Siden sist:

  •  har jeg lest ferdig Shift av Hugh Howey, som er en oppfølger til Wool. I morgen kommer anmeldelsen. Anmeldelsen kommer før helga. Det som er litt morsomt er at jeg i utgangspunktet trodde at jeg ikke ville kunne skrive så mye om den siden den er en toer og jeg ikke ønsker å si for mye, men så viser det seg at jeg har masse å si – uten å avsløre noe som helst! Sånt gjør meg glad, og jeg gleder meg til bok nummer 3; Dust.
Jeg har funnet meg selv i Lego - versjon!

Jeg har funnet meg selv i Lego – versjon!

  • har jeg ryddet i bokhyllene mine…. og innsett at jeg enten har for få hyller eller for mange bøker. Heh… Jeg velger å gå for det første. Jeg fikk plass til nesten alle bøkene med W – forfattere, mens XYZÆØÅ – forfatterne, samt novellesamlinger og reisebøker ble dyttet inn her og der.
  • har jeg gjort et skikkelig innhugg i tegneseriemålet mitt, og har pløyd meg igjennom Joe Hill og Gabriel Rodriguez eminente horror – serie Locke & Key. Anbefales!
  • har jeg blitt enda mer overbevist om at Joss Whedon er et geni! Selv om  Agents of S.H.I.E.L.D. forløpig mangler en del for å nå opp på nivå med Buffy og Firefly, så er serien kul og den har mange fine og sære karakterer, Den er et selvfølgelig valg dersom du er glad i Marvel og superhelter.
  • har jeg sett 3. sesong av Pretty Little Liars og latt meg fange inn i A sine intriger enda en gang. Jeg har ennå ikke kommet over den grusomt slemme cliffhangeren på slutten, og er ganske oppgitt over at jeg ikke får sett 4. sesong på leeeeeenge enda.  Bokenerdebonus: elevene studerer Hedda Gabler i noen av episodene. Gøy!
  • har jeg jublet innvendig for hver Joss Whedon – skuespiller som har dukket opp i 4. sesong av Warehouse 13!
  • har jeg fått verdens beste julekalender av verdens beste mann! Dr Who – kalender! Tenk, at jeg fra 1. desember og helt frem til jul kan kose meg med små sjokolade – Daleker, Tardiser og Cybermen!

julekalender

  • har jeg meldt meg på debatten Avis, blogg eller bokessay på Litteraturhuset førstkommende fredag. Det tor jeg blir interessant. Ses vi?

The Guild #1 og #2 av Felicia Day m.fl.

theguildEr det noen andre enn meg som er helt hekta på Joss Whedon og de fantastiske TV – seriene han har skapt? Buffy the Vampire Slayer, Angel, Dollhouse og Firefly?  Da har dere kanskje lagt merke til at han tar godt vare på skuespillerne sine og gjerne gir dem roller i både store og små prosjekter? Eliza Dushku dukket først opp som den ville vampyrjegeren Faith i Buffy, før hun gjentok rollen i spin – offen Angel. I 2009 dukket hun igjen opp i en Joss Whedon- serie; Dollhouse. Da som hovedpersonen Echo.

Nathan Fillion er nok  – i den Whedonske familien – mest kjent som Kaptein Malcom Reynolds i sci – fi – serien Firefly og den påfølgende filmen Serenity, men han spilte også en sentral rolle i den siste sesongen av Buffy, samt  Dr Horribles rival Captain Hammer i Whedon sin web – serie Dr. Horrible’s Sing – Along – Blog. Summer Glau og Alan Tudyk, som begge spilte mot Nathan Fillion i Firefly og Serenity, har også viktige roller i Dollhouse.  Jeg ser for meg at har du først kommet under vingene til Joss Whedon, ja, da blir du ivaretatt – og så tror jeg du får hatt det ganske gøy også!

