Finne ly av Aina Basso.

I mars har vi samlest Finne ly av Aina Basso i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014. Romanen er nominert i kategorien Årets roman sammen med to av mine fjorårsfavoritter Unnskyld av Ida Hegazi Høyer og Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol. Dette er altså den eneste av bøkene i denne kategorien jeg ikke hadde lest før nomineringen ble avsluttet i januar. Hadde jeg rukket å lese den tidligere så er jeg ganske sikker på at den hadde endt opp på min nomineringsliste – for jeg likte den veldig godt.

Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, så Hanna må halde tett om opphavet sitt. Den yngste sonen, Johannes, får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for forsøket hans på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi veks fram, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verd om han går på kostnad av hennar eigen fridom.

(Baksidetekst)

Finne ly er en historisk roman, og for en som sjelden leser bøker i denne sjangeren, så var dette et positivt møte. Jeg er nemlig litt skeptisk og forutinntatt når det gjelder sjangeren «historisk roman», selv om jeg egentlig vet bedre (Og her bør jeg ramse opp Hilary Mantel og Sigrid Undset og ….. i tillegg til Basso, for alle hennes romaner er historiske). Så jeg vet bedre – det er bare at inne i mitt hode så danner det seg bilder av hjelpeløse jomfruer og hjelpsomme grever og…. ja, alt som en Harlequin – forside kan finne på å vise frem. Og det stemmer jo ikke. Det er jo noe helt annet! Uansett; fordommer, sjangermisforståelser og forutinntatthet  til side – Aina Basso sin Finne ly er en roman som ja, er historisk og tar for seg en konkret epoke i den norske historien som vi absolutt ikke bør være stolte over (behandlingen av de reisende), men som samtidig har noe allmenngyldig og tidløst over seg. For hvordan er det egentlig vi tar i mot mennesker som ikke lever som oss selv? Hvordan ser vi på dem? Kan vi klare å undertrykke den vi er helt innerst inne, for å tekkes noen andre, for å oppleve trygghet? Og er vi egentlig trygge når vi ikke kan vise hvem vi er?

Historien fortelles i første person av to fortellere; Hanna selv og yngstesønnen Johannes. Jeg opplevde det som noe forvirrende i starten å forstå  hvem «eg – et» var, spesielt Johannes sitt «eg» – det kunne også være storebroren Harald som fortalte. Jeg syntes også at stemmene til Hanna og Johannes var ganske like i begynnelsen, men ettersom historiene utviklet seg og jeg ble mer kjent med dem, så følte jeg at de skilte seg mer fra hverandre. De har ulike måter å utrykke seg på og ulike ord og vendinger de benytter. Johannes, for eksempel, bruker mye dyrebilder for å beskrive hvordan han har det og det er særlig vepser og ekorn som går igjen i hans skildringer.

Begge er upålitelige fortellere, og det ligger jo i naturen til 1. persons fortellere generelt. De forteller kun det de vil. Skildringene av de andre karakterene er sterkt preget av det de ser, hvordan de opplever de rundt seg og hvordan deres oppfattelse av virkeligheten er. Dette gjør at jeg for eksempel blir nysgjerrig på Harald. For hvordan er han egentlig?

Hanna og Johannes har annethvert kapittel, og historien samlet er kronologisk fra den dagen Hanna står på døra og søker tjeneste, men med jevne drypp fra fortiden. Etter hvert får leseren vite mer og mer om Hannas liv som reisende, og dette opplever jeg som en svært troverdig og ekte beskrivelse av hvordan det må ha vært. Det er på en måte både troverdig som en del av romanen, som Hannas historie, men også som et vitnesbyrd om hvordan det var å være reisende på midten av 1800 – tallet. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha fått ekstra innblikk fra de reisendes perspektiv, hvordan de ble møtt og hvordan de ble behandlet. Jeg er imponert over hvor sømløst og naturlig Basso har flettet dette inn i historien, og er ganske sikker på at det ligger mye forarbeid og research til grunn.

Selve spenningskurven går veldig sakte i begynnelsen. Jeg slet litt med å få tak i historien som Basso ønsket å formidle og det var hennes språklige styrke som drev meg videre. For for et utrolig vakkert og poetisk språk hun har! Det er som å lese lyrikk; elegant bruk av symbolikk og mye blir sagt med bruk av få ord, antydninger og skildringer som virkelig treffer og sist, men ikke minst, skrevet på nynorsk! Det kunne jo ikke passet bedre!  Jeg tror den beste beskrivelsen er at det er «gåsehudvakkert». Faktisk.

