Bøker som gjør deg syk…

I går postet Ann Kristin et morsomt innlegg der hun matchet forskjellige bøker til ulike sykdommer og helsetilstander, rett og slett bøker som gjør deg syk. Det fikk jeg lyst til å være med på, så her er mine syke bøker:

  1. Diabetes: En søt bok, en veldig søt bok.  Jeg begynner med en bok som jeg ikke har i hyllene mine, men som jeg tenker burde få en plass der. To og to er skrevet og illustert av Lars Elling og er en nydelig historie om pungnesebjørnen som befinner seg på en båt der alle de andre dyrene er i par. Vil han finne en å dele nyttårsaften med?
  2. Vannkopper: En bok du leser en gang og som ikke frister til gjentakelse. I fjor leste jeg Bleeding Violet av Dia Reeves og den var en gedigen skuffelse. Ryktene skulle ha det til at Portero minnet om Buffys Sunnydale… eh, nei?!? Historien som ble fortalt engasjerte meg ikke, og jeg endte opp med å ikke bry meg så veldig mye om hverken hovedpersonen eller det som skjedde med henne. Dessverre…
  3. Influensa: En bok så smittsom at den sprer seg som et virus. Jeg tenker umiddelbart på Harry Potter – bøkene av J.K. Rowling. Disse  har virkelig og takk og pris spredd seg ut over hele verden og til alle aldersgrupper. Hurra for the boy who lived!
  4. Syklusen: En bok du leser hver måned, år eller ofte. Hver gang jeg får spørsmål om hvilke bøker jeg har lest igjen og igjen, så er det to bøker jeg alltid nevner; Elsi Lund av Bjørg Vik og Stormfulle Høyder av Emily Brontë. Men det siste året er det en annen roman som jeg faktisk har lest to ganger i løpet av få måneder – en gang på engelsk og en gang på norsk –  og begge gangene var jeg like henført og lykkelig. Jeg snakker selvfølgelig om Daughter of Smoke and Bone/Mørk Engel av Laini Taylor. Og ja, jeg kommer til å lese den igjen, snart.
  5. Søvnløshet: en bok som holdt deg våken hele natten. Jeg var helt febril i august 2011, og slukte Karen Marie Moning sin Fever – serie i et enormt jafs. Om jeg ofret nattesøvnen for å finne ut hvordan det ville gå med Mac, Barron og de andre? Helt klart!
  6. Hukommelsestap: en bok du har glemt fordi den ikke klarte å gjøre noe inntrykk på deg i det hele tatt. Hmmmm….. jeg husker egentlig ikke….. Jeg pleier å huske de aller fleste bøkene jeg leser, både de gode og de ikke fullt så gode. Selvfølgelig klarer jeg ikke si hva alle handler om sånn helt konkret, men jeg har allikevel en følelse av historien, en stemning som jeg kan hente frem.
  7. Astma: En bok som tok pusten fra deg. Her er jeg ikke i tvil –  Burned av Ellen Hopkins! Fantastisk, smertefull og viktig. Leslesles.
  8. Reisesyke: En bok som tar deg med på en reise gjennom tid og rom, eller et bestemt sted på kartet. George R.R. Martin har med A Song of Ice and Fire – serien klart å skape et helt fullkomment fantasyunivers med skapelsesmyter, religioner og folkegrupper som er troverdige og interessante. En tur til Westeros og omegn er alltid spennende!

Hvilke syke bøker har du?

Boktema: Årskavalkade 2011

Jeg henger meg på Anettes boktema denne uka også selv om jeg er litt på etterskudd. Årets første boktema gir oss muligheten til å se tilbake på året som har gått og kåre de beste og de verste bøkene, samt årets skuffelse og overraskelse.

Velkommen til Årskavalkade 2011!

Årets beste bok:

Jeg har allerede skrevet et innlegg om de beste leseopplevelsene i fjor, og hele lista kan dere lese her. Det er allikevel en roman som skiller seg litt ekstra ut og det er Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor. Den var bare helt fantastisk!

Årets verste bok:

Den romanen jeg ga lavest terningkast i fjor var dessverre Bleeding Violet av Dia Reeves. Jeg fikk aldri tak i historien og klarte ikke å engasjere meg i hverken hovedpersonen eller det som skjedde med henne. Hovedgrunnen til at jeg plukket opp denne romanen i utgangspunktet var at byen Portero ble sammenliknet med Sunnydale – og det pirret selvfølgelig nysgjerrigheten til denne blodfanen av Buffy!

Årets skuffelse:

Her har jeg to romaner som slett ikke er dårlige (ga begge terningkast fire), men som jeg hadde skyhøye forventninger til og som ikke innfridde. Starcrossed av Josephine Angelini ble fremstilt som en episk kjærlighetssaga, og selv 0m det var mye jeg likte med historien, så ble hele kjærlighetshistorien mellom Helen og Lucas for blodfattig for meg. Den andre romanen er spøkelseshistorien/horrorromanen Anna Dressed in Blood av Kendare Blake. Dette var også en historie som hadde mange positive kvaliteter, men jeg hadde ønsket at Kendare Blake hadde tatt den mer ut; mer skummel og mer gory 😉

Årets overraskelse:

Årets overraskelse for meg er en bok jeg hadde lest litt blandede kritikker av, men som av en eller annen grunn minnet meg om, ja gjett en gang, Buffy. Så den måtte jo sjekkes ut. Og til min overraskelse så likte jeg romanen riktig godt. Angelfire av Courtney Allison Mouton har en spennende mytologi og en interessant heltinne som utvikler seg både som person og som myteomspunnen reaper – dreper. 

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Hva skal du lese? OG trailer tirsdag: Shadowfever av Karen Marie Moning.

Puh! Jeg er nå begynt på den siste delen av Karen Marie Monings Fever – serie: Shadowfever! Og for en reise det har vært så langt! Leseplanene mine denne uka er selvfølgelig å fullføre siste del, og så vet jeg ikke sikkert hvilken bok som skal fylle tomrommet…. (for et tomrom blir det garantert).

Kanskje blir det Rachel Vincents’ Rouge? Eller Adrian Phoenix’ Black Dust Mambo? En tredje mulighet er YA – romanen Bleeding Violet av Dia Reeves. Så får vi se hva som frister etter Fever – serien.

I dag er det forresten tirsdag, og det betyr jo Trailer Tirsdag på Marias bokblogg! Siden jeg er i Fever – land, så fant jeg selvfølgelig traileren til Fever #5: Shadowfever: