Bokhyllelesing #2: Odysseen av Homer.

Har dere hørt om bokbloggeren som meldte seg på en leseutfordring, pliktoppfyllende leste boken hun hadde valgt og publiserte et innlegg i god tid før fristen gikk ut?
Ja?
Det har jeg også – og i forbindelse med Hedda sin Bokhyllelesing #2: Lese et drama fra antikken, var det flere som var flinke og rakk tidsfristen.
Jeg – som dere skjønner – var ikke blant dem denne gangen. Ikke for det, jeg leste faktisk en god del av Odysseen i uke 8. Ja, jeg skrev til og med  noen innlegg om det (her og her). Men så møtte jeg Amanda Palmer, reiste til Paris  – der det føles mye mer naturlig å sitte på en kafe og lese i en fysisk bok enn å lytte til en lydbok. Og – ja –

Det er strengt tatt ingen unnskyldning. Vi befinner oss nå i uke 11, det episke diktet ble lest/lyttet ferdig i slutten av uke 9. Jeg har bare vært travel og lat. I den rekkefølgen – når jeg først har hatt tid, så har jeg altså vært lat.

(Jeg må forresten advare om at denne teksten kan være litt springende, Odysseen er et vanskelig verk å skrive om.)

Så hva er egentlig Odysseen?

Det er ikke, selv om temaet i Bokhyllelesingen var det, et drama fra antikken. I stedet er det et av Homers to store heltedikt. Det første er Illiaden som tar for seg slaget ved Troja, mens Odysseen er det andre som forteller historien om Odyssevs og hans lange kamp for å komme hjem til sin kjære Penelopeia og sønnen Telemakos. Diktet antas å være utgitt i år 720 f.Kr og anses som et av hovedverkene i den vestlige kanon. Det består av 24 sanger og er skrevet i en verseform som kalles daktylisk heksameter. (Takk, Wikipedia!)

En humpete start!

Den norske utgaven som jeg ga meg i kast med først er gjendiktet i overnevnte verseform av P. Østbye (Fun fact: Han benevnes med tittelen «rektor», og som skolemenneske selv – i samme kommune som han jobbet i, synes jeg det er hyggelig at dette blir vektlagt. Akk ja, slik var det i 1922).  Uten å ha noe forkunnskaper om denne formen, så opplevde jeg at den var svært vanskelig tilgjengelig. Språket var arkaisk og jeg syntes det var vrient å få tak i selve essensen, det episke i heltehistorien. Det lyriske overskygget det episke:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,                                                                                                                                  da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

s 5

Dette er ingen kritikk av oversettelsen, som blir sett på som en filologisk bragd. Det sier nok mye mer om min erfaring og kunnskaper om episke heltedikt fra antikken spesielt  og ulike verseformer generelt. Men – etter å ha lyttet meg igjennom teksten, så oppleves ikke den skrevne teksten som så uoverkommelig lenger heller.

Gammel bok på hånden, ny bok på øret…..

Selve ideen bak lesesirkelen Bokhyllelesing er jo at vi skal tørke støv av gamle, uleste bøker fra hyllene våre – og på dette punktet må jeg innrømme at jeg – etter å ha jobbet meg langsomt gjennom noen få sider på et par dager – jukset litt og lastet ned Odysseen som lydbok…. Oversatt av W.H.D. Rouse og fortalt av Anthony Heald, fikk jeg en helt annen opplevelse av verket. Jeg vet ikke om dette stemmer, men både denne oversettelsen og andre engelske utgaver jeg har snust på er mer prosa, enn lyrisk, i formen. Kanskje det også kan ha gjort at lesingen/lyttingen opplevdes mer tilgjengelig for min del?

