#2: Hvordan ligger jeg an???

Ja, da var februar over, og vi er allerede noen dager inn i mars. Jeg fryder meg over lysere tider, mildere vær og lyden av snø som forvandler seg til vann og sildrer bort. Deilig, deilig!

Men dette innlegget skal ikke handle om min vårglede og lykke over at vinteren snart er forbi. Nei da, her skal det oppsummeres og konluderes, i tillegg til at et nytt månedstema skal bli introdusert! Så da er det bare å kjøre på 🙂

I følge målsettingen min så skal jeg lese 52 bøker i løpet av året, og jeg må si at jeg virkelig er godt i gang! I februar leste jeg ikke mindre enn 7 bøker, og jeg er strålende fornøyd med det. Tilsammen har jeg nå lest 12 bøker, det er i følge Goodreads 4 bøker over det jeg må lese for å nå målet. Bra lest, med andre ord 😉 Men februar var ikke bare god på det kvantitative, kvaliteten på det jeg har lest har også vært svært bra (og det er det viktigste). Hele tre romaner fikk terningkast 6, mens det dårligste terningkastet landet på 4. Siden temaet har vært Gjenferd og hjemsøkinger, så har jeg stort sett dykket ned i ulike romaner som på ett eller annet vis har noe med dette å gjøre, men måneden både startet og sluttet med romaner fra andre sjangre; fantasy og samtidsroman for ungdom med litt eventyrelementer innblandet. Mørk Engel av Laini Taylor og Monsteret kommer av Patrick Ness var helt fantastiske og ble selvfølgelig innlemmet i den ekslusive «Siljes Favoritter» – klubben. En hjemsøkt – hus – klassiker fikk også medlemskap: Shirley Jacksons The Haunting of Hill House. De fire andre bøkene var YA, og av dem likte jeg aller best The Name of the Star av Maureen Johnson; elementer som Jack the Ripper, kostskole og Ghostbusters – aktige gadgets gjorde dette til en spennende, og skummel historie. Haunting Emma – triologien til Lee Nichols startet veldig godt med Deception  – alt som minner meg om Buffy har en stor fordel når det gjelder å sjarmere meg – og denne hadde det så det holdt. Dessverre klarte ikke Lee Nichols å holde på spenningen gjennom de to neste bøkene, men alt i alt var det et smånifst og artig bekjentskap. Jeg har skrevet omtaler av alle romanene jeg har lest – så der ligger jeg veldig godt an for å få høy måloppnåelse.

Det neste målet mitt for 2012 handler om å begrense bokkjøpene mine – siden de til en hver tid truer med å spinne helt ut av kontroll. Jeg har gitt meg selv lov til å kjøpe to bøker pr måned. Etter januar mente jeg at det hadde gått ganske greit, men at det var rom for forbedringer. I februar har jeg dessverre bukket helt under for den lille stemmen som hvisker inn i øret mitt: «Den boka må du ha, Silje!» «Ååå, den har du hatt lyst på lenge, se så billig den er nå!» Jeg har ikke lyst til å si hvor mange bøker jeg konkret har kjøpt, men det er langt over 2 og litt mindre enn 13… Og jeg har ikke handlet på Mammut en gang!!! Uansett, konklusjonen må vel være at på dette punktet så har jeg veldig mye å jobbe med.

Det som er litt morsomt, er at selv om jeg har kjøpt mange nye bøker, så er det bøker jeg allerede har hatt i hylla en stund som ble lest i februar – unntaket er Shirley Jackson, men det var jo den boka jeg hadde planlagt å kjøpe. Det vil si at  den opprinnelige «skal – lese» – bunken min har minket en del (selv om… kremt… nye har kommet til…) Det synes jeg er bra!

Målet med å lese flere klassiske skumlerier har jeg også kommet i gang med i månede som gikk; The Haunting on Hill House av Shirley Jackson ble lest, fordøyd og, som nevnt, tildelt favoritt – stempel, i tillegg så har jeg kjøpt Susan Hills The Woman in Black – men den har jeg ikke nerver til å begynne på riktig ennå.

Siden Haunting Emma er en triologi, så har jeg også begynt på målet om å starte på minst 3 UF – serier jeg allerede har hatt i hylla en stundDenne serien har jeg også fullført.