Og til slutt så har vi Felicia Day da. som har hatt mindre roller i Buffy og Dollhouse, samt en større rolle i Dr. Horrible, og som, etter å ha blitt en del av Whedon sin utvidede familie, har skapt seg et navn som Dronningen av Geekery på YouTube; særlig gjennom kanalen og forumet Geek and SundryDet er på denne kanalen web – serien hennes The Guild ligger. Som navnet tilsier så handler serien om en gjeng som kun kjenner hverandres avatarer og nick i et online fantasy  – spill og som spiller sammen under navnet Knights of Good.  I første sesong dukker han som skjuler seg bak nicket Zaboo opp på døra til Cyd Sherman AKA Codex (Felicia Day), erklærer sin kjærlighet og flytter inn. Fortvilet over situasjonen kontakter Cyd resten av gruppa og det første IRL – møtet mellom Knights of Good er et faktum. Det blir både morsomt og småkleint, for det er ikke alle som klarer seg like godt ansikt til ansikt som skjerm til skjerm. Etterhvert som sesongene går, så blir de alle mer eller mindre venner og de må blant annet kjempe mot en annen gruppe som tar rivaliseringen med seg ut i den virkelige verden og en gal, eiesyk mor, og de drar på sin første store «Con». Det er bare kjempegøy!

Men Felicia Day nøyer seg ikke med å lage en web – serie om denne gjengen. De siste årene har hun også skrevet manuset til to grafiske romaner basert på serien: The Guild  og The Guild: Knights of Good. Og etter å ha sett meg gjennom et par – tre sesonger forrige helg måtte jeg bare kaste meg over disse også. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for alt det som er bra med serien: humoren, den snåle og vittige dialogen og de snodige, men sjarmerende, karakterene, er like fullt til stede på papiret som på skjermen. Samtidig gjør skiftet i format at skaperne får flere muligheter. I nett – serien ser vi (nesten) aldri karakterene i spillet. I spillsituasjonene ser vi at de sitter foran hver sin datamaskin – og selv om det ikke høres veldig morsomt ut, så kan jeg forsikre dere om at jo, det er gøy. I tegneserien, særlig den første; The Guild, får vi være med inn i spillet og på den måten blir vi kjent med spillkarakterene til alle i gruppa og vi får i tillegg litt mer kunnskap om selve spillet.

Begge bøkene viser forhistorien til gruppen, det vil si at de handler om det som skjer før serien begynner, og de tar for seg hendelsene som leder opp mot den første sesongen. I The Guild blir vi bedre kjent med seriens hovedperson og forteller Cyd Sherman/Codex. Hun er en ikke særlig suksessfull fiolinist i et orkester, hun har et ikke særlig suksessfullt forhold til en «wannabe» rocker som utnytter henne og hun går til  psykolog – også med lite suksess.  For å få henge opp konsertplakater for kjæresten i en spillbutikk kjøper hun et spill, og fra det øyeblikket hun logger seg på er hun solgt. Gjennom spillet blir hun kjent med Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo – som hun etterhvert skal danne Knights of Good med-  og sammen drar de ut på eventyr. Da hun mister jobben, kjæresten og etterhvert psykologen sin, er det dataspillet og de nye vennene hun henvender seg til.

The Guild er skrevet av Felicia Day (noe som gjør at tonen i serien og i tegneserien er den samme – BRA!) og illustrert av Jim Rugg. Jeg synes at illustrasjonene er svært gode og livaktige. De tegnede karakterene ligner veldig på skuespillerne, og det gjør det lett å leve seg inn i historien. Jeg liker også godt måten illustrasjonene skiller mellom «det virkelige liv» og «spill – livet», det realistiske og det eventyrlige. Førstnevnte er tegnet litt røffere, mer, ja, realistisk, mens spillvirkeligheten både er klarere i fargene og har en dusere strek. De kan minne om bilder i en eventyrbok.

Bok nummer to: The Guild. Knights of Good gir oss smakebiter fra livene til de andre gruppemedlemmene Vork, Tinkerballa, Bladezz, Clara og Zaboo. Det er fremdeles Felicia Day som står for manuset, men denne gangen har hun med seg noen medforfattere, blant annet er Jeff Lewis som spiller Vork i serien medforfatter på kapittelet om nettopp Vork og Sandeep Parikh som spiller Zaboo er medforfatter på sitt kapittel. Tonen er den samme som i den første boka, og det liker jeg godt.

