#3/2014: Hvordan ligger jeg an?!?

Vi er godt inne i april, og det er på høy tid å gjøre opp status for lesemålene i mars. Jeg hadde håpet av skriveoverskuddet jeg boblet over med i februar skulle strekke seg inn i måneden etter også, men der tok jeg styggelig feil. Jeg gikk rett og slett inn i en periode med lite skrivelyst, og det førte til at jeg dro med meg flere anmeldelser til langt ut i mars. Det er jo i utgangspunktet ikke slik jeg at jeg ønsker at det skal være, målet mitt er å få skrevet om bøkene jeg har lest fortløpende – men noen ganger så går ikke det.

Gjenbruk!

Gjenbruk!

 

Jeg skal ikke gå veldig inn på hvorfor jeg ikke har vært Silje Superblogger, men hovedårsaken er nok at alt det fysiske rotet med esker i alle rom og julepynt på soverommet, gjorde at jeg ikke fikk roen til å sette meg ned foran dataen. En annen årsak er True Detective – en av de aller beste TV – seriene jeg har sett på lenge (og som naturlig  nok førte med seg kvelder der jeg heller prioriterte armkrok og maratontitting, enn skriving av anmeldelser og andre bokrelaterte ting). Oppussingen nærmer seg slutten, så jeg regner med at det blir lettere denne måneden. (Bortsett fra at Doctor Who er tilbake, da – og A game of thrones – de må jeg jo se :-)).

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

The Doctor is back! Og da MÅ man faktisk bare ta et bilde av TV-en. Sånn er det.

Men, selv om skrivelysten har vært litt fraværende, så har leselysten vært på topp. Og det er tilfredsstillende å kunne sette kryss på flere av delmålene mine! I mars leste jeg 6 bøker, og siden det er mer enn hva jeg normalt leser på en måned, så er jeg veldig fornøyd med det. Totalt i 2014 har jeg nå lest 17 bøker, og det er, i følge Goodreads 6 bøker foran målet om 42 leste bøker. Kvantitativt veldig bra, med andre ord.

Hvordan er det så med kvaliteten og variasjonen? Jo, mars var bra på den måten også. Den aller første boka jeg leste var i forbindelse med Dokufeber – målet mitt. Skammens historie av Sigmund Aas og Thomas Vestgården gir en oversiktlig og lærerik innsikt i hvordan den norske stat har forholdt seg til annerledeshet, og hvordan mange av de aller svakeste i samfunnet har opplevd å bli misbrukt og oversett av de som i aller største grad burde ha tatt vare på dem. En god og tankevekkende bok som de aller fleste burde få med seg. Neste bok ut var den nerdete og morsomme (men med alvorlige undertoner) Sci . fi – romanen Ready Player One av Ernest Cline. Jeg storkoste meg med alle referansene og den handlingsmettede historien!

Etter at jeg hadde fullført Cline sin roman, så måtte jeg bare ha enda litt mer science- fiction. Valget falt på den nye norske ungdomsromanen Flukten av Torborg Igland og Amund Hestsveen, første bok i dystopien Beta, og jeg ble ikke skuffet. Selv om det er tydelig at forfatterne er godt kjent med internasjonale ungdomsdystopier, så klarer de allikevel å sette sitt eget særpreg på historien. Den er fartsfylt og spennende, og jeg gleder meg til å lese mer.

I mars var det også tid for runde to i Bjørgs bokhyllelesingsprosjekt, og denne gangen var temaet Afrika. Etter noe leting i hyllene endte jeg opp med Albert Camus sin debutroman Den fremmede. Dette var mitt første møte med både forfatteren og hans filosofi, og selv om jeg ikke ble helt revet med, så har jeg lyst til å prøve meg på flere av Camus sine verker etterhvert. At boka både regnes som en moderne klassiker OG er en 1001 – bok var en kjær bonus.

