# 3/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

påsketurDa er det 1. april og påskeferien nærmer seg slutten – eller, jeg er blant de heldige da for jeg har ferie i morgen også :-). Det er også på tide med et nytt oppsummeringsinnlegg, og jeg tenker jeg skal begynne på samme måte som sist gang, nemlig med en hyllest til våren! For nøyaktig en måned siden jublet jeg over at det endelig var vår og så for meg deilige dager med varmegrader og snøsmelting. Varmegradene og snøsmeltingen lot vente på seg,  men nå i påsken har det virkelig vært deilig! Hipp hurra!! NÅ kjenner jeg virkelig våren!!!

Så over til hva dette innlegget egentlig skal handle om; lesemålene mine så langt. Jeg føler at jeg ligger godt an, men vi får se hva tallene egentlig viser.

Mars startet friskt;  som en konsekvens av at jeg ikke leste en eneste klassiker i februar satt jeg i gang med Cold Comfort Farm av Stella Gibbons. En klassiker og 1001 bok som beskrives som morsom virket som et ypperlig valg – der og da, men?  Tja… jo, ja historien om Flora Poste som drar til Cold Comfort Farm for ¨å «hjelpe» sine bondetamper av noen slektninger er morsom, men jeg opplevde at det var ganske vanskelig å lese den muntlige Essex – dialekten – det tok lang tid og motivasjonen sank etterhvert ganske raskt.  Jeg så med gru at en lesesump var i emning og valgte til slutt å legge hele boka fra meg – for nå (jeg er over halvveis). Da hadde det gått en og en halv uke og jeg så lesemålet med å lese 60 bøker på et år vinke til meg i det fjerne…. Takk og pris kom leselysten kjapt tilbake og jeg endte faktisk med å lese hele 6 bøker i mars, noe som gjør at jeg nå ligger på 16 leste bøker totalt! Det er jeg godt fornøyd med!

Jeg leste blant annet min første Maria Lang bok, ble lettere sjarmert og klarte å overbevise meg selv om at Mord på kirkegården til nød kunne regnes som en krimklassiker. Billig kryss, men like fullt et kryss – kremt, kremt. En annen krim; Asle Skredderberget sin nye roman om Milo Cavalli, Smertehimmel, falt virkelig i smak og jeg har nå utnevnt meg selv til misjonær for Skredderberget sine krimromaner på jobb. Det funker! Mars var også den måneden der jeg helt og holdent kom over min aversjon mot 2. verdenskrig bøker; både Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer og Den fortrolige av Hèléne Grèmillon handler på et vis om denne perioden – og jeg likte dem veldig godt begge to! Forskjellige, men svært gode historier. Jeg tror faktisk at den sistnevnte er favorittboka mi i mars, med Guernsey og Smertehimmel på delt andre plass!  Måneden ble dessverre avsluttet med to «meh» – bøker; den grafiske romanen Fallteknikk av Inga H. Sætre og memoarene Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch. Men slik er det, jeg leser så mye og plukker med meg bøker hist og her og alt kan ikke være gull – selv om det selvfølgelig er det jeg håper på.

bokhaug

Nye i hylla: bøker om bøker, Paris og WW2.

I mars har jeg, som vanlig, handlet «litt» bøker. Jeg har fått helt dilla på bøker som handler om bøker, og dersom handlingen også foregår i min favorittby Paris – ja, da er det egentlig ikke noe særlig å lure på!

Litt statistikk:

  • 16 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 3 av 6 1001 – bøker.
  • 2 av 12 klassikere.
  • 2 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Jeg er strålende fornøyd med at jeg har lest 16 bøker og dermed er i rute for lesemålet på 60 bøker, samt at jeg har skrevet om alt jeg har lest! Jeg føler også at jeg er godt i gang med 1001 – bøker, Dokufeber og Serie – fortsettelser målene mine, samtidig som jeg er i gang med målet om å lese 6 grafiske romaner. Silje goes classic har jeg også begynt på, men der kreves det nok litt mer dedikasjon de neste månedene.  Dickens, Rushdie, Gaiman, Jackson – hm??? De har jeg ikke møtt??

Hvordan ligger du an?

Anette har laget et linkeinnlegg for leseoppsummeringer. Ta en titt, da vel.

