Samleinnlegg 2/2: Agnes Ravatn og Mariann Aaland.

Her kommer innlegg nummer to om de norske 2013 utgivelsene jeg leste i desember. Disse var faktisk de to romanene som fikk lov til å bli med meg til Paris i jula, og de ble begge ganske raskt lest ut på diverse parisiske kafeer.

ravatniparisAgnes Ravatns Fugletribunalet var en roman som jeg lenge var usikker på om jeg skulle lese. Av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at den ikke var for meg, og det til tross for at jeg hadde lest begeistrede anmeldelser hos både Gro og Nora. Tenk, så feil kan man ta! For Fugletribunalet endte faktisk med å bli en av de tre aller beste norske romanene jeg leste i fjor! (Her og her finner du de to andre, sånn i tilfelle ;-)).

I romanen møter vi Allis, et kjent TV – fjes, som etter en skandale velger å stikke av fra alt og får seg jobb som gartner og husholderske hos en mann. Det viser seg at Bagge ikke er den eldre, trengende mannen som hun hadde forestilt seg, men en høy, mørk og staut kar i 40 – årene. Han jobber hjemmefra og trenger noen som kan stelle i hagen og lage måltider mens kona er på reise. Etterhvert som Allis og Bagge blir kjent med hverandre, danner det seg et bånd mellom dem som er både sterkt og skjørt på samme tid.

Fugletribunalet er en roman som satt seg i brystet mitt som en murstein, og jeg vekslet mellom å ha tro på at Allis og Bagge kanskje kunne få til å skape noe fint og å være urolig og redd for hvordan denne historien ville komme til å ende. Jeg fikk tidlig følelsen av at ting ikke var som de skulle være. Både Allis og Bagge skjuler en del ting både for hverandre og for leseren som sakte men sikkert blir avslørt. Spillet mellom de to hovedpersonene stresset meg slik at jeg nesten freaket ut, samtidig som det drev meg videre i romanen. Særlig Bagge fremstår som en svært foruroligende og uforutsigbar karakter, og den som forsterket denne urolige følelsen jeg fikk. Det var akkurat som om den underliggende følelsen av at relasjonen mellom dem var helt feil, at Allis bare burde se å komme seg vekk, hele tiden ble dyttet til side av fine ting. Det gjorde at jeg tok meg i å like Bagge i store deler av romanen, at jeg prøvde å forstå ham, at jeg prøvde å bortforklare enkelte hendelser med at han sikkert ikke mente det slik, selv om jeg innerst inne visste at det som skjedde ikke var noe bra.

Ravatn bygger opp historien på en slik måte at jeg liker ham og drømmer om at dette skal bli en roman med lykkelig utfall, før han plutselig, helt ute av det blå, sier og gjør noe som er helt skrudd og skremmende.

Du.

Han sukka igjen.

Du må vise meg.

Det var kaldt. Huden nuppa seg. Eg såg spørjande opp på han. Han nikka nesten umerkeleg. Eg tok hendene bakpå ryggen og løyste bh – en, slepte han nedpå muren. Augo hans smalna.

Du, kviskra han.

Eg skalv lett. Trekte pusten djupt. Han tok eit steg fram, bøygde seg mot meg. Han lente seg ned til meg. Så la han ansiktet mot mitt, leppene mot øyra mitt. Eg lukka augo, den varme pusten hans mot øyra sendte lyn nedover ryggsøyla.

Hore.

Han reiste seg og snudde seg mot fjorden, mot månen. Så gjekk han sakte opp trappene. s 132.

I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Og så er den på nynorsk, og det passer så bra – den blir nesten ekstra vakker!

Anbefales selvfølgelig på det aller varmeste.

Flere som har skrevet om Fugletribunalet: Rose – Marie, Karen, Ingalill, MetteBeatheBokmerker 1, Bokmerker 2Skraatak, AnitaLena, Kulturbloggen til Guffen og Leselykke.

Er det forresten flere enn meg som tror at denne kunne blitt en spennende kortfilm ala Naboer?