Jeg har ikke lest Dickens, Rushdie eller grafiske romaner i februar, men skal komme sterkere tilbake i forhold til disse målene. Det er jo hele 10 måneder igjen av 2012 – så det skal jeg klare fint ;-).

Konklusjonen for februar er at jeg er godt i gang med flere av målene mine, og det er jeg strålende fornøyd med. Jeg ser også at jeg må jobbe mer for å klare å begrense bokkjøpene, men, ja, … (Jeg har ingen unnskyldning – det bare skjer).

Temaet for mars blir litt annerledes enn i februar. Jeg opplevde at det ble veldig intenst å nesten bare lese bøker om hjemsøkinger og spøkelser – jeg ble rett og slett litt mettet. Misforstå meg rett – jeg er fremdeles veldig glad i slike romaner, men jeg har oppdaget at jeg trenger litt variasjon. Den siste gjenferdaktige romanen jeg hadde planer om å lese var The Dead of Winter av Chris Priestley, det er en tynn liten bok som i stemning er blitt sammenliknet med The Woman in Black – og jeg har nå holdt på med den i snart en uke – og er på side 21!! Det går trått, med andre ord – ikke fordi boka er treg, jeg har bare gjort andre ting  – de siste dagene har jeg og mannen for eksempel trasket rundt i Gøteborg og feiret en litt forsinket bryllupsdag – så lesing er ikke blitt prioritert i vinterferien. Jeg velger derfor å legge fra meg den boka og starte på ny frisk med ny måned og nytt tema!

Og temaet denne måneden er…. tamtamtam (trommevirvel)… OPPFØLGERE! I den siste tiden har det kommet flere oppfølgere til bøker jeg leste og likte i fjor, og de vil jeg lese nå i mars (og selv om de er nye, så ble de bestilt og betalt i desember – så ikke noe sprekk forløpig ;-)).

Bøkene jeg vil lese i mars er følgende:

  • A Beautiful Evil av Kelly Keaton – oppfølgeren til Darkness Becomes Her.
  • Fever av Lauren DeStefano – oppfølgeren til Wither.
  • Wings of the Wicked av Courtney Allison Mouton – oppfølgeren til Angelfire.
  • Kong Salomos Sverd av Espen Holm – ikke en oppfølger, men bok nummer to fra forfatteren av Syk Pike
  • Pride av Rachel Vincent – Shifters #3.

Så marslesingen vil både inneholde gresk mytologi, dystopia, thriller, Buffy – aktig fantasy og Shiftere. Jeg gleder meg til å sette i gang! Hvordan ligger du an i forhold til lesemålene dine? Og har du noen spesifikke leseplaner for mars?

Dette synes jeg om: The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

Tre personer, ukjente for hverandre, to kvinner og en mann, blir invitert av Dr Montague til å tilbringe en periode sammen med ham i det gamle og ærverdige Hill House. Huset har et rykte på seg for å være hjemsøkt og ingen har klart å bli boende i huset over tid etter at datteren til byggherren, den gamle frøken Crain, døde. Dr Montague ønsker derfor å undersøke og dokumentere disse hendelsene mer grundig.

Dr Montagues gjester er blitt invitert av ulike årsaker; Ellinor er en 32 år gammel kvinne som hele livet har tatt vare på sin krevende mor, og som har opplevd overnaturlig aktivitet tidligere (uten at hun egentlig er klar over det). Theodora er Ellinors rake motsetning; glad og selvsikker og Dr Montagues assistent, mens Luke er den småsleipe kommende eieren av Hill House. Alle er både spente og litt nervøse for hva som venter dem når de er innenfor husets vegger.

Det tar ikke lange tiden før uforklarlige ting skjer, men det hele virker svært uskyldig. Dører som lukker seg og temperaturforskjeller. Men snart går det opp for gjestene at Hill House bare varmer opp og samler krefter for å ta en av dem og gjøre den utvalgte til en del av huset.

