Helgelesing

Denne helga befinner jeg meg i Valdres, nærmere bestemt på Herangtunet. Jeg er jo, for å være helt ærlig, verken et fjell- eller et skogmenneske, men nå er jeg altså på et sted som på en måte er litt begge deler. Og det fungerer bra.

Kanskje har det noe med at vi er inlosjert på Frankrike-rommet – med himmelseng, instruksjoner på fransk og coffee-table bok om Paris?

image

image

Kanskje det er på grunn av lyskrona på badet?
Eller er det de to ovennevnte, kombinert med hyggelig selskap? Jeg går for det :).

image

Helgas utvalgte lesestoff er Finne ly av Aina Basso. Den er også månedens samlesingsbok, og siden det snart er april må jeg få lest den nå. Enn så lenge har jeg ikke helt grep på den, det må jeg innrømme. Jeg satser på at det går seg til.

Hva leser du?

Silje goes Classic: The Phantom of the Opera av Gaston Leroux

Det var flere årsaker til at jeg valgte å plukke med meg The Phantom of the operafantometOpera av Gaston Leroux en av de gangene jeg var innom Shakespeare & Company i Paris i romjula. Den foregår i Paris – min favorittby og den er en klassiker – og passer dermed godt inn i Silje goes Classic – prosjektet mitt. I tillegg er den utgangspunktet for musikalen ved samme navn, og selv om jeg ikke har sett sceneproduksjonen så er jeg veldig glad i musikken. Skummel skulle den også være, med anslag av galskap og romantikk – midt i blinken for meg, eller?

Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.

Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor.  Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.

Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre –  med  kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som «feil» og «rart» med romanen – det var bare «feil og rart». Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.

Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet –   og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det  nesten blir latterlig:

«Your soul is a beautiful thing, child,» replied the man’s grave voice, «and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night» s 29

Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.

Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!

What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:

«Poor Erik!»

At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said «Poor Raoul,» after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:

«Poor Erik!»

What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?

s 112

Er det mulig?!?

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig «helt», blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.

En svaksvaksvak firer.

Har du lest The Phantom of the Opera?

Noen bøker som har gjort inntrykk i 2010.

Da nærmer slutten av 2010 seg, og jeg tenkte det var på tide med en bitte liten bokoversikt – altså litt skriblerier om noen bøker som har gjort spesielt inntrykk på meg dette året.

Salman Rushdie: Harun og historienes hav

Mitt første, forsiktige, møte med Rushdie, og helt sikkert ikke mitt siste. Dette er en fabel der vi møter gutten Harun. Han vokser opp med faren og moren sin. Faren er en stor historieforteller, men da moren forlater dem, mister han evnen til å fortelle historier. Harun drar ut på en eventyrlig ferd for å hjelpe faren med å få tilbake denne evnen. Boka er lettlest, men full av forellerglede og morsomme vrier på ord. Den virkelig bobler over!  "Harun og historienes hav"

Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel

Jeg har egentlig aldri vært veldig interessert i bøker som omhandler 2. verdenskrig – unntakene har vært «Anne Franks dagbok» og  «Gutten i den stripete pysjamasen», og nå «Saras nøkkel». Vi er i Paris, året er 1942 og lille Sara og foreldrene blir sammen med tusenvis av andre franske jøder stuet inn i Vèl d’Hiv i påvente av videre transport til konsentrasjonsleirene. Her blir de værende i flere dager. Hjemme i leiligheten venter lillebroren, han er låst inne i det hemmelige skapet. 60 år etter skal en amerikansk journalist skrive en artikkel for å markere 60 års dagen fo Vèl d’Hiv, da hun ramler bort i historien om Sara. Dette er en sterk historie som omhandler en del av 2. verdenskrig som jeg ikke hadde noe som helst kunnskaper om, og det var nok derfor den gjorde inntrykk på meg.

"Saras nøkkel"

Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine

Enda en fransk bok 🙂 Vi møter  4 ensomme sjeler: Camille, en ung, anorektisk kunstner og vaskedame som bor i en bod øverst i en bygård rett ved Eiffeltårnet. Phillibert, en sjenert og usikker, men akk så kunnskapsrik adelsmann som bor i en enorm leilighet i den samme bygården. Franck, ung og sinna matkunstner som deler leilighet med Phillibert.  Paulette, bestemoren til Franck som bare vil hjem til sitt eget lille hus og hage, men må være på sykehjem etter et fall og begynnende glemskhet. Disse 4 møter hverandre, blir venner, uvenner, kjærester, hjelpere, støttespillere og samboere i denne herlige romanen. Den er morsom, den er trist, den får meg til å tenke, ja, den er bare fabelaktig!

"Saman er ein mindre aleine"

Bilder lånt fra  www.bokelskere.no