Siden det bare er noen måneder igjen av 2013, så synes jeg og mange andre bokbloggere, at det er på tide med en liten «Forberedelser til bokbloggprisen 2014» – kick – off. For flere er det sikkert en hyggelig oppsummering, dere har kanskje vært flinke til å lese ny norsk litteratur gjennom hele året – og hurra for det! Men for meg så er det litt mindre oppløftende…. ja, for hvordan kombinerer jeg egentlig lesing av klassikere med nye norske bøker? Eller tegneserier? Eller 1001 – bøker? En liten titt på oversikten over leste bøker viser at jeg har myyyye å ta igjen, for av de 39 jeg har lest dette året er 4 – fire- FIRE av dem skrevet av en norsk forfatter i 2013. Et antall det rett og slett ikke er mye å skryte av. Tre av dem er takk og pris svært gode! (Kan jeg da bruke unnskyldningen om kvalitet over kvantitet, tro?).
I kategorien Skjønnlitteratur og krim har jeg lest følgende bøker:
Men tro ikke at jeg ikke har hatt intensjoner om å lese norsk litteratur fra 2013! Å nei da, jeg har kjøpt inn en liten haug – og flere er ventet i posten de nærmeste dagene (noen kjøpt selv, andre fra forlag). Så i perioder nå, frem til nominering, lar jeg måloppnåelse og kryss være måloppnåelse og kryss og kjører på med norske nye bøker!
Noen ganger kommer man over noen små, men helt uvurderlige perler som det er vanskelig å skrive om. Ja, en liker boka, den er der oppe, helt i toppen sammen med noen få andre utvalgte skatter – men det er bare så vrient å finne ordene som beskriver hvorfor man liker boka så godt som man gjør. Helene Hanff sin 84 Charing Cross Road er en slik en. Jeg ble ferdig med den på lørdag, og ved siden av intens Austen – lesing så har tiden vært brukt på å fundere over denne nydelige dokumentarboka i brevform og hva det er med den som gjør at jeg ble så glad i den. (Ja, det sier seg selv hvor sosial jeg har vært…).
I 1949 sitter den fattige skribenten og bokelskeren Helene Hanff i New York. Hun har, som hun selv sier, en antikvarisk boksmak, og finner ingen av de sjeldne utgavene hun ønsker seg i amerikanske bokhandlere. Løsningen blir å sende et brev til Marks & Co. Booksellers med adresse 84 Charing Cross Road, London, England med forespørsel om et spesielt eksemplar. Dette brevet resulterer i et langvarig vennskap mellom Helene og bokhandleren Frank Doel, hans familie og de andre ansatte i bokbutikken. 84 Charing Cross Road viser brevvekslingen mellom Helene, Frank og de andre fra 1949 til 1969.
Jeg har egentlig ikke så mye å si om denne boka, det er, som sagt vanskelige å beskrive hva som gjør at jeg falt så pladask for den. Først og fremst er det nok fordi den handler om bøker, litteratur og boksamlinger – den gir meg lyst til å tråle antikvariater for sjeldne utgaver og gamle bøker med fine innbindinger. En annen grunn, tror jeg, er at brevene mellom Helene og i hovedsak Frank er så fine og selv om de både kjappe og – særlig Frank sine – «forretningsmessige», så blir jeg veldig godt kjent med dem. Helene har en vittig penn, og hun har en egen stil når hun skriver brev. Hun får meg til å tenke på Juliet i Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i måten hun uttrykker seg, og jeg klarer ikke helt å se bort i fra at kanskje Shaffer var inspirert av nettopp Hanff da hun skrev sin roman. Frank på den andre siden er mer sindig, en fyr som ikke lar seg vippe av pinnen uansett om han er stilt ovenfor et nesten umulig bokønske eller alene får skylden for all elendigheten britene har gjort på amerikansk jord. Det er morsomt at relativt korte brev som i hovedsak handler om bøker – og selvfølgelig litt andre ting – kan fortelle så mye om personene som skriver dem! Jeg kunne ønske at jeg hadde hatt mulighet til å møte Hanff , sett boksamlingen hennes og bare ha snakket med henne! For ikke å snakke om å besøke Marks & Co! Det hadde vært så gøy!
84. Charing Cross Road av Helene Hanff er en bok som er en nødvendighet for alle som elsker bøker og som innehar et snev av boksamlingslyst 🙂 Anbefales på det aller aller varmeste!
