Etter å ha lest ut Marisha Pessl sin utrolig gode Night Film i går, så føler jeg at skrivelysten er på god vei opp igjen. Men siden jeg fremdeles har fire bøker fra april og begynnelsen av mai som jeg kjenner at jeg må få skrevet litt om før jeg jobber med anmeldelsen av den, tenker jeg det er like greit med et samleinnlegg om disse fire før de forsvinner helt ut av bevisstheten min (den ene var strengt tatt så lite minneverdig at den bare er en liten skygge i bakhodet et sted, men nå vel).
Dette innlegget blir i to deler for ellers blir det fryktelig langt, tror jeg. Del en omhandler årets påskekrim.
Djevelanger av Frode Granhus:
Jeg har lest og likt de to foregående romanene til Granhus, så mine forventninger til årets krim var høye . Dessverre opplevde jeg ikke at de ble innfridd, og ja, det ideelle er å lese en roman utfra dens egne premisser, men når det er en bok i en serie så er det utrolig vanskelig å ikke ha forventninger og sammenligne. Så jeg innrømmer det; mine innvendinger mot Djevelanger er helt klart farget av at jeg likte Malstrømmen og Stormen så godt.
Vi møter igjen etterforsker Rino Carlsen, denne gangen står han ovenfor en sak der en 6 år gammel jente er forsvunnet. Forsvinningssaken blir etterhvert koblet opp mot lignende saker noen år tidligere, og Rino og hans nye partner Guro må blant annet følge opp et spor i en frimenighet.
Jeg synes alltid det er hyggelig med et gjensyn med Rino, han er en litt annerledes etterforsker enn den loslitte, problemfylte typen som er blitt så vanlig i mange kriminalromaner. Han er en ganske stødig, litt «harry – sjarmerende» mann uten for mange skjelletter i skapet. Jeg opplevde allikevel at han i Djevelanger ble veldig lite synlig, han var der, som leder av etterforskningen, men jeg følte ikke at jeg kom noe særlig innpå ham. Jeg kunne ønsket noe mer fokus på ham, både som etterforsker og menneske, slik at han hadde fremstått mer tydelig.
Handlingen i romanen utspiller seg over kun 4 dager. Det, sammen med de veldig korte kapitlene, gjorde boka veldig konsentrert. Det gjorde igjen sitt til at leseopplevelsen ble veldig intens. Djevelanger er helt klart en sidevender, den har godt driv og jeg slukte boka på bare en dag – noe som jeg sjelden gjør. Den var stort sett spennende der og da i leseøyeblikket, men da jeg skulle sette meg ned for å skrive ned noen punkter merket jeg at det egentlig ikke var så mye som hadde satt seg fast. Det var som om de enkelte episodene man opplever i mange romaner, de som røsker litt, som får deg til å tenke, gruble og lure, hadde gått på bekostning av tempoet og intensiteten. Det føltes tilfredsstillende der og da, men etterpå?
Noe av det jeg har likte aller best med de tidligere romanene til Granhus er den psykologiske dybden. Det at han skaper karakterer som får leseren til å bry seg om dem og deres skjebner og at han forteller historier som oppleves som både viktige og vonde. Vandreren i Malstrømmen er kanskje det aller beste eksempelet, en karakter med en historie så sterk at jeg fremdeles husker ham etter flere år. Og jeg har hele tiden tenkt og ment at Frode Granhus har hatt et ønske om å formidle noe mer enn en vanlig kriminalhistorie med sine bøker. I Djevelanger opplevde jeg ikke det i noen særlig grad, dette var en helt vanlig standardkrim i stedet.
Jeg sier ikke at jeg synes Djevelanger er en dårlig kriminalroman, absolutt ikke. Den er til tider veldig spennende og med mye driv, men jeg synes allikevel den mangler dette lille ekstra som jeg hadde forventet meg etter å ha lest de to første bøkene i denne serien.
Takk til Schibsted Forlag for leseeksemplar.
Anita, Tine, Zeldajenta og Anette har også lest boka.
Flaskepost fra P av Jussi Adler – Olsen:
Tre år etter at jeg noe skuffet la fra meg Fasandreperne, tenkte jeg at tiden var inne for en ny roman av Jussi Adler – Olsen. Valget falt, naturlig nok, på bok nummer tre i serien om Avdeling Q, og jeg er glad for å kunne si at tilliten min til Adler – Olsen som god krimforfatter var reparert innen jeg hadde lest den siste siden i Flaskepost fra P. Dette likte jeg veldig godt!
Via mange omveier mottar lederen for Avdeling Q, Carl Mørck, en gammel flaskepost med et rop om hjelp fra to brødre som hevder at de er blitt kidnappet. Først tror han at det er snakk om en guttestrek, men etterhvert som han og assistentene Assad og Rose jobber med saken, blir de klar over at brevet er høyst reelt og at kidnapperen fremdeles er aktiv. Hvordan skal de gå frem for å avsløre en som gjennom en årrekke har blitt en mester i å forsvinne under radaren og som nå har plukket ut noen nye ofre?
Flaskepost fra P inneholder en av mine store triggere, dere vet, det temaet som gjør at du får lyst til å lese en bok/se en film uansett om du tror den er god eller ikke. For meg er dette temaet sære sekter. En liten antydning om at det dukker opp en obskur menighet på baksiden – jeg er solgt! Nå er det slik at dette ikke er nevnt i det hele tatt på baksideteksten til nettopp denne romanen, men det var et stort pluss da jeg oppdaget dette elementet.
Adler- Olsen er veldig god til å bygge opp en intrige og han faller ikke for fristelsen til å gå for fort frem på bekostning av historiene han ønsker å formidle. Han tar seg tid slik at vi lesere både blir kjent med etterforskningen, ofrene og sist, men ikke minst, gjerningsmannens bakgrunn og motiver, uten at dette avslører for mye, for tidlig, samtidig som han bevarer spenningen fra begynnelse til slutt. Han veksler mellom ulike synsvinkler som overlapper hverandre i tid, det betyr at vi får de samme hendelsene sett gjennom ulike øyne. Dette gjør at vi lesere hele tiden vet litt mer enn Carl Mørck & Co, uten at vi får hele bildet – før på slutten. Slik krim liker jeg!
Jeg synes også han er helt fenomenal til å skildre relasjonene mellom Carl Mørck og hans ansatte, familie og venner. Dialogene mellom dem er glitrende og morsom, samtidig som de også til tider er preget av alvor. Det er ikke ofte jeg tar meg i å le høyt mens jeg leser en kriminalroman, men det gjør jeg til gangs når jeg leser en av Jussi Adler – Olsens bøker.
Flaskepost fra P er en spennende og gjennomarbeidet roman, den er intens i store perioder, samtidig som forfatteren tar seg tid til å dvele ved elementer både i selve krimgåten og på det personlige plan. Det skaper en fin helhet. Jeg tror nok ikke at forbrytelsene i romanen kunne skjedd i virkeligheten, samtidig opplever jeg plottet som troverdig innenfor de rammene Jussi Adler- Olsen har skapt.
God bok!
Andre anmeldelser: Mari, Elin, Marianne, Anita (Artemisia), Karin, Elida,Ingalill, Bloggen Godt Lesestoff, Anita, Vestfoldgirl, Beroene og Berit. Noen flere?
Forresten; noe jeg ikke tenkte på i det hele tatt mens jeg leste bøkene, er jo at de begge handler om kidnapping og sektlignende fellesskap. Jeg foretrekker Jussi sin versjon 😉
siljes skriblerier 