Selv om Flukten og Den fremmede er helt forskjellige, både i forhold til målgruppe og tema, så er de begge ganske mørke, og etter at jeg var ferdig med dem så kjente jeg at jeg hadde behov for noe helt annet, noe lysere og annerledes. Mørkets symmetri av Audrey Niffenegger var kanskje ikke direkte lys – den har helt klart et gotisk preg og inneholder både død og spøkelser – men den var på en måte mørk på en helt annen måte. Jeg skal skrive en anmeldelse av den i løpet av uka, men for nå så nøyer jeg meg med å si at den var god og snål. Siste bok ut var den boka som traff meg aller hardest; Rene Denfield sin debutroman The Enchanted er både fæl og rå, samtidig som den er magisk og vakkert skrevet. Jeg er sikker på at den vil havne blant årets favoritter når den tid kommer, og det er store muligheter for at den også vil være å finne på favorittlista uavhengig av tid. Så god var den!

Som dere ser så ble det mye mørk litteratur på meg i løpet av mars, og jeg synes det er helt fint. Temaene, skrivestilene og målgruppene har, som nevnt, vært veldig ulike, men felles for de alle er (med unntak av Ready Player One, som er mer morsom underholdning) at de har en mørk nerve i seg som har passet godt for meg og min leselyst denne måneden.

Litt statistikk:

  • 17/42 bøker lest, 15 anmeldelser skrevet.
  • 2/10 klassikere.
  • 2/12 1001 – romaner.
  • 1/5 Dokufeber – bøker
  • 3/5 Sci – fi – bøker.
  • 2/5 i Bokhyllelesing – prosjektet, og tilsammen 6  OTS – bøker lest.
  • 0/1 bok på fransk.
  • 0 Ulysses av James Joyce.
  • 0,5 Booker – nominerte fra 2013.
  • 4/6 Shortlisten til Bokbloggerprisen 2013 (men to av dem lest i 2013).
  • 4 norske 2014 – bøker

Hvordan ligger du an?

Dette synes jeg om: We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson.

Mary Kathrine «Merricat» Blackwood er 18 år og bor sammen med søsteren Constance og onkelen Julian i det gamle og ærverdige Blackwood huset. Resten av familien ble drept under mystiske omstendigheter 6 år tidligere, og de tre gjenlevende prøver å leve så godt de kan på sitt noe spesielle vis. De isolerer seg i veldig stor grad og det er kun Merricat som beveger seg utenfor eiendommen to ganger i uka for å handle mat og låne bøker. Constance ikke har vært utenfor hagen på 6 år,og onkel Julian lever fremdeles i fortiden og jobber med å dokumentere hendelsen som drepte kona hans og store deler av Blackwood familien.

Da fetteren Charles plutselig en dag dukker opp og flytter inn, settes det i gang store følelser og krefter som bare må kulliminere i tragedie.

We Have Always Lived in the Castle ble skrevet av Shirley Jackson i 1962, og blir ansett som et moderne klassiker. Det er et verk som går i dybden på et veldig forstyrret sinn og beskriver hva som skjer når noe uforutsett kommer inn i en ellers ordnet og rutinemessig hverdag.

Hovedpersonen er Mary Kathrine, eller Merricat som hun blir kalt. Det er også hun som er historiens forteller. I det første kapittelet reagerte jeg veldig på den heseblesende måte hun fortalte om en «vanlig» handledag i landsbyen. Setningene er lange med mange innskutte bisetninger, de oppleves som oppramsende og ganske repetitive. Etterhvert ble jeg vant til denne skrivemåten, og jeg ser at det er et grep som gjør historien intens fra første side.

Det blir tidlig klart at Merricat og de andre fra Blackwood huset ikke er godt likt i landsbyen. Merricat opplever at landsbyfolkene spotter henne og mobber henne. Landsbyen er noe som hun føler som utrygt, og hun slapper ikke av før hun er tilbake på stien som fører til Blackwood. Vi lesere får aldri noe klart svar på hvorfor landsbyboerne hater Blackwood – familien så intenst, men det hintes om at det er noe de alltid har gjort.

