To kjappe: dystopi og eventyr – ish.

Her er den andre delen i serien «Silje prøver å overvinne «har – lest – men – ikke – omtalt» – bunken fra april og mai» – eller «To omtaler til lengden av en» – om du vil. Den første handlet om årets påskekrim, mens i denne vil jeg skrive om to ungdomsbøker jeg leste i månedskiftet april/mai.

IMG_20140601_204547

The Darkest Mind av Alexandra Bracken:

The Darkest Mind er første bok i en relativt ny dystopisk trilogi (overrasket?) der det forløpig har kommet ut to bøker. Den handler om et USA der alle barn får en sykdom når de når puberteten. De aller fleste dør, mens de få som overlever utvikler evner som skremmer vettet av både foreldre og myndigheter. For å holde kontroll på alle disse «Psy» – ungdommene, blir det opprettet egne reformasjonsleire der barna/ungdommene blir overvåket døgnet rundt og blir forsøkt kuet av sadistiske ansatte.

De ulike kreftene blir katalogisert i fem forskjellige farger, der de kreftene som anses som farligst og vanskeligst å kontrollere er de røde og oransje. Da romanen begynner er de fleste som tilhører disse fargene blitt sendt vekk fra leirene og mest sannsynlig drept. Hovedpersonen Ruby er en av de oransje barna, en av de som kan styre andre med tankene, men dette har hun klart å holde skjult. Da myndighetene finner opp en ny metode for å fange opp de som har latt som om de har hatt mer ufarlige krefter, klarer hun endelig å rømme fra fangenskapet. Sammen med tre andre flyktninger setter hun ut på en jakt etter East River, et myteomspunnet fristed for ungdommer som dem, men alt er ikke hva det ser ut til i East River når de endelig finner stedet.

Jeg har litt blandede følelser for The Darkest Mind, noe synes jeg var godt gjennomført, mens andre ting stusset jeg fælt over. For det første så er jeg i det hele tatt usikker på om romanen egentlig er en dystopi. Ut fra min forståelse av denne sjangeren handler dystopier om en verden som er blitt bygd opp etter for eksempel en form for katastrofe, en verden der myndighetene har gjort store grep for å skape et samfunn der innbyggerne er under stor kontroll slik at en ny katastrofe kan unngås. I The Darkest Minds er vi i USA slik vi kjenner det, men som etterhvert utvikler seg til å bli et skrekksamfunn for særlig ungdommene. Siden dette er, som nevnt, den første boka i en trilogi, så ser jeg heller på det som om forfatteren skildrer begynnelsen på noe som kan bli et dystopisk samfunn etterhvert som serien utvikler seg. Den er i alle fall en annen type dystopi enn det vi er blitt vant til at særlig ungdomsbøker i denne sjangeren er, og det synes jeg er spennende.

Et element som jeg finner særlig vanskelig å forstå er de voksnes motivasjon for å sperre barna inne i disse leirene der de rett og slett blir torturert av de ansatte. Det er ingen forsøk på å hjelpe dem til å forstå kreftene de plutselig har fått, det er ikke noe trening slik at de kan mestre kreftene og bruke dem til gode formål, og det er ikke noe som tilsier at disse ungdommene vil bruke kreftene mot noen  – selv om det selvfølgelig finnes unntak. Jeg skjønner at det springer ut fra en frykt for det ukjente og en følelse av å ikke vite hva de er kapable til ute i det virkelige liv, men måten de blir behandlet på er en sikker måte å skape monstre av noen som i utgangspunktet ikke var det, og som nødvendigvis ikke ville blitt det dersom de hadde blitt behandlet  med verdighet og forståelse. Jeg sliter altså  med selve premissene for handlingen, og jeg synes ikke at Bracken klarer å gjøre den troverdig innenfor den verdenen hun har skapt.

Det jeg derimot likte veldig godt med romanen er at forfatteren bruker god tid på å bygge opp troverdige og flerdimensjonale hovedpersoner. Hun lar ikke den ene handlingsmettede scenen bli overlappet av en ny hele veien, i stedet dveler hun ved Ruby og de andre sentrale karakterene. Vi får ta del i Ruby sin frykt for kreftene hun har og hennes ønske om å kontrollere dem, samtidig som vi blir vitne til at den skjøre relasjonen mellom henne og  vennene, og hvordan den etterhvert som handlingen går fremover utvikler seg sterk. Bracken tegner også et fint bilde av Ruby og hennes reaksjoner på en verden hun ikke har hatt noe innblikk i på 6 – 7 år.