Men – spenningskurven – ja, den er sakte i starten, men etter hvert som klimakset nærmer seg så er det også en endring i selve oppbyggingen av den fysiske romanen. Generelt er det mye luft, kapitlene består av samlinger av kortere tekstbiter og Hanna og Johannes alternerer med å fortelle. Disse skiftene i fortellere blir raskere og raskere i takt med at klimakset nærmer seg. Et grep som fungerer veldig bra og som gjorde at jeg leste med høyere og høyere puls. Selve toppen nås med et  pang der både to kulturer og to brødre braker sammen. Alle de undertrykte følelsene og spenningen som har ligget og murret eksploderer i et voldsomt raseri og utfallet blir det samme; ild, blod, død og drap. Avslutningen kommer ganske raskt etter dette uten for mye snakk. Den minner meg om oppbyggingen til en novelle, og det liker jeg veldig godt.

Romanen heter Finne ly, og vi finner igjen flere elementer i romanen som bygger opp under denne tittelen. Hanna søker tilflukt på småbruket til Harald, Johannes og faren langt inne i Finnskogen, hun gjemmer seg blant trærne, er vanskelig å finne. De tre på gården har også søkt tilflukt; familien har ryddet seg en plass midt i skogen og isolert seg fra både familie og bygdefolket. Trærne gir dem alle ly fra omverdenen, noe som også omslaget illustrerer. De reisende som beveger seg rundt i skogen fra den ene leieren til den neste søker beskyttelse fra trærne, samtidig som de bruker dem som en måte å kommunisere på. Når de kommer for nær gården oppleves de som en trussel av gårdsfolket på mange måter, men kanskje aller mest fordi de truer deres ly?

Finne ly av Aina Basso fikk vel fortjent en plass på årets kortliste til Bokbloggerprisen. Og den har også gjort selve stemmegivingen til en nøtt for meg. Hm….

Svært god bok!

The Luminaries av Eleanor Catton – noen tanker.

Det er en problemstilling som har gnagd i bakhodet mitt den siste tiden: Hvordan skrive en god anmeldelse av en omfangsrik roman på over 830 sider som får sagt hvorfor jeg liker den så godt som jeg gjorde? På et vis så skulle jo ikke dette vært noe vanskelig, jeg har skrevet om mursteiner tidligere, jeg, men med The Luminaries av Eleanor Catton opplever jeg det som skikkelig vrient. Jeg brukte lang tid på å fullføre den, og jeg har brukt nesten like lang tid på å gruble på hvordan jeg skulle formulere noe glupt om det jeg hadde lest. Flere ideer er blitt prøvd ut, og nesten like mange er blitt forkastet:

1. Lage en illustrert føljetong  – noe som egentlig kunne fungert veldig godt med bokas skrivestil. Men det ble bare med en liten oversikt over hovedpremissene.
2. Lage et tankekart med forklaringer ved siden av.
3. Skrive og tegne en oversikt over hver av de tolv delene med piler for å vise hvordan de henger sammen.
4. Punktvis anmeldelse.
5. En oppsamling av mer eller mindre sammenhengende tanker rundt de ulike aspektene ved romanen.

Tenke

Tenke

Tenke

Jeg går for nummer 5.

For det er ikke det at jeg ikke har forberedt meg. Notater er skrevet underveis og til slutt, og jeg har noe jeg ønsker å formidle om denne romanen – men så blir jeg plutselig litt usikker på om jeg har fått med meg det jeg skulle under lesingen. Jeg måtte blant annet slå opp en del ord i begynnelsen – og det var uvant for meg siden jeg opplever meg selv som en ganske rutinert leser på engelsk. Jeg hadde itt synkende selvtillit akkurat da – men så skjedde det noe – for ganske kjapt merket jeg at ordene jeg lurte mest på hadde med båter å gjøre – og i stedet for å fordype meg i forskjellene på en barque og en brigantine valgte jeg bare å tenke båt er båt, for så å lese videre. (Til å være perfeksjonist og kontrollentusiast og «Flink Pike», så var det en åpenbaring!).

