Bokhyllelesing #1: The diary of a provincial lady av E.M.Delafield.

Forrige uke gikk startskuddet for den første bokhyllelesingen i 2015 – ledet av Hedda og Bjørg –  og første tema ut var å lese en bok med grønt omslag. Siden jeg har valgt meg en del hårete mål dette året, prøver jeg så godt det er mulig å samkjøre. Altså gå for bøker som kan gi meg flere kryss. Den romanen jeg valgte meg hadde jeg i utgangspunktet plukket ut til klassiker utfordringen jeg deltar i, med sine under 200 stjerneratinger på GoodReads var den et opplagt valg i kategorien ukjent klassiker. Det at den også hadde stått lenge i hyllene mine og hadde det mest nydelige, blomstrede, grønne omslag , gjorde at den var en flott kandidat til Bokhyllelesing nummer en.

Så sagt som gjort: The diary of a provincial lady av E.M.Delafield ble 2015 sitt første dobbelkryss for min del. *Klapp på skuldra*

The diary of a provincial lady er som tittelen forteller en dagbok – en fiktiv sådan, men jeg er sikker på at forfatteren har brukt en del av seg selv (det er for øvrig også Jilly Cooper som har skrevet introduksjonen). Romanen kom ut i 1930, og er den første i en serie der vi følger den dagbokskrivende kvinnen uten navn og hennes hverdag der hun administrerer hushjelper og andre av husets ansatte, hennes frustrasjoner og gleder i forhold til ektemannen og de to barna. Vi hører om mislykkede forsøk på å plante tulipaner, hankatten som får barn, kulturelle turer til London, økonomiske problemer og andre hendelser av både vanlig og uvanlig art. Og det er faktisk ganske så festlig!

grøntomslag

Jeg opplever først og fremst denne romanen i dagbokform som svært autentisk. Den er konsekvent i stilen med korte, konsise setninger som bærer preg av å være skrevet slik man noterer ned dagligdagse hendelser og ting man selv vil se tilbake på. Setningene mangler også ofte substantiv, noe som også forsterker følelsen av å lese en ekte dagbok, skrevet ned  – ikke for at noen utenforstående skal lese den – men for skribenten selv. Jeg får opplevelsen av å bli godt kjent med hvordan dagliglivet i provinsen i mellomkrigstiden kunne være og det synes jeg er bra. Samtidig så ble skrivestilen litt slitsom å følge, de korte, ofte ufullstendige setningene gjør at selve lesingen tilslutt ble for monoton for min smak, selv om den altså er realistisk.

Men,tiltagende monotoni til tross, det er ikke tvil om at E.M.Delafield både kan skrive og at hun kan skrive vittig. Jeg fniste og lo mange ganger, både av skildringene av ektemannen som sjelden oppfører seg helt slik dagbokskriveren ønsker og av de andre landsbyboerne, men kanskje mest av alt av dagbokskriveren selv; både kommentarer på egne vegne, situasjoner hun setter seg i  – og som hun blir konfrontert med, samt hvordan hun forsøker å fremstille seg selv i møte med andre. Det blir til tider pinlig morsomt! Og samtidig litt tragikomisk – for mellom linjene kan vi som leser ane at dette er dagboken til en kvinne som kanskje ønsker noe mer?

Jeg fikk sansen for E.M.Delafield og hennes noe skarpe penn, og – selv om The diary of a provincial lady ikke havner på favorittlista mi – så har jeg store planer om å lese mer. Kanskje en av de «ordentlige» romanene hennes?

Sjekk bloggen til Hedda for flere anmeldelser av grønne bøker!