Flatland-bobla – en liten oppsummering.

Nå er snart mars over,  og det samme gjelder for samlesingen av Helga Flatlands Vingebelastning. Det er flere som har lest boka for første gang denne måneden – meg selv inkludert- og det er en del som, naturlig nok, leste den i fjor. Noen er blitt positivt overrasket, andre har fått bekreftet inntrykket av at Flatland er en dyktig forfatter og mange har vært frustrert og fascinert over Andreas og hans selvsentrerthet.

Selv ble jeg sugd inn i romanen og leste den ut på få dager. Jeg ble nysgjerrig på denne fyren som helt klart sliter med noe, men som går så opp i sin egen sykdom at det ikke virker som om han har lyst til å bli friskmeldt. Jeg vekslet mellom å heie og å himle lattermildt med øynene; «Vurderer han seriøst å henge opp vedlegget med bivirkningene på badet slik at samboeren virkelig skal se hvor syk han er?» Ja, og så ble jeg litt satt ut av hvordan han virkelig ble diagnosen sin, hvordan han helt uten motstand lar seg bli tatt hånd om og hvordan han forventet at alle rundt ham skulle løse alle utfordringene hans. Og jeg tenker at det er ganske realistisk og troverdig. Det er nok mange Andreas-er i samfunnet.

Men –
ikke nok med at jeg leste og likte Flatland sin nyeste roman i påsken, jeg havnet rett og slett i Flatland-bobla og slukte to og en halv bok i trilogien hennes Bli hvis du kan. Og den er fantastisk! Den er også ganske mørk og akkurat nå har jeg roet litt ned med tanke på å fullføringen av siste del Det finnes ingen helhet og leser den i mindre posjoner. Omtale av alle tre kommer når jeg er ferdig med den.

Har du deltatt i månedens samlesing av Vingebelastning? Hva syntes du om den, og har du lest de andre romanene til Helga Flatland?

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland

Denne måneden samleser vi Helga Flatland sin nyeste roman Vingebelastning og som ansvarlig «samlesingsperson» var det på høy tid at jeg også fikk lest den. Og nå er det altså gjort og jeg er ganske sikker på at jeg har funnet meg en ny favoritt i kategorien Årets roman. For ja, den var faktisk så god.

Dette er forresten den første boka jeg leser av Helga Flatland. Det er litt flaut,  for hun har skrevet bøker siden 2010, vunnet priser og generelt fått mye god kritikk for bøkene sine. Hun  har rett og slett oppnådd mye – og hun er fremdeles ung og lovende! Jeg har allerede begynt på Bli hvis du kan. Reis hvis du må, debutromanen hennes, og jeg kjenner igjen det lette, flytende språket jeg likte så godt i Vingebelastning. Det er noe med stemmen til Flatland som gjør at jeg blir dratt inn i handlingen og skildringene og ikke klarer å slippe taket før jeg er ferdig. Det er så bra!

Vingebelastning handler om Andreas, en relativt vellykket mann som nærmer seg tretti. Han har mastergrad, god jobb og – ikke minst – en samboer som han planlegger å dele resten av livet med. Alt går på skinner. Eller gjør det egentlig det? Andreas sine tvangshandlinger som han har slitt med siden barndommen er der fremdeles, det samme gjelder ønsket om å selv ha full kontroll over det som skjer rundt ham. Følelsen av å stå utenfor et fellesskap og kikke inn og egentlig ikke føle noen glede over det som skjer, er like fullt tilstede til tross for at alt tilsynelatende er på stell. Så blir Andreas utsatt for en ulykke og veien fra somatisk avdeling til psykiatrisk behandling er plutselig ikke så lang. Og Andreas omfavner denne nye oppmerksomheten og går helt opp i diagnosen han får.

Romanen beveger seg frem og tilbake i tid. Vi er selvfølgelig i romanens nåtid – 2014, men vi blir også tatt med tilbake til da Andreas er 15, 19 og i 20-årene. Skiftene er enkle å følge da delene er delt inn i årstall. Med unntak av nåtiden er tilbakeblikkene kronologiske, det vil si at vi for eksempel befinner oss i 2014, så 1997, deretter tilbake til 2014, før vi igjen går tilbake til en ny tid i fortid. Disse episodene fra tidligere henger sammen med ting Andreas og psykologen hans tar opp.