De har brukt mange forskjellige illustratører i denne boka, og det fører til at det blir like mange ulike stiler. Dette passer bra da The Guild. Knights of Good er delt opp i fem kortere deler, og hver del har sine illustratører med sine stiler. Som i The Guild så blir også skuespillernes særegenheter fanget opp her. Det tydelige skillet mellom virkelighet og eventyr som vi finner i den første boka, er ikke så tydelig i denne. Samtidig så fokuserer disse historiene mer på gruppemedlemmenes virkelige liv enn spill – liv, så da gjør det ikke så mye. Jeg synes generelt at alle illustrasjonene er gode, men med unntak av Clara sitt kapittel, så likte jeg aller best streken i The Guild #1.

Jeg har tidligere nevnt at begge bøkene tar for seg tiden før den web – serien viser, og det opplever jeg fungerer godt. Som nyfrelst tilhenger av både konseptet og serien, så var det gøy å bli bedre kjent med Cyd/Codex og de andre, og få vite mer om bakgrunnen deres – som det hintes om både titt og ofte i selve serien. Jeg tenker allikevel ikke at de grafiske romanene kun er for fansen. Det er ingenting i veien for at du kan plukke opp bok nummer en uten å ha sett noe på serien før, det vil heller gi deg en større innsikt i hva det er som foregår når du først begynner å se på den. Om det er like greit å lese The Guild. Knights of Good uten å først ha sett noen sesonger, det er jeg mer tvilende til. Det kan selvfølgelig fungere, men det er en del referanser som er lettere å få tak i hvis du først har sett litt på showet.  Og JA, jeg anbefaler deg å klikke inn på Geek and Sundry og lete deg frem til første sesong! Det er kjempefestlig! (og så kan du lese bok 2 etter at du, som jeg, er blitt hekta :-)).

Anbefales!

 

 

# 3/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

påsketurDa er det 1. april og påskeferien nærmer seg slutten – eller, jeg er blant de heldige da for jeg har ferie i morgen også :-). Det er også på tide med et nytt oppsummeringsinnlegg, og jeg tenker jeg skal begynne på samme måte som sist gang, nemlig med en hyllest til våren! For nøyaktig en måned siden jublet jeg over at det endelig var vår og så for meg deilige dager med varmegrader og snøsmelting. Varmegradene og snøsmeltingen lot vente på seg,  men nå i påsken har det virkelig vært deilig! Hipp hurra!! NÅ kjenner jeg virkelig våren!!!

Så over til hva dette innlegget egentlig skal handle om; lesemålene mine så langt. Jeg føler at jeg ligger godt an, men vi får se hva tallene egentlig viser.

Mars startet friskt;  som en konsekvens av at jeg ikke leste en eneste klassiker i februar satt jeg i gang med Cold Comfort Farm av Stella Gibbons. En klassiker og 1001 bok som beskrives som morsom virket som et ypperlig valg – der og da, men?  Tja… jo, ja historien om Flora Poste som drar til Cold Comfort Farm for ¨å «hjelpe» sine bondetamper av noen slektninger er morsom, men jeg opplevde at det var ganske vanskelig å lese den muntlige Essex – dialekten – det tok lang tid og motivasjonen sank etterhvert ganske raskt.  Jeg så med gru at en lesesump var i emning og valgte til slutt å legge hele boka fra meg – for nå (jeg er over halvveis). Da hadde det gått en og en halv uke og jeg så lesemålet med å lese 60 bøker på et år vinke til meg i det fjerne…. Takk og pris kom leselysten kjapt tilbake og jeg endte faktisk med å lese hele 6 bøker i mars, noe som gjør at jeg nå ligger på 16 leste bøker totalt! Det er jeg godt fornøyd med!