Merricat er ei jente som misliker endringer sterkt og som gjør alt hun kan for å beskytte seg selv og de som er igjen av familien. Hun har trylleord som hun ikke må si høyt, og hun graver ned gjenstander som hun anser som sterke og som kan beskytte de hun er glad i. Selv om hun er 18 år, så synes jeg at hun oppfører seg som om hun er mye yngre. Hun liker blant annet å fly ustelt rundt med katten sin Jonas – som hun forøvrig har mange samtaler med. I starten opplevde jeg henne som en småsær snåling, men det blir tydeligere og tydeligere at Merricat er ei jente med flere hemmeligheter og som sliter veldig med å forholde seg til verden utenfor.

Søsteren, Constance, er også en karakter som sliter med psyken. Hun tør ikke bevege seg utenfor hagen sin, og har trekk som minner meg om agorafobi. Hun er der for søsteren og jeg opplever henne nesten som selvutslettende i forhold til å ta på seg alt ansvar og all skyld. Hun er ikke «vill» slik som Merricat, men mer som en mor som tar vare på barnet sitt. Hun beskytter søsteren mot en verden som Merricat ikke ville taklet. Det blir også etterhvert klart at jentene deler en hemmelighet som knytter dem veldig sterkt sammen.

Søstrene Blackwoods idylliske, om enn noe forskrudde, tilværelse snus på hodet når fetteren Charles kommer på besøk. Han er beskrevet som en ganske ufordragelig og grisk mann, og hans inntreden skaper en så stor endring i Merricat sin hverdag, at hun tyr til ekstreme ting for å få ham ut.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så beskrives We Have Always Lived in the Castle av Shirley Jackson som en ganske forstyrrende og foruroligende historie. Og det er jeg helt enig i at den er. Merricat er nok en av de mest upålitelige fortellerne jeg har vært bort i, og jeg kunne ikke en eneste gang gjennom lesingen være helt sikker på at det som skjedde virkelig skjedde, men uansett så er det Merricat sin opplevelse vi får ta del i. Dette gjorde det til en spennende og intens lesing.  Jeg syntes det var skremmende å lese om hvordan hun opplever at den trygge verdenen hennes, Blackwood – eiendommen, plutselig blir invadert av fremmede, og hvordan det gjør at hun på sett og vis blir dyttet over kanten. Jeg likte  Merricat godt; hun var vittig, fantasifull og på sin egen måte løsningsorientert.

We Have Always Lived in the Castle er en spennende, skremmende, foruroligende, vittig, gotisk og småsprø roman som jeg vil anbefale til alle som liker slikt. Det er den første romanen jeg har lest av Shirley Jackson, men det vil ikke bli den siste – The Haunting of Hill House er allerede puttet på ønskelista mi!

Dette var forøvrig den første romanen jeg leste på Kindelen min, og det var en veldig god leseopplevelse på den måten også 🙂

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Hvordan var egentlig høstferie – bøkene?

I høstferien har jeg lest to bøker: Bleeding Violet av Dia Reeves og Frost av Marianna Baer. Begge bøkene har sterke jenter i hovedrollen og omhandler på en eller annen måte temaet galskap – i tillegg er utskjærte fugler også et likhetstrekk. Den ene romanen likte jeg veldig godt, den andre er jeg mer lunken til.

I Bleeding Violet møter vi halvt finske Hanna. Faren er død og hun har rømt fra tanten sin og en mulig innleggelse på pyskiatrisk avdeling,  til den lille sørstatsbyen Portero for å finne moren hun aldri har møtt. Moren, Rosalee, viser lite morsfølelse for Hanna og vil ikke at hun skal bli boende, men Hanna er sta og hun vil få moren til å like henne, koste hva det koste vil.