Selve historien:

Som nevnt, Odysseen av Homer, handler om Odyssevs, som etter å  ha kjempet i slaget ved Troja, skal føre skip og mannskap hjem til kjente og kjære i Ithaka. Reisen går ikke som planlagt, og de møter mange hindre og utfordringer. Da diktet begynner har han mistet skipet sitt, mannskapet er døde og han er holdt fange av den vakre og forføriske nymfen Kalypso. Hjemme i Ithaka har kona Penelopeia utfordringer med å holde alle frierne, som har kommet i den tro at Odyssevs er død, unna, mens sønnen Talamakos er bekymret for at disse vil spise dem fra gård og grunn. Gudene samles for å finne en løsning på situasjonen, og med Athene i spissen klekker de ut en plan for å redde Odyssevs og gjenforene familien.

Historien er ikke lineær, og vi blir først kjent med de ulike hendelsene i etterkant av slaget og frem til fangenskapet, da Odyssevs kommer seg unna Kalypso og ender opp hos faiakernes konge Alkinoos.  Parallelt følger vi Talamakos og hans ferd for å finne faren. Dette er et grep som gjør diktet mer interessant og spennende å lese/lytte til.

Gudenes inngripen:

Jeg er fascinert av gudenes rolle i menneskenes liv i den greske mytologien, og i Odysseen er det mye guddommelig inngripen. Det er gudene som iscenesetter alt som skjer; menneskene er på et vis spillebrikker som gudene flytter rundt på det store spillebrettet som kalles verden. Mest tydelig er det i begynnelsen der alle gudene – med unntak av Poseidon, som bærer nag over Odyssevs, – er samlet på Olympen for å finne en løsning på situasjonen. Athene tar på seg  ulike menneskehammer og manipulerer de rundt seg slik at alt til slutt ender slik hun og de andre gudene ønsker at det skal ende.

Men gudene er ikke bare hyggelige spillmestere, dersom menneskene ikke følger retningslinjene og forventingene, straffes de hardt. Et eksempel på gudenes vrede og menneskenes dumskap  finner vi i den tolvte sangen der mannskapet spiser Helios, solgudens, buskap etter å ha fått streng beskjed om at de bør holde seg langt unna øya hvor disse dyrene beiter:

….. «Zevs, vår mektige far, og I salige guder tilhope.                                                                                                                                             La nu de svenner som følger Laertes’ ætling Odyssevs                                                                                                                                         bøte, fordi de i frekkhet har drept de okser som alltid                                                                                                                                         var meg en fryd, når jeg steg på den stjerneglitrende himmel,                                                                                                                           og når jeg dalte på ny med min vogn fra himlen mot jorden.

…..

«Snart skal jeg splintre det ilende skip i stumper og stykker                                                                                                                                 ute på vinfarvet hav med det flammende lyn fra min høyre.»

s 185 – 186

Denne hendelsen blir det også referert til i sang en når gudene samles:

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;                                                                                                                                         ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudeløse frekkhet,                                                                                                                       så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,                                                                                                                       solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

s 5

Nei, man skulle ikke komme her og tro at man kunne overstyre gudene med unnskyldninger og et ekstra tempel!

Konklusjon:

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke koste meg med Odysseen, til det var det for mye jobb. Samtidig så må jeg ikke nødvendigvis «kose meg» med en bok for å sette pris på den. Nå er det gått to uker siden jeg fullførte den, og mens jeg har sittet her og skrevet, så ser jeg jo at jeg har fått mye mer ut av den enn jeg trodde da jeg hadde hørt siste setning. Det er tilfredsstillende!

Så ja, jeg er glad for at jeg leste Odysseen av Homer, og til tross for at det var en jobb, så ville jeg ikke vært opplevelsen foruten.

#3 Hvordan ligger jeg an?!?

