Den onde arven av Thomas Enger

I mitt hode finnes det to hovedtyper ungdomsbøker. Den ene typen er de som når ut til et større publikum enn de ungdommene som egentlig er målgruppen. Det er de bøkene som er avanserte, som gir oss lesere et innblikk i en helt ny verden eller hvordan det er å være nettopp det ene mennesket med akkurat de utfordringene og gledene som gjør at vi, uansett alder, kan nikke gjenkjennende. Du sitter der med en følelse av å ha lest noe som er viktig for DEG. Disse bøkene har dybde, de kan utfordre deg og de kan gi deg nye impulser. For meg så er Faen ta skjebnen og Looking for Alaska av John Green eksempler på bøker i denne kategorien. I en helt annen sjanger, men allikevel med bena godt plantet innenfor «Bøker som berører langt utover den tiltenkte målgruppen», er, etter min mening, Siri Pettersen sin Odinsbarn og Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone. 

Den andre typen er helt klart størst, og det er bøker som er skrevet for barn og ungdom, og som er skrevet på en slik måte og med den hensikten at de vil glede, begeistre og fremme leseglede hos målgruppen. De vil kanskje derfor ikke skape like stort engasjement hos voksne lesere, men det er jo heller ikke meningen.  Mine erfaringer er også at disse bøkene – tekstmessig og temavis-  er beregnet på barn som nærmer seg tenårene eller nettopp er kommet dit, i motsetning til den førstnevnte kategorien som oftest er mer kompleks i skrivestil og temavalg, og derfor egner seg godt for eldre ungdommer og, ja, oss voksne også.

Hvilken kategori jeg mener Den onde arven av Thomas Enger tilhører? Les mer, så får du se ;-).

Fra baksideteksten (siden jeg ikke klarte å formulere litt om innholdet på en annen måte):

Med en far hun aldri har sett og en mor som verken tåler lys eller lyd, er livet til 16 år gamle Julie langt fra vanlig. Hun bor i et stort hus sammen med sin bestefar, og på skolen blir hun mobbet. Hennes beste venn er en katt. Men en kveld da nordlyset åpenbarer seg på himmelen, finner hun en mystisk gjenstand som snur opp ned på livet hennes. Det er en gjenstand som er nært knyttet til mørke hemmeligheter. En gjenstand noen er villig til å drepe for å få tak i.

Julie havner i stor fare da hun prøver å finne ut hva som har skjedd med familien hennes. Samtidig er Julies katt blitt redd for henne. Ute på tunet har 13 ravner slått seg ned, og de følger Julies minste bevegelser med iskalde øyne…

Høres spennende ut, ikke sant?

Og ja, Den onde arven er en spennende bok, selv om den yngre meg naturlig nok ville synes at den er hakket mer spennende og nifs til tider enn det jeg gjør nå. Den er lett å lese og siden den har mange, korte kapitler så er den av et slikt kaliber at du blir sittende og lese et kapittel, så et til og så et til osv – den er, med andre ord, en ordentlig sidevender.  Jeg fikk en følelse mens jeg leste at dette er skrevet i samme tradisjon som for eksempel Frøken Detektiv, Fem – serien og Hardy – guttene. Det er eventyrlige og mystiske ting som hender og vi møter en ung og driftig heltinne som uredd utforsker hendelsene og som følge av dette havner i trøbbel. Jeg elsket slike bøker som 11 – 12  – åring, jeg, og jeg slukte dem!  Og jeg synes det er morsomt at Thomas Enger velger å skrive i en lignende sjanger, men – for det kommer et men her – men siden vi skriver 2013 så kunne jeg ønsket at han allikevel kunne gitt en mer moderne vri på det tradisjonelle. For eksempel så er jo disse historiene veldig handlingsmettede, de er actionfylte og til tider nervepirrende, og det går som oftest ut over personutviklingen og dybden i historien. Med det mener jeg at for eksempel Nancy Drew er ganske overfladisk skildret, hun utvikler seg ikke noe særlig som person gjennom de ulike mysteriene og ender opp med å være ganske endimensjonal (NB! Jeg elsker Nancy den dag i dag, men det tror jeg har mye med nostalgi å gjøre).  Utviklingen av relasjoner mellom de ulike karakterene kommer ofte bakerst i køen, det blir ikke prioritert i plottet: Ned og Nancy er kjærester, men hva vet vi egentlig om dem som par? Carson Drew er den forståelsesfulle faren, men vi hører ikke så mye om far – datterforholdet sånn egentlig.

