#1/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

2014 flyr av sted, og vi er allerede i gang med februar. Det betyr at det er på tide med en liten oppsummering av måloppnåelsen i januar. Uten å røpe for mye kan jeg beskjemmet hviske at jeg nok ligger på nivå 1 (der nivå 3 er høyest), noe som betyr at det er store rom for forbedringer. Det kan bare gå fremover!

Jeg gikk inn i det nye året bryggende på en gryende lesesump, og siden jeg ikke tok mine forholdsregler gikk det ikke lenge før mangelen på leselyst hadde satt seg fast som en kjedelig og langvarig vinterforkjølelse. Det har, naturlig nok, resultert i at antallet leste bøker er ganske sørgelig, men jeg trøster meg med at innholdet var bedre enn som så.

Helt siden jeg leste Catcher in the Rye i september, har jeg verket innvendig etter å lese mer Salinger. Det er noe med den distinkte, skravlete og velformulerte skrivestilen hans som jeg bare elsker, og da jeg var i Paris i jula gikk jeg til innkjøp av blant annet Franny and Zooey. Det er en bok som består av novellen Franny  og novellaen (veldig kort bok) Zooey, de to yngste barna i den eksentriske familien Glass. Jeg likte begge historiene veldig godt, og det vil komme en anmeldelse når jeg har fått lest de andre historien om familien også.

Den andre boka jeg leste i januar var den vakre diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven, og det er en samling som jeg helt sikkert kommer til å ta frem igjen og igjen, kanskje bare for å lese et utdrag her og et utdrag der.  Siden den er en av de nominerte til Bokbloggerprisen, så skal den også samleses i mai. Det blir bra!

Så kom det noen uker der jeg bestemte meg for å lese A tale for the time being av Ruth Ozeki, månedens utvalgte Booker – roman i Clementines lesesirkel. Det fungerte ikke helt – selv om jeg likte boka veldig godt, og har planer om å fullføre den i løpet av måneden – så jeg måtte bare finne noe som kunne sparke i gang leselysten min igjen. Valget falt på Det henger en engel alene i skogen av Samuel Bjørk, og det fungerte ypperlig! Spennende sidevender!

Så, det er det jeg leste i januar – tre bøker. Ikke mye å skryte av kvantitativt, men siden jeg har likt alle tre bøkene veldig godt, så vil jeg si at det allikevel har vært en god måned kvalitativt. Og det er jo det aller aller viktigste. Ikke sant?

Statistisk sett, og særlig i forhold til årets målsettinger, så ser det dessverre ikke så oppløftende ut:

• 3/42 bøker lest, 2 anmeldelser skrevet.
• 1/10 klassikere.
• 0/12 1001 – romaner.
• 0/5 Dokufeber – bøker
• 0/5 Sci – fi – bøker.
• 0/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, men 2 OTS – bøker lest.
• 0/1 bok på fransk.
• 0 Ulysses av James Joyce.
• 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
• 3/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
• 0 norske 2014 – bøker

Jeg lar bare tallene tale for seg, jeg…..

Selv om ikke leselysten har vært på topp, så har det allikevel vært mye spennende og gøy som har skjedd på litteratur – og sosial – fronten! Etter en spennende nomineringsrunde satt vi i slutten av måneden igjen med tidenes aller første kortliste til Bokbloggerprisen. Samlesingen av første bok er allerede i gang.

Onsdag var Gro og jeg på bokkikker – tur på Eldorado, med påfølgende kafekos, mens på torsdag tok Elisabeth og jeg turen til Chateau Neuf og Boktorsdag med Bokmerker.org. De snakket blant annet om bokhøsten 2013. Her tok de frem noen av mine favoritter fra i fjor (god smak ;-)), og jeg satt opp enda flere på den evig voksende ønskelista mi.

Bokmerker.org

Ja, og så gråt jeg meg igjennom filmatiseringen av Marcus Zusak sin Boktyven sammen med Rose – Marie og Line fra MoonStars bokverden. Nå må jeg bare få lest romanen.

Hvordan har din lesemåned vært?

Hazel og Augustus.

For rundt et år siden stiftet jeg bekjentskap med John Green og hans fantastiske ungdomsroman Faen ta skjebnen. Jeg, som alltid har skydd bøker som omhandler kreft, falt helt pladask for historien om Hazel og Augustus som møter hverandre på en støttegruppe for kreftsyke ungdom. Til tross for at hovedpersonene har en alvorlig, og potensielt dødelig sykdom, så er denne historien så utrolig vakker, underfundig, morsom og var. Trist, selvfølgelig, i enkelte deler, men i all hovedsak så handler den om å leve, om å være.

