Bokhyllelesing: Den fremmede av Albert Camus.

I forbindelse med Bjørg sitt hyllelesingsprosjekt skulle vi denne gangen lese en bok fra IMG_20140324_131428Afrika. Det førte med seg en del leting i hyllene for min del, for jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde noen romaner der enten forfatteren eller handlingen var fra dette kontinentet. Det viste seg at jeg ikke hadde noen egne, men siden jeg deler hyller med mannen min så valgte jeg en av hans; Abert Camus sin Den fremmede.

Albert Camus var en fransk forfatter, men han var født og oppvokst i franskstyrte Algerie, der også handlingen i Den fremmede foregår. I tillegg til å skrive bøker så var han også en vel ansett filosof innenfor absurdismen. Hovedtanken innenfor denne filosofien er at «man aldri kan finne meningen med livet fordi menneskelivet i seg selv er  meningsløst (absurd).» (kilde). Det absurde er også sentralt innenfor den beslektede retningen eksistensialisme, og Camus blir av flere regnet som en eksistensfilosof (kilde).

Den fremmede er Albert Camus sin debutroman. Den ble utgitt i 1942, etter at han hadde flyttet til Frankrike noen år tidligere. Vi møter Meursault som opplever at livet som han kjenner det smuldrer hen og blir ødelagt da moren dør. Gjennom en periode følger vi ham i ulike situasjoner der hans fremmedfølelse ovenfor livet og samfunnet rundt ham stadig øker for så å kulminere i at han tar livet av en mann. Deretter blir vi tatt med til fengselet og deltar i en merkverdig rettssak som ender med at han dømmes til døden.

Romanen er veldig kort, kun på 124 sider, og den er skrevet i en enkel, nesten litt naiv, stil. På originalspråket – fransk – er den skrevet i passé composé, i motsetning til den litterære formen passé simple, og det er sikker derfor oppleves som så enkel å lese i oversatt utgave også. Her er det ikke noe fiksfakserier og utbroderende språk, alt skildres nøkternt på en muntlig, «matter of fact» – aktig måte. Det synes jeg kler historien godt, og sammen med at den er skrevet i første person, så følte jeg at jeg kom nært innpå Meursault sine tanker og mangel på følelser om det som foregår rundt ham. Meursault selv er en underlig karakter. Han føler seg som en fremmed i samfunnet og opplever at ingenting betyr noe for ham:

Om kvelden kom Marie for å hente meg, og hun spurte om jeg ville gifte meg med henne. Jeg sa at det var helt uten betydning, og at vi godt kunne gjøre det dersom hun hadde lyst. Hun ville gjerne vite om jeg var glad i henne. Jeg svarte det samme som jeg allerede hadde sagt én gang, nemlig at det ikke hadde noen betydning, men at jeg antagelig ikke var glad i henne. «Hvorfor vil du da gifte deg med meg?» spurte hun. Jeg forklarte at det ikke spilte noen rolle og at vi godt kunne gifte oss hvis hun gjerne ville. Det var forresten hun som førte ordet, og jeg nøyde meg med å si ja. Hun bemerket da at ekteskapet er noe man må ta alvorlig. Jeg svarte «Nei». s 45

Jeg synes at Camus får veldig godt frem hovedpersonens fremmedfølelse og likegyldighet, ja, faktisk så godt at jeg opplevde å få den samme likegyldigheten ovenfor Meursault som han hadde ovenfor alle som var rundt ham. Hans «gi f…» holdning smittet over på meg som leser slik at jeg endte med å ikke engasjere meg så mye i hverken ham eller det som  han etterhvert ble stilt ovenfor. Og jeg vil ikke se bort i fra at det også er forfatterens hensikt; for å virkelig forstå det som ligger til grunn for hans filosofi så holder det ikke å bare lese om det, man må også kjenne på meningsløsheten selv?

Den fremmede av Albert Camus er en velskrevet og interessant roman. Jeg sitter igjen med en følelse av at forfatterens hovedhensikt med å skrive den er å forfekte sitt eget syn på verden og den tankeretningen han tilhører, og jeg synes at det momentet fungerer bra. Allikevel så ble den ingen umiddelbar ny favoritt hos meg, til det så ble jeg så alt for lite engasjert i historien og  for likegyldig til Meursault sin skjebne. Jeg er nok rett og slett ikke en tilhenger av at livet er meningsløst. Det som egentlig er veldig morsomt er at det nettopp var lesingen Den fremmede som fikk meg til å reflektere litt ekstra over disse spørsmålene, og bare det at den får leseren til å sette i gang med en liten spontan filosofering på kvelden gjør den vel verdt å lese.