IMG_20140122_144519 (1)Den siste norske romanen jeg leste i 2013 var Marianne Aaland sin debutroman Det var stille, det snødde. Jeg må innrømme at dette også er en bok jeg sannsynligvis ikke hadde kjøpt – og lest (!) hvis det ikke hadde vært for en medbokblogger. Jeg var nemlig med Elin i bokhandelen i november fordi hun skulle kjøpe nettopp denne, og siden jeg lett lar meg overtale så fikk et eksemplar lov til å bli med meg hjem også. Og selv om leseopplevelsen ikke var like intens som med Fugletribunalet, så er jeg allikevel veldig glad for at jeg leste den.

Det aller første som slo meg etter at jeg hadde lest ferdig boka, var hvor utrolig godt tittelen passer til historien som fortelles. De er begge vare og stillferdige, samtidig som de kiler seg fast i underbevisstheten til leseren – min underbevissthet, i alle fall. Den er litt sånn stillferdig piggete.

Det var stille, det snødde forteller historien om jenta som finner faren sin død etter et selvmord og hvordan hun og omgivelsene takler tiden frem til begravelsen. Jeg opplever at den gir et godt bilde av hvordan det kan være å miste noen du er glad i, jeg setter også stor pris på at Aaland skildrer ulike sorgreaksjoner på en likeverdig måte, og ikke havner i stereotypi – sorg – fella. Jeg – personen sørger ikke på en slik måte som man forventer at man skal sørge når man er ung og finner faren sin død, men jeg opplever at både måten hun sørger på og hvordan hun håndterer følelsene sine er svært troverdige og ekte, samtidig som jeg også tror på de rundt henne som reagerer på en mer forventet måte. Jeg synes det er så fint at Aaland velger å vise ulike måter å håndtere en vanskelig situasjoner på, og at alle måtene blir behandlet med respekt – det er nemlig ikke «feil» å ikke klare og gråte, like lite som det ikke er «feil» å gråte masse. Vi mennesker reagerer ulikt i samme situasjon, og det er slik det er å være menneske. Det får forfatteren veldig godt frem.

Mariann Aaland har et veldig lett og ledig språk, og det gjør at romanen er svært lettlest. Hun tar for seg et vanskelig og alvorlig tema på en var og respektfull måte, samtidig som hun også skriver usentimentalt og nøkternt; kleine situasjoner får være kleine, og det er rom for små varme og morsomme hendelser midt oppe i alt det vonde. Jeg tror dette kan være en bra og forløsende roman å lese for andre i samme situasjon som hovedpersonen.

God debut, anbefales!

Reklamer

Zita the Spacegirl av Ben Hatke.

Tenk deg at du er ute og leker med bestekompisen din en dag og så plutselig ramler dere over et stort hull i bakken – kan det være etter en meteoritt? Du klatrer ned i krateret og der finner du en mystisk dings med en stor, rød og fristende knapp. Du har lyst til å trykke på den, men kompisen din er mer skeptisk. Du trykker allikevel og plutselig er det som om himmelen revner! Ut av glippen snor det seg tentakler som får tak i vennen din og drar ham med seg. Hva skal du gjøre nå? Zita opplever dette, og hun gjør hva en hvilken som helst tøff jente ville gjort – hun hopper etter! Og slik starter den fantastiske fortellingen Zita the Spacegirl!

Jeg ble først gjort oppmerksom på historien om Zita gjennom bloggen til Misty, for deretter å dumpe bort i den igjen hos Mari. Begge var strålende fornøyd med den, og det førte til at den havnet på ønskelista mi. Veien derfra til å faktisk få plass i hyllene mine var kort, og det tok heller ikke lange tiden før jeg kjente at jeg måtte lese boka (det er ikke en selvfølge, for å si det slik). Det er jeg glad for, for Zita the Spacegirl av Ben Hatke er en utrolig sjarmerende, morsom og spennende grafisk roman!

