I desember tok jeg et skikkelig jafs i «Norsk – litteratur – 2013» – bunken min og leste hele 4 norske romaner. Siden jeg har vært bortreist med dårlig internett- tilkobling (Men hallo – Paris!) og tiden før avreise var preget av travel førjulskos med famile (som ikke ønsket å føle seg helt snytt for julehygge med datter og svigersønn), så har jeg dessverre ikke rukket å skrive anmeldelser av noen av bøkene.
Og det er jo litt dumt, for jeg likte dem veldig godt.
Inspirert av Julie så velger jeg derfor – for første gang – å lage et oppsamlingsinnlegg. Jeg kan ikke love at det blir et innlegg av det kortere slaget. Jeg er, som dere nok vet, glad i å bruke ord, men for å gjøre det litt overkommelig så deler jeg innlegget i to deler. Dette er den første.
Etter at jeg hadde fullført The Luminaries av Eleanor Catton i begynnelsen/midten av desember, følte jeg et visst selvpålagt press på å få lest flere norske 2013 bøker. Jeg hadde allerede flere i hylla, og den jeg plukket frem aller først var Leksikon om Lengsel av Hilde Østby. Denne hadde jeg hørt mye godt om fra Bjørg, og forventningene var nokså høye. Forventninger kan være skumle greier, man kan for eksempel gå på en skikkelig smell. Eller så kan de bli innfridd – og det gjorde de, takk og pris, til gangs i dette tilfellet! Hurra!
Leksikon om lengsel har en svært original utforming. Den er, som tittelen forteller, skrevet som et leksikon. Leseren blir innledningsvis presentert for Liv Vestby, også kjent som redaksjonen, og hennes prosjekt. Hun skal redigere et encyklopedisk verk som vil bevise at kjærlighet ved første blikk eksisterer. Hun går skikkelig til verks, og for hver bokstav i alfabetet presenterer hun en historie om kjærlighet og lengsel.
Hilde Østby har med Leksikon om lengsel skrevet noe som i utgangspunktet er en roman, men som samtidig minner meg mye om en samling små historier og noveller. Vi møter mange ulike personer fra ulike tidsperioder, mange er kjente, andre er mindre kjente. Det er ikke noe i det ytre som binder historiene sammen, det er heller ikke noe bindinger mellom karakterene i de forskjellige historiene. På den måten så kan man egentlig lese hver historie separat, og boka som en novellesamling. Men – – den er en roman, og jeg mener at man får mest ut av den ved å lese den som en helhet fordi da får man se Liv Vestby sin historie (rammefortellingen) og de andre i en større sammenheng.
Historiene har alle det samme temaet; kjærlighet ved første blikk og lengselen som kommer etter at man har opplevd det. I Østbys roman er det ingen lykkelige kjærlighetshistorier som skildres. Alle lengter etter noe de en gang har sett eller opplevd. Noen kan faktisk ha fått den de elsker, men allikevel så skjer det noe som gjør at de lengter etter tider som var.
Dette høres muligens ganske mørkt og deprimerende ut, men det er ikke tilfelle. Hilde Østby skriver veldig morsomt og treffende. Hun har et språk som både er edrulig «leksikonaktig» og «blomstrende – romantisk – lengselsfullt» på samme tid. Og det passer så utrolig bra til romanen! Jeg ble også veldig imponert over alle ideene som Østby setter ut i livet i historiene sine. Hun omskriver historien og forteller de «egentlige» historiene bak kjente kjærlighetsforhold som Romeo og Julie, hun forteller om Venus fra Milo, Dante og Beatrice, Lolita og Humbert og Judasevangeliet. Det er fortellingen om bibliotekaren i Roma som i sin lengten etter en kvinne som tilfeldigvis kom innom biblioteket hans en dag, fyller bibliotekbøkene med hjelpeløse kjærlighetsdikt, og om kokebokforfatteren Bella Masterson som gifter seg med en mann som verken ønsker å gjøre det slutt med elskerinnen eller slutte å lage uspiselige retter på kjøkkenet og som dermed blir rasende!