Da jeg hørte at den skulle bli filmatisert, må jeg innrømme at jeg kjente et lite stikk av skepsis. For hvordan overføre John Green sin skrivestil til lerretet? Hvordan skal man egentlig som regissør gå frem for å unngå at dette blir svulstig og bare trist og leit? Siden jeg følger Green på Instagram, så så jeg kjapt at  han har hatt en del med selve filmingen å gjøre – eller, han har iallefall vært tilstede på settet en god del. Det tar jeg som en kvalitetssikring, og at han som forfatter står inne for overgangen fra roman til film.

Nå er traileren sluppet, og selv om den bare gir et lite glimt av hva vi har i vente, så kjenner jeg at jeg nå gleder meg til å se filmen i løpet av sommeren/høsten. Under er en kort snik-kikk, for hele traileren – se her (og det anbefales).

Dette tror jeg blir veldig bra!

Tag: Høsten er her!!!

I det siste har jeg brukt en del tid på nettet generelt og YouTube spesielt, eller nærmere bestemt «BookTube».

«BookTube» er samlebegrepet for mennesker som vlogger om bøker på YouTube, og i det siste er det en tag som har gått igjen; Høst – taggen. Opphavskvinnen til denne taggen heter Dani, og dere bør sjekke ut kanalen hennes. Den er god og variert, en kanal til inspirasjon. Og selve taggen tenker jeg passer like godt på norske bokbloggere som i videoform, så da tok jeg like så greit og oversatte den.

Er dere klare?

1. Hva er det beste med høsten? Det aller beste med høsten er den klare, kjølige og skarpe lufta, at jeg kan gå tur ute i solskinn og allikevel få kalde roser i kinnene. Jeg liker å se at fargene endrer seg fra frodig grønt til et mylder av fine jordfarger, og jeg liker at høsten er tiden for Oslo bokfestival og det årlige bokbloggtreffet.
2. Hvilken bok/hvilke bøker i hylla di minner deg om skoledagene? Bøkene til Maria Gripe – Skygge – serien og Agnes Cecilia. En selsom historie – minner meg om da jeg gikk på barneskolen og var innom skolebiblioteket for å låne bøker. Jeg kan til og med fremdeles se for meg hvor de sto hen i hyllene.
3. Finn en bok (eller to) som har noe høstrelatert på omslaget. Timothée de Fombelle sin Tobie og treets hemmeligheter har et skikkelig høstomslag med røde, oransje og gule blader. Jeg har ikke lest boka ennå, så jeg kan ikke si noe om innholdet.
4. Hva er din favoritt grøsser – roman? Dette er faktisk et vanskelig spørsmål, for selv om jeg liker grøssere, så leser jeg det for sjeldent. Den første, og ekleste, jeg kommer på er Rosemarys Baby av Ira Levin. Anbefales!
5. Hva er din favoritt grøsser – film? Se det, det er mye enklere enn favoritt grøsser – roman, for jeg elsker å se skumle filmer! Så her har jeg mange! Felles for dem alle er at de er mer subtile, det er ikke mye blod og gørr og de preges mer av en foruroligende, ubehagelig og skremmende stemning, der vi ikke ser «for mye». Noen av favorittene er: Rosemarys Baby (igjen), Ringu, Ju – On, The Shining, The Conjuring og Paranormal Activity 1 (jeg har ikke turt å se de andre ennå….).
6. Hvilken bok ser du mest frem til i høst? Jeg har to romaner som jeg gleder meg voldsomt til å lese, og som jeg vet at jeg kommer til å kaste meg over med en gang de deiser ned i postkassa mi. Den ene er konklusjonen av Divergent – triologien til Veronica Roth; Allegiant, mens den andre er debutromanen til Mariell Øyre (Hjartesmil) og Jostein Avdem Fretland; & me skal bli omskapte.
7. Hvilken film ser du mest frem til i høst? Jeg har lyst til å se Frances Ha, men den er vel allerede ute og kommer nok til å bli sett på DVD etterhvert. Når det gjelder kinofilmer så har jeg ikke helt oversikt, men jeg ser frem til Hunger Games: Catching Fire. Av TV- serier gleder jeg meg til ny sesong av Warehouse 13 og Pretty Little Liars.
8. Nevn tre av bøkene du skal lese i høst. Foruten de jeg allerede har nevnt under spørsmål 6, så planlegger jeg å lese Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang, The Twistrose Key av Tone Almhjell og Life Among the Savages av Shirley Jackson.

