Hazel og Augustus.

For rundt et år siden stiftet jeg bekjentskap med John Green og hans fantastiske ungdomsroman Faen ta skjebnen. Jeg, som alltid har skydd bøker som omhandler kreft, falt helt pladask for historien om Hazel og Augustus som møter hverandre på en støttegruppe for kreftsyke ungdom. Til tross for at hovedpersonene har en alvorlig, og potensielt dødelig sykdom, så er denne historien så utrolig vakker, underfundig, morsom og var. Trist, selvfølgelig, i enkelte deler, men i all hovedsak så handler den om å leve, om å være.

Da jeg hørte at den skulle bli filmatisert, må jeg innrømme at jeg kjente et lite stikk av skepsis. For hvordan overføre John Green sin skrivestil til lerretet? Hvordan skal man egentlig som regissør gå frem for å unngå at dette blir svulstig og bare trist og leit? Siden jeg følger Green på Instagram, så så jeg kjapt at  han har hatt en del med selve filmingen å gjøre – eller, han har iallefall vært tilstede på settet en god del. Det tar jeg som en kvalitetssikring, og at han som forfatter står inne for overgangen fra roman til film.

Nå er traileren sluppet, og selv om den bare gir et lite glimt av hva vi har i vente, så kjenner jeg at jeg nå gleder meg til å se filmen i løpet av sommeren/høsten. Under er en kort snik-kikk, for hele traileren – se her (og det anbefales).

Dette tror jeg blir veldig bra!

Den onde arven av Thomas Enger

IMG_20130930_132028I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

IMG_20130928_163119Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

Looking for Alaska av John Green.

alaskaEtter at jeg hadde lest den vidunderlig gode Faen ta skjebnen/The fault in our stars kjøpte jeg ganske kjapt alle bøkene til John Green. Og nå har jeg også fått somlet meg til å lese en av dem også! Det er ikke dårlig!

Jeg begynte jo litt bakvendt med å lese den foreløpig siste romanen til Green først, men når jeg  nå skulle lese en annen bok av ham, så valgte jeg i stedet for å fortsette med den nest siste boka og så videre, å hoppe helt tilbake til 2005 og debutromanen hans Looking for Alaska. Her møter vi tenåringen Miles i det han skal flytte hjemmefra for å gå på en kostskole. Miles har ikke noe særlig venner hjemme, og lengter etter å oppleve noe nytt, «The big perhaps». Med seg har han en sær interesse for å huske kjente menneskers siste setning.

På kostskolen blir han kjent med romkameraten The Colonel som tar han under sine vinger, og gjennom den nye vennen møter han blant annet den pene, beleste,  men akk så trøblete, Alaska Young – og faller pladask.

Jeg må bare få sagt det først som sist  – John Green kan virkelig skrive bøker. Ja, han kan virkelig skrive gode ungdomsbøker som fenger oss som er litt eldre enn ungdommer også, og han skriver dem på en slik måte at man kjenner seg igjen i det han skildrer. Selv om man er en 35 år gammel kvinne og ikke en 15 år gammel gutt! Jeg kan gå så langt å si at John Green skriver bøker som passer for alle, som ikke kan plasseres under noen merkelapper, som bare, rett og slett, er gode. Så enkelt.

Det er flere ting som gjør at jeg liker bøkene til John Green så godt – de to jeg har lest, vel og merke. Det ene er hans evne til å skape troverdige og unike karakterer som både har feil og mangler; en blir både knyttet til dem og glad i dem, samtidig som en også blir irritert og frustrert når de gjør noe de ikke bør gjøre. De er ikke alltid like lette å forstå, og slik er det jo også i det virkelige liv. Karakterene fremstår som ekte personer, de er flerdimensjonale og ekte.  Og dette henger sammen med evnen hans til å skrive historier som er troverdige og sannsynlige. I Looking for Alaska skjer det noe som er dramatisk på det følelsesmessige plan, så vel som på det  ytre plan, men i stedet for å gjøre hele historien om til en tåreperse, så håndterer Green det med en ærlig og var penn.  Det er selvfølgelig følelser tilstede, men de er skildret på en så jordnær og realistisk måte at det føles virkelig. Han tar karakterene sine på alvor ved å skildre sorg og tap på en slik måte som sorg og tap føles, og  han skriver historier som kunne handlet om ordentlige personer og om ordentlige hendelser – og han gjør det med humor, med medfølelse og med snert. Noe er kleint fordi det er kleint; for eksempel skildringen av å gi en blow – job for første gang, andre ting er morsomme, triste eller pussige.