Den fortrolige av Hèléne Grèmillon

denfortroligeEn gang i blant dukker det opp en bok som får meg til å legge bort alt annet jeg leser på. Jeg har særlig lagt merke til at det skjer når jeg på en eller annen måte har kjørt meg litt fast med en annen bok. At den følelsen av å ikke komme videre, ikke skjønne hensikten med noe som fortelles gjør meg mer mottakelig for noe helt annet lesestoff, helst i en annen sjanger og helst i form av en historie som slår bena under meg. Den fortrolige av Hèléne Grèmillon er en slik bok, en reddende bokengel som løftet meg opp fra en begynnende lesesump. Og så er den så utrolig god også, i seg selv!

Jeg har de siste månedene lest den ene gode omtalen etter den andre av denne romanen, og jeg har vært bombesikker på at dette er en bok etter min smak; hemmeligheter, sterke følelser og Paris – det viste seg at magefølelsen stemte. Den fortrolige av Hèléne Grèmillon er en bok som jeg kan anbefale på det varmeste til alle og enhver.

Vi er i Paris, året er 1975 og forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet moren sin. Blant den store haugen med kondolansebrev finner hun en tykk konvolutt uten avsender. Konvolutten inneholder et brev, et brev som forteller historien om den unge, vakre og kunstneriske jenta Annie som rett før 2. verdenskrig blir venn med den velstående Madame M. Etterhvert som vennskapet utvikler seg inngår de to en pakt som vil få store konsekvenser for dem begge.

Camille forstår ikke hva denne historien har med henne å gjøre, og hun mistenker at det er noen andre som er den tenkte mottakeren eller at det er en forfatter som prøver å presentere et bokmanus på en original måte. Men når brevene fortsetter å komme og historien utvikler seg går det opp for henne at denne historien om umulig kjærlighet og ødelagte skjebner i aller høyeste grad angår henne og hennes liv.

Den fortrolige av Hèléne Grèmillon er en altoppslukende og medrivende roman som jeg syntes var veldig vanskelig å legge fra seg! Det er en slik historie med karakterer og skjebner som fortsatte å kverne rundt i hodet mitt når jeg i et øyeblikk eller to la fra meg boka – og nå, når jeg er ferdig med den, så er jeg på en måte ikke det allikevel. Annie og Madame M, Louis og Paul de er med meg ennå, og det er det ikke alle karakterer som er etter endt lesing – i allefall ikke i like stor grad.

Selv om jeg følte karakterene sterkt og næret store følelser for dem på godt og vondt, så opplevde jeg allikevel at det som gjorde at jeg likte historien så godt, det som drev meg videre – ja, nesten jagde meg gjennom sidene – var selve handlingen, det som skjer med personene. Hèléne Grèmillon tar for seg store, dramatiske og velkjente temaer som kjærlighet, sjalusi, utroskap og hat, og det gjør hun på en særdeles god måte. Følelsene er sterke og handlingene de fører med seg er voldsomme, og det hadde vært lett å falle i den store putrende klisjègryta, men det føler jeg ikke at Grèmillon gjør. Hun legger seg heller til en mer nøktern tone, og det synes jeg gjør hendelsene og romanen mer troverdig. Og for meg som blir litt allergisk og grinete når jeg leser veldig klisjèfylte og pompøse bøker, gjorde dette meg til en veldig glad og lettet leser! Hurra!!!

Den fortrolige er en ganske kort roman med sine 250 sider, samtidig som den forteller en historie som omhandler mye og som strekker seg over en lang og dramatisk tidsperiode – både for hovedpersonene og for Frankrike. En skulle ha trodd at en bok med et så stort omfang i handling og hendelser hadde trengt mange flere sider – at for få sider ville ført til en knapphet, en følelse av at noe viktig ikke ble fortalt – men det er ikke tilfelle her. Hèléne Grèmillon legger frem historien på en slik måte at jeg føler at det som blir fortalt er nok til å gi meg det fulle og hele bildet. Leseopplevelsen blir ikke knapp, den oppleves som helt riktig! Jeg tror nok grepet med å fortelle hovedhandlingen i brevform er med på å  forsterke denne følelsen. Det som blir fortalt er det som er viktig for at historien skal drives videre. Det eneste som trakk bittelitt ned var oppsummeringen i diktform på slutten – hva var hensikten med den??(De siste versene var greie nok, men resten var jo ikke noe nytt).

Hèléne Grèmillon har skrevet en velkomponert, fengende og sterk roman som jeg likte veldig veldig godt! Løp og les, les og løp 🙂

Lys til å lese flere omtaler? Se her da vel: Linn, Elin, Karin, Ellikken, Rose-Marie, Ingalill, Lena, Kasiopeiia og Tine.

Takk til Aschehoug for dette eksemplaret!