The Haunting of Hill House (1959) er den andre romanen av Shirley Jackson jeg leser og liker. Mitt møte med We Have Always Lived in the Castle kan du lese om her. Boka passer, som jeg nevnte i forrige innlegg, helt perfekt innenfor februartemaet Gjenferd og hjemsøkinger, og det er garantert den mest skremmende romanen jeg har lest om hjemsøkinger, ikke bare denne måneden, men noen sinne (Nå har jeg fått The Woman in Black av Susan Hill i posten, så det er godt mulig at disse to må dele på den tittelen etterhvert ;-)).

Bortsett fra en panginnledning som kan leses her, fikk Hill House og jeg en noe treg start. Jeg satt fast og fikk ikke grep på alle de lange setningene med innskutte bisetninger. Det er sjelden at jeg må gå tilbake igjen og igjen for å sikre at jeg har fått med meg alt innholdet, men det skjedde med denne romanen. Hvorfor jeg ikke la den fra meg? Jo, fordi det jeg leste var veldig bra, jeg trengte bare noe tid for å komme inn i Shirley Jacksons sin skrivestil igjen. Og da jeg følte jeg hadde knekt koden, så gikk resten av lesingen som en lek – en skummel, nervepirrende og nifs lek, vel og merke.

Den ene hovedpersonen i The Haunting of Hill House er Ellinor. Hun er en kuet og venneløs kvinne som har tatt vare på moren sin helt frem til hun døde, og som nå får bo hos søsteren og  hennes familie. Da hun motar invitasjonen fra dr Montague ser hun på det som en måte å løsrive seg på. Hun reiser til Hill House med en nesten barnslig forventning om å finne seg selv og få venner som liker henne for den hun er.

Ellinor minner meg på mange måter om Merricat fra We Have Always Lived in the Castle; hun har en livlig fantasi og lager sin egen fantasiverden som hun presenterer for de andre rundt seg. De fremstår begge som umodne og barnslige, og det blir etterhvert tydelig for oss lesere at også Ellinor sliter med psyken sin. Begge mister etterhvert som historiene utvikler seg fotfestet, Merricat da fetteren kommer inn på hennes territorium, Ellinor når Hill House og dets krefter begynner å manifistere seg. Jeg synes at Shirley Jackson er utrolig dyktig til å skildre jenter og kvinner som på en eller annen måte er «ute og kjører» mentalt – hun setter seg godt inn i deres tanker og opplevelser av verden rundt dem slik at det både blir troverdig og vannvittig skremmende å lese om.

De andre personene i romanen er også godt og levende skildret, men jeg opplever at de er mer bipersoner, og selv om romanen er skrevet i 3.person, så er det veldig tydelig at beskrivelsene av dem og måten de reagerer på er farget av Ellinors opplevelse av dem. Dette gjelder i størst grad Theodora og Luke, og jeg ble aldri helt sikker på hvordan de egentlig var som personer. Dr Montague er den typiske gale professoren, mens den morsomste karakteren var uten tvil kona hans – et åndelig,sanselig og pompøst medium som ikke klarer å sanse noe som helst av betydning inne i Hill House. Jeg synes det var godt at forfatteren skrev inn denne karakteren, for det var godt å ha noe å humre av i en ellers skummel og intens historie.

Den andre hovedpersonen, som jeg ser det, er selve Hill House og dets krefter og ondskap – for jeg er ikke i tvil; det huset hadde noen skikkelig nifse egenskaper! Det er en levende organisme som på en måte leker med gjestene, først forsiktig og ganske uskyldig, men etterhvert når det finner en sjel som er lett påvirkelig, så bryter kreftene og ondskapen ut så det smeller! Og det er så utrolig skremmende! Vi får aldri se noe, men vi hører og vi aner et glimt – og det er så mye mye mer grøssent. Jeg hadde aldri trodd at mumling og latter ville være så skummelt, men det er det virkelig – særlig når det kommer fra et lukket rom og du bare kan forestille deg hva som foregår på den andre siden av veggen! Bare å skrive om det nå gjør at jeg føler meg ukomfortabel og stresset… Shirley Jackson gjør en glimrende jobb i å skrive og skildre alt det skremmende som skjer på en måte som både er råskummelt og som pirrer leserens egen fantasi – for det er jo på en måte det jeg tror skjuler seg bak veggen som gjør meg så redd, ikke sant? Hun mestrer antydningens kunst så det holder, med andre ord.