Mars er over, og det er på tide med en liten oppsummering. Hvordan ligger jeg egentlig an i forhold til målsettingene for 2012? En form for egenvurdering er på sin plass. Jeg må dessverre innrømme at for mars så er måloppnåelsen veldig lav, på flere områder. Jeg har blitt rammet av en lidelse som spesielt rammer oss som er glade i å lese. Jupp, for aller første gang har jeg hatt en middels grad av lesevegring. Lesevegring = vegre seg for å lese/ikke klare å lese så mye som man ønsker. Så med det ute av veien, her er oppsummeringen for mars 2012:

I løpet av 2012 skal jeg lese 52 bøker, og der ligger jeg fremdeles godt an. Allikevel så har jeg bare fullført 2 bøker i mars, og bare den ene av dem gikk inn under marstemaet Oppfølgere. Kelly Keatons A Beautiful Evil var helt grei, men manglet en del for å bli like god som den første romanen i serien. Den andre boka leste jeg som en del av Bokbloggturneen, og omtale kommer neste uke. Purriot og den usynlige mannen av Bjørn F Rørvik og Ragnar Aalbu er en fornøyelig bildebok som både elevene og jeg falt pladask for (Og ta en titt på bildet, så ser du at det er ikke bare navnet denne lille mesterdetektiven har felles med en annen liten mesterdetektiv).

Det har ikke blitt noen klassikere eller grafiske romaner i måndeden som har gått  – jo, forresten, det har blitt mye Egner – både sanger og fortellinger, så noen klassikere har det faktisk blitt :-).

Men la oss ikke dvele for lenge med det som har gått mindre bra, og la oss heller fokusere på det jeg faktisk har mestret til det fulle! Jeg har ikke kjøpt mer enn en bok i mars! Jeg tror jeg må si det en gang til, litt høyere: Jeg har ikke kjøpt mer enn en bok i mars! Jeg har fått flere bøker, men det har enten vært bøker jeg har forhåndsbestilt, anmeldereksemplarer eller gevinster. Den ene boka jeg kjøpte, og som jeg ikke har fått ennå, er Englemakersken av Camilla Läckberg. Klapp på skuldra og fire kryss i taket! Bra jobba, Silje!!

Et annet mål som jeg kan sette pluss på er det om å lese videre på serier jeg har begynt på. Og siden A Beautiful Evil er en oppfølger, så er jeg i rute der også. De andre oppfølgerne jeg hadde planer om å lese, med unntak av Kong Salomos Sverd av Espen Holm, venter jeg litt med å lese. Jeg er nemlig klar for et helt nytt og kriminelt godt tema for april: Jeg skal selvfølgelig gjøre et dypdykk inn i   sinnene til drapsmenn og skurker, jeg skal ta del i etterforskninger og være vitne til det ene drapet mer groteskt enn det andre. Med andre ord; temaet for april er KRIM – og i hovedsak nordisk krim. Hvilke bøker jeg skal lese har jeg allerede skrevet om.

En gladsak på tampen: I februar kom  nyheten om at Karin fra bloggen En verden full av bøker ga seg med bokbloggingen, og det var helt forferdelig trist!! Men nå, helt plutselig, har Karin gjenoppstått med en helt ny bokblogg Hysj! Lesing pågår!! Jippi 🙂

Hvordan går det med deg og lesemålene dine?

Et kort «Dette synes jeg om» – innlegg: A Beautiful Evil av Kelly Keaton

Ari reiste til New 2 for å finne svar. Svar på hvem moren hennes var og hvorfor hun valgte å gi henne fra seg, men først å fremst finne svar på hvem eller hva Ari selv er. Men det er kanskje ikke alt man ønsker å få vite. Som at det hviler en forbannelse over deg, en forbannelse som er nedarvet fra mor til datter i årtusener og som startet den dagen da gudinnen over visdom, strategi og krig,  Athena, forbannet Medusa.

Ari kjemper for å holde på menneskeligheten sin, men hun kjenner at dypt inne i henne gløder det en ondskap og en kraft som hun gjerne skulle vært foruten og som andre  ønsker å utnytte. Ari må finne en måte å bryte forbannelsen på, og sammen med vennene, Sebastian – trollmann og vampyr – og Henri, tar hun seg inn i et annet univers, de greske gudene sitt rike.

