Rebelske mai- del to

Mai var, som nevnt i forrige innlegg, preget av at jeg ikke fulgte leseplanen for måneden. Jeg ville lese plotdrevne romaner, gjerne med fantastiske elementer, og i stedet for å stupe med hodet først inn i en alvorlig lesesump, så fulgte jeg lysten.

rebelskemai

Den første boka rebelske Silje plukket opp var ungdomsromanen Øya av Torborg Igland og Amund Hestsveen. Dette er bok nummer to i Beta- serien, der Flukten kom ut i fjor. Jeg lot meg rive med av Igland og Hestsveens nordiske versjon av et dystopisk samfunn, og syntes det var spennende å se hvordan de hadde tatt de typiske trekkene i denne populære sjangeren og gjort det til noe eget, noe som både var typisk norsk og internasjonalt. Selvfølgelig var det stas da bok nummer to dumpet ned i postkassa i våres, og den ble slukt i løpet av kort tid. Og jeg må si at jeg likte den godt, selv om den første, etter min mening, var bedre.

Jeg likte for eksempel:

  •  verdensbyggingen i Flukten og ble veldig nysgjerrig på hvordan samfunnet utviklet seg i den retningen. Øya holder tråden og både videreutvikler og utvider denne verdenen, samtidig som vi får noen flere svar.
  • at brevene fra sist fortsatt er med – de bryter opp og gir oss små bilder fra samfunnet sett med andre øyne enn hovedpersonene. Disse brevene er fra en annen tid og gir dermed en annen distanse enn skildringene der vi er midt i det.
  • at kunst og litteratur er motstandsbevegelsens våpen. Jeg synes også måten de bruker det på er fiffig.
  • at forfatterne holder kortene tett til brystet, samtidig som leseren får vite akkurat nok. Dette skaper spenning.
  • karakterene. De er flerdimensjonale med kjøtt på bena og tanker i hodet – selv om jeg kunne ønske enda mer karakterutvikling i forhold til hvor de var i den første boka.

Dessverre var det enkelte ting som irriterte meg og som bremset lesegleden noe. For eksempel:

  • unødvendige rettskrivingsfeil som ødelegger flyten.
  • kapitteloverskriftene minner for mye om gutte- og jentebøker fra 1950 – tallet. De røper hva som kommer til å skje, og de er lite subtile.

Takk til Gyldendal for leseks.

____________________ (((((((((()))))))))) ____________________

Neste roman ut var The Girl With all the Gifts av M.R.Carey og jeg gikk inn i den uten å vite noe særlig bortsett fra at Joss Whedon beskrev den som «so suprising, so warm and yet so chilling … as fresh as it is terrifying» på baksiden (og alle vet at det er vel verdt å høre på Joss) og at en annen kritiker dro opp Kazuo Ishiguro – kortet (og Never let me go er fantastisk)! Disse to beskrivelsene førte til at forventningene  – til tross for at jeg ikke visste hva boka faktisk handlet om – var skyhøye. Og en stund så så det ut til at de også skulle bli innfridd.

Mannen: Er den god?

Jeg: Ja, veldig. Akkurat nå elsker jeg den.

Mannen: Så bra.

Jeg: Og hvis den ikke tar en «Walking Dead», så tror jeg at dette blir en av favorittene mine i år.

(Famous last Words)

Romanens første del er en vakker, nesten poetisk skildring av ei jente som hver dag, uvisst av hvilken grunn, blir spent fast i en stol, truet med våpen og trillet inn i et klasserom fullt av likesinnede. Ei jente som elsker å lære, som elsker læreren sin og som har drømmer og ønsker om fremtiden, og som ikke helt forstår hvorfor de andre er redd henne. Da den skrekkelige sannheten gikk opp for meg fikk jeg klump i halsen, flashbacks til Never let me go, og jeg stålsatte meg for en tøff og opprivende leseopplevelse.

Og så tok den en «Walking dead»….

Og det er selvfølgelig helt i orden – det var bare ikke det jeg så for meg! Når det er sagt; M.R.Carey har med The Girl with all the Gifts skapt et fengslende, zombie-infisert univers som fenget meg. Det er en kvalitet over måten han formulerer seg på, hvordan han forteller historien og hvordan han bygger opp både selve universet, relasjonen mellom karakterene og den enkeltes karakterutvikling, slik at det ikke kun blir en «drep-eller-bli-spist» – type historie.

Det jeg likte best med denne romanen, bortsett fra de første førti sidene som jeg elsket (!), var det fine forholdet mellom jenta, Melanie, og læreren miss Justineau. Dette forholdet er skildret med en nærhet og en hengivenhet som nesten slår forholdet mellom Roald Dahls Mathilda og Miss Honey. Jeg liker også godt at forfatteren lar karakterene sine vokse og utvikle seg utenfor de stereotype rammene enkelte av dem i utgangspunktet er plassert i. Ja, og slutten! Den var god og genial!

