Denne uka skal det blogges om thrilleren Erebos av Ursula Poznanski i forbindelse med Cappelen Damms bokbloggturne, og jeg er den som skal starte ballet. I morgen kan du lese hva Tiril synes om den.
Noe merkelig er i ferd med å skje med Nicks skolekamerater. En etter en dukker opp på skolen og på trening søvndrukne og med rødsprengte øyne – hvis de da i det hele tatt kommer. Mystiske, firkanta pakker skifter eiere og gåtefulle blikk og tegn utveksles. Det er et nytt dataspill kalt Erebos som er årsaken, og spillet er så unikt og spesielt at ingen har lov til å snakke om det til noen.
Da Nick selv blir vervet, slår det ham at spillet er utrolig bra laget. Det kan nesten virke som om det kjenner hver og enkelt spiller, det vet hva du heter, hvilke interesser du har og om du skjuler noe. For å stige i gradene og for å få mulighet til å bli en del av spillets indre sirkel i den siste avgjørende kampen, må deltakerne utføre oppdrag. Oppdrag som skal utføres i det virkelige livet. I starten er det ganske så uskyldig – verving av nye spillere, flytting av pakker fra et sted til et annet og bilder som tas i smug. Skillet mellom spill og virkelighet blir svakere, og Nick finner at han blir mer og mer hekta, Så får han et nytt oppdrag – han skal drepe en virkelig person…
Erebos av Ursula Poznanski er en vanvittig spennende og vanedannende roman! Fra det øyeblikket jeg leste det første kapittelet var jeg, i likhet med Nick, hekta – og jeg må også innrømme at jeg garantert hadde vært blant dem som gjerne skulle ha spilt dette spillet dersom det hadde eksistert (i allefall før jeg fikk vite om alle bivirkningene).
Det første som slår meg med denne romanen er at den er så full av driv. Jeg opplevde at jeg hele tiden ble jaget videre og videre i handlingen. Det som hender både i virkeligheten og særlig i spillet føles så ekte – jeg er der, side om side med Nick – og jeg må kjempe mot zombiesauer og turnere mot både vampyrer og barbarer. Som Nick er jeg også oppsatt på å komme videre; både i spillet og i boka, samtidig som den gnagende følelsen av at tingene slettes ikke er som først antatt blir større jo flere sider jeg blar om. Vil jeg egentlig vite hva som lurer seg i Erebos sitt indre? Hva er det for noe mørkt og marerittaktig som skjuler seg i spillet? Og hva er det egentlige formålet? Er det bare for moro? Selvfølgelig ville jeg vite hva Erebos skjulte! Det ble etterhvert den største drivkraften for lesingen – å finne ut hvordan alt henger sammen.
Det jeg likte aller best med romanen var faktisk selve spillet. Det var det som gjorde meg nysgjerrig, som dro meg inn og som nesten ikke slapp taket. Det var spillet som skremte meg og som gjorde at jeg kunne puste lettet ut og tenke «Det er bare en bok, Silje, et slikt spill finnes ikke«. Spillet ble for meg en hovedperson – en pulserende, tenkende og livsfarlig organisme som jeg bare måtte få vite mer om. De virkelige karakterene, Nick, Emily og Victor, m.fl er godt tegnet og jeg følte at jeg kom inn på dem, men sammenliknet med Erebos så ble de allikevel bare bipersoner. Gode bipersoner, ja, sympatiske, reale og kloke også – men allikevel ble de i store deler av romanen satt litt til side i forhold til det episke og massive spillet som vi får ta så stor del i. Jeg synes egentlig det er et lurt knep av forfatteren, som leser blir man faktisk like hekta på spillet som det deltakerne blir! Det blir dermed lettere å forstå det forholdet alle spillerne, på hver sine måter, har til spillet, fordi du opplever det selv. Erebos suger deg inn og hypnotiserer deg!
Da jeg tilslutt kom til veis ende og kunne lukke igjen romanen, var det med et fornøyd sukk – dette var en slutt som fungerte, som fikk samlet alle tråder og som fikk det usannsynlige til å blir sannsynlig. For det er jo selvfølgelig ikke en realistisk roman som Ursula Poznanski har skrevet, selv om rammen; ungdomsmiljø i London og gaming er realistisk. Men på sine egne premisser er boka Erebos troverdig, den er velskrevet og den er rett og slett veldig god! Anbefales!
siljes skriblerier 