Den onde arven av Thomas Enger

I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

Vampyrer, detektiver og sjøormer – mine barndomsfavoritter.

Et faktum som jeg har nevnt her på bloggen flere ganger er at jeg alltid har vært en stor lesehest. Jeg ble alltid lest masse for, og så fort jeg hadde knekt lesekoden så leste jeg egne bøker. Som lærer er jeg veldig glad i høytlesing, og jeg liker å holde meg oppdatert på  nye barnebøker. Allikevel så har jeg noen gode gamle favoritter som alltid vil være best. Noen av dem egner seg fremdeles for høytlesing, mens andre bare er mine personlige favoritter av rent nostalgiske grunner (og er strengt tatt noe utdatert og umoderne for barn av i dag).

Jeg har laget en liste med mine ti elleve favorittbøker/serier fra min barndom på 1980 – tallet, og det som blir ekstra tydelig for meg når jeg ser på denne listen er at mye av den litteraturen jeg liker i dag har sitt utgangspunkt i nettopp disse bøkene. Det er noe mystisk, skummelt, atmosfærisk og småsært over flere av historiene, og det er ord som trigger nysgjerrigheten min den dag i dag. Noen av titlene har jeg skrevet om tidligere, så da lenker jeg til disse innleggene også.

Bildebøker:

Tor Åge Bringsværd sine historier om Ruffen, og da i særdeleshet Ruffen og den flyvende hollender er en av mine store favoritter uavhengig av sjanger. En tankevekkende og sår historie om lille Ruffen som vil hjelpe sjømannen som er dømt til å seile rundt på havet uten å finne en havn. De fantastiske tegningene til Thore Hansen bidrar til den mystiske stemningen.

Vakre illustrasjoner av Ronald Jakobsen.

En annen bildebok som trollbandt meg som liten var I morgentåkedalen av Jan Deberitz. Her møter vi Morkel Mosetuss som reiser ut for å finne den mystiske kjempesoppen. Historien er spennende, for Morkel møter så mange interessante nye venner og den store skumle Grumleren (kilde). Illustrasjonene er utrolig vakre og trollske ,og Morkel er utrolig søt og snodig. Dessverre så har jeg ikke denne boka lenger, og den er umulig å få tak i. Dersom noen har noen tips til hvor jeg kan finne en utgave av I morgentåkedalen, så blir jeg veldig glad – for den hadde funket som bare det til høytlesing!

Mysterier og detektiver:

Krim er en sjanger som jeg tidlig ble glad i, og jeg tror nok jeg kan takke den iherdige Nancy Drevv (eller Nancy Drew, aka Frøken Detektiv) og Julian, Dick, Anne, George og hunden Timmy i Fem -serien skrevet av henholdsvis Carolyn Keene og Enid Blyton for den interessen. Dette var serier som jeg arvet etter mamma og jeg slukte bøkene rått gang på gang.

Skumlerier og overnaturligheter:

En av mine favorittforfattere både da og nå er Maria Gripe, og det er særlig hennes Skygge – serie: Skyggen over steinbenken, … og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel, samt enkeltbøkene Agnes Cecilia – en selsom historie og Tordivelen flyr i skumringen som er favorittbøkene mine. Disse har jeg gjenlest mange ganger, både som barn og som voksen. Og det som er så gøy og fint og bra er at de er like magiske for Silje, 34 år, som de var for Silje 11 år!

Illustrasjon av Amelie Glienke

Helt til slutt er det en liten merkelig og sær fyr jeg ikke kommer utenom; Rydiger von Schlotterstein, også kjent som Den vesle vampyren av Angela Sommer – Bodenburg. Han er egentlig ikke så veldig nifs, men en morsom og sjarmerende tass som er god venn med mennesket Anton. Jeg har lest disse bøkene igjen som voksen, og jeg må nok innrømme at de har tapt seg noe – samtidig så fenger de allikevel på ett eller annet vis og fungerer i høytlesningssituasjoner.

Dette er noen av mine kjære barndomsfavoritter. Hvilke favoritter har du?

Boktema: Mine favorittforfattere på B.

Det er igjen tid for Anettes boktema, og i dag er temaet favorittforfatter på B. Etter litt grubling har jeg bestem meg for to av mine barndomshelter. Her er det snakk om bøker jeg slukte med liv og lyst fra jeg var 6 år, i tillegg til en høytlesingsklassiker i mitt barndomshjem.

  Favoritt nummer en på B er:

Tor Åge Bringsværd!

Hovedårsaken til dette er de helt fabelaktige bildebøkene om Sjøormen Ruffen, og da særlig Ruffen og den flyvende Hollender som satt varige spor i den 4 – årige Silje. Dette er forøvrig en bok som har hedersplassen i hyllene mine den dag i dag, og jeg leser den med både for meg selv og for elevene mine.  I voksen alder har jeg lest ganske mye annet av Bringsværd, og den romanen som har pekt seg mest ut for meg er den surrealistiske Syvsoverskens dystre frokost. Bildebøkene om trollet Tambar er også et søtt bekjentskap, og egner seg særdeles godt til høytlesing.

Favorittforfatter nummer to på B er:

Enid Blyton!