Jeg leste blant annet min første Maria Lang bok, ble lettere sjarmert og klarte å overbevise meg selv om at Mord på kirkegården til nød kunne regnes som en krimklassiker. Billig kryss, men like fullt et kryss – kremt, kremt. En annen krim; Asle Skredderberget sin nye roman om Milo Cavalli, Smertehimmel, falt virkelig i smak og jeg har nå utnevnt meg selv til misjonær for Skredderberget sine krimromaner på jobb. Det funker! Mars var også den måneden der jeg helt og holdent kom over min aversjon mot 2. verdenskrig bøker; både Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer og Den fortrolige av Hèléne Grèmillon handler på et vis om denne perioden – og jeg likte dem veldig godt begge to! Forskjellige, men svært gode historier. Jeg tror faktisk at den sistnevnte er favorittboka mi i mars, med Guernsey og Smertehimmel på delt andre plass!  Måneden ble dessverre avsluttet med to «meh» – bøker; den grafiske romanen Fallteknikk av Inga H. Sætre og memoarene Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch. Men slik er det, jeg leser så mye og plukker med meg bøker hist og her og alt kan ikke være gull – selv om det selvfølgelig er det jeg håper på.

bokhaug

Nye i hylla: bøker om bøker, Paris og WW2.

I mars har jeg, som vanlig, handlet «litt» bøker. Jeg har fått helt dilla på bøker som handler om bøker, og dersom handlingen også foregår i min favorittby Paris – ja, da er det egentlig ikke noe særlig å lure på!

Litt statistikk:

  • 16 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 3 av 6 1001 – bøker.
  • 2 av 12 klassikere.
  • 2 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg er strålende fornøyd med at jeg har lest 16 bøker og dermed er i rute for lesemålet på 60 bøker, samt at jeg har skrevet om alt jeg har lest! Jeg føler også at jeg er godt i gang med 1001 – bøker, Dokufeber og Serie – fortsettelser målene mine, samtidig som jeg er i gang med målet om å lese 6 grafiske romaner. Silje goes classic har jeg også begynt på, men der kreves det nok litt mer dedikasjon de neste månedene.  Dickens, Rushdie, Gaiman, Jackson – hm??? De har jeg ikke møtt??

Hvordan ligger du an?

Anette har laget et linkeinnlegg for leseoppsummeringer. Ta en titt, da vel.

Kort og greit: Fallteknikk av Inga H. Sætre

fallteknikk2Et av mine mål for 2013 er å lese flere grafiske romaner, minst 6 for å være helt nøyaktig. Nå er det påske og slutten av mars og jeg kan endelig krysse av for 1 av 6 lest. Jeeeei!

Fallteknikk av Inga H. Sætre handler om Rakel som flytter på hybel for å ta siste året på videregående:

Sammen med bestevenninnen Ingrid spiller hun i band og begynner på kampsport. Men plutselig tar livet en annen vending som hun ikke klarer å ta inn over seg.

Fra baksideteksten.

Jeg synes at Fallteknikk er en realistisk skildring av ei jente som flytter hjemmefra for å bo på hybel. Den tar opp temaer og følelser som er viktige og naturlige å kjenne på når man er ung og skal stå på egne ben for første gang; ensomhet, vennskap, gutter og forelskelse. I denne romanen så tar begivenhetene en mer alvorlig retning i tillegg, og det synes jeg den tar opp på en ordentlig og ekte måte.

Handlingen foregår i 1996, og Rakel er 18 år. I 1996 var jeg selv 18 og jeg flyttet hjemmefra på samme måte som henne – selv om jeg tok den forsiktige måten med folkehøgskole først for deretter flytte til en liten hybel i Oslo for å fullføre vgs. Gjenkjennelsesfaktoren er absolutt til stede, med andre ord. Men samtidig er ikke hendelsene i Fallteknikk knyttet til et spesifikt 10 – år  – du kan ha vært ung på 70 – tallet, 80 – tallet eller være ung nå og like fullt kjenne deg igjen i en eller flere aspekter ved historien. Dette gjør, for meg, romanen til noe mer enn en nostalgisk reise – den er fremdeles dagsaktuell og allmenngyldig. (Og dermed interessant for alle dere som ikke er født i 1978 også ;–)).

Tegningene i romanen er enkle og naive og jeg liker veldig godt at Inga H. Sætrefallteknikk1 bruker ulike former i tillegg til tegneserierutene – akvarellbilder, forskjellige typer tekst, dagboknotater, faktabokser og lister. Sammen med tegningene gir dette et godt bilde av handlingen og forsterker den, men jeg blir allikevel ikke helt bergtatt av streken. Det samme gjelder for historien som fortelles. Den er uten tvil viktig og aktuell, men jeg blir ikke revet med, jeg blir ikke så engasjert som jeg hadde ønsket. Jeg føler at jeg ikke kommer helt inn under huden på Rakel, og det synes jeg er veldig synd.

