La petite madame et Paris: #theHemingWay

Det er noe eget å lese Hemingway i Paris, byen han bodde og skrev i på 1920-tallet og som han så godt skildret i A Moveable Feast. Noen husker kanskje at jeg tvilte på at jeg kom til å få noe som helst forhold til den skjønnlitterære Hemingway etter at jeg hadde lest memoarene? Ja, så feil kunne jeg ta – nå ett år etter – sitter jeg her, i Paris, og storkoser meg med å lese og analysere novellene hans. Jeg leste nemlig The Old Man and the Sea i mai, og det satt i gang en enorm lyst til å lese mer. Lese alt, egentlig, for å være ærlig.

I den forbindelse har jeg meldt meg på en ganske ambisiøs lesesirkel på GoodReads; #theHemingWay, der vi skal lese og diskutere en novelle om dagen fra The Completed Short Stories of Ernest Hemingway. The Finca Vigía Edition. Boka er en massiv kloss på nesten 700 sider og den inneholder, som tittelen sier, alle novellene han noen sinne produserte. Jeg tror vi blir ferdig i september en gang.

Per i dag har vi lest åtte av dem, og jeg har gjort mitt beste med å skrive litt om dem og opplevelsene mine på engelsk. Det er litt vrient, men det går faktisk noe lettere enn fryktet  (og jeg frykter som flere vet ganske mye – og da er det jo fint at det går bedre enn jeg i utgangspunktet hadde trodd ). Og nå tenkte jeg å skrive litt om dem her på Skribleriene også – og klæsje inn noen bilder fra Parissommeren så langt.

Jeg starter med begynnelsen:

Den første novella i samlingen er The Short Happy Life of Francis Macomber. Den foregår i Afrika der vi møter ekteparet Macomber; Francis og Margot. De er rike amerikanere på jakttur på savannen med den erfarne og profesjonelle jegeren Robert Wilson. Novella starter rett på, der ekteparet og Robert Wilson sitter utenfor teltet og tar seg en drink etter en løvejakt. Det er tydelig fra første setning at denne jakten ikke var noe Francis mestret, men at særlig Wilson prøver å glatte over fadesen. Margot prøver også å late som ingenting, men samtidig forstår man at hun egentlig bryr seg mye. Vi får senere ett innblikk i hva som egentlig skjedde, samtidig som vi får ta del i en ny jakt der Francis skal prøve å gjennopprette sin manndom. 

Det som fascinerte meg mest med denne novella var ikke at den i det ytre handlet om jakt, men hva jakten representerer i relasjonen mellom Francis og Margot. Det foregår en maktkamp og en stillingskrig mellom ekteparet der det fremgår at de begge har noe på den andre som gjør at de begge blir værende i forholdet. Jeg opplever at Margot er den sterkeste i forholdet på godt og vondt. Hun blir beskrevet som hard og som et rovdyr, og det blir antydet at hun har forhold på si. Francis, på den andre side, er skildret som veik, som en skvetten hare. Møtet med løven forsterker denne tafattheten og Francis opplever både i forkant og i etterkant av møtet en voldsom redsel. Kanskje løven blir et symbol på den usikkerheten han opplever og en forsterkelse av at han ikke er «mann nok»? Dette forsterkes også av at Margot avviser ham og viser større interesse for den maskuline Wilson.
Den neste jakten er annerledes. Francis er oppsatt på å redde ansikt og i møte med bøffelen gjør han nettopp det. Og maktbalansen mellom ekteparet endres.
Sett gjennom Wilsons øyne:

He’d seen it in the war work the same way. More of a change than any loss of virginity. Fear gone like an operation. Something else grew in its place. Main thing a man had. Made him into a man. Women knew it too. No bloody fear.
S 26

Og gjennom Margot:

From the far corner of the seat Margaret Macomber looked at the two of them. There was no change in Wilson. She saw Wilson as she had seen him the day before when she had first realized what his great talent was. But she saw the change in Francis Macomber now.
S 26

Som tittelen mer enn antyder, så får livet til Francis en brå slutt, selv om han får gjennopprettet æren. Slutten er åpen – gjør Margot det hun gjør for å redde mannen sin eller er det for å vinne tilbake sin egen makt? Og det at jeg blir sittende igjen å undre, er noe jeg liker godt.

Hemingway har en skrivestil som jeg har falt helt pladask for. Han er relativt korthugget og konsis, samtidig som han maler frem bilder så levende at det er som å være til stede. Det er både uendelig vakkert og brutalt. Jeg er ikke noe tilhenger av jakt og jeg kommer aldri til å delta på noe slikt, allikevel følte jeg at jeg var der, på savannen, spent og nervøs i møte med store, majestetiske dyr. Jeg synes også at han viser en stor respekt for både jakten og dyrene. Han bringer leseren med inn i løvens opplevelse, smerte og raseri – det er grusomt og realistisk – og bra!