Og vet dere hva? Det fungerte! Jeg vurderte forresten aldri å legge fra meg boka, for det var noe med historiene som pirret nysgjerrigheten min fra det øyeblikket Walter Moody trådde inn i røykerommet på The Crown Hotel. Det kan ha vært mysteriet som ligger til grunn for møtet, det at kjernen i romanen er en god, gammel krimgåte. Det kan også ha vært selve settingen. Gullgraving og nybygging i New Zealand på 1860 – tallet er noe jeg ikke har lest om tidligere, og det var både spennende og lærerikt å sette seg inn i noe helt nytt og ukjent. Den ene tingen som jeg er helt sikker på at fikk meg til å lese videre og videre (i små omganger) var Eleanor Catton sin skrivestil og måten hun får historien til å føles autentisk på. Det er noe ekstra gøy ved å lese en ny roman som er så gjennomarbeidet og tro mot datidens skrivemåte (0g dette har Clementine skrevet et innlegg om her). Gjennom hele romanen så begynner for eksempel hvert kapittel med et lite sammendrag av hva som kommer til å skje i nettopp det kapittelet. Det er et grep som minner meg om romanene til Dickens (selv om jeg ikke har lest dem, så har jeg bladd i dem):

TRUE NODE IN VIRGO

In which Quee Long is interrupted thrice; Charlie Frost holds his ground; and Sook Youngsheng names a suspect, to everyone`s surprise. s 257

I de første delene hjelper dette til med å gi oversikt, men etterhvert som historien skrider frem  så endrer disse sammendragene funksjon. I stedet for å gi en pekepinn på hva som vil skje videre, så fungerer de i stedet som en like viktig del av historien. De forteller noe mer, de utdyper det vi leser om i selve kapittelet.

Jeg likte også svært godt romanens oppbygging, og den er egentlig verdt et innlegg i seg selv, men jeg velger å gå for kortversjonen: Den er både fiffig og ganske så genialt pønsket ut! Boka er delt inn i 12 deler (astrologiske referanser, men de hoppet jeg bukk over i denne lesningen – stjernebilder er stjernebilder, jmf. båt er båt), der del en er den aller lengste og den neste er halvparten av den forrige og så videre. Jeg opplevde at del en, til tross for at historien fenget meg, var noe tung å komme igjennom. Vi blir introdusert for et svært persongalleri og takk og lov for oversikten foran i boka! Den ble flittig brukt! Det er mye som skjer siden vi får høre historiene til de 13 hovedpersonene med mer, og det er en god del å holde styr på. Det er viktig å ha hodet med, men jeg synes også at forfatteren gjør mye for å hjelpe oss lesere videre.For eksempel bryter fortelleren tidvis inn og henvender seg direkte til leseren:

We shall therefore leave Thomas Balfour standing on the wharf with his hands in his pockets, squinting into the rain. We shall turn our gaze some two hundered yards to the north, and alight at the Auction Yards on Gibson Quai  – where, behind the rostrum, an unpainted door leading to a private office bears the legend Nilssen & Co, Commission Merchants.

In deference to the harmony of the turning spheres of time we shall resume our tale exactly at the moment Balfour left off – in Hokitika, on Saturday, the 27th of January, at five minutes before one in the afternoon. s 118

Disse bruddene skjer helt naturlig og jeg fikk følelsen av å bli løftet opp slik at jeg fikk se hele Hokitika i fugleperspektiv, for så å – forsiktig av fortelleren – bli plassert slik at jeg fikk oppleve en av de andre karakterenes historie. Det var en opplevelse jeg syntes tilførte det lille ekstra til leseopplevelsen.  En annen måte som Catton hjelper leseren med å holde oversikt over handlingene i del en, er å legge inn noen sider der Moody oppsummerer kveldens samtaleemner. Det synes jeg fungerte på en naturlig og god måte.

Romanen er bygd opp etter spiralprinsippet, og det var jeg glad for at Clementine gjorde meg (og andre) oppmerksom på før jeg tok til med lesingen. Som lærer er jeg godt kjent med dette prinsippet som går ut på at et nytt  lærestoff bygger på et tidligere lært stoff. I matte blir elevene gjort kjent med prinsippene for et tema på høsten og i løpet av våren vil temaet komme igjen, denne gangen litt mer utfyllende. Dette vil skje med det samme temaet gjennom hele skoleløpet, men for hver gang så går man mer i dybden. Stoffet vil bli repetert og utdypet. Og akkurat slik er det med The Luminaries også! Catton starter med å gi leseren det store bildet, selve oversikten, i den første delen. Hovedplott, karakterer og bihandlinger blir presentert gjennom at de 13 mennene på The Crown Hotel forteller sine historier og sine versjoner av historiene. Deretter viser hun leseren veien inn og for hver del blir leseren tatt med dypere ned i materien. Siden hver del er kortere enn den forrige, så blir lesingen nettopp som å lese seg nedover i spiralen. Da en spiral alltid går raskere jo nærmere man nærmer seg sentrum, så gikk også lesingen raskere og raskere jo nærmere jeg kom slutten på romanen. Det var rett og slett en kul opplevelse! Og det er, som jeg har nevnt tidligere, en svært fiffig måte å bygge opp en roman på!