PS: Den fremmede har stått ulest, av meg, i hyllene siden 2000!!!

Her er Lines anmeldelse av romanen. Rose- Marie, Jeg leser og Mettemor har også skrevet om boka.

Bokhyllelesing 1: Skandinavisk bok fra 1900 – tallet.

IMG_20140202_201837

Da er det klart for den første uka i Bjørg sitt nye leseprosjekt; Bokhyllelesingder vi leser bøker som har stått ulest i bokhyllene altfor lenge. Det som gjør at dette prosjektet er annerledes enn mange, mer tilfeldige, «Off the shelf» – utfordringer, er at vi skal plukke ut bøker innenfor bestemte temaer.

Denne første gangen er det for eksempel en skandinavisk bok fra 1900 – tallet, mens de neste temaene er bok fra Afrika, europeisk klassiker, engelskspråklig forfatter, bok opprinnelig utgitt på spansk, bok fra Asia, bok fra 2000 – tallet og Nobelprisvinnere.

Jeg har foreløpig meldt meg på fem av disse. Denne uka fordyper jeg meg i Tove Ditlevsens debutroman fra 1941:  De gjorde et barn fortred – ikke sant dette er en vakker – vond tittel? Halveis inne i boka, så kan jeg bekrefte at det også gjelder innholdet: vakkert skrevet, smertefullt å lese:

Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. S 68

I uke 12 skal jeg, i forbindelse med temaet Bok fra Afrika, lese Den fremmede av Albert Camus, deretter skal jeg prøve meg på den europeiske klassikeren Lolita av Vladimir Nabokov i uke 18. Så tar jeg en lang pause, helt frem til uke 36, da jeg skal delta på temaet Bok fra Asia. Jeg velger meg den Haruki Murakami romanen som har stått aller lengst i hylla: Trekkoppfuglen. Uke 42 avslutter jeg Bokhyllelesingen med en Bok fra 2000 – tallet, nærmere bestemt Christopher Rice sin The Snow Garden.

Det disse bøkene har felles, med unntak av Lolita, er at de har stått i hyllene mine i mer enn 6 år – ulest. Ditlevsen har faktisk stått urørt i 15 år! Det betyr at den har fått vært med på 4 flyttinger!

Hvilken bok har stått lengst ulest i hyllene dine? Og hvor lang tid er «lengst»?

Silje goes Classic: The Phantom of the Opera av Gaston Leroux

Det var flere årsaker til at jeg valgte å plukke med meg The Phantom of the operafantometOpera av Gaston Leroux en av de gangene jeg var innom Shakespeare & Company i Paris i romjula. Den foregår i Paris – min favorittby og den er en klassiker – og passer dermed godt inn i Silje goes Classic – prosjektet mitt. I tillegg er den utgangspunktet for musikalen ved samme navn, og selv om jeg ikke har sett sceneproduksjonen så er jeg veldig glad i musikken. Skummel skulle den også være, med anslag av galskap og romantikk – midt i blinken for meg, eller?

Operaen i Paris hjemsøkes av et mystisk vesen. Et vesen som få har sett, men som noen hevder ser ut som en levende død og som skal ha kontroll på alt som skjer innenfor operaens vegger. Da operaen får en ny ledelse som ikke ønsker å bøye seg for Operafantomets krav blir det vanskelig å arbeide der. Operafantomet skyr ingen midler for å få det som han ønsker – heller ikke drap og bortføringer.

Christine Daée er en svensk sanger ved operaen i Paris. Hun er ung og vakker, men selv om hun har et talent utenom det vanlige så klarer hun ikke å skille seg ut i mengden av andre unge, vakre sangerinner. Helt til Operafantomet ser henne, forelsker seg og blir hennes usynlige sanglærer. Det kan virke som om alt ligger til rette for Christines store gjennombrudd, men da hun møter ungdomsforelskelsen Raoul blir hun dratt mellom kjærligheten til ham og takknemligheten hun føler for sin mentor.  Men Operafantomet er ikke interessert i takknemlighet, han vil ha Christine som sin brud – koste hva det koste vil. Og så forsvinner Christine sporløst…

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble først utgitt i 1911, og har etter utgivelsen vært inspirasjon for flere filmer og musikaler, samt andre romaner og bøker. Den er høyt elsket av mange, og jeg ønsket at jeg kom til å være en av tilhengerne etter endt lesing – det ble jeg dessverre ikke. Det er helt klart en interessant roman, og en svært lettlest roman, men det var allikevel noen elementer ved den som førte til at leseopplevelsen ble ganske så variert for min del.