Og slik blir det dessverre også litt med Julie og de andre karakterene i Den onde arven. Julie er en person med mye bagasje, og hun opplever mye i romanen som burde ført til større reaksjoner og som jeg kunne ønske ble utforsket mer. Det er nettopp de gangene der Julie løsner opp og reagerer som et menneske og ikke som en «Jeg – må – finne – svar» – maskin, at historien gjorde mest inntrykk på meg som voksen. Og jeg merket at jeg ble nysgjerrig på noen av relasjonene og ønsket å få vite litt mer om dem – for eksempel det mellom Julie og vennene Margaret og Glenn. Slik som det er fremstilt i boka er de bare noen brikker som tilfeldigvis har en sykkel å låne bort eller en stor kunnskap om mobiler. Jeg mener ikke at dette er noe som burde vært i stedet for all handlingen og spenningen, for jeg har full forståelse for at dette er en thriller, men litt mer dypde og personutvikling hadde allikevel gjort romanen enda bedre. Jeg tenker også at de fleste 11 – 12  åringer i dag har lest for eksempel Harry Potter og lignende bøker, og de har derfor erfaring med at ting ikke alltid (eller stort sett ikke) er slik som man først tror – dette kunne jeg ønske at Thomas Enger i større grad også tok høyde for i denne romanen. Her er det dessverre mye som blir litt for opplagt og ting er skildret mye i sort/hvitt.  Så kan det jo diskuteres; er det akkurat de 11 – 12 – åringene, de som har begynt å bli ganske avanserte i lesingen sin, som er målgruppen for Den onde arven?  Kanskje ikke? Eller hvorfor ikke bare godta at noen romaner kun er skrevet for å underholde, for å skape leseglede og lyst til å utforske litteraturen videre? Jeg tror nemlig at denne romanen er nettopp en slik bok, en bok som er gøy der og da og som gir deg lyst til å lese mer – kanskje noen lignende historier (slik at du ender opp med å tømme loftet for mammas gamle Frøken Detektiv – bøker, for eksempel) eller noe helt annet.

Jeg personlig feis igjennom sidene, og syntes det var morsomt å lese en roman som minnet meg så mye om de jeg slukte på høykant som liten, og som fikk meg til å tenke på gamle helter igjen.  Og jeg vet at jeg hadde kost meg som 11 – 12 – åring også, for med unntak av en for heseblesete slutt, så er Den onde arven god underholdning! Jeg er ganske sikker på at den vil treffe mange pretweens, og takket være et herlig nifst omslag, så tror jeg den vil fenge gutter også. Og det er bra!

Ellikken og sønnen hennes har skrevet en anmeldelse her. Bokblogg – Geir har også lest og lik.

Takk til Gyldendal for leseeksemplar!

Mitt liv som leser – barne og ungdomsår.

Jeg har i en tid nå tenkt på å lage et innlegg som forteller litt om hva som har gjort meg til en så stor lesehest som jeg er. Hvilke bøker og forfattere er det som har hatt innflytelse på meg som leser?  Dette første innlegget vil gå tilbake helt til starten og jeg tenker det er naturlig å stoppe etter ungdomsskolen.

Som jeg har nevn i flere innlegg så tror jeg at min leselyst nærmest må være arvelig. Jeg kommer nemlig fra en familie der både foreldrene og besteforeldrene mine har bokhyller fyllt av velleste bøker, så jeg har alltid hatt god tilgang på lesestoff. Jeg ble også tidlig meldt inn i Bokklubbens Barn – den med den røde marihøna, og fikk jevnlig spennende bildebøker i posten. I tillegg fikk jeg serien Barnas beste i julegave i 1979, da var jeg ett år :-).