Jeg pleier å skrive notater på post – it lapper underveis og når jeg er ferdig med å lese en bok. Notatene fungerer som små reaksjoner akkurat der og da og jeg opplever at de er til god hjelp når jeg setter meg ned for å skrive omtalen. Det første punktet på lappen til Zita oppsummerer hva jeg synes om historien, det står enkelt og greit:

Ben Hatke har tegnet og skrevet en historie som er helt herlig. Zita selv er en flott og tøff heltinne som jeg gleder meg til å følge videre, men jeg ble også nesegrust betatt av alle de andre snåle, søte, rare og morsomme karakterene som Hatke har funnet opp. Hva  sier du for eksempel til to skjeggete småtroll som bor i rør og som er redde for rust? Eller den svære og hjelpsomme, men dog litt enkle Stong – Strong? Eller musa Mouse – en kjempestor mus som sender lapper gjennom en maksin på halsen i stedet for å prate? Og mange, mange flere. Tegningene er så detaljerte at jeg er sikker på at jeg vil finne flere merkverdige vesener  ved neste gjennomlesing, og neste. Ben Hatke har rett og slett en vanvittig sjarmerende strek som i allefall gjør meg glad!

Historien i Zita the Spacegirl er veldig handlingsdrevet. Min første tanke da jeg var ferdig med boka var, som nevnt, at dette var et eventyr. Og den har faktisk en god del likhetstrekk med de tradisjonelle eventyrene. Zita har fått et oppdrag hun skal løse – hun skal redde kompisen Joseph som er blitt tatt til fange, og på veien får hun hjelp av forskjellige trofaste (?) hjelpere. Disse hjelperne har ulike egenskaper som kommer godt med når det røyner på for vår heltinne. Jeg opplevde hele historien som svært spennende, og jeg ble også overrasket over noen av vendingene som oppstår underveis. I tillegg til å være spennende, så er den også veldig morsom, jeg satt og humret og fniste meg gjennom flere av rutende – dette var humor som som falt i smak hos meg.

Zita the Spacegirl er første bok i en serie, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg allerede til å følge Zita og de andre på nye eventyr i ukjente galakser og på nye planeter! Liker du grafiske romaner som oser av sjarm og som er befolket av utrolig mange søte, morsomme og av og til litt skumle vesener – da er Zita noe for deg! Jeg har iallefall fått meg en ny favorittbok!

A Clash of Kings av George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire #2).

Junitemaet mitt var fantasy generelt og A Song of Ice and Fire spesielt, og det var et tema som jeg storkoste meg med. Tenk, 1714 sider senere så har jeg fått meg en ny fantasyforfatterhelt! Dette er knallbra fantasy, helt annerledes en noe annet jeg har lest tidligere, og jeg måtte gå noen runder med meg selv i forhold til at jeg hadde lyst til å kaste meg over og sluke bok  nummer tre i dette episke  mesterverket i samme sekund som jeg lukket igjen A Clash of Kings. Samtidig  er bøkene i denne serien massive og kompakte, og de kan på ingen måte karakteriseres som lettlest, fluffete sommerlektyre – så konklusjonen ble at resten av A Song of Ice and Fire skal få vente til høsten setter inn.

A Clash of Kings følger samme mal som A Game of  Thrones ved at vi skifter på å følge synsvinkelen til flere personer. De fleste kjenner vi godt fra bok en, mens Theon Greyjoy går fra å være en bikarakter til å få sine egne kapitler og egen historie. Vi blir også kjent med «løkridderen» Davos som støtter Stannis Baratheon i kampen om kongetittelen. Ellers så er Arya, Jon, Sansa, Catelyn, Bran, Daenerys og Tyrion med i større eller mindre grad. Jeg setter stor pris på at George R.R. Martin fortsetter å bygge på historiene til karakterene vi kjenner fra før, i stedet for å introdusere oss for åtte nye personer. Det gjør at vi som lesere blir enda bedre kjent med karakterene – både på godt og vondt – og vi får ta del i deres utvikling som mennesker. Samtidig gjør jo denne nærheten det ekstra vondt når ting skjer med dem – for ting skjer, og Martin er ikke redd for å la kjente og kjære karakterer lide. Jeg mener også at det er et genialt trekk å la Theon Greyjoy være en av synsvinklene i A Clash of Kings. I den første romanen så var han, som nevn, kun en bikarakter. Samtidig så var han ganske sentral i livet på Winterfell, og det var ett eller annet underlig ved ham – små smil når det kanskje ikke var helt passende og kommentarer. Jeg tok meg i allefall i å undre over ham flere ganger mens jeg leste A Game of Thrones og derfor synes jeg det var ekstra spennende å få vite mer om hans historie og tanker i oppfølgeren. Nå skal det sies at Theon aldri ble en karakter jeg kan tenke tilbake på med et smil – mer ufordragelig person skal man lete lenge etter – eller ikke så langt, det er bare å ta turen til Kings Landing ;-). Men med ham, som med alle personene som vi blir kjent med i Westeros og områdene rundt, så er han både nyansert og flerdimensjonal. George R.R. Martin er en mester til å skape og videreutvikle karakterer som man aldri blir likegyldig til! Favoritten er forøvrig fremdeles Tyrion – han er bare helt fabelaktig – og jeg er overlykkelig over at han er den som har fått desidert størst plass i denne boka.