____________________ (((((((((())))))))) ____________________

Den aller siste romanen jeg fullførte i mai var thrilleren The Girl on the Train av Paula Hawkins. Denne har fått svært mye oppmerksomhet både i utlandet og her hjemme, og ble sammenlignet med Gone Girl av Gillian Flynn. (En sammenlikning jeg for øvrig ikke er enig i, hvis en da ikke kun baserer seg på at begge er psykologiske thrillere – og det er jo ikke nok?). Uansett; romanens hovedperson, Rachel, pendler hver dag mellom der hun bor og London, og hver dag stopper toget utenfor huset til et ungt ektepar som fascinerer henne. De har noe hun ikke har lenger, og ved hjelp av de små daglige glimtene skaper hun seg et bilde av deres dagligliv. Da hun oppdager at kvinnen hun har holdt øye med over lengre tid er meldt savnet, blir hun oppsatt på å finne ut av hva som kan ha skjedd. Rachel så nemlig noe viktig dagen før kvinnen forsvant. Utfordringen er at Rachel også er alkoholiker og ikke alltid husker hva hun har sett og gjort.

The Girl on the Train er en helt ok thriller, men heller ikke noe mer. Den fenget meg der og da, jeg lot meg rive med, men samtidig så opplevde jeg den som ganske forutsigbar. Jeg fikk blant annet tidlig en følelse av hvem som var gjerningspersonen, selv om det var vanskelig å forutse omfanget.

Jeg anser, som nevnt over, Rachel som hovedpersonen i The Girl on the Train , det er allikevel to andre fortellere i romanen; kvinnen som forsvinner, Megan, og en annen nabo; Anna. Rachel gir oss sin opplevelse av omstendighetene i nåtiden, mens Megans historie går tilbake til tid slik at vi etter hvert får et bakgrunnen for mysteriet. Anna kommer inn som en tredje stemme etter hvert som romanen går fremover. Det som er spennende er at disse tre ulike kvinnene har noe til felles.

Jeg har lest flere anmeldelser og anbefalinger av denne som fremhever at Rachel – på samme måte som hovedpersonen i Gone Girl – er en typisk upålitelig forteller. Jeg er egentlig uenig. Ja, hun er upålitelig fordi hun forteller i første person, noe som alle første persons – forteller er, men jeg opplever henne allikevel som relativt pålitelig på den måten at hun sjelden bevisst unnlater å fortelle noe. Hun er ærlig mot leseren om at hun er uærlig ovenfor de andre karakterene i romanen og hun utelater ikke ting fordi hun vil stille seg i et bedre lys. De gangene hun unnlater å fortelle noe så er det fordi hun ikke husker, og vi lesere får ta del i puslingen med å sette sammen de ulike fragmentene hun faktisk husker. (Eller kanskje jeg nå rett og slett er blitt lurt!?)

Romanen er helt greit skrevet, men jeg tror ikke den sier så mye om Hawkins sine litterære kvaliteter, bortsett fra hun kan lage et spennende plot.

Alt i alt, godkjent – men ikke forvent å bli blåst av veien – det tviler jeg på at du blir. Og hva er egentlig hypen?

Har du lest noen av disse bøkene?

Reklamer

#3/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

Vi er godt inne i april, og det er på høy tid å gjøre opp status for lesemålene i mars. Jeg hadde håpet av skriveoverskuddet jeg boblet over med i februar skulle strekke seg inn i måneden etter også, men der tok jeg styggelig feil. Jeg gikk rett og slett inn i en periode med lite skrivelyst, og det førte til at jeg dro med meg flere anmeldelser til langt ut i mars. Det er jo i utgangspunktet ikke slik jeg at jeg ønsker at det skal være, målet mitt er å få skrevet om bøkene jeg har lest fortløpende – men noen ganger så går ikke det.

Gjenbruk!

Gjenbruk!

 

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvorfor jeg ikke har vært Silje Superblogger, men hovedårsaken er nok at alt det fysiske rotet med esker i alle rom og julepynt på soverommet, gjorde at jeg ikke fikk roen til å sette meg ned foran dataen. En annen årsak er True Detective – en av de aller beste TV – seriene jeg har sett på lenge (og som naturlig  nok førte med seg kvelder der jeg heller prioriterte armkrok og maratontitting, enn skriving av anmeldelser og andre bokrelaterte ting). Oppussingen nærmer seg slutten, så jeg regner med at det blir lettere denne måneden. (Bortsett fra at Doctor Who er tilbake, da – og A game of thrones – de må jeg jo se :-)).