Hemingway portretterer i denne novella tre personer som, på hver sine måter, er ganske usympatiske og svært interessante. Jeg ser at det er flere som mener at han er sjåvinistisk og at det her syneliggjøres særlig i beskrivelsene av Margot. Jeg må innrømme at jeg er uenig. Ja, Hemingway er en forfatter opptatt av maskulinitet, og hans kvinnesyn er helt sikkert farget av tiden han levde i, men jeg velger allikevel å tolke de negative skildringene av Margot spesielt som en måte å vise at hun rett og slett er ei beintøff dame som de to mennene synes er litt skremmende. Jeg likte henne, jeg.

Anbefales!

 

Rebelske mai – det jeg leste før fantasien tok meg.

Der april kom og gikk i sneglefart, var mai en måned preget av anarki og rebelske lesevalg.

«Hva skal jeg egentlig med en leseplan? lurte jeg jevnlig på.

«Bryte den,» var svaret jeg fikk.

Så da gjorde jeg det.

Til gangs.

Selve bruddet med leseplanene var et varslet brudd – i den forstand at jeg allerede da jeg skrev maiplanene, kjente suget etter fantasy og magisk litteratur. Det var som om hele meg verket etter å besøke andre verdener, møte andre typer karakterer og fordype meg i mer handlingsdrevet litteratur. Men – jeg fulgte den opprinnelige planen i ei uke før jeg ga etter, og leste både Hemingway sin A Moveable Feast (som ga meg et klassiker kryss) og Anne Perry and the murder of the Century av Peter Graham (tvangspåmeldt i forbindelse med Moshonistas biografisirkel). Førstnevnte likte jeg godt og jeg skrev faktisk en egen tekst om den (kryss i taket!), den andre mislikte jeg sterkt.

Hvorfor?

Følg med.

Anne Perry and the murder of the Century handler om to jenter  fra Christchurch, NZ,  som på 1950 – tallet planlegger og dreper moren til den ene jenta. Saken sjokkerte og fascinerte både i sin samtid og den dag i dag. Spørsmålet er hvordan to 15 åringer kunne få seg til å planlegge en slik handling for så å faktisk fullføre det – uten å vise anger i etterkant, under politiavhør og i retten? Peter Graham forsøker å finne svar, og det er uten tvil en svært interessant sak både med tanke på det psykologiske aspektet; jentenes utvikling av en felles fantasiverden, deres tilbaketrekning fra andre – både jevnaldrende og familie, og deres narsissistiske vesen og det kriminalhistoriske. Og det kunne blitt en fantastisk spennende bok! Men det ble det jo ikke…

Det er flere ting som gjør at dette fungerer godt under godkjent:

Peter Graham sitter tydeligvis på et vel av informasjon knyttet til denne saken, og jeg er ikke i tvil om at det ligger et svært grundig arbeid til grunn for å samle så mye dokumentasjon. Men måten han setter all denne informasjonen sammen på blir kjedelig, tørt og refererende. Det er som om han har hatt et ønske om at alt skal komme med, noe som gjør at boka mangler retning og at den i stedet blir full av svært omstendelige og detaljerte beskrivelser av ting og hendelser som har lite relevans for saken. Det er for eksempel ikke interessant med en flere siders skildring av huset til familien Hulme og de som bodde der før familien flyttet inn (en av dem importerte orkideer, for eksempel – ikke relevant, men, men…). Jeg forstår at Graham har behov for å sette alt inn i en kontekst for å forsøke og forstå hvorfor særlig Juliet ble som hun ble, samtidig så opplevde jeg at han brukte veldig mye tid på bakgrunnen til foreldrene hennes uten at det egentlig ga noe svar på noe som helst. Kanskje det hadde holdt med noen avsnitt og at han  i stedet heller konsentrerte seg om forholdet mellom foreldre og barn?

Juliet Hulme, den av jentene som både fikk mest oppmerksomhet under rettsaken og i Grahams bok – kanskje fordi hun var den peneste og kom fra en god og intellektuell familie, i motsetning til Pauline Walker, flyttet til England etter å ha fullført straffen sin og ble etter hvert en bestselgende kriminalforfatter ved navn Anne Perry. Hun er nok den mest fascinerende og blir sett på som pådriveren både i jentenes utvikling av en fantasiverden der de tilba ulike personer som guddommer og i planleggingen av drapet på Paulines mor. Hun er også den mest psykologiske interessante og hun har tatt noen valg som godt voksen som Graham dypper litt innom uten å utforske mer. Det synes jeg er synd, for det hadde virkelig vært spennende. Men jeg tror faktisk ikke at Peter Graham evner å se linjer, å selv reflektere over det stoffet han sitter på og virkelig gå inn i materien. For eksempel når han skriver om Anne Perry som forfatter så gjør han ikke stoffet til sitt eget, han velger i stedet å gjenfortelle bøkene – inkludert hvem morderne er, og ramse opp fakta. Konklusjonene han trekker oppleves som amatørmessige og uferdige fordi han kun setter et sitat fra en person opp mot et sitat fra en annen person uten å reflektere over det. Dette kan vel sies om hele biografien, egentlig, han bare refererer det andre har fortalt og eventuelt skrevet om.

