Silje goes Classic: Overtalelse av Jane Austen.

2013 må regnes som det året da jeg virkelig gjenoppdaget Jane Austen og hennes Overtalelseromaner, og det gjorde jeg ved å først lese Northanger Abbey i april, for så å lese Overtalelse denne måneden. Disse bøkene har til felles at de begge ble publisert i 1818, året etter at Austen døde, men mens Northanger Abbey var den første romanen – ja, den ble visstnok skrevet allerede i 1798 – 1799 og solgt til en forelegger i 1803 (kilde) – er Overtalelse den siste romanen hun fullførte.

Gjennom lesingen av disse to, er det som om jeg er blitt  kjent med både den unge, uerfarne skribenten og den noe eldre og mer erfarne, trygge forfatteren nesten samtidig. Jeg opplever at  jeg, gjennom å fremdeles ha Northanger Abbey friskt i minnet, tydelig kan se hvordan Jane Austen har modnet som skriver, og selv om dette i utgangspunktet er en anmeldelse av Overtalelse, så synes jeg derfor det er naturlig å trekke noen få sammenligninger underveis.

I Overtalelse møter vi 27 år gamle Anne Elliot som bor sammen med sin pompøse far; Sir Walter Elliot og søsteren Elisabeth på Kellynch Hall i Sommersetshire. 8 år tidligere møtte hun sin store kjærlighet, Kaptein Wentworth,  men på grunn av hans manglende status og formue, ble hun overtalt til å bryte forbindelsen.

Da det blir klart at faren har levd over evne,blir det bestemt at han og eldstedatteren Elisabeth skal leie ut godset til admiral Croft og frue, for så å flytte til Bath for å leve storslått for mindre. Anne velger å reise bort til den andre søsteren, Mary, og tilbringe tid sammen med hennes varme og inkluderende svigerfamilie. Dette er også en form for flukt, da det viser seg at fru Croft er søsteren til kapteinen hun brøt  med som ung og som hun ennå har sterke følelser for.

Overtalelse var i utgangspunktet den Austen-romanen som jeg, av en eller annen grunn, var mest skeptisk til. Og det tror jeg er fordi jeg hadde planer om å lese denne rundt samme tid som jeg leste Emma og Stolthet og fordom. Da  var jeg 19 – 20, og drømte (på en halvdistansert, ironisk 1990 – måte, vel og merke) om å møte min Mr Darcy og leve lykkelig alle mine dager, og Anne Elliot sin hjertesorg passet kanskje ikke helt inn? Baksideteksten (jeg kom ikke lenger den gangen) forteller om en helt annen type heltinne enn de egenrådige og sterke Lizzie Bennet og Emma som jeg hadde blitt glad i. For ikke å glemme et nyere bekjentskap; Catherine Morland! Anne Elliot er for eksempel den eldste. Hun er med sine 27 år ansett som godt voksen, i motsetning til Catherine sine 17 år. Hun har, selv om det er for en tid tilbake, hatt et forhold som hun ble tvunget til å bryte, så der de andre er på vei – i en eller annen form – mot noe nytt, en ny erfaring, kjærligheten, så har Anne allerede opplevd det, og hun har opplevd å miste. Siden hun ikke  har glemt, så opplever jeg denne romanen som mer tilbakeskuende enn de andre romanene av Austen. Baksideteksten sier at dette er, fordi Austen også er blitt eldre, en mer moden og mørkere roman enn de foregående, og det synes jeg er en god beskrivelse. Siden jeg selv også er blitt litt eldre, så er det kanskje ikke noe rart at jeg nå liker romanen mye bedre enn da jeg prøvde å lese den første gang?

Til tross for at Anne Elliot er en helt annen type heltinne enn det jeg er vant med i en Austen – roman, så ble jeg minst like glad i henne som i de andre. Ja, jeg vil nesten si at jeg ble mer glad i henne, nettopp fordi hun er så utypisk, og jeg ble for eksempel veldig sår på hennes vegne i  forhold til  hvordan resten av familien oppførte seg mot henne:

(…); men Anne, med et forfinet sinn og et yndig vesen som ville satt henne høyt hos ethvert virkelig klokt menneske, var ringeaktet av så vel far som søster: hennes ord hadde ingen vekt, det ble aldri tatt noe hensyn til henne – hun var bare Anne. s 9

«- hun var bare Anne.». Det er jo så usigelig trist!

