#9/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Oktober er her, og i skrivende øyeblikk så er den både mørk og trist. Det er litt tegningavmeguvant å måtte tenne lyset i stua tidlig på formiddagen – men i dag så var det en sånn dag. Jeg har høstferie, og har tilbragt en del tid i lesekroken med en spennende og skremmende sci – fi – roman; Wool av Hugh Howey, og er blitt såpass hektet at jeg allerede har lagt de to oppfølgerne til ønskelista mi. Men dette innlegget skal jo ikke handle om min første oktoberroman, her skal fokuset ligge på hva jeg har fått lest i måneden som har gått.

Fra sommer – oppsummeringen så jeg at jeg hadde høy måloppnåelse både med Dokufeber – og 1001 – bøker – målene mine, men at jeg burde fokusere mer på klassikere. Betyr det at jeg har holdt meg unna memoarer og 1001 – bøker? Nei da, klassikermålet lar seg flott kombinere med 1001 – lista, og fra tid til annen så trenger jeg en dose ikke – fiksjon. September var også måneden for å få en real oppvåkning i forhold til Bokbloggprisen 2014 og hva jeg måtte gjøre for å hente meg inn! Og jeg er faktisk ganske fornøyd med det jeg fikk til i så måte, for av de 6 norske, nye bøkene jeg har lest i år, så er 3 av dem lest nå nylig.

I september leste jeg 5 bøker, og det gjør at jeg ligger på 42 tilsammen så langt –  3 bøker foran mitt justerte mål på 52 bøker i året. Jeg må bare innse at normalen for meg er å lese ca en roman i uka, og klappe meg på skuldra for det jeg får til utover det. Jeg startet måneden med en norsk fantasydebutant; Siri Pettersens Odinsbarn, og den var rett og slett magisk, mangfoldig og svært svært god. Deretter kastet jeg meg forventningsfullt over Escape. Dette er memoarene til Carolyn Jessop, og forteller om hennes oppvekst og  hverdag i, og etterhvert flukt fra sekten FLDS. Jeg opplevde at innholdet i boka er viktig å få fortalt, men at dessverre måten den ble formidlet på ødela for budskapet og historien.

Siden jeg, som nevnt, ligger etter med klassiker – målet, så måtte jeg få presset inn en klassiker i løpet av måneden. Samtidig var jeg ikke helt i form for en tung og veldig krevende roman (jeg måtte jo få tid til å  lese noen flere av høstens nye norske romaner!), så da falt tilslutt valget på en av mannens favoritter: Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Og det er jeg veldig, veldig glad for, for den var faktisk  god som han (og John Green) skal ha det til! Go Holden!!!

Resten av september viet jeg til norske romaner anno 2013. Den onde arven av Thomas Enger fikk meg til å tenke over ulike typer ungdomsbøker, samtidig som den minnet meg om mine egne barndomshelter fra bøker. God underholdning som helt sikkert vil fenge de som er i målgruppen. Månedens siste leste roman ble Agate Østendal Kaupang sin debutroman Å holde pustenEn sår og vondt historie om å vokse opp med en psykisk syk forelder.

Og så var det plutselig oktober!

grafisk

Litt statistikk:

  • 42 av 52 bøker lest og 41 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 8 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 3 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg vet at jeg klarer lesemålet for antall leste bøker dette året, men det ser ut til å spøke for klassikermålet mitt. Jeg tror ikke jeg klarer å lese 6 stykker nå før nyttår, og særlig ikke med tanke på at jeg skal ha økt fokus på de norske nye bøkene. Grafiske romaner skal jeg ta en jafs på snart, jeg har flere godbiter som jeg gleder meg til å lese (og de går jo relativt kjapt også). Så får vi se med disse andre målene – kanskje det går??

Ja, og så var selvfølgelig september måneden for det store bokblogg – høydepunktet! Bokbloggtreffet! Det var kjempebra, og det var så gøy å få hilst på så mange flotte medbokbloggere! Gleder meg til neste år :-).

Hvordan er måloppnåelsen din for september?

Reklamer

Dokufeber: Escape av Carolyn Jessop.

I jakten på å forstå det uforståelige og på å få større innsikt i hvordan livet i en ekstrem religiøs sekt er og hvilke mekanismer som får noen mennesker til å bli, mens andre drar, er jeg kommet til den mormonske utbrytergruppen Fundamentalist Church of Latter Day Saints -(FLDS) det største fundamentalistiske kirkesamfunnet i USA og en av de største organisasjonene som praktiserer polygami (flerkoneri – ikke flermanneri (finnes egentlig det?)).