Men Portero er ikke som andre byer, og Hanna får snart erfare at alt det underlige som skjer inne i hodet hennes ikke kan måle seg med hva byens innbyggere må håndtere daglig. Vil Hanna bli godkjent av moren og de andre beboerne i Portero? Og hva slags monstre er det egentlig som skjuler seg i byen – eller – hvilke monstre er det ikke?

Jeg ble først gjort oppmerksom på Bleeding Violet gjennom en internasjonal blogg som sammenliknet Portero med Buffy sin Sunnydale. Som ihuga Buffy – fan så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig, og, som dere som liker Buffy vet, så ligger Sunnydale på et «Hellmouth» – en åpning til underverdenen som tiltrekker seg alle slags mulige monstre. Jeg var altså forberedt på at i Bleeding Violet ville det være monstre i alle former og farger og sikkert en gjeng som kjempet mot disse – og det stemte. Og Buffy – referansene stopper ikke der; byen har også en mystisk ordfører, The Mayor, slik som i sesong 3 av Buffy, og Hannas første skoledag minnet meg sterkt om episoden The Wish der Cordelia ønsker seg et Sunnydale uten Buffy. Så jeg synes jeg romanen har en del lyspunkter (les: Portero). Allikevel er det flere ting jeg ikke ble like overbevist over.

Et av hovedankepunktene mine er selve hovedpersonen Hanna. Jeg opplever henne som veldig vanskelig å forstå. Hun er både veldig sterk og veldig sårbar. Hun er også mentalt syk, rett og slett gal, men jeg føler ikke at galskapen hennes er troverdig. Handlingene hennes og det uforutsigbare ved hvordan hun reagerer er sikkert ment, fra forfatterens side, å vise hvor irrasjonell man kan bli når man har psykiske problemer, men for meg så ble det bare påtatt. Jeg klarer ikke å leve meg inn i historien hennes eller forstå handlingene hennes. Hanna blir nesten bare en karikatur på en gal tenåring, og jeg kunne ønske at Dia Reeves enten hadde valgt å gå mer i dybden på Hannas psyke, dersom det skal være et poeng at hun er gal, eller bare droppet hele galskapen. Slik det er nå så blir det for overfladisk.

Jeg synes også at selve historien er overfladisk, monstrene er der som en kulisse og vi får aldri noen ordentlig forklaring på hvorfor Portero er en by full av overnaturlige hendelser og figurer. Det er bare slik det er – og det irriterte meg en god del…

Den andre romanen jeg leste i høstferien er Frost av Marianna Baer. Leena er elev ved kostskolen Bancroft. Helt siden hun oppdaget det lille og idylliske internatet Frost House, har hun vært oppsatt på å bo der sisteåret. Drømmen går i oppfyllelse, og Leena og venninnene Abby og Viv ser frem til et koselig skoleår som de eneste beboerne i Frost House. Idyllen brister da de får en ny romkamerat, den eksentriske og uforutsigbare kunstnerspiren Celeste Lazar.

Snart begynner mystiske ting å skje, og alt ser ut til å sentere seg rundt Celeste – bilder ramler ned fra veggen og gjenstander knuses . Leena føler en dragning mot det store gamle skapet på rommet hun deler med Celeste,samtidig som romkameraten blir mer og mer utenfor. Leena blir også godt kjent med Celestes bror, og når hun finner ut at familien har en historie preget av sinnsykdom blir hun redd på Celestes vegne. Kan det være slik at det er Celeste som forårsaker alt det merkelige som skjer og at hun er på full fart inn i en alvorlig psykose? Eller er det andre krefter som styrer i Frost House? Og hva er det egentlig som foregår mellom søsknene Lazar?

Frost var spennende og intens lesing fra begynnelse til slutt, jeg ble rett og slett sugd inn på første side og så spyttet ut igjen, tumelumsk og veldig fornøyd, men lettere skremt på side 396. Wow! Stemningen er nifs og foruroligende, og selv om alt er veldig idyllisk i starten så får vi flere frempek på at ting kommer til å skje. Der Bleeding Violet skilder galskapen ganske overfladisk, så synes jeg Frost er mer subtil. Vi er aldri helt sikker på hva som skjer og hvorfor det skjer, og jeg stilte meg spørsmålet flere ganger: Hvem er det egentlig som er på vei ned i galskapen her?