Samtidig så ble jeg også i perioder frustrert over henne, for hun er svært selvoppofrende og selvutslettende:

Når det gjaldt musikk, var hun vant til å føle seg alene i verden, og mr. og mrs. Musgroves forkjærlighet for sine egne døtres spill og likegyldighet overfor alle andres, gjorde henne mer glad på deres vegne enn krenket på sine egne. s 47

Anne er jo både smart, en interessant samtalepartner, pen og ven, så det er jo ingen grunn til å utslette seg selv på den måten? Men hele pakka Anne Elliot – den likte jeg godt, og jeg heiet på henne hele veien. Min opplevelse er også at fortelleren/ Jane Austen nok har Anne nærmere hjertet sitt enn noen av de andre karakterene fra andre romaner. Hun skildres på en varm, medfølende og respektfull måte. Så selv om Anne «bare er Anne» for resten av familien, så er hun ikke bare det for meg som leser eller for den som forteller hennes historie.

Noe av det jeg har bitt meg mest merke i når jeg nå har begynt å lese Jane Austen igjen, er hvor fantastisk bitende sarkastisk og morsom hun er. Northanger Abbey er for eksempel en satire over og en hyllest til den gotiske romanen, og Catherine sine drømmerier og «mysterier» er herlig skildret, samtidig som den også er et spark til alle som mente at «kvinnelig lesestoff» = romaner, bare var tøys og fanteri. Jeg opplever at hun generelt i romanene sine ironiserer over klassesamfunn, hvordan man skal oppføre seg i de «rette sirkler», og hun er ganske skarp i sine skildringer av overklassen og deres egoisme og selvsentrering – og på den måten så minner hun meg  egentlig om Iréne Nèmirovsky sin Suite Francaise. Kanskje Nèmirovsky anno 1817 hadde vært Austen sin litterære tvilling?

I Overtalelse går det hardest ut over Sir Elliot og de to søstrene Elisabeth og Mary, som i sin higen etter sosial status blir beskrevet i skarpe, negative og latterlige ordelag. Både direkte og indirekte fremstår de  som klovner – usympatiske og latterlige klovner, vel og merke.  Som en motsetning blir karakterene som ikke er så opptatt av rang og klasse skildret med en mye mildere penn, da særlig admiral Croft og kone og Mary sin svigerfamilie; The Musgroves. De er varme, hjertelige og vil sine nærmeste bare vel. Ikke en gang et giftemål med en «under deres stand» kan vippe dem av pinnen: » De gjør alt for å fremme deres lykke, det er jeg sikker på. For en velsignelse for unge mennesker å få være i slike hender!» sier Anne til sin svoger på side 202, og fortsetter: «Din far og mor synes så helt og holdent fri for ærekjærlighet av det slaget som har ført til så megen ulykke og utroskap, blant unge og gamle!«. Dette sitatet synes jeg er nydelig fordi det forteller så mye om familien Musgrove og deres forhold seg i mellom, samtidig som det også er vondt fordi Anne selv ikke møtte samme forståelse fra sin familie da hun forelsket seg i kaptein Wentworth.  Beskrivelsene gjør at det blir veldig tydelig at disse personene er mer som en familie for Anne enn hennes virkelige familie noen gang vil bli. Musgrove og Craft er rake motsetninger av Elliotfamilien; varme – kulde, inkludering – ekskludering, sjarmerende – eleganse:

Hyggen, friheten og munterheten som hadde preget rommet, vek plass for kjølig ro, bevisst taushet eller intetsigende prat som skulle leve opp til farens og søsterens hjerteløse eleganse. Hvor ydmykende å merke at det var slik! s 209