Fallteknikk av Inga H. Sætre har en del gode ting ved seg, men dessverre så klarte jeg ikke å bli helt engasjert.

Boka var med i Bokbloggturneen i 2011, så hvis du vil lese hva andre synes om den så er det bare å klikke her.

Zita the Spacegirl av Ben Hatke.

Tenk deg at du er ute og leker med bestekompisen din en dag og så plutselig ramler dere over et stort hull i bakken – kan det være etter en meteoritt? Du klatrer ned i krateret og der finner du en mystisk dings med en stor, rød og fristende knapp. Du har lyst til å trykke på den, men kompisen din er mer skeptisk. Du trykker allikevel og plutselig er det som om himmelen revner! Ut av glippen snor det seg tentakler som får tak i vennen din og drar ham med seg. Hva skal du gjøre nå? Zita opplever dette, og hun gjør hva en hvilken som helst tøff jente ville gjort – hun hopper etter! Og slik starter den fantastiske fortellingen Zita the Spacegirl!

Jeg ble først gjort oppmerksom på historien om Zita gjennom bloggen til Misty, for deretter å dumpe bort i den igjen hos Mari. Begge var strålende fornøyd med den, og det førte til at den havnet på ønskelista mi. Veien derfra til å faktisk få plass i hyllene mine var kort, og det tok heller ikke lange tiden før jeg kjente at jeg måtte lese boka (det er ikke en selvfølge, for å si det slik). Det er jeg glad for, for Zita the Spacegirl av Ben Hatke er en utrolig sjarmerende, morsom og spennende grafisk roman!

Jeg pleier å skrive notater på post – it lapper underveis og når jeg er ferdig med å lese en bok. Notatene fungerer som små reaksjoner akkurat der og da og jeg opplever at de er til god hjelp når jeg setter meg ned for å skrive omtalen. Det første punktet på lappen til Zita oppsummerer hva jeg synes om historien, det står enkelt og greit:

Ben Hatke har tegnet og skrevet en historie som er helt herlig. Zita selv er en flott og tøff heltinne som jeg gleder meg til å følge videre, men jeg ble også nesegrust betatt av alle de andre snåle, søte, rare og morsomme karakterene som Hatke har funnet opp. Hva  sier du for eksempel til to skjeggete småtroll som bor i rør og som er redde for rust? Eller den svære og hjelpsomme, men dog litt enkle Stong – Strong? Eller musa Mouse – en kjempestor mus som sender lapper gjennom en maksin på halsen i stedet for å prate? Og mange, mange flere. Tegningene er så detaljerte at jeg er sikker på at jeg vil finne flere merkverdige vesener  ved neste gjennomlesing, og neste. Ben Hatke har rett og slett en vanvittig sjarmerende strek som i allefall gjør meg glad!

Historien i Zita the Spacegirl er veldig handlingsdrevet. Min første tanke da jeg var ferdig med boka var, som nevnt, at dette var et eventyr. Og den har faktisk en god del likhetstrekk med de tradisjonelle eventyrene. Zita har fått et oppdrag hun skal løse – hun skal redde kompisen Joseph som er blitt tatt til fange, og på veien får hun hjelp av forskjellige trofaste (?) hjelpere. Disse hjelperne har ulike egenskaper som kommer godt med når det røyner på for vår heltinne. Jeg opplevde hele historien som svært spennende, og jeg ble også overrasket over noen av vendingene som oppstår underveis. I tillegg til å være spennende, så er den også veldig morsom, jeg satt og humret og fniste meg gjennom flere av rutende – dette var humor som som falt i smak hos meg.

Zita the Spacegirl er første bok i en serie, og det er jeg glad for. Jeg gleder meg allerede til å følge Zita og de andre på nye eventyr i ukjente galakser og på nye planeter! Liker du grafiske romaner som oser av sjarm og som er befolket av utrolig mange søte, morsomme og av og til litt skumle vesener – da er Zita noe for deg! Jeg har iallefall fått meg en ny favorittbok!