Visste dere forresten at 84 Charing Cross Road også er blitt filmatisert og vist på scenen? Jeg har fått veldig lyst til å se filmen med Anthony Hopkins og Anne Bancroft fra 1987.
Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.
Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.
Bestselgere:
Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!
I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).
Klassikere:
Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂
Krim:
Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormener også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.
Fra virkeligheten:
Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempelHowards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.
Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:
Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta ogDivergentog Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.
Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Iceand Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.
Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?
Jeg fortsetter min reise i dokuland, og denne gangen har jeg beveget meg langt unna litteratur, bokkjærlighet og memoarer. Boka jeg har lest heter Stasiland, den er skrevet av Anna Funder og er, som tittelen hinter kraftig om, en skildring av hvordan det var å leve i Stasis skygge i Øst – Berlin spesielt og DDR generelt.
På midten av 1990 – tallet reiser den australske journalisten Anna Funder til Berlin for å arbeide. Det er noen år siden Muren falt, øst og vest er igjen forent og det kan virke som om 40 år med splittelse og diktatur blir dysset ned. Mange innbyggere har fått tilgang på mappen sin, og i Nürnberg sitter puslespillerne og setter i sammen dokumenter som Stasi i desperasjon makulerte og rev i stykker mens demonstrantene stod uten for byggene på slutten av 1989. Mye er kommet ut, men Anna ønsker å snakke med mennesker som levde sine hverdagsliv i DDR, hun vil høre deres historier, erfaringer og skjebner – og hun har lyst til å få kontakt med tidligere Stasi – medarbeidere og sympatisører. For hvordan opplever egentlig de endringene etter Murens fall? Resultatene av disse opplevelsene og møtene med både ofrene og Stasi – sympatisører er samlet i denne flotte og innsiktsfulle, men skremmende, perlen av en bok.
I 1989 var jeg 11 år, og jeg husker godt at jeg så folkemassene som stormet muren ved Brandenburger Tor på TV. Som voksen har jeg vært i Berlin et par ganger – fine, fine byen – og jeg har mellom all kosen besøkt stedet som Checkpoint Charlie, Murmuseet og DDR – museet. Jeg har sett bilder og hørt skildringer av fluktforsøk over grensa gjemt i små Trabanter, løpende gjennom ingenmannsland mellom kaniner og miner og svevende over i luftballong. Historiene er mange og skjebnene enda flere – men det jeg har savnet med disse skildringene er forløpet; hvordan var det egentlig å leve og vokse opp i Øst – Berlin og DDR? Hva opplevde disse menneskene som gjorde at de valgte å risikere livene sine for å komme over til vesten? Hvor altomfattende var Staten og Stasis inngrepen i livene til helt vanlige mennesker? Hva var det som fikk folk til å bli informanter og rapportere om familiens, kollegaenes og naboenes dagligliv?
I Stasiland er det nettopp disse spørsmålene Anna Funder søker svar på. Gjennom møter med kvinner og menn, sympatisører og dissidenter, hverdagsmennesker og Stasi – topper skaper hun et bilde av et samfunn tatt rett ut fra en framtidsdystopi der staten går inn og styrer innbyggerne på detaljnivå. George Orwell og 1984 blir nevnt flere ganger, og selv om jeg ikke har lest denne romanen ennå, så vet jeg nok om den til å nikke og være enig. Historiene og hendelsene som blir fortalt går fra å være småhumoristiske og absurde via det hjerteskjærende til det hårreisende og grusomme. Anna og vi lesere blir blant annet kjent med Miriam fra Leipzig som i en alder av 16 år blir stemplet som fiende av staten. Hvorfor? Jo, hun og ei venninne hadde trykket opp noen plakater som manet til fredlige demonstrasjoner. Dette er starten på et liv som overvåket. Når Anna treffer henne er hun i nok en kamp, denne gangen med den tyske stat for å finne ut hva som egentlig skjedde da mannen hennes døde under Stasis varetekt.
Vi møter også Julia som alltid har likt språk og andre kulturer, som var god på skolen og drømte om en god utdannelse. Familien hennes levde slik som var forventet, og hun sto aldri på barikadene. Veien var tilsynelatende problemfri, men så var det denne kjæresten da…. Det er rett og slett skremmende å lese om hvilke tiltak overvåkningstjenesten satte i gang for å forhindre at forholdet skulle utvikle seg videre, og hvordan Julias lysende fremtid plutselig lå i grus; ingen studieplass, ingen jobb. Samtidig forteller historien hennes hvordan en helt vanlig familie kan tvinge Stasi i kne, og det er ingen liten seier!