Men –

Det kan selvfølgelig ikke være en Jane Austen klassiker uten å inneholde en kjærlighetshistorie! Men som Anne Elliot selv, så er denne mer dempet og preget av fortiden. I motsetning til både Northanger Abbey og Stolthet og fordom, der man egentlig ikke er i tvil om hvem som kommer til å ende opp sammen – selv om veien dit både er kronglete og uforutsigbar, og at det ofte åpenbare absolutt ikke er åpenbart for de det gjelder, så følte jeg helt til de siste kapitlene en indre uro i forhold til om Anne endelig ville få sin kaptein eller ikke. Jeg opplevde gjennom hele romanen en sterk tilstedeværelse av Anne sin kjærlighet til Wentworth, men den var, som jeg har nevnt, basert på det som en gang var. Den er også preget av Anne sin dårlige samvittighet over at hun lot seg overtale til å bryte forholdet, at hun gjorde som det ble forventet av en «jente av hennes stand» og ikke klarte å følge hjertet sitt. Jeg synes at disse følelsene sammen gir historien en ekstra nerve, den vimsete første forelskelsen er byttet ut mot en mørkere og potensielt mer tragisk kjærlighet. Spenningen blir også opprettholdt fordi man ikke før på slutten får vite om Wentworth fortsatt har de samme følelsene for Anne.

Jeg har likt alle romanene jeg har lest av Jane Austen; jeg har fnist meg gjennom skarpe og morsomme betraktninger, sukket henført og kjent pulsen stige av forventninger og forelskelser og følt en tilhørighet til de forskjellige romanenes karakterer. Jeg er, uten tvil, fan, av alt Austen har skrevet, men jeg tror nok at  Anne Elliot er den heltinnen som jeg har heiet aller mest på.

Anbefales!

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey av Jane Austen

Denne månedens lesesirkelroman hos Line er en jeg har vært veldig spent på og gledet meg til; Northanger Abbey av Jane Austen. Jeg har gledet meg fordi jeg har likt godt de andre romanene jeg har lest av Austen og da særlig fortellerstemmen hennes, og jeg har vært spent fordi det ville være første gang jeg leste en av bøkene hennes på originalspråket. Ville 1803 – versjonen av det engelske språket komme i veien for innholdet? Etter noen sider med litt intens jobbing så kan jeg si at å lese Austen på engelsk, ja, det gjør jeg gjerne igjen.

wpid-IMG_20130419_195347.jpgI Northanger Abbey følger vi den unge og drømmende 17 – åringen Catherine Morland. Hun vokser opp som en av mange barn i en hyggelig, om enn noe kjedelig familie. Da hun blir invitert med av mr og mrs Allen til Bath, gleder hun seg til å endelig få oppleve noe.

I Bath møter hun og blir raskt betatt av den sjarmerende og livsglade Mr Tilney. Hun sliter litt med å bli trygg på de sosiale kodene i selskapslivet, og da Mr Tilney ikke dukker opp på en stund blir hun lett dratt med av det unge søskenparet Isabella og John Thorpe og tilbringer dagene med dem. Når Mr Tilney igjen ankommer Bath har han med seg sin søster og far, og Catherines følelser for ham blusser opp igjen. Hun blir venn med hans søster, og blir overlykkelig over å bli invitert hjem til deres herskapshus. Lykken blir enda større da hun finner ut at Northanger Abbey er et gammelt kloster og hun ser for seg et mørkt og skummelt sted full av gotikk, skrekk og mysterier – akkurat som i bøkene – særlig Ann Radcliffes Udolpho –  hun leser!

Nå er det lenge siden jeg leste noe av Austen sist, men jeg tror virkelig at Northanger Abbey seiler opp som en av mine personlige favoritter! Jeg koste meg gjennom alle de 241 sidene, og det eneste jeg syntes var negativt med opplevelsen var at hendelser og begivenheter gikk litt for raskt på slutten – jeg ville hatt mer av både Catherines eventyr på Northanger Abbey og av det gryende kjærlighetsforholdet mellom henne og Mr Tilney (Mr Darcy – gå hjem og legg deg!). Jeg ville ha mer, mye mer!