Drevet av raseri over mannens prioriteringer ble hennes første anliggende å angripe og sverte all mat mannen hennes foretrakk: «Tomater er ufyselige», skrev hun i kapitlet om grønnsaker. «Lukten av kokt tomat kan få gravide kvinner til å spontanabortere, og ubehandlet er den ubrukelig, den er ikke egnet til annet enn grisefôr», forsikret hun sine 2,4 millioner lesere (for så mange kjøpte boka i løpet av en tredveårsperiode) og sørget dermed effektivt for at mannens eksperimentelle tomatsaus ikke kunne nå et større publikum i England, hvor skepsisen mot tomater lever videre den dag i dag. s 72
Hele romanen er rett og slett en energiinnsprøytning å lese. Den er et oppkomme av kreative ideer, omskrivinger og og fantasi. Jeg opplever at Hilde Østby må ha store kunnskaper om og oversikt over litteratur, historie og filosofi, samtidig som hun har en god dæsj av fantasi. Jeg tok meg for eksempel mange ganger under lesingen i å fundere over hva som var fakta og hva som var fiksjon. Den fikk meg også til å kjenne på mange følelser, og jeg både lo høyt, humret og kjente en klump i halsen mens jeg leste om de ulike personene og deres lengsel etter kjærligheten.
Anbefales!
Den andre romanen jeg kastet meg over etter Leksikon om lengsel var nok en debutant. 
Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp fra havet består av en samling korte tekster som til sammen forteller historien om en forelskelse, et brudd og den etterfulgte kjærlighetssorgen. Der Hilde Østby sin roman sprudler over av ord og ideer, så er Sollid Simonsens tekster skjært helt ned til beinet. De er minimalistiske og det er mye som må leses «mellom linjene», som må forstås av det som ikke blir sagt. Hver morgen kryper jeg opp av havet er, som Leksikon om lengsel, men allikevel på et helt annet vis, svært originalt skrevet. Forfatteren trekker inn små naturvitenskapelige fakta for å sette ord på jeg – personens følelser:
FORDI DU KYSSA MEG OG SPURTE: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre. s 7
PÅ HVER SIDE AV ØREGANGEN sitter to klumper, de beskytter hulen som fører lyd inn i hjernen, de heter Tragus og Antitragus. Det vokser ofte hår på Tragus, det er vel derfor den har fått navnet – Tragus betyr geit på gresk. Ordet tragedie har samme opprinnelse, geita. Tragoidia betyr geitesang. Det er mange teorier om hva det skal bety, noen mer plausible enn andre. Men det det i hvert fall betyr, er at det sitter to geiter foran øregangen min og beskytter meg, lukker øret og spiser lydene, de lar meg velge ikke å høre tragedien som kommer ut av munnen din, jeg bare nikker og sier ja, ja, jeg er helt enig, det er nok best sånn. s 47.
Disse små faktaene virker ikke påtatt i teksten, men fungerer som et godt og originalt grep. Man skulle kanskje tro at det ville skape en form for distanse mellom meg som leser og teksten, men det er faktisk det motsatte som skjedde for meg. Sollid Simonsen er også utrolig god til å skildre følelser og lengsel, og selv om selve temaet ikke er nyskapende, så opplever jeg at måten historien blir skildret nettopp er det. Denne lille, såre og underfundige romanen traff meg midt i hjertet og jeg kjente meg så igjen i hovedpersonen og det hun opplever:
JEG HAR PRØVD å rette ryggen i det siste, i offentlige transportmidler som t-banen, bussen, jeg har stått med løftet hode og trukket skulderbladene sammen mot midten, som jeg har lært, i grønnsaksavdelingen på Kiwi, i undertøysavdelingen på Lindex. Jeg har prøvd å «ta plass i verden» foran togtabellene på Oslo S. Jeg så en sky som lignet en ryggrad, den hang over Torshov. Jeg lurte på om den var min, i og med at jeg manglet en. s 22
Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen føyer seg inn i rekka av de eksklusive bøkene jeg regner som mine norske favoritter i 2013. Anbefales på det aller, aller varmeste!
siljes skriblerier 