Looking for Alaska er, som nevnt, John Greens debutroman, og når jeg sammenlikner den med Faen ta skjebnen, så er det veldig spennende å se hvordan han har utviklet seg som forfatter. Der sistnevnte fremstår som en fullkommen historie, opplever jeg at debuten er noe mer uferdig – uten at det plager meg noe nevneverdig. Alle ideene og tankene er der, episodene er både morsomme, gjenkjennelige, triste og kleine, karakterene er flotte, men helheten synes jeg nok er litt mer hakkete. Han har allikevel valgt en oppbygging som jeg mener er helt genial ved å dele inn boka i en «Før» og en «Etter» – del, der hvert kapittel i første del forteller hvor nære vi er HENDELSEN og kapitlene i andre del forteller hvor langt vi er kommet etter HENDELSEN. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt som John Green har funnet på, men det er noe ved måten det er gjort i Looking for Alaska som gjorde at jeg leste romanen med en økende følelse av uro, som igjen gjorde at jeg både hadde lyst til å lese videre for å finne ut hva som kunne komme til å skje og drøye lesingen fordi jeg hadde en klump i halsen og var redd for å få vite.

Gjennom historien om Miles, Alaska og The Colonel forteller John Green noe om hvordan det er å være tenåring, og hvordan det er å oppleve forelskelse, vennskap og å miste noen som står deg nær. Og det er noe vi alle kan relatere til; enten vi er tenåringer eller har vært tenåringer.

Anbefales!

I oktober kommer forresten romanen på norsk, og denne gangen synes jeg forlaget har truffet veldig bra med tittelen: Hvem er du, Alaska?

Min leserprofil.

Jeg lar meg inspirere av bloggerne på Bokmerker som den siste tiden har postet innlegg om seg selv som lesere. Så, uten noe mer snikksnakk, her er min leserprofil:

  1. Hvilken bok leste du sist? Den siste boka jeg fullførte var Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen som jeg likte veldig godt. Den boka jeg håper jeg fullfører i løpet av dagen er Looking for Alaska av John Green – som jeg også liker veldig godt, men ikke så godt som Faen ta skjebnen.
  2. Hvilken bok skal du begynne på? Dette er et vrient spørsmål, for selv om jeg alltid har løse planer om hvilke bøker jeg kunne tenke meg å lese, eventuelt burde lese, så tar jeg det også litt på impuls. Og særlig nå da lesingen generelt går litt tregt, så bør jeg nok lytte mest til impulsen og ikke bare hoppe på den neste boka jeg burde lese. Etter et The Guild – maraton på morgenen i dag, så heller jeg mest mot å lese de grafiske romanene av Felicia Day som  er en prequel til web – serien. Andre mulige bøker er Gaute Heivoll sin Over det kinesiske hav, Siri Pettersens Odins barn, A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki og The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky.
  3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i hyllene dine? Tja, det er jeg ikke sikker på. Ca 50- 50 tror jeg, muligens, kanskje….
  4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende? Nei, jeg teller aldri hvor mange sider jeg har igjen i en bok, men jeg ser nok ubevisst på hvor bokmerket er plassert i boka slik at jeg får en viss formening om hvor mye jeg har igjen – særlig hvis lesingen går trått.
  5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv.). Det er litt ymse. Jeg får mange tips fra andre bokbloggere og fra Booktubers, ellers så er det morsomt å gå i bokbutikker på måfå og finne ukjente perler. Lister, feks 1001 – lista, er også en inspirasjon.
  6. Når er en bok for lang? En god og fengende bok er aldri for lang, men dersom jeg opplever en bok som kjedelig og lite fengende, da opplever jeg den også, stort sett, som for lang. Men dette henger sammen med min leselyst akkurat der og da, og en «kjedelig» bok kan på et annet tidspunkt være fengende – og dermed ikke virke for lang. Konklusjonen er at ingen bøker er i seg selv for lange, men at de kan føles slik når leselysten er laber, med unntak av romaner der forfatteren roter seg bort i lange forklaringer og oppsummeringer på slutten. Det er unødvendig og irriterer meg litt.
  7.  Leser du like gjerne på engelsk (dersom det er originalspråket) som på norsk? Ja, det gjør jeg både fordi jeg liker å lese de på originalspråket og fordi flere av bøkene jeg leser er for eksempel ikke oversatt til norsk, Jeg leser også bøker som i utgangspunktet er skrevet på et annet språk, men som ikke er blitt oversatt til norsk, på engelsk.
  8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese? Jeg synes det er vanskelig å anbefale en bok til alle, men jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å påpeke, nok en gang, at ALLE bør få med seg Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable!
  9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I såfall – når gir du opp? Det har skjedd, men ikke ofte. Jeg har alltid et håp om at det skal skje noe som løfter leseopplevelsen, og det er litt dumt hvis jeg går glipp av det… Jeg har noen ganger lagt en bok til side fordi jeg ikke har klart å gi den den oppmerksomheten jeg føler den fortjener.
  10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhylla di – og hvilken finnes ikke? De siste årene har jeg kjøpt mye og variert litteratur, så der det før var krim som dominerte, er det nå et mer likestilt boksamfunn av både klassikere, barne – og ungdomslitteratur, samtidslitteratur, fantasy, Sci – fi, grafiske romaner og sakprosa. Den sjangeren som ikke finnes i hyllene mine er selvhjelps – bøker, og siden jeg er veldig allergisk mot slike, så vil det ikke dukke opp noen heller :-).

1157551_10152455966236758_1398449472_n

Hva er din leseprofil?

 

 

Denne helga…

… skal jeg blant annet lese ut Looking for Alaska av John Green.

image

Helt siden Faen ta skjebnen bergtok meg i vinter har jeg vært nysgjerrig på resten av forfatterskapet til John Green, og det førte til at jeg kjøpte alle bøkene han har gitt ut – bare sånn for sikkerhets skyld. Og så ble de selvfølgelig liggende i bokhylla – ulest – sammen med en haug andre uleste bøker.

Selvfølgelig.

Det er vel ingen som LESER like mange bøker som de KJØPER, vel? Det er viktig å ha et godt utvalg av fremtidige leste bøker,  slik at man ikke en dag våkner opp og er tom for lesestoff. Det er i allefall min filosofi ;-).

Uansett, tidligere i sommer plukket mannen min opp Looking for Alaska,  og slukte den i løpet av noen dager! Og likte den godt! Veldig godt!

Vips! Så ble den flyttet helt fremst i lesebunken min også, og i løpet av helga så regner jeg med å være ferdig. Jeg håper virkelig at den vil falle i smak. Og det regner jeg for såvidt med, jeg mener,  det er John Green! Han er god.

Ellers så er snart min første uke i Norge på lang tid ferdig, og det har gått forbausende bra. Jeg reiste fra Paris på søndag – trist til sinns – og trippet fornøyd til jobb på mandag. Hverdag er også fint.

image

Hva skal du lese i helga?