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

Men, selv om skrivelysten har vært litt fraværende, så har leselysten vært på topp. Og det er tilfredsstillende å kunne sette kryss på flere av delmålene mine! I mars leste jeg 6 bøker, og siden det er mer enn hva jeg normalt leser på en måned, så er jeg veldig fornøyd med det. Totalt i 2014 har jeg nå lest 17 bøker, og det er, i følge Goodreads 6 bøker foran målet om 42 leste bøker. Kvantitativt veldig bra, med andre ord.

Hvordan er det så med kvaliteten og variasjonen? Jo, mars var bra på den måten også. Den aller første boka jeg leste var i forbindelse med Dokufeber – målet mitt. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården gir en oversiktlig og lærerik innsikt i hvordan den norske stat har forholdt seg til annerledeshet, og hvordan mange av de aller svakeste i samfunnet har opplevd å bli misbrukt og oversett av de som i aller største grad burde ha tatt vare på dem. En god og tankevekkende bok som de aller fleste burde få med seg. Neste bok ut var den nerdete og morsomme (men med alvorlige undertoner) Sci . fi – romanen Ready Player One av Ernest Cline. Jeg storkoste meg med alle referansene og den handlingsmettede historien!

Etter at jeg hadde fullført Cline sin roman, så måtte jeg bare ha enda litt mer science- fiction. Valget falt på den nye norske ungdomsromanen Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopien Beta, og jeg ble ikke skuffet. Selv om det er tydelig at forfatterne er godt kjent med internasjonale ungdomsdystopier, så klarer de allikevel å sette sitt eget særpreg på historien. Den er fartsfylt og spennende, og jeg gleder meg til å lese mer.

I mars var det også tid for runde to i Bjørgs bokhyllelesingsprosjekt, og denne gangen var temaet Afrika. Etter noe leting i hyllene endte jeg opp med Albert Camus sin debutroman Den fremmede. Dette var mitt første møte med både forfatteren og hans filosofi, og selv om jeg ikke ble helt revet med, så har jeg lyst til å prøve meg på flere av Camus sine verker etterhvert. At boka både regnes som en moderne klassiker OG er en 1001 – bok var en kjær bonus.

Selv om Flukten og Den fremmede er helt forskjellige, både i forhold til målgruppe og tema, så er de begge ganske mørke, og etter at jeg var ferdig med dem så kjente jeg at jeg hadde behov for noe helt annet, noe lysere og annerledes. Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger var kanskje ikke direkte lys – den har helt klart et gotisk preg og inneholder både død og spøkelser – men den var på en måte mørk på en helt annen måte. Jeg skal skrive en anmeldelse av den i løpet av uka, men for nå så nøyer jeg meg med å si at den var god og snål. Siste bok ut var den boka som traff meg aller hardest; Rene Denfield sin debutroman The Enchanted er både fæl og rå, samtidig som den er magisk og vakkert skrevet. Jeg er sikker på at den vil havne blant årets favoritter når den tid kommer, og det er store muligheter for at den også vil være å finne på favorittlista uavhengig av tid. Så god var den!

Som dere ser så ble det mye mørk litteratur på meg i løpet av mars, og jeg synes det er helt fint. Temaene, skrivestilene og målgruppene har, som nevnt, vært veldig ulike, men felles for de alle er (med unntak av Ready Player One, som er mer morsom underholdning) at de har en mørk nerve i seg som har passet godt for meg og min leselyst denne måneden.

Litt statistikk:

  • 17/42 bøker lest, 15 anmeldelser skrevet.
  • 2/10 klassikere.
  • 2/12 1001 – romaner.
  • 1/5 Dokufeber – bøker
  • 3/5 Sci – fi – bøker.
  • 2/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 6  OTS – bøker lest.
  • 0/1 bok på fransk.
  • 0 Ulysses av James Joyce.
  • 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
  • 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
  • 4 norske 2014 – bøker

Hvordan ligger du an?

Silje goes Sci – fi – samleinnlegg: Eggjakt og ny norsk dystopi.

dystopiDe siste ukene har jeg med skrekkblandet fryd flydd igjennom to bøker i forbindelse med Sci – fi – målet mitt, og fått en ny soleklar favoritt og en som ligger og vaker blant favorittene i sjangeren ungdomsdystopi! Det er ikke verst?!

Ready Player One av Ernest Cline.