The Haunting of Hill House av Shirley Jackson er en utrolig skremmende og intens roman som jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese igjen. Anbefaler den på det aller varmeste til dere som liker å bli skremt på en mer subtil måte – som liker å bli veldig skremt på en subtil måte! Dette var en herlig grøssende opplevelse!

Bokelskerinnen og Labben har også skrevet om denne romanen.

Smakebit på søndag: The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

Da var jeg klar for Maris faste post Smakebit på søndag, og i dag  kommer utdraget fra romanen jeg startet på i går; The Haunting of Hill House av Shirley Jackson. Jeg har hatt lyst til å lese denne helt siden jeg leste og falt pladask for Jackson sin aller siste roman; We Have Always Lived in the Castle i fjor høst. Jeg har ikke kommet langt, men jeg er overbevist om at jeg kommer til å like denne spøkelseshistorien like godt som jeg likte historien om den noe ustabile Merricat og søsteren.

Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.

s 3

Flere smakebiter finner du her. Og så er det supert hvis du har lyst til å delta selv også 🙂

Dette synes jeg om: Haunting Emma – triologien av Lee Nichols

Da foreldrene hennes drar på en mystisk foretningsreise til Europa, ser Emma for seg at det er en perfekt anledning for å virkelig utfolde seg – holde fester, tatovere seg, eller kanskje kun få en piercing? Uansett, virkelig nyte tiden. Drømmen får en brå stopp da politiet kommer og avbryter festen hennes, og hun må tilbringe en natt på ungdomshjem.

Dagen etter blir hun plukket opp av Bennett Stern, brorens studiekompis og Emmas hemmelige forelskelse, som nå er blitt hennes nye verge, og befinner seg plutselig på vei til New England, den lille byen Echo Point og Bennetts herskapshus av et barndomshjem.

Emma får plass på den eksklusive skolen Tatchers Academy, og der forsøker hun å finne sin rolle blant de rike og populære elevene. Samtidig plages hun av merkelige anfall der hun ser ting og hendelser som har skjedd tidligere, og Tatchers Academy føles så  kjent ut selv om hun aldri har vært der før. Underlige ting skjer også i det nye hjemmet hennes; hun er alene, men samtidig kan hun skimte en kvinneskikkelse på morgenen og frokosten står alltid klar når hun kommer ned. Hva er det som skjer? Emma føler at hun ikke kan stole på noen; hun er redd for hva andre vil si dersom hun forteller om det hun opplever. Den eneste hun vurderer å snakke med er Bennett, men han har også hemmeligheter – hemmeligheter som omhandler Emma og som kan forklare alle synene hennes, men det er også en hemmelighet som truer Emma sitt liv i det øyeblikk den blir avslørt…

Haunting Emma – triologien av Lee Nichols består av bøkene Deception, Betrayal og Surrender. Siden romanene henger sammen i veldig stor grad, du kan for eksempel ikke lese Betrayal uten å lese Deception først, har jeg valgt å skrive en liten samleomtale i stedet for tre.

Februartemaet mitt er som kjent Gjenferd og hjemsøkinger, så er det vel ingen overraskelse at det florerer av spøkelser i Lee Nichols sin triologi, og at den mørke hemmeligheten som blir avslørt om Emma i første bok også har noe med gjenferd å gjøre. Emma tilhører nemlig en gruppe mennesker som ikke bare kan se spøkelser, de kan også kalle dem til seg og forvise dem; de er «ghostkeepere» (på godt norsk ;-)). Det samme er Bennett, foreldrene og broren Max – men hvorfor har de valgt å holde dette hemmelig for Emma så lenge? Jeg synes Nichols har klart å skape et spennende og interessant univers både med «ghostkeepere» og selve spøkelsene. «Ghostkeeperne» har for eksempel et eget hovedkvarter i New York! I tillegg forklares evnene deres som en form for magi, og gjenferd blir derfor nedkjempet på en mer magisk måte enn det gjøres i The Name of the Star av Maureen Johnson. Men det jeg falt mest for i denne serien var nok gjenferdene, i allefall de snille og hjelpsomme – det hadde for eksempel vært hyggelig med et spøkelse som kunne holde meg med selskap når jeg er alene hjemme. Det er selvfølgelig ikke bare gode spøkelser i bøkene, forfatteren har også skapt en ond type og en sort som er mer demoniske. Disse stifter vi bekjentskap med etterhvert som historien utvikler seg.