Jeg synes at Eleanor Catton med The Luminaries har skrevet en svært imponerende og storslagen historie. Jeg ønsker ikke å gå inn på selve handlingen mer enn jeg har gjort i dette innlegget, men den er herlig komplisert, full av komplotter, lurerier og mystiske bekjentskaper. Jeg er imponert over den stålkontrollen forfatteren viser ved å på en finurlig måte knytte hendelser, personer og historier sammen på en så tilfredsstillende måte som hun gjør – og at hun i tillegg får det til å virke så enkelt! Romanen er full av detaljer og skildringer, ja, jeg følte at den nesten sprutet over av skriveglede og kreativitet, og det gjorde at jeg satt enda større pris på den!

The Luminaries er rett og slett mesterlig gjennomført, og jeg gleder meg til å lese den igjen! (For det kjenner jeg at jeg må, for jeg fikk nok ikke med meg alt, gitt).

Anbefales!

Boka er årets Man Booker Prize – vinner og jeg har lest den i forbindelse med Clementines lesesirkel. 

The Diviners av Libba Bray

Vi befinner oss i USA på 1920 – tallet. Den 17 årige Evie har gjort skandale i hjembyen og sendes til onkelen Will i New York for å få litt skikk på seg selv. Will driver museet for amerikansk folklore, overtro og det okkulte, og da et  drap med okkulte og rituelle tendenser blir begått, står politiet raskt på døra for å få hjelp. Evie som selv har skjulte krefter blander seg  inn i etterforskningen, og sammen med onkelen må hun prøve å stanse en morder hvis mål er å sørge for jordens undergang.

Libba Bray er en forfatter jeg har hørt mye om. Romanene hennes har stått på ønskelisten min lenge, men det var først med The Diviners jeg gikk til det skritt å faktisk lese en bok av henne. Og jeg angrer ikke, The Diviners er kanskje et beist av en roman størrelsesmessig – men innholdet er svært bra på alle mulige måter!

Den første tanken som slår meg  er at dette er en veldig gjennomtenkt og grundig historie. Handlingen foregår på 1920 – tallet i New York – selve the Golden Jazz age med flappers, nattklubber, forbundstid og dekadense. Jeg har lest noen andre bøker med handling fra denne tiden, men som i tillegg er skrevet i dette tidsrommet – for eksempel The Great Gatsby – og jeg opplevde The Diviners som veldig autentisk og ekte. Libba Bray må ha gjort veldig mye research i forkant og underveis i skrivingen. Beskrivelsene av New York, livet og holdningene er utrolig levende skildret, ja, det var som om jeg befant meg der mens jeg leste, sammen med Evie og de andre karakterene.

Evie er en drøm av en hovedperson og heltinne; morsom, spontan, sprudlende og tøff – hun er en slik venninne som du  gjerne vil være med, samtidig som du  er litt redd for at hun skal få deg i trøbbel. Hun kan virke noe selvsentert, men hun har en fin utvikling  etterhvert som historien går sin gang, og hun viser tilslutt at hun kan være ansvarsfull – selvfølgelig med en stor dæsj spunk! Jeg så hele tiden for meg Evie som den rampete lillesøsteren til Nancy Drew. Jeg må også innrømme at jeg falt pladask for hennes måte å uttrykke seg på – jeg synes at det bidro til å gjøre Evie til en troverdig 1920 – talls flapper. Heia Evie!!