Ready Player One av Ernest Cline er en geek – fest av dimensjoner som alle som enten digger dataspill og/eller er glad i 80 -tallet spesielt (men også litt senere tider) må få med seg. Egentlig tror jeg faktisk at de aller fleste har fått den med seg, den kom ut i 2011 på engelsk og på norsk året etter, så det er nok bare jeg som er treg. Men – nå har jeg lest den og jeg nikoste meg igjennom de 374 sidene. Pur nerdelykke!

Kort fortalt er romanen en fremtidsfortelling der menneskeheten har brukt opp det meste av jordas ressurser (og det er strengt tatt ikke et usannsynlig senario). Fattigdommen herjer og de aller fleste velger å tilbringe det meste av tiden sin i den digitale verdenen OASIS. Her kan de være sosiale, handle, jobbe, spille og gå på skole. Da den eksentriske skaperen av OASIS dør, viser det seg at han har gjemt et påskeegg inne i sitt eget univers. Den som løser de kryptiske gåtene og tilslutt finner egget vil arve alt.

Historien starter fem år etter at eggjakten begynte, da Wade; 18 år gammel, foreldreløs, fattig og dedikert egg – jeger, klarer å løse den første gåten og plutselig befinner seg på toppen av score – boardet. Jakten intensiveres, og han og to andre uavhengige jegere må kjempe mot tiden og et lass av spesialtrente konkurrenter fra et stort konsern, for å løse de neste gåtene og tilslutt finne egget. Kampen er ikke bare for å vinne heder, ære og rikdom, men også for OASIS sin fremtid som et sted for alle.

Ready Player One er en spennende og morsom roman med et enormt driv. Selv om vi innledningsvis får et stort hint om hvordan det hele vil ende, så opplevde jeg at jakten på egget både var nervepirrende og intens. Jeg følte at jeg var en del av spillet, en av eggjegerne, og det var en morsom opplevelse.

Selve historien er nesten som et eventyr der kampen mellom det gode – de selvstendige eggjegerne, den ekte fansen – og det onde – det verdensomspennende multiselskapet som vil bruke arven til å begrense tilgangen til OASIS – står sentralt. Heltene, Wade, Aech og Art3mis, må gjennom en rekke prøvelser for å nå målet, og på veien møter de mye motstand. Som tradisjonelle eventyrhelter er de også på ulike måter outsidere, og de må etterhvert samarbeide for å nå målet.

Et moment som gjorde romanen til en umiddelbar favoritt hos meg var alle de popkulturelle referansene. Siden skaperen av OASIS var en svoren 1980 – talls – nostalgiker, så er det flest referanser fra dette ti-året, men det også fra eldre og nyere  tid. Både spill, filmer, personer, TV – serier, musikk og bøker – alt har fått plass. Noen spiller store roller, for eksempel da Wade befinner seg inne i filmen WarGames og må spille rollen til Matthew Broderic ned til minste detalj. Andre er bare morsomme påfunn som da Wade, full av kjærlighetssorg, stiller seg opp med boomblaster foran det virtuelle vinduet til Art3mis og det faktum at han har et Firefly – romskip som heter Vonnegut. Og så utrolig mye mer. En himmel for referansenerden i meg! Ingen av referansene virker påtatt, de er godt implementert i historien og tilfører den noe helt eget.

Boka er godt skrevet, historien er originalt gjennomført og skildringene av OASIS er fantastiske – jeg kunne godt ha tenkt meg å tilbringe noen dager der inne, for å si det sånn. Er det forresten noen som vet om det er laget et kart over dette universet – det hadde vært gøy å se de ulike planetene og temaene visualisert.

Jeg ble hekta og anbefaler selvfølgelig boka på det varmeste!

Her er anmeldelsene til Julie, Silje, Marianne og Linn. Si gjerne i fra om det er flere :-).

Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen

Flukten  av Torborg Igland og Amund Hestsveen er noe så sjelden som første bok i en norsk dystopi – serie for ungdom, og som med Ready Player One så ble jeg ganske fort hektet på denne historien også.

Vi befinner oss i Norden 60 år frem i tid. Landegrensene er visket ut og staten Skandia har har samlet alle de nordiske landene til ett rike. All særegenhet og kultur er fjernet; kunst, musikk og litteratur er forbudt. Naturen er farlig, vannet er giftig. De aller fleste vokser opp uten familier i Dormer, deres minste bevegelser blir overvåket av det altseende nettverket SYS og alle må gjennom en skolegang som fjerner all motstand og tvil til samfunnet, der de blir opplært til å bli gode borgere. Etter endt skoleløp blir de ti beste ved hver skole plukket ut. Som utvalgt får de en mulighet til å gjøre militær karrière og til å få gode jobber. Alle de andre blir satt på toget og sendt nordover, til et sted der ingen har vært, men som visstnok skal gi alle en ny sjanse.