Hele biografien bærer preg av å være en refererende reportasjebok der det rådende prinsippet virker å være «alt skal med» – bortsett fra forfatterens egne tanker og stemme. Og det funker dessverre dårlig.

Tips: se heller Peter Jacksons film Heavenly Creatures som også er basert på denne saken.

Resten av mai var et sammensurium av relativt gode bøker – mer om det i neste innlegg.

A Moveable Feast av Ernest Hemingway

Siden jeg om bare noen få  timer sitter på flyet, klar for sommerens Pariseventyr,  tenkte jeg det var greit med en liten omtale av Klassiker utfordringens non-fiction alibi; A Moveable Feast av Ernest Hemingway.

Jeg har ikke noe sterkt forhold til Hemingway i utgangspunktet, og jeg tviler på om jeg kommer til å få noe nært forhold til den skjønnlitterære Hemingway nå i etterkant heller (selv om mannen min hevder at jeg kommer til å like ham. Nå vel, han om det.) Den jeg virkelig fikk et godt forhold til var den unge, aspirerende forfatteren som på 1920- tallet satt på parisiske kafeer og skrev, som vandret rundt i gatene i 5.  og 6. arrondissement og som etterhvert ble en nær bekjent og venn med Sylvia Beach, Gertrude Stein og F.Scott.Fitzgerald – for å nevne noen. Denne mannen er min Hemingway.

Jeg synes at Hemingway  med denne lille boka får så fint frem hvordan det var å være ung, og med et sterkt ønske om å skape, om å bli forfatter, i et kreativt miljø, i en storby på 20 – tallet. Handlingen bobler i meg og gir meg lyst til å skape noe selv og være kreativ. Det er en god opplevelse!

Det er den eldre, mer blaserte forfatteren som tenker tilbake, og Hemingway behersker denne tilbakeskuende stilen godt. Det som fort kunne blitt en selvskrytende tekst med masse navnedropping,  er i stedet blitt en tekst der han bevarer den unge skribentens ydmykhet ovenfor de forfatterne og personlighetene som han ser opp til og som han etterhvert blir venn med. Det er så fint å lese.

A Moveable Feast foregår i Paris, og Hemingway fanger virkelig både byens og tidens essens. Det er som å være der. Språket er knapt, uten noe fiksfakserier og blomstrende utbroderinger, men  jeg opplever der allikevel svært rikt og sanselig.

Dette er en bok for alle litteraturelskere. Og dersom du også er glad i Paris og/eller 1920 – årene og/eller er fascinert av La Génération Perdue – ja, da bare må du lese A Moveable Feast. Så enkelt er det.

(I dette området- Odeon – svinset Hemingway rundt. Forbi den røde markisa og innover lå den originale Shakespeare & Co.)

Leseplaner for mai 2015.

Normalt sett pleier jeg å  lage ett lengre innlegg der jeg skriver en del om måneden som har gått samtidig som jeg presenterer den nye månedens leseliste.

Denne gangen gjør jeg det litt annerledes. I og med at oppsummeringa vil inneholde samleanmeldelser av aprilbøkene, så har jeg en ørliten følelse av at akkurat den posten vil være langt også etter Skribleri-standarden, og jeg velger derfor å dele opp innlegget i to deler. Dette første vil handle om leseplanene for mai – med svært hårete mål!

Ok, la oss sette i gang!

I forrige post skrev jeg litt løst om sommerens Parisplaner, og i tillegg til A moveable feast av Ernest Hemingway, håper jeg på å få lest Jeremy Mercer sine memoarer fra sitt opphold på Shakespeare & Co: Books, Baguettes & Bedbugs nå i mai. Jeg mener hallo!? Paris og bokbutikk – det står jo praktisk talt Silje på forsiden!

I Hedda sin lesesirkel Bokhyllelesing er turen kommet til temaet «Les en russisk roman». Planen er å få lest Forbrytelse og straff av Dostojevskji, men jeg mistenker allerede nå at det er et veldig optimistisk prosjekt. Lysta er vel heller ikke helt til stede må jeg innrømme. Kan det være pollenet som gjør meg så ukonsentrert? Uansett;  jeg skal begynne på denne klassikeren og så får det ta den tiden det tar.

«Pust dypt. Inn. Ut. Ingen stress.»

To aprilbøker blir med over til denne måneden; The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas og Simon Stranger sin De som ikke finnes. Bøker jeg gleder meg til å enten fortsette med eller til å begynne på.

Da skulle jo alt være klart? Eller? 

– Neeeeei, ikke helt. I det siste har jeg kjent at jeg kribler etter å sette meg ned med en eller annen fantasy! Så jeg holder mulighetene oppe for at jeg kanskje må gjøre noe for å tilfredstille denne kriblingen.  Vi får se ;-).

Hvilke leseplaner har dere for mai?