Kjapt og greit: Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight

IMG_20131027_141758For en stund siden leste jeg Radioactive – a story of love and fallout av Lauren Redniss, men siden dette var en svær bok i fysisk forstand – her snakker vi coffee – table – størrelse, så var det uaktuelt å lese den på senga. Og siden jeg er en sånn person som må ha med meg en bok til sengs, så bestemte jeg meg for å gå til det skritt og lese to bøker på en gang!  (Det er verdt et utropstegn fordi jeg aldri holder på med mer enn en bok om gangen – ja, ikke før nå, da).

Valget falt på en relativt ny bok både i min sammenheng og generelt. Reconstructing Amelia er Kimberly McCreight sin debutroman og den kom tidligere i år. Romanen handler om den suksessrike advokaten og alenemoren Kate som plutselig får en telefon fra datterens skole. Datteren, Amelia, er blitt tatt i juks og er blitt suspendert fra privatskolen hun går på. Kate må komme å hente henne med en gang, men da hun kommer frem en time etter så får hun  en beskjed som ingen ønsker å få. Amelia har hoppet fra skolens tak.

Selv om Kate synes det er vanskelig å godta at datteren hoppet i døden med vilje, blir saken snart ansett som et klassisk selvmord. Så får Kate plutselig en tekstmelding: » Amelia hoppet ikke.».

Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight er helt klart en svært spennende og medrivende bok. Den er fortalt gjennom ulike fortellerstemmer, der vi i hovedsak følger Kate i nåtid mens hun prøver å finne ut hva som egentlig har skjedd med datteren og Amelia i ukene før hun dør. Teksten er også krydret med sms – er fra Amelia til ulike venner, chatter og blogposter. Dette gjør historien ekstra interessant, og driver historien frem mot løsningen på hva som egentlig skjedde den dagen på taket. Jeg opplevde særlig det å  lese Amelias historie som en påkjenning fordi vi som lesere allerede vet utfallet. Jeg synes også at fortellermåten er fiffig i den forstand at de ulike delene fungerer som biter i et puslespill som vi/Kate må sette sammen for å få se hele bildet. Det fungerer flott sammen med tittelen.

Det jeg likte aller best med romanen er at den både er en dannelsesroman, i den forstand at den handler om å finne seg selv og seksuell oppvåkning, og et krimmysterium. Og jeg synes at Kimberly McCreight klarer å kombinere disse to på en måte som fungerer for historien. Det ligger hele tiden en guffen og ubehagelig stemning over historien, og da særlig Amelias egen versjon av den. Kate sine oppdagelser i etterkant som omhandler det samme som Amelia forteller om er også både spennende og ubehagelig, men siden jeg allerede hadde «førstehåndskunnskaper» om hendelsene og hadde kjent frykten og uroen på kroppen gjennom Amelia, så kom de jo ikke som en overraskelse på meg som de kom på Kate. Men den stemingen som forfatteren klarer å bygge opp er svært god, uansett!

Forfatteren setter også søkelyset på et tema som alltid er aktuelt, men som i dagens teknologiske samfunn har fått flere arenaer å boltre seg på; trakassering og mobbing, og jeg føler at hun både får frem hvor lett det er å bli en mobber/plager når man er gjemt bak en skjerm og et blokkert nummer, og hvor vanskelig det er for andre å oppdage at noen faktisk blir mobbet. Mobbing blant jenter har alltid vært «usynlig», men jeg tror at det er blitt enda mer «usynlig» i den forstand at offeret ikke en gang trenger å vite hvem det er som er ute etter dem. McCreight tar opp dette på en måte som både er skummel og, dessverre, troverdig.

Det som ikke er spesielt troverdig med Reconstructing Amelia er de siste 50 sidene eller så. Ett eller annet sted tipper det og blir både klisjefylt og forutsigbart. Og sammen med det svært lite sannsynlige faktumet at Kate får bli med på alle avhør og får all informasjon når saken til Amelia tas opp igjen av politiet, så ender romanen med å bli litt teit og uferdig helt på tampen…. Det synes jeg er synd, for det er mye som er veldig bra med boka og jeg mener at hovedtemaet i romanen hadde fortjent en bedre avslutning. Jeg føler at forfatteren legger opp til noe som hun ikke helt klarer å fullføre.

Jeg endte med å like romanen som sidevendersk underholdning, men dessverre så satt den seg ikke så i kroppen som jeg hadde håpet. Når det er sagt så vil jeg anbefale boka til dere som liker hemmelige klubber, Gossip Girl og bøker – for Amelia er en skikkelig boknerd!