For Emma er selvfølgelig ikke en helt vanlig «ghostkeeper», hun er noe mer, noe uforklarlig – og det har også en ond, ond makt fått med seg, og den makten vil ha kontroll over henne. Serien går i løpet av første bok fra å være en spennende og original spøkelsesroman til å bli en mer tradisjonell «ung- god- person- med -magiske -evner- som- må -kjempe- mot- en -ond -kraft- som- på- en- eller- annen- måte- er- forbundet- med- den- gode» historie – litt Harry Potter, egentlig. Og det synes jeg egentlig er litt synd, for jeg mener at historien om Emma fint hadde stått på egne ben.

Så når det er sagt, så er det vel tydelig at det er Deception som jeg likte aller best. Jeg likte å lese om den forvirringen Emma opplevde med visjonene og de uforklarlige hendelsene, og jeg kunne føle fortvilelsen hennes når hun følte seg helt alene og forlatt. Det var også spennende å følge utviklingen hennes etterhvert som evnene ble mer og mer tydelig – ja, jeg fikk faktisk litt Buffy – vibber – vibber som ble enda sterkere når både Emma og jeg som leser skjønte at hun var DEN UTVALGTE. Og jeg liker Buffy, Buffy er min store heltinne – og en stund så tenkte jeg at «Ja, Emma er nesten så kul som Buffy… Hun kunne vært en kusine av Buffy.» Den følelsen holdt seg helt til bok nummer to, eller et stykke inn i den, men dabbet betraktelig av i bok tre. Misforstå meg rett, Emma er fremdeles tøff, men Buffy – kulheten blir borte på veien ett eller annet sted. Det synes jeg er synd.

Lee Nichols gjør en del tøffe og vanskelige valg i løpet av Deception, hun velger blandt annet å ta livet av flere av de gode personene. Jeg fikk allikevel følelsen av at hun i løpet av triologien feiget mer og mer ut, slik at den siste boka, Surrender, ble ganske så forutsigbar. Og det var dumt, for det kunne blitt så mye mer…

Jeg leste alle tre bøkene i løpet av en uke, og det er helt ulikt meg – så det tyder jo på at også Betrayal og Surrender hadde sine øyeblikk. Jeg merket at jeg hele tiden måtte lese videre og videre, og jeg var nysgjerrig på hvordan det hele ville ende. Så triologien er helt klart både lettlest og sidevendersk, og jeg vil anbefale Deception til alle som liker spøkelser og en litt original vri på hele spøkelsesuniverset.

Jeg pleier ikke skrive terningkast i omtalene mine, bare under innlegget, men siden det er tre bøker så skal jeg gjøre et unntak 😉

Deception får fem, mens Betrayal og Surrender får en helt grei firer (fireren til bok nummer to skinner litt mer). Som serie får Haunting Emma – triologien terningkast fire. En helt grei serie som startet med et pang, men som dessverre ikke klarte å holde koken gjennom tre romaner.

Smakebit på søndag: Surrender av Lee Nichols (Haunting Emma #3)

De siste dagene har jeg slukt historien om Emma i bøkene Desception og Betrayal, og nå er jeg i gang med den tredje og siste (?) boka i serien; Surrender. Dette er kjappe, spennende og Buffy – aktige bøker og de passer svært godt i forhold til februartemaet Gjenferd og hjemsøkinger. Ja da, her er det spøkelser an mass. Jeg synes at bøkene henger så sammen at jeg kommer til å skrive en samleomtale når jeg er ferdig med denne, i stedet for tre forskjellige.  Håper det er i orden 😉

Siden det er søndag og tid for Maris faste utfordring, får dere nå en smakebit fra den aller første siden av Surrender:

«Who screamed?» I asked, my voice soft. «Where did it come from?»

«I don’t know,» Natalie said.

«Okay, if -» I didn’t get any further, because the kids at the other tables abruptly rose from their seats. Chairs scraped the floor, and a sudden hush fell. They all stood with blank expressions on their faces, looking almost militaristic in their school uniforms.