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

bøkersommåleses

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

#2/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er her! Den første vårmåneden! Jippi! Dagen ble feiret med gåtur i det fine været i kledd joggesko – det var glatt… For selv om sola er fremme og gradene på gradestokken viser plussgrader (deilig, deilig), så ligger fremdeles snøen – og alle vet jo at varmegrader + sol + snø = litt isete. Det gikk greit, altså, bare jeg kom meg ned trappa ute, så følte jeg meg atskillig tryggere. Men, dette innlegget skal ikke kun være en hyllest til vår og varmere tider, det skal også være en oppsummering av februar – for hvordan ble egentlig måloppnåelsen for årets korteste måned? Følg med!

februarlesestoff

I februar leste jeg fem bøker, og det betyr at jeg fortsatt kan nå målet om å lese 60 bøker totalt. Siden jeg brukte to uker pluss pluss på den ene av disse fem, så er fire lest i løpet av to uker – det er ganske kjapt til å være meg. Jeg er fornøyd! Sjangermessig så er jeg ikke fullt så variert som jeg var i januar. Tre av romanene var kriminalromaner, svært gode kriminalromaner må det sies, men det førte til at bøker i andre sjangre ble liggende. Jeg endte i allefall opp med å gi både Vredens tid av Stefan Tegenfalk, Metallmyk av Asle Skredderberget og De Usynlige av Stef Penney terningkast fem. Solide, spennende og ganske annerledes krim alle tre. Det ble også en 1001 – roman; lesesirkelromanen Storm i juni av Irène Némriovsky – jeg likte den veldig godt, ja, jeg tror faktisk jeg var blant dem som likte den aller best i lesesirkelen. Terningkast 5 og en stor lyst til å lese mer av denne franske forfatteren som led en tragisk skjebne i 1942. Romanen ble skrevet under krigen, men siden den ikke ble utgitt før i 2004, så kan jeg nok ikke gi meg selv et klassiker-kryss i februar…. Den aller aller beste romanen jeg leste i februar var uten tvil Faen ta skjebnen av John Green – jeg var  i utgangspunktet litt skeptisk til om jeg i det hele tatt burde lese denne, kreftbok og greier som den er – men plutselig satt jeg der og var helt oppslukt. En fantastisk og ærlig bok som jeg håper når et stort publikum i Norge (for i den engelskspråklige verdenen er den allerede en gigantsuksess). Terningkast 6 – egentlig 10 hvis det hadde gått an :-).

Som dere ser så likte jeg alle bøkene jeg leste i februar – det er så godt!

Jeg har selvfølgelig kjøpt bøker også; det har vært Mammut blant annet, men jeg har ingen oversikt over hvor mange – og ikke er det så farlig heller. De har vært ønsket og skal leses – snart.

Litt statistikk:

  • 10 av 60 bøker lest og omtaler skrevet om alle.
  • 3 av 6 1001 bøker.
  • 1 av 12 klassikere.
  • 1 av 6 dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Salman Rushdie
  • 0 av 1 Charles Dickens
  • 0 av 1 Neil Gaiman
  • 0 av 1 Shirley Jackson
  • 0 av 6 grafiske romaner

Konlusjon:  Siden jeg ikke har et eget krimmål, så er måloppnåelsen noe lavere enn i januar. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har lest 10 bøker tilsammen og at jeg har skrevet omtale av alle, samt 1001 bøker – målet mitt. Der er jeg allerede halvveis, men i mars må det bli full skjerpings på klassikere og grafiske romaner. 

I februar har jeg også hatt muligheten til å være sosial sammen med noen medbloggere. Elin, Line og jeg var på Forfatterne kommer på Gyldendalhuset og  fikk presentert flere av vårens bøker. Jeg kan bare si; bokbading er morsomt! Ellers så dro Elin, Rose – Marie og jeg for å se Les Miserables forrige uke, og den var kjempebra – jeg gråt og gråt og lot meg imponere av både skuespillerprestasjoner og sangferdigheter. Nå vil jeg lese boka.

Hvordan gikk februar for deg?

Ønsker alle en strålende vårmåned – nyt sola og snøsmeltingen!