A Beautiful Evil av Kelly Keaton er bok nummer to i serien Gods and Monsters og den er også den første boka jeg fullfører i månendens tema: Oppfølgere. Den forrige, Darkness Becomes Her, leste jeg for et år siden, og jeg synes fremdeles den er den beste ungdomsromanen inspirert av gresk mytologi som kom i 2011. Oppfølgeren har stått på ønskelista siden jeg fikk nyss om at den skulle komme, og det var både med spenning og litt nervøsitet jeg startet lesingen – oppfølgere kan være litt skummelt å lese, særlig hvis du har likt den første romanen godt, fallhøyden blir større og det er lettere å bli skuffet. Og så er det selvfølgelig de gangene da bok to faktisk er bedre. Det kan med andre ord vippe begge veier.

Så hvilken vei vippet A Beautiful Evil, egentlig? Tja, si det. Jeg likte den, men samtidig likte jeg den ikke like godt som Darkness Becomes Her.  Den første boka fortalte historien om Ari og hennes møte med New 2 og byens mystiske og undelige beboere. Det var sørstat, Hoodoo – elementer og gotisk stemning, og sammen med mysteriet om Aris fortid og fremtid, så ble det veldig veldig spennende og stemningsfullt. Jeg opplevde at oppfølgeren manglet noe av denne stemningen – ikke var det noe Hoodoo og den typiske, mystiske og gotiske sørstatstemningen som jeg alltid faller pladask for var ganske så fraværende. Freakene fra første bok hadde, med unntak av Sebastian, en mye mindre rolle i denne boken, og det syntes jeg var synd. Mysteriet som gjorde den første romanen så spennende, er i denne erstattet med en mer tradisjonell kamp mellom det gode og det onde. Jeg kunne ønske at historien hadde tatt noen andre, kanskje mer utradisjonelle, retninger.

Nå høres det kanskje ut som om dette ikke var en bra bok, og det stemmer ikke. Den  hadde helt klart flere kvaliteter som jeg satt pris på. Den ene er hovedpersonen, Ari, selv. Jeg synes at hun vokste og utviklet seg gjennom hele romanen, helt til det store klimakset der hun og de andre virkelig fikk se hvilke krefter som bor i henne. Hun er fremdeles tøff og lar seg ikke diktere, og noen ganger syntes jeg nesten hun var for dumdristig – men alt i alt så er hun beintøff og utholdende. Møtet med det som kan bli resultatet av forbannelsen får henne bare til å ville kjempe hardere mot sin skjebne, hun vil finne svar og løsninger på hvordan hun kan få hevet forbannelsen. Men det er ikke disse kvalitetene som gjør at jeg trykker Ari til mitt bryst, nei da, det er selvfølgelig noe mer. Ari er nemlig også en veldig uselvisk og omsorgsfull heltinne, og det merkes godt i forhold til hvem det er hun er besatt på å redde fra den greske gudinnen. Selvfølgelig så vil hun finne en måte å redde seg selv på, men det er den lille gotiske jenta med de spisse hjørnetennene som er hovedgrunnen til at Ari leter etter en portal inn til gudinnens verden og som gjør at hun ikke nøler noe særlig på å gå inn når hun finner den. Siden Violet er min favorittkarakter i serien, så ga dette Ari noen flere stjerner hos meg :-).

En annen ting som jeg syntes var spennende med denne romanen var antydningene til Pandoras Eske og at familiene som styrer New 2 skjuler noe. I tillegg er det noe mer med Violet, tror jeg, og det vil jeg gjerne finne ut av. Det gir meg i allefall forhåpninger om at den neste (og siste?) boka i serien vil ta opp igjen noe av mystikken fra Darkness Becomes Her.