FLDS er en lukket menighet, men i de siste årene er det dukket opp saker som har satt sekten mer i søkelyset for almenheten , blant annet gjennom at lederen, profeten Warren Jeffs, havnet på FBI sin mest ettersøkte liste på grunn av overgrep på mindreårige – og nå fengslet på livstid pluss noen år til, og på grunn av at amerikanske myndigheter i 2008 og 2010 gjennomførte to store «raid» mot dem under mistanke om at ting ikke var som det skulle.

I 2007 kom også memoarene Carolyn Jessop ut; Escape. Og der mediadekningen nok antageligvis (i allefall det som ble vist i Norge og på CNN) har vært en ganske tabloid måte med store overskrifter, fengslingsbilder og bilder av kvinner og barn kledd i heldekkende kjoler, gir boka et mer helhetlig bilde av hvordan det er å vokse opp i en menighet der kvinner bare er en vare, et symbol på mannens gudommelighet.

IMG_20130921_175323

Carolyn Jessop ble født inn i FLDS, og ble tidlig opplært i troen som menigheten prediker. Som 18 åring blir hun giftet bort til den 50 år gamle, Merril Jessop, et sentralt medlem i sekten, og blir dermed hans 4. kone. I Escape skildrer hun først oppveksten sin i en familie som fremstår som temmelig dysfunksjonell og som på særlig et vis skiller seg fra de fleste andre familier i dette samfunnet; far har bare to koner. Disse kapitlene gjorde meg både trist og provosert, det handler om barn og det handler om mishandling og hjernevask. Samtidig så gir de også et bilde av ei jente med bein i nesa, som er selvstendig og smart og som tidlig begynner å undre seg over ting hun ser og opplever – uten at hun nødvendigvis setter det i sammenheng med troen sin. Beskrivelsene og de små anekdotene gjør at jeg på et vis forstår hvorfor hun så blindt går inn i dette ekteskapet, hvorfor hun «overlever» så lenge som hun gjør og hvor hun  tilslutt får kraften til å faktisk planlegge og gjennomføre rømmingen fra (Dette anser jeg ikke som noen spoiler, det er ganske klart ut fra tittelen hva som kommer til å hende, er det ikke?)

Der den første delen av boka handler om barndom, og i og for seg kunne vært en hvilken som helst skildring av et skakk – kjørt familieliv og et løvetannbarn, uavhengig av trosamfunn, så gir den neste delen et skremmende og provoserende bilde av hvordan det er å leve i et fundamentalistisk og ekstremt religiøst samfunn, et samfunn som utvikler seg til å bli enda mer lukket og ekstremt etterhvert som årene går og nye ledere trer frem.

Carolyn Jessop fokuserer på sitt dagligliv i familien som en av mange koner. Hun beskriver konkurransen og rivaliseringen mellom søsterkonene for å nyte mannens gunst, stresset med å være den som ikke blir gravid og sjalusien og lettelsen over at noen andre er den foretrukne. Hun skildrer avskyen av å måtte føye seg, ikke bare etter ektemannen, men også favorittkona, frustrasjon over å ikke ha kontrollen over sitt eget liv, sine egne penger (for Carolyn er lur, hun får tillatelse til å gå på høyskole og bli lærer), fortvilelsen over å bli oppfattet som underlegen av ektemannens eldste barn som er eldre enn henne selv, kjærligheten hun opplever for sine egne barn og sinnet og avmakten hun føler på fordi hun ikke alltid kan være der og beskytte. Hverdagen i familien Jessop består av maktkamp, psykisk mishandling og indoktrinering – ikke alltid av hva menigheten står for, men av det som gagner ektemannen der og da.

Innimellom får vi lesere også et innblikk i den større helheten – Warren Jeff sin reise til makten, innstrammingen av menighetens frihet og nye, merkelige regler –  da som oftest gjennom det hemmelige kaffeslaberaset Carolyn og noen venninner holder og meningsytringer mellom personer hun har tillit til (og det er jo strengt tatt ikke mange, da lojalitet til enkeltmennesker ikke står høyt),

Escape av Carolyn Jessop gir i så måte både  et svært interessant bilde av en maktsyk manns ferd mot makt og hvordan det etterhvert påvirker livet til de som tilhører sekten, OG en innsikt i hvordan det er å være mor, kone, søsterkone i et samfunn der kvinners og barns rettigheter ikke eksisterer.  Carolyn Jessop har en viktig historie å formidle, nettopp for disse kvinnene og barna som ikke har den styrken til å bryte ut, eller som fremdeles stoler blindt på at det som skjer rundt dem skjer av en grunn.

