# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

The Guild #1 og #2 av Felicia Day m.fl.

Er det noen andre enn meg som er helt hekta på Joss Whedon og de fantastiske TV – seriene han har skapt? Buffy the Vampire Slayer, Angel, Dollhouse og Firefly?  Da har dere kanskje lagt merke til at han tar godt vare på skuespillerne sine og gjerne gir dem roller i både store og små prosjekter? Eliza Dushku dukket først opp som den ville vampyrjegeren Faith i Buffy, før hun gjentok rollen i spin – offen Angel. I 2009 dukket hun igjen opp i en Joss Whedon- serie; Dollhouse. Da som hovedpersonen Echo.

Nathan Fillion er nok  – i den Whedonske familien – mest kjent som Kaptein Malcom Reynolds i sci – fi – serien Firefly og den påfølgende filmen Serenity, men han spilte også en sentral rolle i den siste sesongen av Buffy, samt  Dr Horribles rival Captain Hammer i Whedon sin web – serie Dr. Horrible’s Sing – Along – Blog. Summer Glau og Alan Tudyk, som begge spilte mot Nathan Fillion i Firefly og Serenity, har også viktige roller i Dollhouse.  Jeg ser for meg at har du først kommet under vingene til Joss Whedon, ja, da blir du ivaretatt – og så tror jeg du får hatt det ganske gøy også!

Og til slutt så har vi Felicia Day da. som har hatt mindre roller i Buffy og Dollhouse, samt en større rolle i Dr. Horrible, og som, etter å ha blitt en del av Whedon sin utvidede familie, har skapt seg et navn som Dronningen av Geekery på YouTube; særlig gjennom kanalen og forumet Geek and Sundry. Det er på denne kanalen web – serien hennes The Guild ligger. Som navnet tilsier så handler serien om en gjeng som kun kjenner hverandres avatarer og nick i et online fantasy  – spill og som spiller sammen under navnet Knights of Good.  I første sesong dukker han som skjuler seg bak nicket Zaboo opp på døra til Cyd Sherman AKA Codex (Felicia Day), erklærer sin kjærlighet og flytter inn. Fortvilet over situasjonen kontakter Cyd resten av gruppa og det første IRL – møtet mellom Knights of Good er et faktum. Det blir både morsomt og småkleint, for det er ikke alle som klarer seg like godt ansikt til ansikt som skjerm til skjerm. Etterhvert som sesongene går, så blir de alle mer eller mindre venner og de må blant annet kjempe mot en annen gruppe som tar rivaliseringen med seg ut i den virkelige verden og en gal, eiesyk mor, og de drar på sin første store «Con». Det er bare kjempegøy!

Men Felicia Day nøyer seg ikke med å lage en web – serie om denne gjengen. De siste årene har hun også skrevet manuset til to grafiske romaner basert på serien: The Guild  og The Guild: Knights of Good. Og etter å ha sett meg gjennom et par – tre sesonger forrige helg måtte jeg bare kaste meg over disse også. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for alt det som er bra med serien: humoren, den snåle og vittige dialogen og de snodige, men sjarmerende, karakterene, er like fullt til stede på papiret som på skjermen. Samtidig gjør skiftet i format at skaperne får flere muligheter. I nett – serien ser vi (nesten) aldri karakterene i spillet. I spillsituasjonene ser vi at de sitter foran hver sin datamaskin – og selv om det ikke høres veldig morsomt ut, så kan jeg forsikre dere om at jo, det er gøy. I tegneserien, særlig den første; The Guild, får vi være med inn i spillet og på den måten blir vi kjent med spillkarakterene til alle i gruppa og vi får i tillegg litt mer kunnskap om selve spillet.

Begge bøkene viser forhistorien til gruppen, det vil si at de handler om det som skjer før serien begynner, og de tar for seg hendelsene som leder opp mot den første sesongen. I The Guild blir vi bedre kjent med seriens hovedperson og forteller Cyd Sherman/Codex. Hun er en ikke særlig suksessfull fiolinist i et orkester, hun har et ikke særlig suksessfullt forhold til en «wannabe» rocker som utnytter henne og hun går til  psykolog – også med lite suksess.  For å få henge opp konsertplakater for kjæresten i en spillbutikk kjøper hun et spill, og fra det øyeblikket hun logger seg på er hun solgt. Gjennom spillet blir hun kjent med Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo – som hun etterhvert skal danne Knights of Good med-  og sammen drar de ut på eventyr. Da hun mister jobben, kjæresten og etterhvert psykologen sin, er det dataspillet og de nye vennene hun henvender seg til.

The Guild er skrevet av Felicia Day (noe som gjør at tonen i serien og i tegneserien er den samme – BRA!) og illustrert av Jim Rugg. Jeg synes at illustrasjonene er svært gode og livaktige. De tegnede karakterene ligner veldig på skuespillerne, og det gjør det lett å leve seg inn i historien. Jeg liker også godt måten illustrasjonene skiller mellom «det virkelige liv» og «spill – livet», det realistiske og det eventyrlige. Førstnevnte er tegnet litt røffere, mer, ja, realistisk, mens spillvirkeligheten både er klarere i fargene og har en dusere strek. De kan minne om bilder i en eventyrbok.

Bok nummer to: The Guild. Knights of Good gir oss smakebiter fra livene til de andre gruppemedlemmene Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo. Det er fremdeles Felicia Day som står for manuset, men denne gangen har hun med seg noen medforfattere, blant annet er Jeff Lewis som spiller Vork i serien medforfatter på kapittelet om nettopp Vork og Sandeep Parikh som spiller Zaboo er medforfatter på sitt kapittel. Tonen er den samme som i den første boka, og det liker jeg godt.