Så hva ble egentlig konklusjonen? Likte jeg den godt nok, eller falt den litt igjennom? Litt begge deler faktisk; historien opplevde jeg som noe tam og lite nyskapende, den vippet med andre ord over mot «tja» – når den allikevel ikke ble «tja» men i stedet får betegnelsen «joa, den er grei», så er det takket være Ari og måten hun er skildret på. Og så skal hun redde Violet, da 🙂

Jeg anbefaler den dersom du har lest Darkness Becomes Her og vil vite hva som skjer.

Smakebit på søndag: A Beautiful Evil av Kelly Keaton

Pju; da var det søndag igjen! Denne uka har bare blåst av gårde og det har blitt liten tid til koselesing. Jeg har med andre ord ikke kommet veldig langt i romanen jeg startet på for akkurat sju dager siden. Men slik er det enkelte ganger .

Smakebiten i dag kommer fra oppfølgeren til Darkness Becomes Her av Kelly Keaton som jeg leste for snart et år siden. Boka heter A Beautiful Evil og vi følger Ari videre mens hun kjemper både mot guder og seg selv. Legg til en stor dæsj av New Orleans, Mardi Gras og andre Sørstats – godsaker, så har vi en roman som jeg forløpig liker veldig godt.

I bit the inside of my cheek. It hurt to hear that. But it was honest, and how could I blame him when I felt the same? «It scared me, too.» My eyes stung. «I hate it.» I stared out over the square below. «I don’t want to become that … thing.»

s 66

Vil du lese flere smakebiter? Ta turen innom bloggen til Mari, da vel 🙂

Dette synes jeg om: Starcrossed av Josephine Angelini

Helen vokser opp sammen med faren sin på øya Nantucket. Hun er sånn passe flink på skolen og gleder seg til å kunne flytte fra øya for å gå på college. Hun har noen riktig gode venner og noen «fiender». Helen er med andre ord en helt vanlig amerikansk 17 åring – eller?

Da en ny familie, familien Delos, flytter til øya blir Helen plutselig plaget av virkelighetstro mareritt. I tillegg dukker tre sørgende søstre opp, tre søstre som gråter blod og som bare Helen kan se. Hun blir også mer og mer stresset og sint, noe som kulliminerer i et voldsomt fysisk angrep på den ene sønnen i Delos – familien, Lucas. Helen vet ikke hva som går av henne, det eneste hun vet er at hun vil drepe Lucas – noe som kan se ut til å være gjensidig. De prøver å unngå hverandre, men trekkes også mot hverandre.

Etter en ulykke som nesten koster dem begge livet, forsvinner de tre gråtende søstrene og forholdet mellom Lucas og Helen tar en roligere vending. Det viser seg at familien Delos er etterkommmere etter de greske gudene, og det samme gjelder Helen. Nå starter treningen for Helen, hun må bli kjent med sine egne evner og krefter før andre mer morderiske halvguder finner ut at hun eksisterer. I tillegg begynner Helen å falle alvorlig for Lucas, men det er noe som holder ham igjen. Er et forhold mellom dem dømt til å mislykkes før det har startet?

Jeg hadde veldig store forventninger til Starcrossed av Josephine Angelini, og hadde håpet at den ville feie meg overende med originalitet og en episk kjærlighetssaga , men den gang ei…. Romanen er Josephine Angelinis debutroman, og det er ingen dårlig debut, den er bare ikke en fantastisk debut eller en fantastisk roman.

Jeg opplevde historien som spennende nok, da særlig det som tok for seg den greske mytologien. Det er en interessant verden forfatteren har bygd opp der etterkommerne av de greske gudene lever blandt oss og kjemper familiene i mellom. Her er det intriger, blodfeider, kjærlighet og hat, alt det som de greske tragediene er kjent for, og jeg synes Josephine Angelini har klart å få med seg disse kjennetrekkene inn i den moderne historien. Det er veldig positivt! Det er nok også en av grunnene til at jeg likte de siste hundre (ca) sidene best.