Boktema: In my mailbox.

Denne ukas boktema hos Anette passer meg er ypperlig; Skriv litt om bøker du nettopp har fått eller som du venter i spenning på. Det er jo ingen hemmelighet at jeg simpelthen elsker bokshopping og at jeg har vansker med å kontrollere meg når jeg er innom for eksempel BookDepository – men det er jo bare så gøy å kjøpe bøker!

Disse siste ukene har ikke vært noe unntak i så måte – tenk, det er faktisk like morsomt å handle bøker om sommeren også ;-). Da jeg kom hjem fra ferie for en uke siden lå den en fin liten haug og ventet, og selv om det allerede er blitt dokumentert, så skader det vel ikke med et lite gjensyn?

Som dere ser så er det litt ymse;

  • Grafiske romaner: Anya’s Ghost av Vera Brosgol (lest og likt), Zita the Spacegirl av Ben Hatke (skrevet om her) og Friends with Boys av Faith Erin Hicks. Sistnevnte handler om Maggie som etter flere år med hjemmeundervisning begynner på high school. Moren er borte, hun har få venner og – ja, hun er hjemsøkt!
  • Klassiker: Vile Bodies (1930) av Evelyn Waugh som jeg har skrevet om her. Stikkord: 1920 – tallet, post 1. verdenskrig og pre 2. verdenskrig.
  • Krim: Der hvor roser aldri dør av Gunnar Staalesen – Varg Veum er en av mine favorittdetektiver, og jeg er overlykkelig over at han er tilbake! 25 år etter at 3- årige Mette forvant, får Varg Veum oppdraget med å finne ut hva som skjedde. Death at Wentwater Court av Carola Dunn er nok en krim av en helt annen type. Satt til 1920 – tallet (jeg begynner å bli veldig betatt av den epoken), og vi møter sosietetsjenta og aspirerende journalist Daisy Dalrymple. Under et oppdrag blir Lord Stephen Astwick funnet drept, og Daisy slår seg sammen med Scotland Yard for å løse gåten. Jeg er for meg en morsom og vittig krim der heltinnen kanskje er en smule Nancy Drew???

Men sommerens shoppingbonanza sluttet selvfølgelig ikke der, nei, så langt der i fra. Dagen etter dumpet det ned ikke bare en, men to hentelapper i postkassa. Silje ut på tur, hentet pakkene og trasket spent hjem igjen. Fangsten var følgende bøker:

De to neste bøkene i serien om Daisy Dalrymple: The Winter Garden Mystery og Requiem for a Mezzo. Lik nedgravd i blomsterbed, hemmeligheter, opera og døde mezzosopraner er bare noen av elementene.

I Capture the Castle (1949)av Dodie Smith. Er ikke dette omslaget bare nydelig?

Nå, tenker dere kanskje, nå er vel denne kjøpefesten over? Men nei da; denne uka har jeg fått to bøker til i posten, og jeg har flere underveis. Disse er kjøpt med tanke på Silje Goes Classic – innleggene mine, og består av nettopp klassikere og en bok til.

Historien om Flora Poste som reiser til slektningenes gård Cold Comfort Farm har jeg hatt lyst til å lese lenge, og nå ser det ut til å bli en realitet. Cold Comfort Farm (1932) av Stella Gibbons beskrives som smart og morsom. Henry James’  The Turn of the Screw (1898) antar jeg er langt fra morsom. Her møter vi en ung guvernante som skal ta vare på to foreldreløse barn i et stort hus på landet. I starten virker alt bra, men etterhvert får guvernanten mistanke om at det er noe alvorlig galt med barna. Jeg liker grøss og gru, så dette tror jeg blir bra!

De siste bøkene har jeg ikke fått ennå. Tre av dem er klassikere; North and South av Elizabeth Gaskell, The Man of Property og In Chancery av John Galsworthy – de to første romanene i Forsyte – sagaen. Den siste er The End of Mr. Y av Scarlett Thomas.