I dette samfunnet vokser rebellen Kodak, den Skandiatro Livni og den priviligerte (har en familie) Jor opp. De går i samme klasse, og tiltross for at de har så ulik bakgrunn, er de nære venner. Da tiden for utvelgelsen nærmer seg får Kodak og Jor vite en grusom hemmelighet som endrer alt.

Flukten er en svært spennende og handlingsdrevet dystopi som jeg hastet meg igjennom på få dager, og jeg tror ikke jeg har vært like oppslukt i en bok i denne sjangeren siden jeg leste Veronica Roth sin DivergentJeg får inntrykk av at forfatterne har satt seg godt inn i nyere, utenlandske ungdomsdystopier under skrivingen av denne, for mange av elementene vi blir presentert for kjenner jeg igjen fra blant annet nevnte Divergent, Hunger Games av Suzanne Collins og Matched av Ally Condie. Samtidig så er dette absolutt ikke en kopi, Igland og Hestsveen har satt sitt eget, originale stempel på historien, jeg vil nesten si et nordisk stempel, for det er noe særnorsk/nordisk med skildringene av for eksempel naturen og områdene. Det liker jeg utrolig godt!

Samfunnet og samfunnstrukturene som forfatterne har skapt er både godt og grundig bygd opp, og vi møter en stat og en statsledelse som hegner om lydighet, struktur og likhet, og som arbeider hardt med å utrydde den frie tanke og selvstendighet. Det er noe veldig elitistisk over Skandia, og jeg merker at det pirrer nysgjerrigheten min voldsomt at vi kun får avslørt små doser av bakgrunnshistorien gjennom undervisningen elevene får på skolen – som selvfølgelig er fortalt kun fra statslederens ståsted. Siden dette er del en i en serie så regner jeg med at mer blir avslørt i de neste bøkene.

Selv om hele romanen er handlingsmettet fra første side, så synes jeg det er veldig bra at forfatterne allikevel tar seg god tid til å gi oss lesere oversikt over samfunnet (som jo er helt nytt for oss) og til å gjøre oss kjent med særlig hovedpersonene og karakterene rundt dem. Dette gjøres på en naturlig måte og jeg får ikke noe inntrykk av informasjonsdumping. Det blir aldri kjedelig, for det hender ting hele tiden, men samtidig får man mulighet til å komme nær Kodak, Livni og Jor. Dette synes jeg er en styrke, for når det begynner å tetne skikkelig til for dem, så bryr man seg, som leser, så mye mer. Jeg opplever også at karakterene, både hovedpersonene og flere av bipersonene, er godt utviklet med særegenheter og dybde. Vi kommer selvfølgelig ikke tett på alle, og det er flere som jeg ser frem til å bli bedre kjent med – både gode og ikke fullt så gode – etterhvert som historien utvikler seg.

Flukten er veldig mørk, og til tider er den både grusom og voldelig –  og det liker jeg. Grusomhetene og volden er der som en naturlig del av det skrekkregimet som Skandia jo er. Det blir aldri spekulativt, men noe som man reagerer på og føler avsky over.

Et lite irritasjonsmoment; kapittel – titlene minner for mye om de vi finner i Nancy Drew og liknende bøker, og jeg synes ikke de passet inn i romanen. De virker litt barnslige og unødvendige.

Torborg Igland og Amund Hestsveen har skrevet en svært god dystopisk roman og jeg gleder meg til å lese mer!  Anbefales!

Takk til Gyldendal for dette eksemplaret.

 

 

# 7: Hvordan ligger jeg an?!?

Det er august og sommerferien begynner å dra seg mot slutten – snart er det klart for planleggingsdager og gjensyn med verdens beste elever. Men før det så må jeg ta en liten oppsummering av sommerferielesingen min, og da med fokus på bøkene jeg leste i juli. Og hvordan ligger jeg egentlig an i forhold til alle de andre målsettingene mine for 2012? Les videre, så får du svar.

Temaet for juli var bøker anbefalt av andre bokbloggere, og dette temaet har vært både spennende, morsomt og det har ført til at jeg har lest ganske så variert. Jeg startet med en favorittsjanger; dystopi og leste Ally Condie sin Flukten først i måneden. Den likte jeg godt, om enn ikke like nesegrust som Cassias Valg. Det er ikke ofte jeg går tilbake for å endre på et terningkast, men det måtte jeg gjøre i dette tilfellet – og den endte tilslutt på en sterk firer. Jeg gleder meg til å lese konklusjonen på denne triologien!