Da jeg hadde knekket lesekoden og begynte å bli nysgjerrig på mer tjukkere bøker, så var det spesielt en serie som mamma hadde spart på siden hun var liten som fristet stort. Den handlet om søsknene Julian, Dick og Anne, deres kusine George og hunden Tim som sammen havnet opp i det ene eventyret etter det andre. Jeg snakker selvfølgelig om Fem – serien! Jeg husker at jeg levde meg skikkelig inn i alt som hendte, jeg ville ha en storebror som Julian og en egen øy – Kirrin – øya – som George hadde. Alle bøkene ble lest igjen og igjen,  og favorittene var uten tvil Fem på skattejakt, Fem på Kirrinøya og Fem og den mystiske heia.

Bringsværd bildet har jeg lånt herfra, mens Blyton kommer fra denne siden. Ruffen og Fem – coveret er fra disse to sidene.

Dette synes jeg om: Miss Peregrine’s home for peculiar children av Ransom Riggs.

Helt siden han var liten gutt, har Jacob likt å høre på bestefarens fantastiske historier, historier om å være oppvokst på en øy sammen med barn med merkelige evner, beskyttet av en gammel fugl mot de skumle monstrene som lurte i skyggene. Dette var historier som Jacob elsket og som han trodde på. Det gjør han ikke lenger. Nå, som 16- åring, ser han at bestefarens fortellinger er et bilde på andre verdenskrig og redslene han og de andre jødiske barna måtte gjennom før de ble sendt i trygghet til en liten øy i Wales. Eller?

Da bestefaren blir drept av noe, begynner Jacob å miste grepet. Han vil finne svarene på de mystiske siste ordene til bestefaren, og reiser til Wales for å finne noen som vet og husker noe om Miss Peregrine og barna . Og han finner noe, men det var kanskje ikke det han hadde regnet med på forhånd. For hvem var egentlig Miss Peregrine? Og kan det være slik at de underlige barna fremdeles lever på øya?  Jacob blir virvlet inn i et eventyr han aldri før har opplevd.

Det første som gjorde meg nysgjerrig på Miss Peregrine’s home for peculiar children av Ransom Riggs var forsiden. Den viser et gammelt svart hvitt fotografi av ei lita jente som svever rett over bakken. Det er både noe nostalgisk og noe foruroligende over dette bildet. Og det gjorde meg veldig nysgjerrig fra første titt. Gamle fotografier er noe som er gjennomgående i hele denne romanen. Forfatteren har brukt tid på å finne gamle og autentiske bilder som han bruker som en natrulig del av historien. Dette er gjort på en glimrende måte, og både tekst og bilder utfyller hverandre godt. Som forsiden, gir alle bildene både en nostalgisk og en forurolig stemning som passer godt til fortellingen. Flere av bildene skal forestille de underlige barna; og her har han brukt bilder av «freaks» og fra gamle «sideshows».  Og jeg synes at særlig disse bildene er med på å skape en litt ekkel og småskummel atmosfære (Jeg er ikke veldig pysete av meg, men da jeg først startet på boka, lå jeg å leste til langt på natt (alene hjemme!!). Noen av bildene satt seg fast i hjernen min, og det ble, for å si det mildt, ganske så vanskelig å få sove… Tenk David Lynch skummelt).

Selve historien er velskrevet og spennende. Den minner meg om en god og gammeldags eventyrfortelling. Jeg vet ikke om det er fordi mesteparten av fortellingen foregår på en øy, men jeg tok meg i å tenke på Enids Blytons bøker om Fem – gjengen (Dette er et kompliment, jeg var stor tilhenger av Fem da jeg var liten). Litt sånn nostalgisk sjarme. Mye av historien foregår i 1940, så det kan også være en forklaring på assosiasjonene. Jo, en assosiasjon til; husker dere et barne – tv program fra 1980 – åra, der det var noen barn som var på ferie? De gikk på oppdagelsesferd og fant ei øy i en innsjø. Der lekte de hele dagen, men dagen etter var øya borte. Dette var en fortelling som ble lest mens bildene ble vist til Genopediene av Erik Satie. Jeg likte dette programmet, og når jeg leste Miss Peregrine’s home for peculiar children, så fikk jeg den samme stemningen som jeg gjorde når jeg så dette TV – programmet for mange, mange år siden 🙂 En god stemning, men samtidig en følelse av at det er noe som lurer i bakgrunnen, noe som ikke er helt godt. Jeg har sagt det tidligere, men jeg sier det igjen; foruroligende. Og det gjør lesingen veldig spennende!

Jacob er en fin hovedperson. Han vokser opp med velbemidlede foreldre, men har ingen glede av pengene. Han er en som faller utenfor og som bare har en venn. Når han blir vitne til bestefarens død, og ser noe som ingen andre kan se, da blir han enda mer utenfor. Når han kommer til Wales og starter å nøste opp i bestefarens historie, møter han andre som også er utenfor, og det kan se ut som om han finner seg en plass. Romanen er derfor ikke bare et spennende og litt nifst eventyr, det er også historien om å finne en plass her i verden.

Jeg ville gjerne ha skrevet mer om de andre karakterene i denne romanen også, men jeg er redd for at det vil ødelegge litt av spenningen dersom du får lyst til å lese boka (og det håper jeg virkelig at du vil, for den er veldig bra :-)).  Men jeg tror det holder at jeg sier at alle karakterene er godt utviklet, og at i allefall jeg ble fort glad i flere av dem 🙂

Alt i alt en roman jeg vil anbefale på det varmeste!