Bipersonene i Starcrossed er også fine bekjentskaper. Jeg likte veldig godt både venninnen til Helen, Claire, Lucas sin mor og søster, Noel og Cassandra, samt søskenbarna hans Ariadne, Hector og Jason. Claire må jo være drømmevenninnen for alle, hun er liten og vittig, men både trofast og tøff (og så er hun ganske kreativ i sitt forsøk på å finne ut av Helens evner – stort humreøyeblikk :-D). Hun er uansett en karakter jeg tror på, det samme gjelder Noel – Delos -familiens menneskelige matriark. Jeg opplever også Cassandra og søskenbarna som troverdige og sympatiske, og jeg likte godt å lese om dem.

Som dere kan se så er det elementer med denne boka som jeg likte godt, allikevel er det flere elementer som gjorde at lesingen ikke ble så fantastisk som jeg hadde håpet og ønsket. Det største problemet for meg er hovedpersonen Helen. Jeg tror ikke på henne, og synes hun virker noe fargeløs og kjedelig. Det hjalp heller ikke stort at hun var rasende og ville drepe Lucas de første hundre sidene – det ble kjedelig det og… Det nest største problemet med denne romanen er «kjærlighetsforholdet» mellom Lucas og Helen. Det er ganske stusselige greier, og egentlig like blodfattig som Helen selv. Det skjer liksom ikke stort de første 350 sidene, eller det er kanskje feil å si det – Helen prøver og Lucas står i mot, men det hele er veldig tamt skildret. Det blir rett og slett langtekkelig i lengden, og minner ikke stort om «en kjærlighet skrevet i stjernene» for å sitere baksiden.

Nå har jeg allerede sagt noe om at jeg likte den siste delen av Starcrossed, og den likte jeg veldig godt. Her er det mye handling, vi får vite mer om Helens bakgrunn og hvorfor Lucas hele tiden står i mot Helens forsøk på å ha et ordentlig forhold. Samtidig utvikler forholdet seg i positiv retning, og store følelser i tråd med en gresk tragedie utspiller seg for alle karakterene. Så tiltross for at jeg ikke er overbegeistret for romanen, så er jeg kanskje nysgjerrig nok til å plukke med meg bok nummer to når den kommer ut….

(Pst; terningkastet under her er en svak en…)

Smakebit på søndag: Starcrossed av Josephine Angelini

Da har jeg endelig somlet meg til å begynne på Starcrossed av Josephine Angelini :-). Og ukens smakebit kommer selvfølgelig herfra:

She had prepared herself for it to be something horrific, possibly even evil, which made her the way she was.

«Huh?» she blurted out stupidly, so confused she had stopped crying. Her view jiggled, and Helen realized that Lucas was laughing.

s 107

Smakebit på søndag er den ukentlige utfordringen til Ladybug. Gå inn på bloggen hennes så finner du flere smakebiter der. Kanskje har du også en smakebit du vil dele med oss?

Hva skal du lese? Uke 30.

På grunn av alt som har skjedd, så har ikke leselysten vært på topp de siste dagene, og den er fremdeles ganske fraværende. De siste dagene har, naturlig nok, vært preget av sorg og sjokk, tomhet og nummenhet, men det har også vært ‘godt’ å kunne delta i lystenning og fakkeltog. Jeg synes det er så vanskelig å sette ord på alt jeg føler og tenker i disse dager,  men Ziarah har skrevet et kjempefint innlegg, det kan leses her.

Jeg leser fremdeles Changeless av Gail Carriger, og tror jeg kommer til å holde på med den en stund. Etter Changeless vurderer jeg å starte på Starcrossed av Josephine Angelini eller Stray av Rachel Vincent.

Hva skal du lese? Uke 29.

Jeg er fremdeles inspirert av Bai, og lager en liten plan over hva jeg kanskje, muligens kommer til å lese denne uka.