Den neste romanen jeg leste var Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons som jeg var så heldig å få av snille snille Gro. Romanen blir sammenliknet med Kate Morton sine bøker, og jeg storkoste meg sammen med Elise og de andre personene i denne historien (og fikk i tillegg årets største karakterforelskelse – mr Rivers, sukk, sukk…). Det som er så bra er at nå har jeg lyst til å dykke ned i flere romaner av denne typen, så både Morton og Riley skal leses i løpet av høsten. En soleklar og sterk femmer til Fortellingen i fiolinen. Fra 2. verdenskrig og den engelske landsbygda gikk veien videre til New York og en iskald og beregnende morder. Jeg snakker selvfølgelig om Knokkelsamleren av Jeffery Deaver, og den var akkurat slik jeg håpet den skulle være; spennende, skummel, komplisert og smart. Terningkast fem og ja takk til mer Rhyme og Sachs!

Månedens aller aller vakreste roman var uten tvil Jellicoe Road av Melina Marchetta! Bare jeg tenker på den så får jeg klump i halsen og gåsehud, og jeg tror faktisk jeg vil lese den igjen i løpet av året. Melina Marchetta skriver så ubeskrivelig flott, og historiene hun forteller er så fine, så vonde, så sterke og så triste – les, les. Terningkastet? En helt klar sekser!

Juli var også den måneden der jeg for første gang på lange tider valgte å legge fra meg en bok, mest sannsynlig for godt… Den tvilsomme æren går til Den hemmelige historien av Donna Tartt. Etter 120 sider der jeg hadde gjenlest og gjenlest og gjenlest flere avsnitt for å sjekke om det var noe jeg hadde gått glipp av underveis og møtt kjedelige karakterer det var umulig å komme ordentlig inn under huden på, så valgte jeg rett og slett å gi opp. Så det… Det hjalp nok ikke særlig på motivasjonen at jeg hadde en annen roman liggende som jeg hadde mye mer lyst til å lese heller. Five Flavors of Dumb av Antony John ble påbegynt i juli og avsluttet i dag, og jeg er strålende fornøyd! Omtale kommer i morgen.

En kjapp opptelling viser at jeg i juli leste fire og en halv roman, og at jeg ligger i rute for å nå målet med 52 bøker i løpet av året. Jeg er fornøyd 😀

Ellers så kan jeg si at jeg har bommet stygt på alle de andre målsettingene mine; alt for mange bøker er kjøpt – men med tanke på den gleden jeg føler når bøkene dumper ned i postkassen min, så er det verdt det ;-), ingen Dickens, Rushdie eller Gaiman lest, alle bøkene er innkjøpt i løpet av de siste månedene (unntaket er Den hemmelige historien) og ikke har jeg fått lest noen tegneserier heller. Det jeg har fått til er å lese en oppfølger (Flukten) og så har jeg kjøpt hele fem grafiske romaner. Ikke dårlig, hva? Dessuten så er kvaliteten på bøkene viktigere enn å klare å følge lesemålene slavisk fra måned til måned, mener jeg da (eller forsøker jeg meg bare på en unnskyldning?? Ikke godt å vite…)

Augusttemaet vil være det samme som i juli, altså bøker anbefalt av andre bloggere, og jeg gleder meg til å fortsette med det. Jeg kommer ikke til å skrive en konkret liste over bøkene jeg skal lese, føler at det kanskje låser meg litt? Det skal nok bli både grafiske romaner, krim, gotikk og 2. verdenskrig – stor variasjon med andre ord.

En ny spalte jeg skal begynne med denne måneden er «Silje goes classic«. Det betyr, som tittelen sier, at jeg hver måned skal lese en klassiker og skrive om den. Jeg er ikke en uerfaren klassikerleser, og har lest både Brontë og Austen, i tillegg til de store norske – men jeg har lyst til å utvide horisonten og lese mer engelskspråklig og nyere klassikere fra 1900 – tallet og oppover- og litt nedover. Så det er planen. I august skal jeg lese The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald fra 1925.

Hvordan har deres lesemåned vært?

Er man en lesehest, så er man en lesehest – også på fjelltur.

 

Flukten av Ally Condie (Matched #2).

Flukten av Ally Condie er den andre boken jeg leser som en del av månedens tema; Bøker anbefalt av andre bokbloggere, og den omtalen som gjorde meg først nysgjerrig på den var Bokelskerinnen sin.

Flukten er en oppfølger, så denne omtalen vil inneholde noen spoilere for dere som ikke har lest Cassisas Valg/ Matched. Her er omtalen min av den romanen.

Cassia har tatt et valg, det er Ky som er den rette for henne. Ky som kan sitere ulovlige dikt og som kan forme bokstaver. Ky som vet mer om hva Samfunnet skjuler enn noen andre Cassia vet om. Ky som er en avviker og som Samfunnet har sendt ut til de ytre provinsene for å «kjempe» mot Fienden. Hvordan skal Cassia finne ham?