Både mamma og pappa leste mye høyt for meg, og jeg overrasker vel ingen når jeg sier at favorittene, den gang som nå, var Ruffen, Serafin og I Morgentåkedalen, men også bøkene til Astrid Lindgren. Etterhvert fikk jeg lyst til å lese bøkene mine selv, og da jeg var rundt fire bestemte jeg meg for å lære og lese – og det gjorde jeg. Høytlesing var selvfølgelig fremdeles førstevalget, men det tok ikke lang tid før jeg kunne lese enkle bøker selv også. Da jeg begynte i 2.klasse fikk jeg mamma sine gamle Frøken Detektiv bøker og Fem – serien, og en stor forkjærlighet for krim og mysterier ble født. Og etterhvert en detektivklubb med ei venninne. På barneskolen fortsatte jeg å lese bøker fra Bokklubbens Barn, nå bøker med den blå marihøna. 1001 dalmatinere av Dodie Smith, Mary Poppins av Pamela Lyndon Travers og Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett var noen av favorittene, men de som gjorde aller størst inntrykk og som fremdeles er blant favorittbøkene mine er Skyggeserien, Agnes Cecilia – en selsom historie og Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe. Jeg kan fremdeles huske den følelsen jeg fikk da jeg fant disse bøkene på biblioteket og så de mystiske omslagene. Det var særlig Skyggeserien som trigget nysgjerrigheten min mest med sine skyggeliknende figurer i bakgrunnen – og jeg slukte bøkene om Berta, Carolin og Rosengåva flere ganger opp gjennom barne – og ungdomsskolen. Bøkene til Maria Gripe var nok mitt første møte med fantastisk og mystisk litteratur – og de som sparket i gang fascinasjonen min for overnaturlige bøker av ymse slag.

Etterhvert som jeg ble en tryggere leser, ble jeg også mer interessert i «voksenbøker» generelt og Agatha Christie spesielt. Jeg tror jeg var i 11- års alderen da mamma tilslutt ga etter og lot meg lese en av hennes bøker; Gammel dame forsvinner. Jeg skjønte ingenting av krimintrigen før jeg plutselig, flere uker etterpå, våknet av at alt falt på plass! Resultat; jeg ble livredd og holdt meg unna voksenkrim en liten stund. I stedet ble jeg gjort oppmerksom på en annen voksenforfatter som jeg ville bli kjent med – MARGIT SANDEMO og hennes Sagaen om Isfolket. Mitt første møte med denne serien var i sommerferien mellom 5. og 6. klasse og boka jeg leste var nummer 36: Trollmåne. Nei, jeg hadde ikke helt skjønt konseptet med serier… Jeg husker at jeg, igjen, ble redd, men samtidig så var det ett eller annet som trakk meg videre mot denne historien. Etter å ha lest noen flere bøker hist og her i serien; nummer 7: Spøkelses – slottet og nr 45: Legenden om Marco, så var det ingen tvil, jeg var hodestups forelsket i Isfolket! Jeg skrev «særoppgave» om forfatteren og pløyde igjennom alle de 47 bøkene – nå i rekkefølge! – en særdeles regnfull vestlandssommer før jeg begynte på ungdomsskolen. Man kan diskutere om Isfolket var passende bøker for en 12 – 13 åring, men jeg er glad for at ingen stoppet meg i å bli kjent med Tengel, Silje, Sol og de andre karakterene. Fremdeles kan jeg ta frem enkelte av favorittbøkene og synke ned i deilig nostalgisk lesing!

Samtidig fikk jeg på den tiden øynene opp for bøker som jeg egentlig ikke fikk lov til å lese, og som dermed trigget meg enda mer! Hard Asfalt av Ida Halvorsen, Å være ung er for jævlig av Christiane F, Men tankene mine får du aldri av Sverre Asmervik og Horungen av Einar Pedersen (aner dere en trend??) ble alle lest i smug.

Som trofast medlem av bokklubben ble jeg etterhvert medlem i Ungdomsbokklubben, og gjennom den fikk jeg tilgang på flere perler som jeg husker følelsen av den dag i dag. Og katten tok en mus av Robert Cormier (som Knirk har skrevet om her), Jeg savner deg, jeg savner deg av Peter Pohl og Kinna Gieth, Janne, min venn og Vi kaller ham Anna av Peter Pohl, Ryggen fri av Kari Bøge, En liten sang om kjærlighet av Michelle Magorian, Sølvdelfinen av Anita Eklund Lykull og Rebecca av Daphne du Maurier er bøker som har gjort et stort inntrykk på meg, og jeg har fremdeles flere av dem i hyllene mine.