Jeg er glad for at Bracken har valgt å gjøre det på den måten, det oppleves som mye mer naturlig og ekte enn hvis personene skulle blitt perlevenner i løpet av et par linjer og at Ruby helt uten problemer skulle godtatt hvordan samfunnet utenfor hadde utviklet seg mens hun var innelåst. Det er noe forfriskende med å lese en dystopi som i så stor grad er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet – selv om det naturlig nok blir mer action i romanens siste del, der den bygger opp mot roman nummer to; Never Fade. Og selv om jeg ikke er helt frelst på konseptet så tror jeg nok at jeg plukker opp oppfølgeren etterhvert også.

Vel verdt å lese, til tross for noen svakheter.

Fire & Flood av Victoria Scott:

Tja, hva skal jeg egentlig skrive om denne da? Den handler om 16 år gamle Tella som blir invitert til å delta på den hemmelige konkurransen Brimstone Bleed, en konkurranse som strekker seg over 3 måneder der deltagerne må kjempe seg igjennom scenarioer som en jungel og en ørken. Hjemme ligger Tellas storebror, dødssyk av en mystisk sykdom, og Tella vil gjøre alt hun kan for å vinne førstepremien; en kur mot all sykdom. Deltagerne får kun ha med seg et hjelpemiddel; et egg som i løpet av konkurransen klekkes og blir til en hjelper eller en pandora.

Fire & Flood er en handlingsmettet eventyrbok – og her mener jeg eventyr som i adventure, litt sånn Indiana Jones aktig, ikke som i folkeeventyr, allikevel opplevde jeg den ikke som så utrolig spennende. Selve konseptet er originalt og jeg tror nok den vil fenge noen i målgruppen som er ute etter et fartsfylt eventyr uten så mye mer. For meg, som voksen – men som setter stor pris på velskrevne, gode ungdomsbøker, så ble romanen for enkel og endimensjonal. I motsetning til The Darkest Minds, så er det i denne kun fokus på handlingen, og det opplevde jeg at gikk veldig utover karakterene. De ble veldig endimensjonale der de løp rundt i jungelen eller tørstet i ørkenen. Det lille som var av karakterutvikling skjedde på et øyeblikk uten noen form for oppbygging. Tella, for eksempel, beskriver seg selv som jålete og  opptatt av å ha det behagelig rundt seg, men det skal ikke mange timer til før hun fikser både det ene og det andre ute i villmarken. Det er også flere andre av karakterene som endrer personlighet over natten, blant annet bad guyen som i det ene sekundet  – uforståelig av hvilken grunn – HATER Tella er plutselig en kjærlig og omtenksom good guy som ELSKER henne. Og hun elsker ham også, selvfølgelig. Det blir for enkelt, for forutsigbart.

Språket er enkelt, rett frem, og skildringene er middelmådige – det er aldri slik at jeg følte at jeg var med Tella og de andre i konkurransen, jeg fikk aldri følelsen av jungelens fuktighet og den varme, brennende sola i ørkenen. Jeg var hele tiden klar over at jeg satt i stua i Drammen og leste. Og det ganske uengasjert, også!

Det var allikevel et element ved romanen som sjarmerte meg; Pandoraene, og særlig Tellas pandora – den lille reven Maddox, og de gangene jeg faktisk ble revet med i handlingen var det på grunn av ham (og han utvikler seg gjennom historien også). Jeg kunne tenke meg en slik en ;-).

Det finnes så mange andre gode bøker skrevet for ungdom som jeg heller vil lese, så selv om Fire & Flood er første bok i en serie har jeg ingen intensjoner om å følge den videre.

Sånn er det.

Søsken i bokhylla.

Jeg har fått YA- dilla i det siste, men ikke etter det fluffy og koselige slaget.  I stedet har jeg et intenst sug etter vrengeverdener,  mørke og eventyr.

image

Det startet med The Darkest Minds av Alexandra Bracken,  en ganske god dystopi (selv om jeg har noen innvendinger) og det fortsatte med Victoria Scott sin Fire & Flood som er beskrevet som en blanding av Hunger Games og Pokemon. Jeg er nok relativt uenig i den sammenlikningen,  men jeg blir underholdt.

Det var da jeg nettopp hadde kommet i gang med sistnevnte, at jeg la merke til omslagene. De ligner da, til tross for ulikhetene, vitterlig en del på hverandre? Og ikke nok med det, da jeg tok en ekstra kikk i bokhyllene mine dukket det opp nok et lignende omslag: Red Rising av Pierce Brown. Nok en ungdomsroman, nok en science fiction/dystopisk historie. De er litt som søsken, ulike og like på samme tid. Er det en trend, kanskje?

Jeg kommer til å kaste meg over den så fort jeg er ferdig med Fire & Flood, og så regner jeg med at det kommer et samleinnlegg etterhvert.

Har du lest noen av disse?