HBO har kjøpt filmrettighetene, og visstnok skal Nicole Kidman spille hovedrollen som Kate. Jeg tror nok jeg kommer til å se den.

The Complete Silje TV – serie Oversikt – del 1:

Det er jo ingen hemmelighet at jeg liker å se på TV – serier – og da aller helst flere episoder i slengen. Forrige uke fortalte jeg om min nye dille; Pretty Little Liars, og i den forbindelse etterlyste Lise en liste over favorittseriene mine. Så, uten noe mer om og men; la meg presentere The Complete Silje TV – serie Oversikt (jeg tok det navnet, jeg, Lise):

De beste av de beste:

Buffy the Vampire Slayer troner helt øverst, helt på topp. Jeg elsker Joss Whedon sine serier på generelt grunnlag, og det er takket være Buffy og hennes Scoobie Gang. Jeg har vært en trofast titter siden serien ble vist på TV på slutten av 1990 – tallet, og har sett alle sesongene veldig mange ganger. Karakterene og deres utvikling gjennom 7 sesonger er helt fenomenale og historiene som fortelles er både spennende, mystiske, morsomme, triste – ja, de serierrommer det meste. Dialogene er i en klasse for seg, jeg jubler høyt over alle de popkulturelle og nerdete referansene og jeg fryder meg over de ulike virkemidlene som Joss benytter seg av for å gi et dypdykk i det å være ungdom/voksenog hvordan man kan forholde seg til de ulike utfordringene man står ovenfor. Min favorittsesong er sesong 5 – den der Glory er The Big Bad, og den inneholder også en av mine desidert største favorittepisoder; The Body – der Buffy og gjengen må forholde seg til en helt naturlig død, og hvor vanskelig det er i forhold til å kjempe mot onde monstre. Det er noe med lyset, lydene og filteret som gjør episoden til en helt unik opplevelse. Og ja, jeg gråter hver gang.  To andre favorittepisoder er musikalepisoden Once more with feeling fra sesong 6 og Hush fra sesong 4 (som er den svakeste sesongen etter min mening, men som allikevel har noen av de aller beste episodene). Sistnevnte har ingen dialog, bare musikk. En genial episode! 

The Wire – dette må være noe av det mest realistiske som er laget innenfor TV – serie verdenen, og jeg slukte alle fem sesongene i en jafs. De ulike sesongene har ulike vinklinger, selv om vi følger den samme kjernen av politifolk og kriminelle gjennom hele serien. Vi blir godt kjent med de ulike miljøene, politikken og byråkratiet som påvirker beslutningene, medias rolle og hvordan elever blir rekruttert fra skolene for å bli lokale «kingpins»  Dette er med på å gi et godt og troverdig bilde av en by der kriminaliteten er svært høy. Det er vanskelig å trekke ut en sesong eller enkelte episoder, for The Wire må sees i en helhet for å få så godt utbytte som mulig. Jeg tror aldri jeg har blitt så rasende på karakterer og hendelser som jeg ble da jeg så denne serien, og jeg har aldri følt en så stor politikerforakt eller blitt så knyttet til badguys tidligere heller. Se den og bli provosert! Og bli glad fordi det finnes mennesker som velger å stå opp og kjempe for noe de tror på. Dette er kvalitet!

Twin Peaks av David Lynch. Genial, syk, skremmende og fascinerende er vel de ordene som mest dekker denne rare og brilliante serien. Serien begynte som en ganske forståelig krim; Hvem drepte Laura Palmer? Krydret med et helt spesielt persongalleri (Agent Cooper!), mystiske hendelser og hjemsøkende musikk så var det en ulidelig spennende serie. En svoren Twin Peaks og David Lynch tilhenger ble jeg nok da det tok av etter at morderen ble avslørt rundt episode 15 – enarmede menn, dverger som snakket baklengs, en mystisk hytte i skogen og BOB (!!!). Så utrolig skummelt og uforståelig, og så utrolig bra! 

Game of Thrones – episk og mektig fantasy der menneskelig ondskap, maktkamp, religion og krig står sentralt. Jeg har egentlig ikke så mye mer og si, egentlig… jo, det finnes DRAGEBARN!!! Sukk, lykke.

Carnivale er en serie som foregår i USA på 1920 – tallet og som handler om kampen mellom det gode og onde. Den har jeg faktisk skrevet om her, så da nøyer jeg meg med: Se den, den er fantastisk!

+ Alt annet laget av Joss Whedon: Firefly, Angel og Doll House –  fordi det er Joss og jeg liker hvordan hjernen hans er skrudd sammen – enkelt og greit.

Neste uke; mine favoritt krimserier.

Hvilke serier mener du er de beste av de beste?