Anna får i tillegg kontakt med enkelte Stasi – medarbeidere og informanter. Flere har tatt et oppgjør med sine handlinger, mens enkelte møtes i smug og lengter tilbake til det systematiske og ordnede livet de hadde under kommunismen, mens de forakter alt som vesten står for. Noen har evnet å se fremover, skape seg en ny fremtid, mens andre igjen ser ut til å ha satt seg fast i sin egen historie. En av disse er Hagen Koch, mannen som i 1961 fikk i oppdrag å male opp grensen mellom Øst – og Vest – Berlin, der muren skulle bygges, og hans liv er både preget av å være det perfekte sosialistmenneske og etterhvert å bli et sosialistmenneske i opprør. For det var ikke bare uttalte kritikere som ble stemplet som fiender av Staten, det var ikke mye som skulle til for at også ansatte i Stasi også kunne bli ansett som en trussel. Det var i det hele tatt enkelt å bli en fare for landets sikkerhet; en feil kommentar til feil tidspunkt, en forbudt bok i hylla. Som en av personene i Stasiland sier:
«Med tiden ble det faktisk mer og mer arbeid, fordi definisjonen av ‘fiende’ ble mer og mer utvidet.»
s 230
Stasiland er en dokumentarbok, Anna Funder forteller om sine møter med mennesker og sine egne opplevelser i Berlin og områdene rundt. Hun skildrer disse møtene og gjenskaper samtalene med innlevelse og med respekt for de som eier historiene. Jeg opplever at jeg kommer ordentlig inn under huden på alle personene som forteller om sine opplevelser; både de som på umenneskelig vis ble satt under press av et helt styresett, og de som var med på å håndeheve lovene og reglene. Jeg får bli en del av deres historie, og det gjør at jeg sitter igjen med en mye større innsikt i hvordan det var å være innbygger i DDR. Mange av de personlige skildringene er sjokkerende å lese om, samtidig som de også viser en enorm menneskelig styrke. Funder skriver i tillegg om Stasis virke og DDRs historie gjennom de 40 årene det eksisterte, og det er i disse beskrivelsene at jeg tar meg selv i å både humre og sukke oppgitt – det er noe så virkelighetsfjernt , tragikomisk og absurd over hele systemet, når man ser det utenfra. Ta for eksempel Lipsidansen, DDRs motsvar til vestens Rock and Roll i 1962:
Et annet eksempel er beskrivelsene av hus i landsbyer der kun første etasje var malt – det var nemlig kun det Honecker så når han kjørte gjennom med limousinen sin…. De hadde ikke råd til å kjøpe nok maling.
Men først og fremst så er det historiene til enkeltmenneskene som står sentralt i Stasiland, det er de som rørte meg, som gjorde meg sint, tankefull og provosert, og som fikk meg til å tenke over hvilken rolle jeg ville hatt dersom jeg vokste opp i et totalitært styre. Jeg synes Anna Funder skaper en god balanse mellom det absurde og det alvorlige, mellom et lands historie og enkeltmenneskers historie. Hun skriver svært drivende, og jeg synes teksten vitner om en journalist som virkelig bryr seg om personene hun skriver om – både de hun kan føle med og de som hun har vansker med å forstå motivene til. Stasiland er både en skildring av DDR slik det var, menneskene som levde der og av Anna Funder sine egne «Eventyr i Stasiland». Anbefales!
Bli med på et tankeeksperiment; et tankeeksperiment som nok ikke er så usannsynlig da dette er en bokblogg og dere som stikker innom her gjør det fordi dere er medbokelskere, men la gå. Du har et hjem fullt av bøker, det er hyller over alt – i stua, på kjøkkenet, soverommene og gangene – og bøkene er velleste, kjente og kjære. Her og der er det også noen bøker som ennå ikke er blitt lest, men er allikevel en del av den voksende familien bestående av myke og harde permer.