Det blir forresten feil å si at delene fra Andreas sin fortid er tilbakeblikk. De er, som 2014-delene, skrevet i presens. Det er altså ikke den mer erfarne, sykemeldte Andreas som forteller om tider som har vært og episodene som skildres er dermed ikke farget av fortellerens nåtid. I stedet får vi på en måte historiene fortalt i det de skjer. Vi blir for eksempel kjent med Andreas, 15 år, hans interesser, bekymringer og «diller». Vi blir kjent med 19-åringen, hans tanker om fremtiden, studier, fremmedgjøring og etterhvert møtet med hun som bli kjæresten og samboeren. Dette valget fra Flatlands side gjør at jeg opplever Andreas sin forhistorie som mer ekte og nær, enn jeg hadde gjort dersom den voksne Andreas skulle fortalt den i retrospekt. Som leser er det godt å ha lest om relasjonen mellom Andreas og familien hans og om kontrollbehovet hans slik han opplevde det før sykemeldingen.

Andreas er en interessant karakter, men det som kanskje fascinerte meg enda mer var min reaksjon på ham. I store deler av romanen sympatiserer jeg med ham, jeg forstår ham, jeg bekymrer meg over den tydelige dissonansen han har i seg i forhold til omgivelsene sine og dette enorme behovet for å ha kontroll. Jeg gjenkjenner en del trekk ved ham som jeg også kjente på i den alderen og den følelsen av å ikke helt høre til. Sikkert typisk for alderen, men like fullt gjenkjennbart (fest kontra bygge modellfly/lese bok? Hallo?!). Jeg liker ham, heier på ham og ønsker ham alt vel. Det samme gjør jeg i begynnelsen mens han er i behandling og, jeg ser en mann som trenger hjelp, som kanskje har en litt lite forståelsesfull kjæreste og foreldre som bryr seg litt for lite. Men så; i takt med at det blir tydeligere hvordan Andreas omfavner sin nye tilværelse som psykisk syk og hvor selvsentrert han bli, jo mindre og mindre sympati klarte jeg å oppdrive for ham – og mer og mer sympati fikk jeg for kjæresten. Jeg merket på meg selv at jeg ble opprørt, at pulsen steg og at jeg mest av alt hadde lyst til å tre inn i romanen og riste ham ut av bobla. Fra å se alt fra Andreas synspunkt gjør Flatland noen grep som gjør at jeg som leser plutselig står i kjærestens sko og virkelig kjenner på hennes frustrasjoner – selv om det fremdeles er Andreas som er fortelleren! Jeg liker det! Det beviser for meg at Helga Flatland skaper troverdige, sammensatte og ekte karakterer.

På omslaget til min utgave av romanen står det blant annet at Vingebelastning er en fremstilling av en nevrotisk generasjon, og at den stiller spørsmål ved hva som skjer når livet ikke svarer til forventningene. Og det får meg til å undre; for er Andreas egentlig alvorlig psykisk syk eller er atferden hans, fremmedgjøringen han føler, symptomer på den tiden vi lever i, på hans generasjon? Er den en reaksjon på det store forventningspresset som både en selv – men også samfunnet – legger på en? Er det bare ønsket om å klatre i systemet, ha suksess og avansere som teller? Eller er det faktisk slik at man noen ganger bare må stoppe opp, trekke pusten og tenke seg om? Andreas har et stort behov for å bli sett, ikke som arbeidstaker, ikke som den karrieresøkende kjæresten, men som Andreas; glad i tall og fly, og med en indre uro og en følelse av utilpasshet. Hos psykologen blir han sett, hørt og ting han har fortrengt kommer frem igjen. Han har også en del ting som er tvangsmessige og som gjør hverdagen vanskelig. Han får et sammenbrudd, og dette sammenbruddet er et symptom på noe – inne i Andreas. Kanskje det rett og slett er begge deler?
Jeg vet ikke –
men det jeg vet er at Vingebelastning er en roman som får en til å tenke, til å reflektere. Den er av et slikt kaliber at den blir værende inne i deg en god stund. Den er lett å lese og som nevnt så flyter språket fint og naturlig. Vingebelastning er en god, sterk og provoserende bok om et psykisk sammenbrudd og hva som kan skje videre.

(Og ikke er den uten håp heller! Jeg har trua på Andreas!)

Les flere tekster om Vingebelastning her.