Samtidig så kjemper Ky for å overleve i De Ytre Provinsene sammen med andre unge avvikere. Det blir raskt klart for dem at de kun er satt ut i de ubebodde landsbyene som lokkeduer og for å dø. I en av landsbyene ser han et fjellområde som han drar kjensel på – Hogget. Sammen med to andre gutter rømmer han til fjellene for å finne de mystiske bøndene som lever etter sine egne lover og regler og som kanskje har svar på ting Samfunnet holder skjult. Men finnes det virkelig et sted som Samfunnet ikke har kontroll på?

Med hjelp av foreldrene har Cassia blitt sendt til arbeidsleire for der å skulle finne en måte å få kontakt med Ky på.  I jakten på informasjon kommer hun over historier som forteller om et opprør mot Samfunnet, et opprør som i stor grad fremdeles eksisterer og som går under navnet Revolten. Tent på ideen om at hun og Ky ikke er alene, finner Cassia en måte å komme seg til de ytre provinsene på, og snart er hun på vei inn i Hogget på jakt etter Ky og på en måte for å finne Revolten.

Flukten av Ally Condie handler nettopp om dette; Ky og Cassias flukt fra Samfunnet. Det er ikke en voldsom og actionfylt flukt som skildres, men jeg synes like fullt at denne oppfølgeren er medrivende. Jeg bryr meg om personene og jeg vil vite hvordan det går med dem. Jeg krysser fingre og tær for at det ikke skal dukke opp et luftskip fra Samfunnet når Cassia og Ky er i et åpent terreng. Jeg deler deres glede over å finne ukjente bøker og hint om at Revolten virkelig eksisterer, og jeg deler sorgene når noen de bryr seg om blir borte. Og, kanskje viktigst, jeg kjenner den snikende frykten over at man aldri vet hvor langt Samfunnets jerngrep når, den store usikkerheten om hvem man kan stole på og hva som egentlig er sannheten – selv i et så tomt og øde landkap som Hogget tilsynelatende er. Mye av dette er nok på grunn av skrivestilen, for Ally Condie har en måte å skrive på som jeg liker svært godt. Hun skriver vakkert, nesten poetisk, og jeg opplever at det gjør at sidene bare flyr av gårde mens jeg leser. Det skjer ikke noe hele tiden, men allikevel så blir det aldri kjedelig heller – lesingen er rett og slett ren nytelse.

I den første boken så var synsvinkelen hele tiden hos Cassia, i denne skifter synsvinkelen mellom Cassia og Ky. Jeg synes dette stort sett fungerer godt, selv om jeg noen ganger rotet litt med hvem som var hvem på slutten fordi begge forteller i førsteperson. Da jeg var ferdig med Cassias Valg, så var jeg veldig nysgjerrig på Ky og hans historie, og siden vi i halve boka får hans versjon så blir flere av spørsmålene besvart og jeg føler at jeg ble bedre kjent med ham. I Hogget får han en naturlig rolle som leder, selv om det ikke er noe han ønsker selv, men jeg opplever at det er en rolle som han vokser inn i. Gjennom Cassias betatte øyne i første bok så fikk jeg inntrykk av at Ky var mer eller mindre perfekt (ikke på en irriterende håpløs måte, men på en måte jeg godtok der og da uten noen betenkeligheter). I Flukten så fremstår han som mer nyansert – han er nok fremdeles ganske ufeilbarlig i Cassias øyne i store deler av romanen, men dette blir mer avdempet fordi Ky selv er ganske selvkritisk og preget av hva han opplevde i De Ytre Provinsene som liten.

Cassia er fremdeles en sympatisk heltinne. Hun er blitt tøffere, mer sikker på seg selv og hva hun vil – det synes jeg er bra! Ved første blikk så er hun en helt annen type enn for eksempel Katniss og Tris – men samtidig så viser hun en bestemthet og en målrettethet i Flukten som gjør at jeg tenker at hun i gitte situasjoner kunne vært «en Katniss». Det gjør at jeg er spent på hvilken retning den tredje og siste (?) boka tar.

En ting jeg liker så godt ved Matched – serien til Ally Condie er rollen bøker, poesi, kunst og skriftspråk spiller. I et samfunn der alt er kontrollert, ikke bare i forhold til livets store hendelser; hvem du skal gifte deg med, hva du skal bli, når du skal få barn og når du skal dø, men også hva du skal lese, lytte på og se på kino – så synes jeg det er helt genialt at det nettopp er kunnskapen om forbudte dikt og tekster som blir kjennetegnet på om du er en motstander av Samfunnet eller ikke. Ally Condie har skapt en dystopisk verden der historiene om opprør er skjult i tekster og i gjenfortellingene av gamle myter. strofer fra gamle dikt blir brukt som veivisere, både for konkret å finne veien til Revolten, men også for å finne medopprørere. Jeg synes strengt tatt at dette alene er en grunn til å lese denne velskrevede og flotte serien – iallefall hvis du er en bokelsker ;-).