Men først, som seg hør og bør, en liten oppsummering av uke 28 – siden dette var den første gang jeg prøvde å planlegge lesingen. Og hvordan gikk det? Jo, det gikk faktisk ikke så verst. Jeg leste ut Angelfire av Courtney Allison Moulton og Divergent av Veronica Roth (som jeg hadde på leselista for uka 28), og skrev omtale av begge. Begge bøkene var bra, men Divergent var nok den aller beste og heller egentlig ganske kraftig mot terningkast 6. Oppdatering onsdag: Jeg har nå gått rundt å tenkt på denne boka siden søndag, så det er helt klart terningkast 6 🙂 Det ble ikke noe steampunk på meg, men det får jeg ta igjen senere.

Denne uka starter med Urban Fantasy og Karen Marie Moning sin første Fever – bok; Darkfever. Jeg har slitt litt med å komme i gang, men nå går det mye bedre. Men hva skal jeg lese etter denne? Jeg har tre alternativer som jeg har lyst til å starte på i løpet av uka:

Fra venstre: Dead on the Delta – urban fantasy som foregår Deep South, Changless – bok to i serien om Alexia Tarabotti, steampunk og Starcrossed – YA og gresk mytologi.

Har dere noen forslag til hvilken jeg bør begynne med?

Gresk mytologi, erkeengler, kostskoler og underlige barn.

Her er bøkene jeg har kjøpt meg den siste tiden, jeg har endelig oppdaget Book Depository, og da var det lett å bestille både det ene og det andre til en billig penge 🙂 Ønskelista mi fylles hele tiden opp med nye bøker, men jeg har bestemt meg for å være flink og ikke kjøpe noen flere bøker i sommerferien – dvs ingen bokbestillinger før tidligst midten av august!

 

Den første boka er Starcrossed av Josephine Angelini. Jeg har lest om den på flere bokblogger, blant annet her og her, og jeg har blitt veldig nysgjerrig på denne romanen. Ett stikkord er gresk mytologi!

Fra GoodReads:

How do you defy destiny?

Helen Hamilton has spent her entire sixteen years trying to hide how different she is—no easy task on an island as small and sheltered as Nantucket. And it’s getting harder. Nightmares of a desperate desert journey have Helen waking parched, only to find her sheets damaged by dirt and dust. At school she’s haunted by hallucinations of three women weeping tears of blood . . . and when Helen first crosses paths with Lucas Delos, she has no way of knowing they’re destined to play the leading roles in a tragedy the Fates insist on repeating throughout history.

As Helen unlocks the secrets of her ancestry, she realizes that some myths are more than just legend. But even demigod powers might not be enough to defy the forces that are both drawing her and Lucas together—and trying to tear them apart.

 

Angelfire er debutromanen til Courtney Allison Moulton, og jeg synes den høres ut som en spennende og interessant  historie.

Fra GoodReads:

When seventeen-year-old Ellie starts seeing reapers – monstrous creatures who devour humans and send their souls to Hell – she finds herself on the front lines of a supernatural war between archangels and the Fallen and faced with the possible destruction of her soul. 

A mysterious boy named Will reveals she is the reincarnation of an ancient warrior, the only one capable of wielding swords of angelfire to fight the reapers, and he is an immortal sworn to protect her in battle. Now that Ellie’s powers have been awakened, a powerful reaper called Bastian has come forward to challenge her. He has employed a fierce assassin to eliminate her – an assassin who has already killed her once. 

While balancing her dwindling social life and reaper-hunting duties, she and Will discover Bastian is searching for a dormant creature believed to be a true soul reaper. Bastian plans to use this weapon to ignite the End of Days and to destroy Ellie’s soul, ending her rebirth cycle forever. Now, she must face an army of Bastian’s most frightening reapers, prevent the soul reaper from consuming her soul, and uncover the secrets of her past lives – including truths that may be too frightening to remember.