Vingebelastning – halvveis i samlesingen

Mars har flydd av sted, og i stedet for å være i begynnelsen  – som jeg har likt å innbille meg en stund nå – så er vi heller nærmere halvveis. Det har så langt vært en veldig fin måned, jeg har lest en glitrende roman, opplevd London og noen av de fantastiske bokbutikkene som finnes der og egentlig bare kost meg. Og inne i hodet mitt har jeg altså hatt en ide om at vi fremdeles er i månedsskiftet februar/mars (Hallo – snø?!).

Hvis noen lurte på hvordan det så ut i Hyde Park forrige uka da det bøttet ned med snø på Østlandet.

 

Samlesingen av Helga Flatland sin Vingebelastning har kommet godt i gang og jeg ser at flere har lagt inn anmeldelsene sine og andre interessante tekster om romanen og forfatteren i linkefunksjonen på bloggen. Det er bra! Det ser også ut til at det er mange som liker den godt – og det gjør meg ekstra spent på å lese videre i den. Jeg har nemlig ikke kommet så langt, men det jeg har lest lover godt. Jeg liker måten hun skriver på, det føles så naturlig og ekte. At selve temaet er noe som interesserer meg er jo også en bonus.

Planen videre på Skribleriene denne måneden er, selvfølgelig, å skrive om Vingebelastning,  men jeg har også tenkt å bruke påsken på å lese og skrive om  Bli hvis du kan – trilogien. De to siste ukene skal dermed bli ganske Helga Flatland-tunge. Det gleder jeg meg til!

(I tillegg skal det komme en februaroppsummering, en Londonguide for bokelskere og noen dikt, men det tar vi i andre innlegg).

Så til dere som ennå ikke har kastet seg over Vingebelastning – gjør det! Og til dere som har lest og skrevet, legg igjen link her.

God lesing videre!

Samlesing: Vingebelastning av Helga Flatland.

I mars samleser vi Helga Flatland sin Vingebelastning i forbindelse med Bokbloggerprisen 2015. Romanen er nominert i klassen Årets roman.

Foto: Studio Vest AS

(Foto: Studio Vest AS )

Helga Flatland er oppvokst på Flatdal i Telemark. Hun har bachelorgrad i Nordisk litteratur og språk og utdanning som tekstforfatter fra Westerdals School of Communication. I 2010 debuterte hun med romanen Bli hvis du kan. Reis hvis du må, som hun blant annet fikk Tarjei Vesaas debutantpris og Ungdommens litteraturpris for. Året etter kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, før hun avsluttet trilogien med Det finnes ingen helhet i 2013. For trilogien fikk hun i fjor Amalie Skram – prisen:

Det store spørsmålet som søkes besvart gjennom psykologiske skildringer og beskrivelser av storsamfunnet og lokalsamfunnets normer og forventninger, er hva det er som gjør at fire unge menn fra en trygg, liten bygd i ett av verdens fredeligste land, velger å verve seg til de norske styrkene i Afghanistan, og med det utsette seg for farer og i verste fall risikere livet.

(Fra juryens begrunnelse)

Dette året debuterte hun også som barnebokforfatter med Eline får besøk, og ga ut romanen hun nå er nominert til Bokbloggerprisen 2015 med; Vingebelastning (kilde: forlaget).

Forlaget skriver om Vingebelastning:

Andreas på 30 år er tilsynelatende en representant for de unge og vellykkede i Oslo anno 2014. Han tilhører en generasjon som er blitt fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, og gjøre hva de vil. Andreas har også fått alt han forestilte seg at han skulle få – han har egen leilighet, jobber i et anerkjent kommunikasjonsbyrå og er samboer med Hanna som jobber i NRK. Noe er likevel feil, han er ikke så lykkelig som han burde vært.
Når Andreas blir utsatt for en ulykke og mer eller mindre tilfeldig fanges opp av det psykiatriske helsevesenet, får han raskt en lettere psykisk diagnose. Han blir sykemeldt og han omfavner den nye livsstilen som en mulighet. Samtidig blir alle hans mellommenneskelige relasjoner satt på prøve idet han går inn for å finne «svarene».

Helga Flatlands nye roman handler om dessertgenerasjonen – generasjon meg – og tar samtiden på kornet med sine lykkeforventninger og krav om selvrealisering. Og det er fortelleren Andreas som i sin sjelenød er generasjonens stemme.