Så dette er bøker som jeg har fått i postkassa de siste ukene og bøker som jeg vet at er på vei. Har du lest noen av disse? Og hvilke bøker har funnet veien til din postkasse i det sist?

Pst; Trykker du på boktitlene så kommer du til Goodreads.

Anya’s Ghost av Vera Brosgol.

Det er en grunn til at Vera Brosgol sin debut kom inn under min «Hm, denne må jeg sjekke  ut»- radar, og den grunnen er Book Rat Misty. Nå har det seg slik at det er ganske mange bøker som havner under den radaren, uten at de dermed blir bestilt og lest umiddelbart, og jeg må innrømme at Anya’s Ghost svevde litt rundt i den o så store skyen som ønskelista mi har utviklet seg til å bli. Så hva var egentlig grunnen til at jeg leste nettopp denne boka nå? Det er tre årsaker:

  1. Jeg har et mål om å lese flere grafiske romaner dette året.
  2. I april nevner Mari den spesifikt i sitt innlegg om favoritt tegneserier.
  3. I juli skriver Julie en god omtale av den. 

Jeg hadde jo ikke noe valg, hadde jeg vel? Jeg måtte jo lese den en gang, og da passet det veldig godt å lese den nå mens temaet er bøker anbefalt av andre bokbloggere!

Of all the things Anya expected to find at the bottom of an old well, a new friend wasn’t one of them. Especially not a new friend who has been dead for a century.

Falling down a well is bad enough, but Anya’s normal life might actually be worse. She’s embarrassed by her family, self – conscious about her body, and she’s  pretty much given up on fitting in at school. A new friend – even a dead one is just what she needs.

But Anya’s new B.F.F. isn’t kidding about the «forever» part…

Jeg er så glad for at jeg leste Anya’s Ghost, for det er en historie som rommer veldig mye! Den er sjarmerende og herlig, seriøs og alvorlig, vittig og litt sår. Som de to foregående bøkene jeg har lest og omtalt, så handler den om det å passe inn og godta seg selv, men denne grafiske romanen har en ikke så liten overnaturlig tvist i tillegg!

Denne overnaturlige tvisten er ingen ringere enn spøkelset Emily, og i starten så ser det ut til at Anya har fått seg en ny venn og alt er i det hele tatt veldig idyllisk. Hvem ville ikke hatt en egen privat ånd som kunne hvisket riktige prøvesvar til deg, smugkikket på timeplanen til skolens kjekkas slik at du tilfeldigvis kunne poppet opp utenfor klasseromsdøra og slike ting? Men etterhvert skjer det ting – subtile ting, vel og merke – som får både Anya og meg som leser til å lure på om det er noe mer som skjuler seg bak Emilys vennlighet. Derfra og ut stiger spenningen rett til værs! Les, så får du se 😉

Anya er forøvrig en slik karakter som jeg bare har lyst til å holde rundt og klemme, ja, jeg kunne nesten tenkt meg henne som en litterær lillesøster. Hun er troverdig og jeg føler at jeg blir godt kjent med henne. Hun fremstår som en veldig vanlig tenåring – med unntaket av dette spøkelset, da – og utfordringene hun møter er heller ikke uvanlige – igjen; med unntak av spøkelset. Gjenkjennelsesfaktoren er med andre ord stor; som for eksempel situasjonen under her. Det er vel  flere enn Anya som har  opplevd noe lignende en gang?

Vera Brosgol har både skrevet og illustrert Anya’s Ghost, og som med historien så ble jeg også veldig sjarmert av tegningene. Streken er på en måte litt naivistisk og barnlig, men den skildrer og viderefører handlingen på en utrolig levende og ekte måte. Det gjelder både i forhold til konkrete situasjoner og følelsesmessige aspekter ved historien, og det er noe jeg liker ekstra godt ved denne boka spesielt og grafiske romaner generelt. Tegningene skal ikke bare vise det som teksten forteller, de må fortelle noe mer, understreke et poeng, en fornemmelse – og dette synes jeg Brosgol mestrer til det fulle.

Anya’s Ghost er en liten perle av en grafisk roman, og jeg håper at Vera Brosgol kommer til å skape mange mange bøker som er like herlige som denne! Anbefales!