«Crap,» I said under my breath. «Crap, crap.»

s1

Flere smakebiter finner du her, og det er bare å henge seg på  dersom du har en smakebit du vil dele med oss 🙂

Trailer tirsdag på en onsdag: The Woman in Black av Susan Hill

En gang på 80 – tallet lurte jeg bestemoren min til å se en film med meg. Den gikk på lørdagskvelden, på nattkino, og jeg fikk egentlig ikke lov til å se filmer så sent – i allefall ikke skumle filmer…  Men på en eller annen måte hadde jeg fått med meg at akkurat den lørdagen så skulle det gå en veldig skummel film på TV, en film som virket så spennende og interessant at den da 7 – 8 år gamle Silje la en plan. Planen var ikke avansert, den var heller svært enkel – jeg ville tilbringe helgen hos besteforeldrene mine i nabohuset – og det fikk jeg selvfølgelig lov til 🙂 Resten av planen gikk ut på å få bestemoren min til å ville se den aktuelle filmen – noe som viste seg å være veldig lett, og så måtte jeg overbevise henne om at jeg burde se den sammen med henne. Det gikk også greit. Problemet var bare at filmen var veldig, veldig skummel! Den var så skremmende at jeg ikke sov i det hele tatt den natten, og jeg husker fremdeles mange av scenene! *grøss*

Filmen jeg snakker om er The Woman in Black, en film basert på Susan Hill sin klassiske spøkelseshistorie med samme navn. Det er to årsaker til at jeg skriver om denne opplevelsen akkurat nå. For det første så er et av lesemålene mine å lese flere klassiske skumlerier, og da skal jeg blant annet lese nettopp The Woman in Black. For det andre har nyinnspillingen premiere om ikke så lenge – og den skal jeg se! Jeg er nok blitt mer herdet med årene, men traileren gir meg frysninger og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli herlig skremt når den tid kommer 😉 Traileren denne uka er altså en «film – basert – på – en – bok» trailer. Flere boktrailere finner du her.

 

Dette synes jeg om: The Name of the Star av Maureen Johnson

Da foreldrene til sørstatsjenta Aurora ‘Rory’ Deveaux får jobb i Bristol, England, velger hun å bli elev ved kostskolen Wexford i London. Wexford ligger i området der Jack the Ripper herjet over 100 år tidligere, og da et makabert mord  blir oppdaget på samme dato som den originale Rippers første drap er Ripperhysteriet i gang.

Samtidig som Rory prøver å finne sin plass på skolen og i et nytt land, skjer det flere groteske drap. På grunn av Londons overvåkingssystem blir drapene tatt opp på film, men drapsmannen er ikke å se. Hvordan kan dette være mulig? Har  Jack the Ripper kommet tilbake? Ved en anledning ser og snakker Rory med den antatte gjerningsmannen, men romvenninnen Jazza ser ingen. Begynner Rory å bli sprø, eller er det helt andre krefter som spiller inn?

The Name of the Star av Maureen Johnson er den første boka jeg leser innenfor februartemaet mitt Gjenferd og hjemsøkinger, og jeg kunne ikke fått en bedre start! The Name of the Star er en skikkelig sidevender, den er lettlest og en ekte slukebok!

Maureen Johnsen har skrevet en roman som både er festlig, realistisk og etterhvert ganske så skummel. Hovedpersonen Rory prøver å tilpasse seg livet på en kostskole i et helt nytt land og et helt nytt kontinent, med alt det fører med seg. Det er morsomt å følge hennes forsøk på å knekke den «engelske -kostskole – koden» , og se at hun litt etter litt tilpasser seg de nye omgivelsene. Boka er skrevet i første person, og Rory har en veldig vittig stemme, med mange, til tider, tørre kommentarer. Jeg opplever at forfatteren, med Rory, har skapt en virkelig troverdig  heltinne på 17 år. Rorys betraktninger og håndtering av de etterhvert mystiske opplevelsene, så vel som den gryende forelskelsen og viltre hormoner er skildret på en slik måte at jeg blir imponert over Johnsons evne til å sette seg inn i det å være 17 år, være ny på et sted og i tillegg oppleve flere uforklarlige ting. Jeg tror, som nevnt, på Rory og jeg ble umiddelbart glad i henne – hun hadde rett og slett vært en ypperlig lillesøster 🙂 Jeg falt også pladask for flere av de andre karakterene. Jazza som alltid finner en mulighet til å belønne (treat) seg med en god kopp te eller en kjeks, som tar godt vare på Rory og  innlemmer henne raskt i miljøet på skolen – Jazza er en virkelig god venninne og kjemper helt i toppen med Claire fra Starcrossed om å være tidenens romanvenninne. Flørteobjektet og Ripperfantast Jerome er sjarmerende og det gryende forholdet mellom ham og Rory er realistisk skildret – her er det ikke «instalove», men mer tradisjonell flørting, dulting og etterhvert litt mer – en naturlig progresjon med andre ord. Og det kan jeg bare rope HURRA! for.