Det er allerede en god del bloggere som har lest og skrevet om Vingebelastning, og det er kjempefint om dere kan linke til anmeldelsene deres i kommentarfeltet til dette innlegget på Norske bokbloggere og delta i diskusjonene.

Og til dere som ennå ikke har lest den – meg selv, inkludert – bli med på moroa nå i mars. Les den, skriv om den, ta bilde med den i solveggen, diskuter i kommentarfeltene og legg igjen link når dere har lest.

Jeg gleder meg!

Tankespinnerier: Bokbloggerprisen 2013 – så langt.

«Endelig er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får …»

Nei da, det er ikke slik at jeg plutselig har hoppet fire måneder frem i tid og er klar for 17. mai, men da jeg skulle sette meg ned for å formulere et lite innlegg om dagens begivenheter, så dukket denne sangen opp. For i dag så er endelig dagen her – den dagen som mange bokbloggere med meg, har sett frem til med spenning – offentliggjøringen av Bokbloggerprisen 2013 sine longlister!

Helt siden torsdag kveld har vi i komiteen visst hvilke av de 145 nominerte bøkene som ville komme på longlistene, og som dermed fremdeles har mulighet til å vinne heder og ære og Bokbloggerpris i september. Det har vært vanskelig å holde tett – forventningene har vært til å ta og føle på  – så det var godt å kunne frigjøre listen kl 12.00 i dag og si «Her er listene! Disse tolv bøkene er de som norske bokbloggere har nominert frem som de beste norske bøkene fra 2013!»

Listene er som følgende:

1) Årets roman:

– Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
– Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
– Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
– Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
– De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

2) Åpen klasse:

– Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
– Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
– Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
– Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
– Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
– Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)

Jeg personlig synes dette er to spennende langlister, og den inneholder både bøker som jeg allerede har lest – til og med noen jeg nominerte, bøker jeg har hatt lyst til å lese en stund og bøker som jeg plutselig ble mer nysgjerrig på. Noen har påpekt at det er synd at det kun er en kriminalroman som har havnet på lista, og at det er overraskende at det nettopp er Politi av Jo Nesbø som er den utvalgte. Det har man jo lov til å synes – når det gjelder denne romanen så kan jeg ikke uttale meg, siden jeg ikke har lest den. Men som en som liker krim selv, så hadde jeg selvfølgelig syntes at det hadde vært gøy om min krimfavoritt fra 2013 kom på lista (Smertehimmel av Asle Skredderberget, hvis noen lurte), samt noen flere av mine debutantfavoritter – men sånn er det i et demokrati. En ting som er sikkert; det er i alle fall ikke slik at kriminallitteratur ikke er blitt nominert til prisen! I følge Lise så var hele 34,4 % av alle bøkene som ble nominert i klassen for skjønnlitteratur kriminalromaner. Jeg synes da ikke det er et dårlig tall.

Det som jeg først og fremst tenker når jeg ser på både alt som er blitt nominert og de ferdige langlistene er at vi bokbloggere leser mye, vi leser variert og vi har nominert variert. På lista er det både debutanter, andre relativt ferske stemmer og veletablerte og folkekjære forfattere side om side. Lyrikk, bildebøker og sakprosa er representert, det samme er fantasy og krim. Ja, og begge målformer!

Jeg mener at longlistene for tidenes første norske bokboggerpris er gode, og så får det være opp til hver enkelt om de vil lese mer bredt eller smalt med tanke på neste års pris; mer lyrikk, flere barnebøker eller essaysamlinger. På Facebook skrev Mari det så bra:

Jeg syntes lista viser at det er helt ok å oppfordre bokbloggerne til å forsøke å finne godbiter som ikke står på bestselgerlistene, men at man selvsagt in the end må lese det man har lyst til. Det hadde jo vært strålende om vi fant fram til noen godbiter som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener noe annet sted.

Det skal være mitt mål når jeg leser nye norske bøker dette året; virkelig misjonere for – enda mer enn i fjor –  de som skriver seg inn i hodet og hjertet mitt – sånn helst før fristen til neste års nominasjonrunde går ut i januar 2015 ;-). (Merknad til meg selv: oppsamlingsinnlegg helt på tampen blir for dårlig!).

Hva er dine tanker rundt Bokbloggerprisen og langlistene?

Her kan du lese Line, Lise, Elin, Rose – Marie, Ragnhild, Karen, Anita, Isabella, Beathe, Mari, Elida, Linn og Rita sine innlegg.