MEN……

……….

Ja, for det er et stort MEN her…. dessverre…..

For selv om jeg mener at det er bra at Escape ble skrevet, og at det er viktige temaer som tas opp, og at det er viktig å få kledd av disse trollene, dra dem ut i sola og la dem sprekke i all sitt hykleri for omverdenen – jeg tviler vel på at FLDS opphever bokforbudet sitt for en slik bok… så sliter jeg fælt med hvordan boka er skrevet. Den er egentlig ikke så veldig godt formidlet, og bærer preg av kronologisk oppramsing: «Så skjedde det…, jeg sa …., han svarte…., jeg tenkte…. hun gjorde…..»  På lærerspråket kaller vi det en «Bed – to – bed» story, altså en fortelling som ramser opp det meste i den rekkefølgen det skjedde. Ingen spenningstopper, ingen spenningsdumper, bare en flat, kronologisk oppsummering.  Til og med de episodene som er dramatiske er udramatiske – der hun holder på å dø (!), er skildret «matter – of – fact – ish»! Jeg tenker sånn at dersom man skal skrive om en situasjon der man nesten døde, så gir det en bedre virkning på leseren dersom du viser det, ikke bare skriver det som et skuldertrekk. Og Jessop sine skildringer er jo i stor grad preget av traumatiske hendelser, men dette synes jeg ikke forfatteren klarer å formidle godt nok. Et annet element som kanskje kan regnes som bagateller, men som allikevel kan bidra til å trekke fokuset vekk fra innholdet, er at Jessop varierer språket sitt for lite. Det er enkelte ord hun bruker igjen og igjen, også på samme side, som lett kunne vært luket bort eller byttet ut med et synonym. Ordene jeg hang meg særlig opp i var: life – threatning (fatal kan for eksempel brukes), abuse, abusive og light ( i den mening at «Han tok lett på det» – Hvordan tok han lett på det? Hva gjorde han? Trakk han på skuldrene, ristet han på hodet?).

Men så! Så begynte jeg å tenke litt, for boken tar seg faktisk noe opp på slutten. Kan denne skrivestilen være et bevisst valg fra forfatterens side? At hun faktisk har valgt denne kronologiske og flate stilen for å enklere nå ut med sin historie? Og kan da det faktumet at boka blir litt mindre forknytt på slutten, være for å vise forskjellen på å leve i fangenskap og å leve i frihet? Jeg har ingen svar på det, og jeg synes ikke at det eventuelt var det mest vellykkede grepet hun kunne gjøre.

Escape av Carolyn Jessop har på mange måter gjort meg litt klokere og den har gitt meg et personlig innblikk i en hverdag og i et samfunn som jeg ikke kunne noe særlig om fra før – med unntak av fra media og wiki.  Dessverre synes Jeg at det er fryktelig dumt at skrivestilen, i allefall for meg, skygget for det viktige innholdet, Men jeg vil allikevel ikke si om du bør eller ikke bør lese denne boka. Synes du det høres interessant ut, så synes jeg du skal prøve og gi den en sjanse – kanskje du liker den bedre enn meg :-).

Nysgjerrigper: nifse sekter.

Jeg tror jeg har skrevet om dette tidligere, men jeg gjentar det gjerne. Jeg har en greie for skumle sekter! Jeg kjenner at det kribler i meg når jeg hører, ser eller leser om mennesker som har vært en del av et trossamfunn som lever helt i ytterkanten av det aksepterte, eller som har bikket over.  Jeg klør etter å forstå det uforståelige  – altså det som er uforståelige for meg og mitt livssyn, og få en innsikt i hvordan livet i et slikt samfunn er og hvorfor noen velger å ta del i et.

IMG_20130911_162528

I mai leste jeg Lauren Drain sine memoarer om livet i Westboro Baptist Church – Banished, og nå venter memoarene til Carolyn Jessop; Escape, som handler om hennes oppvekst, ekteskap og etterhvert flukt fra The Fundamentalist Church of Latter Day Saints. Jeg aner ikke hvordan den er, og takket være omslaget og «tag»- linjen Wife, Mother, Survivor, så er jeg forberedt på at den kan være litt «onsdagsfilmen på TVN» i stilen. Jeg tror allikevel at historien som fortelles er såpass interessant og provoserende at den suger meg inn.

Har du lest denne boka? Og har du noe  du fascineres ekstra av?