Rorys nye evner blir også håndtert på en realistisk måte – så realistisk som overnaturlige evner kan bli håndtert, altså. I starten er det hele veldig subtilt, små blikk eller kommentarer som gjør at leseren, les: jeg, tenkte «Hmmm, hva var det egentlig som skjedde her?«. Jeg synes at dette er små og enkle grep som gjør historien mer spennende. For spennende blir det etterhvert, og tilslutt så kunne jeg ikke gjøre annet enn å nilese for å endelig få svar på mysteriet! Selve mysteriet er forøvrig ganske så fiffig, og jeg hadde ikke forutsett den løsningen.

Siden gjenferd står sentralt, så er det jo på sin plass med  litt Ghostbustersaktige elementer også, uten at det ble for mye eller for overdrevet – og jeg må innrømme at nerden i meg satt pris på disse innslagene 😉  Og til dere som er fascinert av selve Jack the Ripper, så  vil dere også få noen godbiter, i bunn og grunn synes jeg at hele Jack the Ripper – opplegget er godt flettet inn i historien, og det blir en (over)naturlig del av det som skjer i romanen.

En annen ting som gjør The Name of the Star til en skikkelig sidevender er oppbyggingen. I de aller fleste kapitlene er det Rory og hennes opplevelser som er i fokus og det er hun som er fortelleren, men hver hoveddel avsluttes med et kapittel som tar plass et annet sted enn der Rory oppholder seg og vi får dermed ta del i hvordan morderen sprer frykt og uhygge blandt de andre innbyggerne i byen. Maureen Johnson avslutter ofte disse kapitlene med en cliffhanger, så du bare MÅ lese videre.

Helt til sist; hadde jeg vært 17 år så ville jeg etter å ha lest denne romanen gått umiddelbart og søkt plass på en kostskole i England – for det virker faktisk ganske gøy!

Jeg anbefaler The Name of the Star til alle som liker vittige og troverdige hovedpersoner, spøkelser, Ghostbusters og Jack the Ripper. Dette er en god bok 🙂

Andre som har skrevet om romanen: Bokelskerinnen.

Smakebit på søndag: The Name of the Star av Maureen Johnson

Da er det søndag og tid for Mari sin faste utfordring Smakebit på søndag. Jeg er i gang med februartemaet mitt Gjenferd og hjemsøkinger og leser romanen som inspirerte meg til dette temaet: The Name of the Star av Maureen Johnson. Viktige elementer er: London, kostskole, groteske drap, engelsk vs amerikansk kultur og…. Jack the Ripper. Høres spennende ut, ikke sant? Forløpig er det faktisk mer festlig enn skummelt, hovedpersonen, sørstatsjenta Rory, prøver å tilpasse seg den nye hverdagen i Europa og London – og det kan by på utfordringer. Hva er det egentlig man skal ha på seg når man skal en tur på pub’en, for eksempel?

I spent about two hours online quietly trying to look up what you were supposed to wear to a pub, but the Internet is useless for things like that. I got a terrible range of advice, from American travel sites (who advocated a wardrobe of non-wrinkle travel basics and a raincoat) to a bunch of English sites about how all girls at all pubs wore skirts that were too short or heels that were too high and how they all fell over drunk in the street – which prompted another half hour of angry searching about misogyny and feminism, because that kind of thing drives me nuts.

s 69

Forløpig liker jeg Rory veldig godt, hun er morsom og vittig – håper det fortsetter slik.

Flere smakebiter finner du på bloggen til Mari. Det er kjempefint hvis du vil være med selv også 🙂