En dag får du veldig lyst til å lese en bestemt bok, og du går til den hylla du er helt sikker på at den har bosatt seg på, men du finner den ikke! Du leter videre, men det er helt umulig å oppspore den. Det du finner i stedet er romaner du leste som ung, diktsamlinger der du kan deklamere det meste utenat, skuespill du har hatt den gleden av å se ulike oppsetninger av. Du finner bildebøker du leste for barna dine før de skulle legge seg, hele forfatterskap som har betydd mye for flere i familien din, og bøker og forfattere som du har møtt, som du deler en felles opplevelse med. Du blir sittende og bla litt her og der, og så bestemmer du deg for at du vil gjennoppdage gamle skatter og kanskje oppdage noen nye. Du bestemmer deg for å vie et helt år til kun å lese bøker som allerede står plassert her og der rundt i huset ditt.
Forfatter Susan Hill gikk på en slik oppdagelsesferd blant bøkene sine på jakt etter romanen Howards End av E.M. Forster, og endte opp med å sette av ett år på å gjenoppdage og gjenlese perler fra hele sin tid som lesende. Resultatet av dette året ble Howards End is on the Landing – en liten perle for alle som er glad i bøker i alle former, sjangre og farger. Gjennom 230 sider er Hill innom barndommens klassikere, omslag, e- lesere kontra papirbøker, organisering av innholdet i hyllene, notering i bøker, Thomas Hardy, Charles Dickens, dagbøker, diktsamlinger og antalogier – bare for å nevne noe. Hun skriver helt subjektivt, det er hennes meninger og refleksjoner som kommer frem, og det er hennes egne svært personlige møter med litteraturen som vi får høre om, og det liker jeg veldig godt. Det er nettopp dette personlige som gjør at jeg suges inn i tankene hun gjør seg om dette og hint – er jeg enig i alt? Nei, egentlig ikke, men Susan Hill får meg til å tenke og reflektere selv. For eksempel: I et kapittel skriver hun om dramatiske tekster og hun sier blant annet at hun som oftest får mer ut av et skuespill når hun leser det selv i tekst form, enn når hun sitter i en teatersal og ser en oppføring. Da jeg leste det så kjente jeg at noe strittet – et skuespill er jo skrevet for scenen, når du leser det i bokform så går du glipp av helheten, alle dimensjonene som kommer frem når man ser selve oppsetningen. Men så sier Susan Hill videre at det er det som skiller de virkelig gode dramatikerne fra de middelmådige; en dyktig dramatiker klarer å tilføre alle dimensjonene i den dramatiske teksten han skriver. Og etter å ha grunnet litt på disse utsagnene, så er jeg jo helt enig. Jeg har lest det meste av Ibsen sine skuespill og mange av dem har gitt meg svært mye, men har jeg fått opplevd alle i teateret? Nei, det har jeg ikke, men jeg ser alltid for meg handlingen som et skuespill i hodet når jeg leser dem – og det er nok til at jeg kan si at både Hedda Gabler og Gjengangere er mine to aller største Ibsenfavoritter – og det vil jeg fortsatt mene dersom jeg er så uheldig at jeg får se en dårlig gjennomført oppsetning av en av dem. Hvis et teaterstykke av en av Ibsens dramaer er dårlig så er det ikke Ibsens skyld, men regissør og skuespillere.
(Og der skrev jeg meg litt bort, ja, henter meg inn, henter meg inn… – må bare scrolle litt opp for å finne tråden igjen. Personlige møter – ja, der var vi.)
Susan Hill skriver om alle temaene med engasjement og viser med stor tydelighet at hun er en ekte bokelsker. Hver side er fylt med kjærlighet til litteraturen, skriving, forfattere og selve boktrykkerkunsten. Det er fryktelig sjarmerende å lese om hennes og morens bibliotekbesøk i etterkrigstiden der hun beskriver hvordan moren gikk inn gjennom bibliotekets hovedinngang mens hun selv gikk gjennom den egne inngangen til barnebiblioteket, og beskrivelsene av der de voksnes bøker hadde sine stempler, så hadde bøkene i barneavdelingen egne stempler som viste at de var desinfisert i forhold til smittsomme sykdommer er også herlige. Hun forteller om sine erfaringer som leser gjennom nesten 60 år, og gjennom den tiden har hun rukket å få en solid boksamling og mange flotte, interessante, spennende og livsendrende opplevelser med litteraturen. For en bokelsker som meg selv så fryder jeg meg over å høre om minnene og følelsene som knytter seg til de ulike bøkene og forfatterne; tenk å få hjelp til en skoleoppgave om W.H. Audens dikt av W.H.Auden selv! Eller hva med å krysse en sterkt trafikert gate med Roald Dahl som høyreist navigatør? Eller et kjapt møte med Ian Flemming? Susan Hill har vært i alle tre situasjonene – men nå skal det sies at hun debuterte som forfatter tidlig og arbeidet i BBC i mange år, hun har ikke bare dumpet bort i de ene store forfatteren etter den andre. Hun skriver også varmt om møter med andre forfattere som etterhvert utviklet seg til nære og gode vennskap.
