vært mindre i omfang. Er alt vi får vite om de ulike karakterene viktige for saken som utfolder seg i nåtiden? Jeg mener nei, absolutt ikke – og selv om jeg likte å være i det universet som Erik Valeur har skapt rundt Kongslund og barnehjemsbarna mens jeg leste, så var det en del som ikke tilførte noe til hovedhistorien og som jeg nærmest opplevde som en rent bonusmateriale. I en bok på 850 sider så er det ikke behov for ekstra tekst for tekstens skyld. En del av sidehistoriene er selvfølgelig essensielle; et av temaene i romanen er identitet og tilhørighet og da er det viktig å vite hvordan de forskjellige karakterene forholder seg til nettopp disse følelsene, men del tekst kunne godt vært unnlatt, for min del.

Jeg nevner lenger opp i omtalen at jeg ble sugd inn i handlingen og at Det syvende barnet er en spennende og fengende roman. Og ja, det er den! Allikevel så opplevde jeg ikke historien som troverdig. Fremstillingen av både mediaverdenen og politikken tror jeg ikke på i det hele tatt, og jeg tok meg i å lure om forfatteren har skapt et alternativt København der alt er skrudd opp noen ekstra hakk på sprøhetsskalaen. Så kan man jo spørre seg, blir alt som skjer fremstilt slik fordi fortelleren er en skikkelig upålitelig forteller som både er en mester til å styre begivenhetene dit h*n vil og har sin egen fortolkning av mye og mangt? Det var for eksempel morsomt å se på slutten av romanen hvor mye jeg som leser faktisk hadde blitt manipulert underveis, og dersom jeg nå, mens jeg tenker tilbake på det som jeg opplevde som lite sannsynlig, også blir manipulert og at alt kun er et resultat av denne upålitelige fortelleren – ja, da er det jo ganske genialt alt sammen!

Det syvende barnet av Erik Valeur er en spennende og massiv debut. Den er velskrevet og god å lese, selv om jeg nok synes den var en tanke for lang. Jeg likte godt selve mysteriet og den snedige måten forfatteren blander krimelementer med store temaer som identitet og tilhørighet.

Har du lest denne boka? Hva synes du om den?

Takk til Schibsted for anmeldereksemplar.