Tusen takk til Mangschou Forlag for dette eksemplaret.

I tillegg til Bokelskerinnen, så har også Julie skrevet om Flukten.

Smakebit på søndag: Flukten av Ally Condie (Matched #2)

Hei hopp som dagene flyr! Nå er det søndag igjen og til og med 1. juli! Det har vært ganske stille fra meg de siste dagene, og det beklager jeg – men jeg har brukt tiden på noe bra, altså. Jeg har for eksempel lest ut både A Clash of Kings av George R.R. Martin og Min Tid Kommer av Nina Vogt – Østli i uken som har vært. Førstnevnte var helt fantastisk, og jeg er fremdeles stor og nyfrelst Martin- fan, mens den sistnevnte var svært god på en ubehagelig og  foruroligende måte. Omtaler kommer i løpet av uken. I tillegg har jeg vært på IKEA, og det er jo et prosjekt i seg selv…. men som mange bokelskere sikkert er enig med meg i – Billyhyllene er gode som gull! Nå er det ingen bøker som er stablet dobbelt, men det varer nok kun til i morgen – venter et lite lass fra BookDepository og andre – og de nye hyllene er allerede fulle 😉

Jeg synes omslagene til bøkene i denne serien er så flotte!

Men over til det dette innlegget egenlig skal handle om, nemlig Smakebit på søndag. Dette er, som dere sikkert vet, Mari sin faste søndagspost der hun inviterer alle som vil til å dele en liten snutt fra boka de leser. Jeg har nettopp startet på Flukten av Ally Condie, oppfølgeren til Cassias Valg som jeg leste i fjor.

Vi må gjemme liket,, for det er ikke meningen at vi skal dø i denne venteleiren. Det er meningen at vi skal være her til de sender oss ut til landsbyene, slik at Fienden kan ta livet av oss der. Men ting går ikke alltid etter planen.

s 15.

Å, jeg gleder meg så til å forsvinne inn i denne boken! Ta turen innom bloggen til Mari for flere spennende smakebiter 🙂

Boktema: Min sommerlesning

Torsdag = boktema hos Anette, og jeg henger meg nok en gang med. Siden vi er i midten av juni og sommertid, så er det kanskje på tide å tenke ut hva som skal leses i ferien? Jeg har faktisk ferie allerede på tirsdag, så det er på høy tid at jeg har lista klar!

Som dere vet pleier jeg å ha ulike månedstemaer her på bloggen. Og i går kveld planla jeg faktisk juli-temaet – noe som er ganske tidlig til meg å være… Jeeei! I juli så er temaet *trommevirvel* bøker jeg har fått anbefalt av andre bloggere. Jeg har hauger med uleste bøker som jeg har kjøpt på grunn av mine kjære medbloggere, og i sommer skal jeg virkelig ta en ordentlig jafs i den bunken. Men siden det fremdeles er juni og temaet er A Song of Ice and Fire, så vil sommerferien starte i Westeros.

Jeg presenterer herved Siljes sommerlesing 2012:

  • A Clash of Kings av George R.R. Martin (A Song of Ice and Fire #2). Hva kan jeg si -dette er perfeksjon!
  • The Somnambulist av Essie Fox
  • Five Flavors of Dumb av Antony John
  • Den hemmelige historien av Donna Tartt
  • Min tid kommer av Nina Vogt – Østli
  • Historien i fiolinen av Natasha Solomons (Tusen takk, Gro!)
  • Jellicoe Road av Melina Marchetta
  • One for the Money av Janet Evanovich
  • Flaskepost fra P av Jussi Adler – Olsen
  • Flukten av Ally Condie

God sjangervariasjon, ikke sant?

Dette er bøkene jeg har planer om å få lest i løpet av sommeren, og siden jeg har ferie til midten av august, så er det en mulighet for at juli – temaet også blir temaet for august. Vi får se. I tillegg er det en bok som ligger i hylla og roper på meg; kanskje jeg finner et smutthull? Boka heter Crewel og er skrevet av Gennifer Albin. Den fikk mye Buzz under BEA, og verdens snilleste Bokelskerinne tok med seg et eksemplar til meg + en smakebit på Days of Blood and Starlight av Laini Taylor! Tusen tusen takk, Elin! Jeg gleder meg til å lese dem!