Leena er en hovedperson som jeg raskt ble glad i og som jeg trodde på fra første stund. Hun har følelser og erfaringer som i allefall jeg kjente meg igjen i, og som jeg opplever som både troverdige og realistiske. Jeg ser på henne som ei jente med «flink – pike – syndromet», og som på alle mulige måter forsøker å holde «familien» (les: vennene) samlet når tingene virkelig starter å gå i stykker – og som samtidig får seg noen kraftige smeller på veien. Vennskap endrer seg, og forholdet mellom Leena og søsknene Lazar blir veldig intenst. Det gjorde meg rett og slett urolig, og jeg var aldri helt sikker på hvor jeg hadde David og Celeste og hvordan forholdet mellom dem egentlig var.

Det mer paranormale aspektet ved Frost er, som det også var med galskapen, subtilt skildret. Vi mer aner enn ser, og det synes jeg er mye mer skremmende. Som leser så var jeg aldri helt sikker på hva som kom til å skje eller hva det var som skjedde – var det et spøkelse? Eller var det et tegn på galskap, og dersom det var det, hvem sin galskap var det vi fikk ta del i? Alt dette gjør Frost til en spennende og skremmende historie om å nå bunnen psykisk, for deretter, kanskje, krabbe seg opp igjen. Og kanskje er det mer der ute som vi ikke kan se? Anbefales!

Dystopia, sørstatsgotikk, steampunk og noir – nye bøker i hyllene mine.

Jeg vil aller først beklage at jeg har vært ganske så fraværende denne uka. Det har vært en travel uke, og lesingen har dessverre blitt forsømt. Men det har ikke forhindret meg i å kjøpe bøker (!), og dette er bøkene jeg har fått så langt (var på posten i dag og hentet en pakke, og da jeg kom hjem lå det jammen meg enda en hentelapp i postkassa! Men den har jeg ikke rukket å hente enda).

Den første boka er en dystopisk roman jeg har hørt mye positivt om fra andre bloggere; både norske (blant annet Bokelskerinnen) og engelskspråklige: Divergent av Veronica Roth.

Fra GoodReads:

In Beatrice Prior’s dystopian Chicago, society is divided into five factions, each dedicated to the cultivation of a particular virtue—Candor (the honest), Abnegation (the selfless), Dauntless (the brave), Amity (the peaceful), and Erudite (the intelligent). On an appointed day of every year, all sixteen-year-olds must select the faction to which they will devote the rest of their lives. For Beatrice, the decision is between staying with her family and being who she really is—she can’t have both. So she makes a choice that surprises everyone, including herself.  

The Splendor Fallser skrevet av Rosemary Clement – Moore. Her er det

Jeg liker coveret.

ballett, sørstatsgotikk og kanskje spøkelser?

Fra coveret:

Sylvie Davis is a ballerina who cant’t dance. A broken leg ended her career – but Sylvie’s pain runs deeper. What broke her heart was her father’s death, and what’s breaking her spirit is her mother’s remarriage.

Uprooting her from their Manhattan apartment and shipping her off to Alabama is her mother’s solution for Sylvie’s unhappiness. Her father’s cousin is restoring a family home in a town rich with her family’s history. As it turns out, the Davises have a richer history than Sylvie ever imagined. More unnerving, though, are the two guys she can’t stop thinking about. Shawn Maddox, the resident golden boy, seems perfect in every way. But Rhys, a handsome, mysterious foreign guest of her cousin’s, has a hold on Sylvie that she doesn’t quite understand. 

Then Sylvie starts seeing things. A girl down by the lake. A man peering into the window. And a graveyard with an oddly placed headstone. Sylvie has lost nearly everything – is she starting to lose her mind as well?