Det er i det hele tatt mange navn – både på personer og bøker – som dukker opp under lesingen av Howards End is on the Landing. En del kjente jeg fra før, men det var også en god del nye bekjentskaper. Både Google og boken 1001 books you must read before you die ble brukt som supplement, men ikke la det skremme deg fra å lese boka. Du kan fint lese denne boka uten noe tilleggslitteratur, det er bare jeg som blir så nysgjerrig; jeg vil vite mer om de interessante personene hun møter, jeg vil se bilder og finne ut hvilke bøker de har skrevet, og hva de handler om. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Lesingen tok dermed lengre tid enn 230 sider skulle tilsi, men som Susan Hill selv sier:
I want to think about what I have read before I move on for only in this way will I appreciate the whole as being both the sum of, and more than the sum of, its part.
s 172
Fint sagt, ikke sant?
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at Howards End is on the Landing av Susan Hill har fått plass blant mine favorittbøker så langt i år. Det er en helt fantastisk bok som gjør meg så utrolig glad! Susan Hill formidler bokkjærlighet på en så engasjerende og personlig måte at jeg får lyst til å lese hver eneste ene bok hun nevner fra start til slutt, og der hennes prosjekt er å bli kjent med bøkene sine på nytt, så er min ønskeliste etter denne finfine saken blitt doblet – minst! Anbefales på det aller aller aller varmeste til alle som liker å lese!
Jeg har for tiden et veldig ustabilt lesehumør. Det svinger fra de store lesegleders høyder den ene dagen – som for eksempel da jeg endelig mottok Laini Taylor sin nyeste – til det store, mørke og klissete hullet der all leselykke er forduftet – der jeg befinner meg for øyeblikket, tiltross for at jeg holder på med den etterlengtede ovennevnte romanen. For nå når jeg har Days of Blood and Starlight foran meg, klar til å bli slukt, knuseelsket og klemt, så er jeg slettes ikke i noe som kan likne på fantasy – humør, overhodet! Jeg har i stedet utviklet en merkelig og sjelden trang til å lese dokumentarer, memoarer og biografier. Ikke fiksjon! Hva gir du meg!?!
Siden trangen er ganske så sterk, så har jeg gitt etter og gått til innkjøp av noen ikke – fiksjonsbøker:
Stasiland av Anna Funder – fordi jeg tror det vil være spennende å lese om hva mennesker opplevde under Stasi, både motstandere og forkjempere.
Howards End is on the Landing av Susan Hill – fordi jeg liker bøker om bøker, og fordi jeg burde ha gjennomført et slikt prosjekt selv; lese og gjenoppdage bøker fra hyllene mine.
Girl Sleuth. Nancy Drew and the Women Who Created Her av Melanie Rehak -fordi jeg digger Nancy, og fordi det er alltid spennende å få vite mer om forfatterne bak denne serien.
Paris was Yesterday 1925 – 1939 av Janet Flanner – fordi Paris er en av mine favorittbyer, og fordi jeg snart skal tilbringe en deilig uke der og har behov for å synke inn i litt herlig parisisk atmosfære.
Books, Baguettes & Bedbugs. The Left Bank World of Shakespeare & Co av Jeremy Mercer – fordi Shakespeare & Co er verdens mest sjarmerende bokbutikk, og så ligger den i Paris!
Før jeg startet på dette innlegget så var planen å fortsette på Days of Blood and Starlight, men nå ser jeg at det ikke ville vært rettferdig ovenfor boka – jeg er ikke i humør til å lese den type bøker akkurat nå, og jeg vil ikke at det skal påvirke min opplevelse av den. Jeg kjenner at det river litt i samvittigheten min, jeg liker ikke å legge fra meg en bok, selv om det bare er for en liten stund, men det får jeg bare børste av meg. Karou, Akiva og Zuzana fortjener min fulle oppmerksomhet, og det skal de få – om litt. Kanskje den er noe for Paristuren min? En magisk historie er kanskje aller best å oppleve i en magisk by?
siljes skriblerier 