# 6: Hvordan ligger jeg an?!?

Jeg vet – jeg er sent ute med junioppsummeringen min… men, bedre sent enn aldri, eller ;-).

Juni var viet til fantasy og George R.R. Martin, og jeg nikoste meg gjennom både A Game of Thrones og A Clash of Kings. De var laaaange (tilsammen over 1700 sider), mørke og episke, og det ble to soleklare seksere på terningen. Jeg er fan!! Jeg har satt resten av A Song of Ice and Fire litt på vent, men gleder meg til å lese videre i løpet av høsten.

Jeg trodde egentlig at jeg ikke kom til å rekke og lese noe mer, men jeg fikk faktisk lest to bøker til i måneden som gikk. Drabant  av Holen og Noguchi er en grafisk roman som jeg fikk gjennom Bokbloggturneen, mens den siste romanen, Min tid kommer av Nina Vogt – Østli, var en snikstart på julitemaet. Så summasummarum så ble det jammen meg fire bøker, og det betyr at jeg fremdeles ligger godt an i forhold til lesemålet mitt på 52 bøker i løpet av året:-). Hurra!!

Jeg koster på meg en hurra til; for jeg har jo lest årets første grafiske roman! Juni var ingen god måned for Dickens og Rushdie; men det blir ikke juli heller, så det – jeg er forresten sikker på at disse to herremennene passer best rundt jul. Ingen oppfølgere fra bøker lest i 2011 kom på lista, men A Clash of Kings er en oppfølger, så teknisk sett så er målet oppnådd… kanskje… Alle bøkene som ble innkjøpt tidligst i mai, så målet med å lese bøker som har stått en stund i hylla ble heller ikke nådd denne måneden.

Hva så med det målet om å kjøpe kun 2 bøker i måneden, Silje??? Ha ha, og det var?? Det jeg har fått til er å handle færre bøker enn i mai – og det er jo en fremgang. I tillegg så fikk jeg noen bøker også. Problemet er at jeg ikke har helt oversikt over hvilke bøker som kom i hus i juni og hvilke som har kommet nå i juli… men jeg vil anta at det ca var 10 bøker. Det er jeg fornøyd med!

Juni var også en hyggelig måned sosialt; jeg møtte Gro, Line, Lise, Elin og Rose – Marie igjen for å planlegge høstens store bokbloggerbegivenhet – Bokbloggtreff 2012 – videre. Det er så  bra at så mange har meldt seg på, men det er fremdeles plass til enda flere 🙂 Jeg gleder meg til å møte dere alle sammen!

Temaet for juli – eller egentlig sommerferien – har jeg allerede skrevet litt om her; men kort fortalt – i juli skal jeg lese bøker jeg har fått anbefalt av andre bloggere. Jeg har allerede kommet godt i gang, og for å si det sånn; dette blir en god måned og jeg ser frem til fortsettelsen!

Hvilke leseplaner har du for sommeren?

 

 

Bokbloggturneen: Drabant av Øyvind Holen & Mikael Noguchi

Dette er vårens siste bok i bokbloggturneen for min del; og jeg synes at tegneserieromanen Drabant av Øyvind Holen & Mikael Noguchi er en god avslutning. Jeg skulle egentlig ha lagt ut denne omtalen i går, men slik gikk det ikke. I tillegg til meg så har også Ungdomsboka skrevet en omtale i dag og i morgen er det The Witch of the North som forteller hva hun synes om boka.

Året er 1994. Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. Det trues med store bøter og fengsel. For 16 år gamle Fredrik er taggingen, under navnet «Deks», det eneste lyspunktet mellom alle timene han kaster bort på skolen, senteret eller hjemme i blokkleiligheten.
Da Fredrik blir kjent med den eldre maleren «Senc», alias Victor, begynner plutselig store ting å skje. Victor drømmer om å gjøre en «piece» som vil bli beundret for all ettertid, og snart vikles Fredrik inn i et trekantdrama der spraybokser, dop og Victors kjæreste, Camilla, er ingrediensene.

Jeg må innrømme at jeg ikke er veldig belest innenfor sjangeren grafiske romaner – så langt har jeg henført lest Sandman av Neil Gaiman og Buffy sesong 8, del 1 og 2. Det er et faktum jeg har tenkt å forandre i 2012, og i den sammenhengen passer Drabant av Holen & Noguchi godt inn. En av fordelene ved å ha liten erfaring med denne typen bøker, er at jeg dykker ned i historien uten store forventninger – jeg vet rett og slett ikke hva det er jeg bør forvente meg – og jeg må si at jeg kom ut på andre siden ganske så fornøyd.

Drabant foregår i 1994 da Oslo kommune ruster opp kampen mot graffitimiljøet. I 1994 var jeg 16 år og jevngammel med hovedpersonen i historien. Jeg vokste opp i et helt annet miljø enn Fredrik, men jeg husker godt det store fokuset grafittimiljøet fikk i den perioden. Og selv om hiphop og rap ikke var eller er min favorittmusikk, så vet jeg forskjellen på East Coast og West Coast – og jeg er enig med Victor i den diskusjonen ;-). Gjenkjennelsesfaktoren gjorde lesingen mer interessant.

Selve historien opplever jeg som ganske enkel og rett frem – det er ikke de store   krisene i en 16 – årings liv som blir skildret – men heller en hverdag som er litt på sidelinjen. Jeg er helt sikker på at flere kan lese Drabant og relatere til sin egen hverdag slik den er eller slik den var, og det gjør at jeg opplever Fredrik sin historie som ekte og troverdig. Skolelei ungdom på sjølstyr er ikke noe som var typisk for 1994, og det er heller ikke slik at det ikke gjelder i dag – det er kanskje ikke tagging og graffiti som trekker i 2012, men noe er det definitivt.

Men selv om både historien og karakterene fremstår som troverdige, så ble jeg allikevel ikke knyttet til hverken det som skjer eller personene i stor grad. Jeg vet ikke om det er formatet som gjør det eller noe annet, men jeg opplever at jeg ikke blir godt nok kjent med Fredrik, Victor og Camilla – at jeg bare får ta del i fragmenter. Jeg vet hva de sier og jeg ser hvordan de reagerer, men jeg får egentlig ikke vite noe om hvordan de har det og hva de tenker og føler – og det vil jeg så gjerne. Fredrik og Victor fremstår som to tøffinger som ikke bryr seg stort; men jeg tror at det bare er utenpå – de er bare «tøffe i trynet». Det jeg prøver å si er at jeg kunne ønsket at forfatterne gikk mer i dybden i forhold til disse to. Tegningene i Drabant forsterker denne tøffheten, og supplerer historien på en god måte. Streken er rå og «maskulin», og jeg synes det forsterker opplevelsen av at dette ikke er en solskinnshistorie, men heller en hard og realistisk skildring.

Med Drabant har Øyvind Holen og Mikael Noguchi laget en interessant og godvond historie om hvordan det kunne være å vokse opp på 1990 – tallet, og hvordan det kan være å vokse opp i 2012. Og selv om jeg ikke lot meg rive med 100%, så var det engasjerende lesing. Men den slutten – den synes jeg kom altfor brått.