Beautiful Creatures av Kami Garcia og Margaret Stohl fikk jeg anbefalt av Bokelskerinnen. Den foregår også i sørstatene, så jeg regner med litt sørstatsgotikk her også 🙂 Uansett høres det ut som en spennende roman.

Fra GoodReads:

Lena Duchannes is unlike anyone the small Southern town of Gatlin has ever seen, and she’s struggling to conceal her power, and a curse that has haunted her family for generations. But even within the overgrown gardens, murky swamps and crumbling graveyards of the forgotten South, a secret cannot stay hidden forever.

Ethan Wate, who has been counting the months until he can escape from Gatlin, is haunted by dreams of a beautiful girl he has never met. When Lena moves into the town’s oldest and most infamous plantation, Ethan is inexplicably drawn to her and determined to uncover the connection between them.

In a town with no surprises, one secret could change everything.

The Greyfriar er den første boka i serien Vampire Empireav Clay & Susan

Goggels og dampdrevede luftskip!

Griffith. Den har fått strålende anmeldelser fra blogger som All Things Urban Fantasy og Dark Faerie Tales. Sjangeren er Steampunk, men med en stor dæsj vampyrer 🙂

Fra Goodreads:

In 1870, monsters rise up and conquer the northern lands, As great cities are swallowed up by carnage and disease, landowners and other elite flee south to escape their blood-thirsty wrath. One hundred fifty years later, the great divide still exists; fangs on one side of the border, worried defenders on the other. This fragile equilibrium is threatened, then crumbles after a single young princess becomes almost hopelessly lost in the hostile territory. At first, she has only one defender: a mysterious Greyfriar who roams freely in dangerous vampire regions.

Den siste boka er en klassiker: The Big Sleep av Raymond Chandler. Denne lille krimromanen regnes som en av de 1001 bøkene man må lese før man dør. Boka skal leses i forbindelse med Line fra Lines Bibliotek sin lesesirkel.

Fra coveret:

General Sternwood has four million dollars, and two young daughters, both pretty and both wild. He’s an old, sick man, close to death, but he doesn’t like being blackmailed. So he asks private detective Philip Marlowe to get the blackmailer off his back.

Marlowe knows the dark side of life in Los Angeles well, and nothing much suprises him. But the Sternwood girls are a lot wilder than their old father realizes. They like men, dring, drugs – and it’s not just a question of blackmail.

GOD HELG!

Dette synes jeg om : Darkness becomes her av Kelly Keaton.

Ari er på jakt etter svar, svar på hva som skjedde med moren hennes, svar på hvorfor hun ser så annerledes ut enn alle rundt henne, svar på hvem og hva hun er. Jakten fører henne til sykehuset der moren tilbrakte den siste tiden og et brev som ber henne om å holde seg unna fødebyen New Orleans og de som kan kjenne henne igjen. Hun må rømme.

I motsetning til hva moren ber henne om, bestemmer Ari seg for å reise til New Orleans, eller New 2 som den nå heter. For 13 år siden ble byen ødelagt av flere kraftige orkaner, og restene ble kjøpt opp av 9 ærverdige og gamle New Orleans – familier som sammen danner Novem. Det er Novem som styrer byen og som bygger den opp igjen til New 2, en by som er sentra for alt overnaturlig. Ari blir kjent med en gruppe barn og unge, freaks, og føler seg mer hjemme med dem enn hun noen gang har følt.

Samtidig er det noen som er ute etter henne, og hun får vite at hun og alle hennes formødre er rammet av en mystisk forbannelse. Hva går egentlig forbannelsen ut på? Hvordan kan Ari bli kvitt den,og hvem er det som har forbannet en hel slekt? Og det største spørsmålet av alle:  Hva er egentlig Ari?