Gaston Leroux var selv journalist, og dette er noe han har tatt med seg inn i historien om Operafantomet. Det er tydelig at fortelleren er en journalist som skal dokumentere alle hendelsene i etterkant – han har flere kilder og har gjort sine egne undersøkelser – men dette synes jeg fører til at historien blir litt for springende og vrien å få helt tak i. I tillegg er han ikke en allvitende forteller, han gjengir stort sett det han har fått høre av andre –  med  kunstneriske friheter, han vet for eksempel veldig mye om følelsene til Raoul. Jeg synes at dette er et grep som er spennende og som gjør romanen annerledes og interessant på en måte, samtidig som jeg føler at denne distansen som naturlig nok blir skapt også kommer i veien for de dramatiske hendelsene i romanen. Jeg savner en nærhet til karakterene. Det som er litt morsomt er at jeg frem til side 234 ikke helt klarte å sette fingeren på hva det var jeg opplevde som «feil» og «rart» med romanen – det var bare «feil og rart». Så, på side 234 skifter vi forteller og vi får en personlig førstepersons – skildring av det mest dramatiske, og da – vips – forsto jeg hva jeg hadde savnet i de foregående sidene – ektefølt intensitet og nærhet til handlingen! De siste kapitlene av The Phantom of the Opera er virkelig spennende og drivende, og hevet leseopplevelsen betraktelig. Det som også gjorde at helhetsinntrykket ble bedre etterhvert var at romanen faktisk var ganske så vittig. For eksempel er beskrivelsene av de nye operasjefene Richard og Moncharmin sine forsøk på å avsløre den store konspirasjonen rundt Operafantomet helt herlige og jeg flirte høyt flere ganger – og da gjør det egentlig ingenting at hendelsene ikke er noe særlig skumle.

Dessverre er ikke alle personer beskrevet med vittig penn. Både hovedpersonene – Christine, Raoul og Operafantomet –   og kjærlighetsintrigen mellom dem er i stor grad skildret med et så pompøst og melodramatisk språk at det  nesten blir latterlig:

«Your soul is a beautiful thing, child,» replied the man’s grave voice, «and I thank you. No emperor ever received so fair a gift. The angels wept to – night» s 29

Nothing was colder than his heart, nothing was half so dead; he had loved an angel and now he despised a woman! s 103.

Raoul er nok den karakteren som jeg likte minst. Han fremstår som så utrolig sutrete og kjærlighetssyk at det nesten ga meg fnatt! Han minner meg en god del om Hamsun sine helter Glahn og Johannes – og jeg kan ikke si at jeg er noen stor tilhenger av dem heller…. Hadde jeg vært Christine så hadde jeg uten noe som helst tvil kastet meg i armene til Operafantomet for å komme meg unna den selvopptatte sytepaven!

What was she thinking of?… Of Raoul? … No, for Raoul heard her murmur:

«Poor Erik!»

At first, he thought that he must be mistaken. To begin with, he was persuaded that, if any one was to be pitied, it was he, Raoul. It would have been quite natural if she had said «Poor Raoul,» after what had happened between them. But, shaking her head, she repeated:

«Poor Erik!»

What had Erik to do with Christine’s sighs and why was she pitying Erik when Raoul was so unhappy?

s 112

Er det mulig?!?

The Phantom of the Opera av Gaston Leroux ble for meg en leseopplevelse med både oppturer og nedturer. Den var ikke like fengslende og medrivende som jeg hadde trodd og håpet på, men til tross for en tåpelig «helt», blomstrende språk og manglende nærhet, så var det jo også elementer som falt i smak. Ikke noen ny favoritt, langt derifra – men jeg er glad for at jeg leste den.

En svaksvaksvak firer.

Har du lest The Phantom of the Opera?