Alle som vil kan henge seg på, for jeg er nysgjerrig på hva som er akkurat din favoritt skrekkfilm og hvilken bok du gleder deg aller mest til denne høsten :-).

 

Silje goes Classic: The Phantom of the Opera av Gaston Leroux

Det var flere årsaker til at jeg valgte å plukke med meg The Phantom of the Opera av Gaston Leroux en av de gangene jeg var innom Shakespeare & Company i Paris i romjula. Den foregår i Paris – min favorittby og den er en klassiker – og passer dermed godt inn i Silje goes Classic – prosjektet mitt. I tillegg er den utgangspunktet for musikalen ved samme navn, og selv om jeg ikke har sett sceneproduksjonen så er jeg veldig glad i musikken. Skummel skulle den også være, med anslag av galskap og romantikk – midt i blinken for meg, eller?

Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.

Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor.  Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.

Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre –  med  kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som «feil» og «rart» med romanen – det var bare «feil og rart». Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.

Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet –   og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det  nesten blir latterlig:

«Your soul is a beautiful thing, child,» replied the man’s grave voice, «and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night» s 29

Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.

Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!

What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:

«Poor Erik!»

At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said «Poor Raoul,» after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:

«Poor Erik!»

What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?

s 112

Er det mulig?!?

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig «helt», blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.

En svaksvaksvak firer.

Har du lest The Phantom of the Opera?

Boktema: Boka som ville blitt den perfekte film/TV – serie.

Hver torsdag har Anette boktema på bloggen sin, og jeg prøver å være med så ofte jeg kan. I dag er det bok – til – film som er temaet, nærmere bestemt: Hvilken bok mener du ville blitt den perfekte film/TV – serie? Dette er både et interessant og vrient tema, filmer basert på bøker kan være veldig gode, men de kan også skuffe  – dyktig regissør og manusforfatter er et must.

• Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor er en selvfølge, og det er vi flere som er enige i. Denne boka ville virkelig gjort seg på film; Praha med sine vakre bygninger og mystiske stemning, engler, «monstre», gode mot det onde (men hvem er egentlig de gode?) og en episk kjærlighetshistorie. Og den skal faktisk filmatiseres! Siden romanen er en av mine store favoritter, så skal den selvfølgelig sees når den tid kommer!
• Divergent og Insurgent av Veronica Roth er to andre favoritter som jeg gjerne vil se som filmer. Selve rammen; dystopisk samfunn der menneskene er delt inn i fraksjoner, er fascinerende i seg selv. Når bøkene også er spennende og actionfylte, samtidig som de har sterke og troverdige karakterer som vi kan relatere til ….. Hallo filmselskaper, hvor er dere?
•  Anna Dressed in Blood av Kendare Blake likte jeg bare sånn passe. Jeg er allikevel overbevist om at historien vil passe ypperlig som en bloddryppende horror med splatter elementer. Særlig hvis regissøren  tar den lenger ut enn Kendare Blake. Jeg hadde løpt til kinoen 😀
•  Fever – serien av Karen Marie Moning vil jeg gjerne se som TV -serie. Disse bøkene har enkelt og greit alt! En utfordring jeg ser med det samme er at det vil bli svært vanskelig å finne en skuespiller som kan matche bøkenes Barron *sukk* ;-).

Hvilke bøker mener du ville blitt den perfekte film/TV – serie?

Kinotur i romjula 1:Somewhere av Sofia Coppola.

Johnny Marco (Stephen Dorff) er en suksessfull skuespiller. Han bor på Hotel Chateau Marmont på fast basis, og fyller dagene med drikking, fester og damer. Cleo (Elle Fanning) er datteren til Johnny. Hun er 11 år, liker ballett og isdans, og bor sammen med moren sin i LA.   En dag bestemmer moren  seg for å reise bort på ubestemt tid, og Cleo flytter  inn til Johnny.

Sofia Coppola har laget en stillferdig film om forholdet mellom far og datter. Jeg syntes den begynte litt vel langsomt. Det er mye dveling på Johnnys drikking og sjekking – her virkelig føler man som seer den tomheten livet på Chateau Marmont egentlig er for Johnny – men det blir litt for mye av det gode. Dette tar seg opp utover i filmen, spesielt når Cleo flytter inn. Elle Fanning gjør en fabelaktig rolle som Cleo. Hun fremstiller henne som sjarmerende og  veslevoksen, men samtidig sårbar i forhold til foreldrene. Samspillet mellom henne og Stephen Dorff er også veldig bra. Alt i alt en fin film, men den fenget meg  ikke 100% .

Bilde lånt fra www.sf-film.no