Som tittelen forteller så handler bok nummer to i A Song of Ice and Fire om at flere påberoper seg kongetittelen og kampene som foregår om makten. Historiene rundt de ulike kongene er altoppslukende og spennende, og det er interessant å se at ingen av disse historiene blir fortalt av kongene selv – unntaket er Theon. Vi ser kongene kun gjennom øynene til de fortellerne som er i miljøet rundt, og selvfølgelig blir beskrivelsene preget av hva disse personene synes om kongene. Historiene rundt kongene er fremdeles preget av intriger, makt og politikk, men samtidig er det også mer fokus på kamp og krigsstrategi. Verdenen som Martin har skapt utvides og vi får vite mer om landet bak muren og menneskene og skapningene som lever der, samt landene og byene i de sørlige områdene med sine folk og kulturer. Og jeg elsker det! Når de små mystiske dryppene vi fikk i A Game of Thrones blir større og mer mystiske i denne romanen, og to religioner blir til tre – ja, da kan jeg ikke annet enn å juble! A Clash of Kings er en helt fantastisk og velskrevet oppfølger – jeg gleder meg til fortsettelsen! Favoritt og terningkast 6 – anbefales!

Labben og Ebokhylla mi har også skrevet om denne boka.

Boktema: Favorittforfatter på H.

Torsdag er her igjen og jeg tar en pause fra eksamensjobbingen for å delta på Anettes boktema. (Det er vel lov med en liten pause, er det ikke?). I dag er spørsmålet: Hvilken favorittforfatter har du på H? Og sannelig så var det spørsmålet veldig enkelt og greit å svare på  – særlig etter en kjapp konsultasjon med bokelskere 😉

Favorittforfatteren min på H har skrevet to thrilleraktige romaner og jeg har slukt begge. De har vært kjempespennende, medrivende og fått meg til å tenke. H – favoritten min har store kunnskaper om emnene han skriver om, og jeg har hver gang sittet igjen med en følelse at at jeg har lært ganske mye når romanene er fullført – jeg er blitt provosert og jeg er blitt overbevist. Temaene han tar opp er viktige og aktuelle , og de får meg til å reflektere rundt det jeg leser i mye større grad en «vanlige» krim/thrillere – og det er en svært god ting. Han skriver rett og slett engasjerende, intense, spennende og tankevekkende romaner! Hvem han er? Espen Holm, selvfølgelig!

Romanen Syk Pike kom ut i 2010 og du kan lese omtalen min her; mens Kong Salomos Sverd er fra i år og ble umiddelbart en av mine favorittbøker.

Også bokpusen liker bøkene til Espen Holm.

Bildet av forfatteren selv har jeg lånt herfra.

Flere tips finner du hos Anette 🙂

Dette synes jeg om: Insurgent av Veronica Roth (Divergent #2)

OBS, OBS: Insurgent er en oppfølger, og du bør ikke lese denne omtalen dersom du ikke har lest den første romanen ennå.

One choice can transform you—or it can destroy you. But every choice has consequences, and as unrest surges in the factions all around her, Tris Prior must continue trying to save those she loves—and herself—while grappling with haunting questions of grief and forgiveness, identity and loyalty, politics and love.

Tris’s initiation day should have been marked by celebration and victory with her chosen faction; instead, the day ended with unspeakable horrors. War now looms as conflict between the factions and their ideologies grows. And in times of war, sides must be chosen, secrets will emerge, and choices will become even more irrevocable—and even more powerful. Transformed by her own decisions but also by haunting grief and guilt, radical new discoveries, and shifting relationships, Tris must fully embrace her Divergence, even if she does not know what she may lose by doing so.