Jane Austen har både gjennom Pride and Prejudice og Emma vist at hun har en ironisk og vittig fortellerstemme (så vidt jeg husker), men jeg tror nok at Northanger Abbey må være den aller morsomste. Jeg har fnist, humret og skrattledd meg gjennom skildringer av sosiale sammenkomster, merkelige samtaler der formålet helt klart kun er å få sagt noe – ikke lytte til hva de andre sier og Catherines fantasifulle tolkninger av det som skjer rundt henne og det hun opplever:

‘No,’ said Miss Tilney, sighing; ‘I was unfortunately from home. – Her ikkness  was sudden and short; and before I arrived it was all over.’

Catherine’s blood ran cold with the horrid suggestions which naturally sprang from these words. Could it be possible? – Could Henry’s father? – And yet how many were the examples to justify even the blackest suspicions!

s 176

Jeg opplever Austen som en god og vittig skildrer av sin samtid og det kompliserte livet i forhold til sosiale  koder og kjærlighet, og hun er helt fremragende på å skape dumme og egoistiske karakterer! Jeg synes også at fortellerstemmen er veldig tydelig, og jeg hadde hele tiden følelsen av at romanens forteller måtte være forfatteren selv – at dersom jeg hadde tatt meg en liten tidsreise for å snakke med Jane Austen, så ville hun ha snakket og formulert seg slik som i denne romanen.

Cathrine Morland er en karakter som jeg falt helt pladask for. Hun er utrolig naiv – så naiv at jeg merket at jeg faktisk ble litt irritert innimellom fordi hun lot seg utnytte, samt at jeg jublet HØYT da hun endelig satte noen grenser! Hun er en drømmende bokelsker som blir helt oppslukt i tanker på hva som har skjedd og hva som kommer til å skje med heltinnen hun leser om, noe som fører til at hun ikke får med seg så mye av det som skjer rundt henne. Hun lar seg lett rive med og har en voldsom fantasi som får ordentlig utløp når hun ankommer Northanger Abbey. Jeg kjenner meg godt igjen i Catherine, og det er kanskje derfor jeg liker henne så godt. Der hun leter rundt på gods etter hemmelige rom og skjulte hustruer – inspirert av Ann Radcliffe, løp jeg rundt og skulle løse mysterier – inspirert av Nancy Drew og 5 – gjengen (OK, jeg var ikke 17). Det  å la seg oppsluke av noe en har lest og la tankene og fantasiene spille videre på «hva om…» er noe jeg fremdeles gjør, akkurat som Catherine. Jeg kan rett og slett identifisere meg ganske så mye med Catherine Morland.

Som seg hør og bør en Austen – roman så hører det med en kjærlighetshistorie, og det gjør det for såvidt også i Northanger Abbey. Det er bare det at den kommer litt i andre rekke, den er ikke noe særlig i fokus selv om den absolutt er til stede. I store deler av romanen så opplevde jeg det som helt greit, Catherines betatthet av Mr Tilney ble nevnt litt her og der og så skjedde det så mye annet – men på slutten så kunne jeg ha ønsket meg litt mer romantisk fokus. De siste kapitlene gikk, som nevnt over, for raskt.

Romanen har mange referanser til andre litterære verk, da i særdeleshet The Mysteries of Udolpho og The Monk av Matthew Lewis, og skal være en parodi på viktoriansk og gotisk litteratur. Jeg har dessverre ikke lest disse to ennå – selv om jeg har lest mye om dem, men jeg synes det er veldig morsomt med referanser og parodier generelt, og jeg opplevde ikke at leseopplevelsen ble mangelfull av å ikke ha førstehåndserfaring med denne typen litteratur.

Austen

Dette er min tredje lesesirkelbok i år, og jeg er strålende fornøyd! Northanger Abbey av Jane Austen er en morsomt og velskrevet klassiker som jeg anbefaler til alle som liker 1800 – tallet, humor, bøker og litt kjærleik!