 

Possessions av Nancy Holder blir beskrevet som en skremmende og intens YA – roman der noen av elementene er skummel kostskole og onde jenter! Det kan jeg like 😉 Nancy Holder har forøvrig skrevet mange romaner, blant annet om Buffy the Vampire Slayer (!!).

Fra GoodReads:

The It Girl meets The Exorcist in this chilling, haunted boarding school tale

New-girl Lindsay discovers all is not right at the prestigious Marlwood Academy for Girls. Ethereal, popular Mandy and her clique are plotting something dangerous. Lindsay overhears them performing strange rituals, and sees their eyes turn black. It doesn’t help that the school itself is totally eerie, with ancient, dilapidated buildings tucked into the Northern California woods, a thick white fog swirling through campus. There are hidden passageways, odd reflections in the windows at night, and scariest of all is the vast lake rumored to have captured the ghost of a girl who drowned many years ago.

What Lindsay doesn’t yet realize is that Mandy and her cohorts are becoming possessed by spirits who have haunted the school for two hundred years. Spirits who want someone dead…

And that someone is Lindsay.

 

Den siste boka jeg fikk i posten i denne omgang er en bok jeg visste jeg måtte få tak i med en gang jeg så boktraileren: Miss Peregrine’s home for peculiar children av Ransom Riggs! Det var rett og slett bokkjærlighet ved første blikk 🙂 Den høres ut som en fantastisk roman, og jeg kan ikke vente med å sette meg ned med denne. I tillegg er selve boka utrolig forseg gjort med blant annet gamle bilder.

Fra GoodReads:

A mysterious island. An abandoned orphanage. And a strange collection of very curious photographs. It all waits to be discovered in Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children, an unforgettable novel that mixes fiction and photography in a thrilling reading experience. As our story opens, a horrific family tragedy sets sixteen-year-old Jacob journeying to a remote island off the coast of Wales, where he discovers the crumbling ruins of Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children. As Jacob explores its abandoned bedrooms and hallways, it becomes clear that the children who once lived here—one of whom was his own grandfather—were more than just peculiar. They may have been dangerous. They may have been quarantined on a desolate island for good reason. And somehow—impossible though it seems—they may still be alive.

I tillegg så fant jeg helt tilfeldig Lars Keplers Paganinikontrakten innbundet til halv pris av rød pris ( = kupp!) i går, og kunne ikke la den muligheten gå fra meg.

Og jeg venter fortsatt på at to bøker til skal komme med posten; Gail Carrigers Changeless, bok nummer to om Alexia Tarabotti, samt en urban fantasy roman; Dead on the Delta av Stacey Jay (bestilt før handlestoppen min ble innført ;-)).

Nysgjerrig på:

… Starcrossed av Josephine Angelini.

I det siste har jeg lest flere veldig positive anmeldelser av denne boka, og jeg må si at historien pirrer nysgjerrigheten min. Stikkord er gresk mytologi, og siden jeg tidligere i vår leste  Darkness Becomes Her av Kelly Keaton (og likte den kjempegodt) som også omhandler dette, blir jeg ekstra nysgjerrig på hvordan denne romanen benytter seg av de mytologiske elementene.

Her er hva som står om Starcrossed på GoodReads:

How do you defy destiny?

Helen Hamilton has spent her entire sixteen years trying to hide how different she is—no easy task on an island as small and sheltered as Nantucket. And it’s getting harder. Nightmares of a desperate desert journey have Helen waking parched, only to find her sheets damaged by dirt and dust. At school she’s haunted by hallucinations of three women weeping tears of blood . . . and when Helen first crosses paths with Lucas Delos, she has no way of knowing they’re destined to play the leading roles in a tragedy the Fates insist on repeating throughout history.

As Helen unlocks the secrets of her ancestry, she realizes that some myths are more than just legend. But even demigod powers might not be enough to defy the forces that are both drawing her and Lucas together—and trying to tear them apart.

Boka ble faktisk gitt ut i dag, og jeg tror nok den vil bli kjøpt og lest i løpet av sommeren… 😉