Darkness becomes her er YA – debuten til Kelly Keaton, og første bok i serien Gods and monsters. Jeg får starte med å si at jeg likte denne boka veldig godt. Den var spennende og velskrevet, og den introduserte, iallefall meg, for noen nye temaer og karakterer innenfor sjangeren urban fantasy. Her er det både vampyrer, shape – shiftere, hekser,tollmenn, klarsynte og voodoo – prester, men iblandet dette er det også en god del gresk mytologi og greske guder. Det er også en vinkling her som jeg synes gjorde boka enda mer interessant og original – men det kan jeg dessverre ikke si noe mer om, da jeg vil ødelegge hele opplevelsen for de som ønsker å lese boka…

Hovedpersonen Ari er ei supertøff jente som kan slå fra seg, noe hun får god nytte for etterhvert som historien skrider frem. Samtidig får vi også hint om at livet i fosterhjem ikke alltid har vært positivt, og at dette nok er en grunn til at hun faktisk er så tøff som hun er. Jeg aner også en sårhet og følelse av mangel på tilhørighet bak den tøffe masken. Alt dette gjør at jeg synes Ari er en interessant og velutviklet karakter som jeg med glede følger videre i serien. Det samme gjelder for ungdommene som Ari blir kjent med. Jeg opplevde kanskje ikke at jeg ble like godt kjent med alle, men samtidig ble jeg nysgjerrig nok til å ønske å vite mer om dem, livene deres, kreftene dere og vennskapet dem i mellom. Det er bra! (Min store favoritt Violet er gjennom hele boka en liten, men stor, gåte og jeg håper virkelig hun trer mer frem i de neste bøkene).

Store deler av boka har New Orleans og områdene rundt som kulisse – her er Mardi Gras, store sørstats hus, gotiske kirkegårder og sumper. Jeg har alltid vært fascinert av denne byen, og synes den passet ypperlig til stemningen i romanen  – mystisk, gotisk og vakkert, men allikevel aner vi  noe skummelt som ligger og syder under overflaten.

Som nevnt ovenfor, så er dette den første boka i en serie, og det kan man egentlig merke. Den  fungerer veldig godt som introduksjon til karakterene og historien, og gjør meg så nysgjerrig på hva som vil skje videre at jeg uten tvil vil lese de neste bøkene når de kommer. Hovedfokuset i Darkness becomes her, foruten å «sette» karakterene, er Aris forbannelse og hva/ hvem hun egentlig er. Dette får vi vite på slutten, men svaret på den gåten åpner for så uendelig mye mer, at dersom det hadde vært en enkeltstående roman, så ville jeg nok blitt skuffet…

En innvendig har jeg dog; jeg synes den var for kort, eventuelt at forfatteren presset for mye handling inn på for få sider – det opplevde jeg som litt heseblesende til tider (Boka har under 300 sider).

Alt i alt en flott bok og en spennende begynnelse på en historie. Jeg vil definitivt lese den neste boka (og jeg håper den er litt lengre :-))

Ønsker alle en riktig god påske!

Man er aldri for gammel for påskeegg! Tusen takk, mamma 🙂

Nysgjerrig på….

… Kelly Keatons YA – debut  Darkness Becomes Her:


Fra goodreads.com:

Ari can’t help feeling lost and alone. With teal eyes and freakish silver hair that can’t be changed or destroyed, Ari has always stood out. And after growing up in foster care, she longs for some understanding of where she came from and who she is.Her search for answers uncovers just one message from her long dead mother: Run. Ari can sense that someone, or something, is getting closer than they should. But it’s impossible to protect herself when she doesn’t know what she’s running from or why she is being pursued.

She knows only one thing: she must return to her birthplace of New 2, the lush rebuilt city of New Orleans. Upon arriving, she discovers that New 2 is very…different. Here, Ari is seemingly normal. But every creature she encounters, no matter how deadly or horrifying, is afraid of her.

Ari won’t stop until she knows why. But some truths are too haunting, too terrifying, to ever be revealed.

Bokbloggeren The Story Siren har skrevet en god anmeldelse av boka – den kan leses her.