Hvordan er din lesehistorie?

Vampyrer, detektiver og sjøormer – mine barndomsfavoritter.

Et faktum som jeg har nevnt her på bloggen flere ganger er at jeg alltid har vært en stor lesehest. Jeg ble alltid lest masse for, og så fort jeg hadde knekt lesekoden så leste jeg egne bøker. Som lærer er jeg veldig glad i høytlesing, og jeg liker å holde meg oppdatert på  nye barnebøker. Allikevel så har jeg noen gode gamle favoritter som alltid vil være best. Noen av dem egner seg fremdeles for høytlesing, mens andre bare er mine personlige favoritter av rent nostalgiske grunner (og er strengt tatt noe utdatert og umoderne for barn av i dag).

Jeg har laget en liste med mine ti elleve favorittbøker/serier fra min barndom på 1980 – tallet, og det som blir ekstra tydelig for meg når jeg ser på denne listen er at mye av den litteraturen jeg liker i dag har sitt utgangspunkt i nettopp disse bøkene. Det er noe mystisk, skummelt, atmosfærisk og småsært over flere av historiene, og det er ord som trigger nysgjerrigheten min den dag i dag. Noen av titlene har jeg skrevet om tidligere, så da lenker jeg til disse innleggene også.

Bildebøker:

Tor Åge Bringsværd sine historier om Ruffen, og da i særdeleshet Ruffen og den flyvende hollender er en av mine store favoritter uavhengig av sjanger. En tankevekkende og sår historie om lille Ruffen som vil hjelpe sjømannen som er dømt til å seile rundt på havet uten å finne en havn. De fantastiske tegningene til Thore Hansen bidrar til den mystiske stemningen.

Vakre illustrasjoner av Ronald Jakobsen.

En annen bildebok som trollbandt meg som liten var I morgentåkedalen av Jan Deberitz. Her møter vi Morkel Mosetuss som reiser ut for å finne den mystiske kjempesoppen. Historien er spennende, for Morkel møter så mange interessante nye venner og den store skumle Grumleren (kilde). Illustrasjonene er utrolig vakre og trollske ,og Morkel er utrolig søt og snodig. Dessverre så har jeg ikke denne boka lenger, og den er umulig å få tak i. Dersom noen har noen tips til hvor jeg kan finne en utgave av I morgentåkedalen, så blir jeg veldig glad – for den hadde funket som bare det til høytlesing!

Mysterier og detektiver:

Krim er en sjanger som jeg tidlig ble glad i, og jeg tror nok jeg kan takke den iherdige Nancy Drevv (eller Nancy Drew, aka Frøken Detektiv) og Julian, Dick, Anne, George og hunden Timmy i Fem -serien skrevet av henholdsvis Carolyn Keene og Enid Blyton for den interessen. Dette var serier som jeg arvet etter mamma og jeg slukte bøkene rått gang på gang.

Skumlerier og overnaturligheter:

En av mine favorittforfattere både da og nå er Maria Gripe, og det er særlig hennes Skygge – serie: Skyggen over steinbenken, … og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel, samt enkeltbøkene Agnes Cecilia – en selsom historie og Tordivelen flyr i skumringen som er favorittbøkene mine. Disse har jeg gjenlest mange ganger, både som barn og som voksen. Og det som er så gøy og fint og bra er at de er like magiske for Silje, 34 år, som de var for Silje 11 år!

Illustrasjon av Amelie Glienke

Helt til slutt er det en liten merkelig og sær fyr jeg ikke kommer utenom; Rydiger von Schlotterstein, også kjent som Den vesle vampyren av Angela Sommer – Bodenburg. Han er egentlig ikke så veldig nifs, men en morsom og sjarmerende tass som er god venn med mennesket Anton. Jeg har lest disse bøkene igjen som voksen, og jeg må nok innrømme at de har tapt seg noe – samtidig så fenger de allikevel på ett eller annet vis og fungerer i høytlesningssituasjoner.

Dette er noen av mine kjære barndomsfavoritter. Hvilke favoritter har du?