Før sommeren mottok jeg en koselig sommerpakke fra Gyldendal Forlag. I pakka lå Delirium av Lauren Oliver og Hver dag av David Levithan, to ungdomsromaner som ble sluppet på norsk nå nylig. Etter at jeg hadde lest Ellikkens strålende omtale av nettopp Hver dag, så var det nok den romanen jeg så mest frem til. Ikke bare ville den være mitt første møte med den populære forfatteren David Levithan, den så også ut til å inneholde en svært original historie. Men, det er nå en gang slik at når forventningene og spenningen er som høyest, så er det også lett å bli skuffet. Dessverre opplevde jeg at denne romanen nettopp ble en slik skuffelse for meg.
Fra baksideteksten med noen Siljedrypp: (Jeg skriver han, selv om det aldri kommer frem hvilket kjønn A identifiserer seg med, det er bare jeg som ser for meg en guttepersonlighet).
A er ikke som alle andre. Hver dag våkner han opp i en ny kropp, en ny person, og slik har det vært så lenge A kan huske. Dette har han akseptert, og han har laget et sett med leveregler. Dette går fint helt til A våkner i kroppen til Justin og møter Justins kjæreste Rhiannon. A faller pladask og nå gjelder ikke reglene lenger. Endelig har han funnet noen han vil være sammen med – hver eneste dag.
Som jeg nevnte ovenfor så er dette mitt første møte med David Levithan, og jeg er ganske sikker på at jeg vil lese flere romaner av ham etterhvert, for han er en svært dyktig forfatter. Lesingen gikk som en lek og jeg opplevde at dette på et vis var en veldig lettlest bok. På en måte. Lettlest fordi den er så velskrevet, det er nesten som å lese noe som er fløyelsmykt – ordene og setningene leker og fyker forbi uten noen motstand. Dette er en tekst det er godt å være i.
Hver dag er en original historie. Den er både tankevekkende og annerledes, men jeg tok meg tidlig i å undre på om premissene for historien fungerte for meg. Det er ikke det mer overnaturlige elementet jeg slet med, nei da, jeg er veldig glad i fantasy, jeg, men jeg klarte rett og slett ikke å tro på det som ble fortalt, og da i særdeleshet hovedpersonen A.
Ett av de sentrale temaene i romanen er at man bør forelske seg og bli glad i det et menneske har inni seg, personligheten eller det indre. Hvilket kjønn, form og farge vedkommende har er noe som bør komme i annen rekke. Dette er et viktig tema, og det er viktig at dette blir tatt opp på en ordentlig, og gjerne kreativ måte, i ungdomslitteraturen. Og jeg er ganske sikker på at det er det som er David Levithan sin intensjon med Hver dag; for er det ikke slik at A har like stor rett til å bli elsket for den han er som alle andre – selv om det ligger en del hindringer i veien? Jeg kan bare nikke og være enig, men det er noe med denne romanen generelt og A spesielt som rett og slett ikke fungerer for meg. Hovedankepunktet er hvilke forventninger A har til Rhiannon; Han vil ha Rhiannon, han er hodestups forelska og han vil bevise at han er seg selv uansett hvilken kropp han har. Jeg synes dette er veldig høye forventninger å ha til en person, iallefall siden de ikke har kjent hverandre så lenge. Og så lurer jeg; er det sånn at A ville ha elsket Rhiannon uansett? Jeg får egentlig inntrykk av at han har forelsket seg i hele pakka som er Rhiannon – både det som er inni (og viktigst) og det som er utenpå – og det er ikke noe som er galt i det, det er helt naturlig, men har ikke Rhiannon også rett til å forelske seg i hele pakka? Hadde kanskje ikke det mest sympatiske vært å la henne være i fred, gi henne muligheten til å møte noen som hun kunne få en slik opplevelse med?
Hver dag av David Levithan er uten tvil en velskrevet roman som tar opp et viktig og tankevekkende tema. Dessverre ødela mine frustrasjoner over hovedpersonen en del for lesingen slik at opplevelsen alt i alt bare ble middels. Nå må det sies at jeg opplevde slutten som veldig god. God, vemodig og riktig – endelig, A, endelig!
siljes skriblerier 