De har brukt mange forskjellige illustratører i denne boka, og det fører til at det blir like mange ulike stiler. Dette passer bra da The Guild. Knights of Good er delt opp i fem kortere deler, og hver del har sine illustratører med sine stiler. Som i The Guild så blir også skuespillernes særegenheter fanget opp her. Det tydelige skillet mellom virkelighet og eventyr som vi finner i den første boka, er ikke så tydelig i denne. Samtidig så fokuserer disse historiene mer på gruppemedlemmenes virkelige liv enn spill – liv, så da gjør det ikke så mye. Jeg synes generelt at alle illustrasjonene er gode, men med unntak av Clara sitt kapittel, så likte jeg aller best streken i The Guild #1.

Jeg har tidligere nevnt at begge bøkene tar for seg tiden før den web – serien viser, og det opplever jeg fungerer godt. Som nyfrelst tilhenger av både konseptet og serien, så var det gøy å bli bedre kjent med Cyd/Codex og de andre, og få vite mer om bakgrunnen deres – som det hintes om både titt og ofte i selve serien. Jeg tenker allikevel ikke at de grafiske romanene kun er for fansen. Det er ingenting i veien for at du kan plukke opp bok nummer en uten å ha sett noe på serien før, det vil heller gi deg en større innsikt i hva det er som foregår når du først begynner å se på den. Om det er like greit å lese The Guild. Knights of Good uten å først ha sett noen sesonger, det er jeg mer tvilende til. Det kan selvfølgelig fungere, men det er en del referanser som er lettere å få tak i hvis du først har sett litt på showet.  Og JA, jeg anbefaler deg å klikke inn på Geek and Sundry og lete deg frem til første sesong! Det er kjempefestlig! (og så kan du lese bok 2 etter at du, som jeg, er blitt hekta :-)).

Anbefales!

 

 

Min leserprofil.

Jeg lar meg inspirere av bloggerne på Bokmerker som den siste tiden har postet innlegg om seg selv som lesere. Så, uten noe mer snikksnakk, her er min leserprofil:

1. Hvilken bok leste du sist? Den siste boka jeg fullførte var Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen som jeg likte veldig godt. Den boka jeg håper jeg fullfører i løpet av dagen er Looking for Alaska av John Green – som jeg også liker veldig godt, men ikke så godt som Faen ta skjebnen.
2. Hvilken bok skal du begynne på? Dette er et vrient spørsmål, for selv om jeg alltid har løse planer om hvilke bøker jeg kunne tenke meg å lese, eventuelt burde lese, så tar jeg det også litt på impuls. Og særlig nå da lesingen generelt går litt tregt, så bør jeg nok lytte mest til impulsen og ikke bare hoppe på den neste boka jeg burde lese. Etter et The Guild – maraton på morgenen i dag, så heller jeg mest mot å lese de grafiske romanene av Felicia Day som  er en prequel til web – serien. Andre mulige bøker er Gaute Heivoll sin Over det kinesiske hav, Siri Pettersens Odins barn, A Tale for the Time Being av Ruth Ozeki og The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky.
3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i hyllene dine? Tja, det er jeg ikke sikker på. Ca 50- 50 tror jeg, muligens, kanskje….
4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende? Nei, jeg teller aldri hvor mange sider jeg har igjen i en bok, men jeg ser nok ubevisst på hvor bokmerket er plassert i boka slik at jeg får en viss formening om hvor mye jeg har igjen – særlig hvis lesingen går trått.
5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv.). Det er litt ymse. Jeg får mange tips fra andre bokbloggere og fra Booktubers, ellers så er det morsomt å gå i bokbutikker på måfå og finne ukjente perler. Lister, feks 1001 – lista, er også en inspirasjon.
6. Når er en bok for lang? En god og fengende bok er aldri for lang, men dersom jeg opplever en bok som kjedelig og lite fengende, da opplever jeg den også, stort sett, som for lang. Men dette henger sammen med min leselyst akkurat der og da, og en «kjedelig» bok kan på et annet tidspunkt være fengende – og dermed ikke virke for lang. Konklusjonen er at ingen bøker er i seg selv for lange, men at de kan føles slik når leselysten er laber, med unntak av romaner der forfatteren roter seg bort i lange forklaringer og oppsummeringer på slutten. Det er unødvendig og irriterer meg litt.
7.  Leser du like gjerne på engelsk (dersom det er originalspråket) som på norsk? Ja, det gjør jeg både fordi jeg liker å lese de på originalspråket og fordi flere av bøkene jeg leser er for eksempel ikke oversatt til norsk, Jeg leser også bøker som i utgangspunktet er skrevet på et annet språk, men som ikke er blitt oversatt til norsk, på engelsk.
8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese? Jeg synes det er vanskelig å anbefale en bok til alle, men jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å påpeke, nok en gang, at ALLE bør få med seg Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable!
9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I såfall – når gir du opp? Det har skjedd, men ikke ofte. Jeg har alltid et håp om at det skal skje noe som løfter leseopplevelsen, og det er litt dumt hvis jeg går glipp av det… Jeg har noen ganger lagt en bok til side fordi jeg ikke har klart å gi den den oppmerksomheten jeg føler den fortjener.
10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhylla di – og hvilken finnes ikke? De siste årene har jeg kjøpt mye og variert litteratur, så der det før var krim som dominerte, er det nå et mer likestilt boksamfunn av både klassikere, barne – og ungdomslitteratur, samtidslitteratur, fantasy, Sci – fi, grafiske romaner og sakprosa. Den sjangeren som ikke finnes i hyllene mine er selvhjelps – bøker, og siden jeg er veldig allergisk mot slike, så vil det ikke dukke opp noen heller :-).

Hva er din leseprofil?