WOW!!! Veronica Roth har gjort det igjen!! Insurgent er en virkelig god og etterlengtet oppfølger til en av mine fjorårsfavoritter; Divergent! Ventetiden har vært lang, men nå som jeg har fullført romanen, så tenker jeg bare at denne leseopplevelsen var verdt ventetiden. Dette var bra – knallbra!!

Tris er fremdeles hovedpersonen og heltinnen, men det er en ganske endret Tris vi møter i Insurgent – hun er helt klart merket etter tapene av moren og faren, og hun sliter med skyldfølelse fordi hun måtte drepe bestekompisen Will. Disse aspektene preger henne gjennom hele romanen, men hun er ikke skildret som en svak og «sutrete» person av den grunn – hun er fremdeles tøff, og jeg synes at hun i enda større grad enn tidligere setter andres behov foran sine egne. Tris sin «divergence» er tydeligere, og jeg opplever at hun er mer klar over hvordan denne evnen påvirker henne og de valgene hun tar, og hun bruker den mer bevisst. Jeg synes Veronica Roth har klart å videreutvikle hovedpersonen sin på en troverdig måte – reaksjonene, tankene og følelsene til Tris virker både ektefølte og realistiske med tanke på hva hun har opplevd. Hun har både feil og mangler, og tar valg som jeg som leser ikke er enig i, samtidig som jeg både kan se hvorfor hun gjør som hun gjør, og at handlingene ikke er for henne selv men for noe større, for samfunnet – og det er hele denne pakka som gjør at hun også er en av mine favorittkarakterer innenfor ungdomsdystopier.

Forholdet mellom Tris og Four/Tobias er også skildret på en svært god og naturlig måte – med både oppturer og nedturer – noe som passer bra i forhold til situasjonen de befinner seg i. Jeg virkelig liker å lese om samspillet mellom dem og hvordan det som hender i romanen påvirker forholdet deres. Det er øyeblikk som er fine og vare, og det er øyeblikk som er såre og vonde – og det er slik det må være.

Divergent sluttet svært brutalt med en regelrett nedslakting av medlemmer i fraksjonen Abnegation, og i Insurgent har konflikten spredd seg og den har eskalert i forhold til  vold, drap og henrettelser. Det hele er svært rått og brutalt, men samtidig så mener jeg at det er riktig av Veronica Roth å skildre denne brutaliteten. Konflikten er som en krig, og krig er ikke vakkert. Dette gjør også at Insurgent har en annen og mørkere stemning enn det Divergent hadde. I den første boka er mye av fokuset på Tris og hvordan hun kommer seg igjennom forberedelsene til å bli et ekte medlem av Dauntless, samtidig som hun må skjule at hun er Divergent. Vi får hele tiden hint og fornemmelser om at ikke alt er slik det skal være i samfunnet, men vi får også ta del i samholdet mellom kandidatene, treningen og Tris sin vei for å finne seg selv. I Insurgent er det fremdeles et samhold, men allianser endrer seg og nye personer kommer til. Historien utvikler seg hele tiden og det er svært spennende å henge med. Vi blir  kjent med fraksjonene som vi bare hørte om i den første romanen, og det var interessant å få vite mer om særegenhetene til både Amity og Candor. I tillegg får vi et skremmende og smertefullt dypdykk inn i Erudites hovedkvarter. I Insurgent er ikke ting slik vi tror det er, venner er kanskje fiender og fiender kan kanskje være til hjelp – hvem man kan, bør og skal stole på er ikke gitt. Og det er heller ikke gitt at sannheten faktisk er sann.Dette gjør hele romanen til en svær sidevender!

Og slutten!!! ÅÅÅÅÅÅÅÅHHHHHH – vi må vente helt til høsten 2013!!!!  Hvordan skal det gå – jeg vil vite mer nå med en gang!!

Insurgent er, med andre ord, en må – lese – bok. Dersom du har lest Divergent, så er det ikke tvil, du må lese denne også, Og har du ikke lest den første ennå – ja, da syns jeg du bør lese den så fort som mulig. Dette er knallgode bøker 🙂 Anbefales, anbefales!

Bokelskerinnen og Ebokhylla mi har også lest og omtalt boken.