Selv om The Diviners på den ene siden er en historisk roman, så er den, slik jeg ser det, i hovedsak en paranormal roman – en spennende og uhyggelig paranormal roman. Libba Bray maler med bred pensel, og historien rommer både det store hovedmysteriet; hvem er det som går rundt i NY sine gater og dreper sine ofre på grusomste vis og hvordan stanse denne demoniske morderen? og flere mindre bihistorier, både mystiske og tidstypiske. Hovedhandlingen var til tider ulidelig spennende; ofringer, hellige skrifter,små skumle sekter og okkultisme  – jeg innrømmer det, jeg lar meg lett rive med. I perioder syntes jeg allikevel at det ble litt for mange bihandlinger å holde styr på og som tilsynelatende ikke hadde noen plass i historien. Takk og pris så samler Libba Bray de fleste trådene i løpet av de siste 50 sidene, og jeg ser at historien er mye mer kompleks enn det jeg først tenkte; bihandlingene har helt klart en hensikt. Kanskje er det egentlig slik at alle handlingene, store som små, er like viktige? At rett og slett alt som skjer i romanen er små byggeklosser som vi må få samlet og satt på plass for å se og forstå hele bildet. For hvem er egentlig The Diviners? Og hvilke krefter er det som er på vei? Jeg vet ikke – men jeg ser frem til å få vite litt mer i bok nummer to.

Anbefales!

Maria har også lest og skrevet om romanen.

«Ti på topp tirsdag» på en onsdag: Vivid Worlds and Settings in Books.

Jeg er kanskje ikke den bloggeren som deltar oftest på The Broke and the Bookish sin tirsdagspost Top Ten Thursday, men noen ganger når temaet virker spesielt forlokkende – da henger jeg meg på. Denne uka er det et slikt tema; Top Ten Vivid Book Worlds/Settings. 

La oss sette i gang 🙂

Daughter of Smoke and Bone/ Mørk Engel av Laini Taylor

Jeg kommer selvfølgelig ikke utenom min store, store bokkjærlighet anno 2011 OG 2012. Laini Taylor har skapt et Praha som er så magisk, vakkert og levende at jeg følte at jeg var der sammen med Karou. Jeg kunne kjenne ujevnhetene i brosteinen, lukte suppene i The Poison Kitchen, kjenne dragningen mot de mørke, trange smugene og nyte de vakre, gamle bygningene i gamlebyen. Ikke nok med det, de andre byene som Karou besøker på sin jakt etter svar, samt Kimærenes og Serafenes verdner er også helt utrolig beskrevet. Ok, jeg er en fangirl!

A Song of Ice and Fire av George R.R. Martin

Jeg tar av meg min imaginære hatt og bøyer meg i støvet for Martins fantasi og sans for detaljer. Han har med serien A Song of Ice and Fire skapt et helt fullkomment univers med egne myter, religioner, folkegrupper, natur og jeg vet ikke hva. Det eneste jeg vet er at jeg digger det, og jeg gleder meg til å grave meg dypere ned i dette fabelaktige universet.

Fortellingen i Fiolinen av Natasha Solomons

Jeg følte meg så hjemme på Tyneford mens jeg leste denne romanen, og det var som jeg var en del av historien som ble fortalt. Solomons er utrolig dyktig til å skildre både omgivelsene og menneskene som lever i dem. Som med Daughter of Smoke and Bone så kunne jeg både smake, lukte og føle denne romanen – og det er veldig bra. Sukk, nå fikk jeg lyst til å lese den en gang til!

Fever – serien av Karen Marie Moning.

Fever – serien er nok en stor favoritt, så selvfølgelig må jeg ta med Moning sin mørke, dystre og ganske skremmende versjon av Dublin, med farlige skygger, morderiske feer og boligområder som sakte men sikkert tømmes for alt menneskelig. Jeg liker’e!

The Replacement av Brenna Yovanoff

Brenna Yovanoff skriver veldig godt og levende generelt, men i The Replacement er det spesielt underverdenen TheHouse of Mayhem som jeg falt pladask for, inkludert de som bor der. Ikke sånn å forstå at jeg kunne tenke meg å leve der nede, men omgivelsene som skildres er som tatt ut fra en Tim Burton film – det er makabert, sjarmerende, groteskt og søtt alt på en gang.

The Restorer av Amanda Stevens

Bøker som foregår i Sørstatene er en sikker vinner for meg, og settingen i The Restorer har alt mitt litterære Sørstatsglade hjerte  begjærer – gamle kirkegårder med falleferdige men flotte gravsteiner dekket av eføy, duftende magnoliaer, varmen og det yrende bylivet – for ikke å snakke om Amelias leilighet! Der vil jeg bo!

Divergent av Veronica Roth

Selv om jeg liker settingen i  oppfølgeren Insurgent  godt, så er det nok det universet som Veronica Roth introduserer for oss i Divergent jeg liker aller best. Beskrivelsene av hvordan Chicago er delt inn i fraksjonene og menneskene som lever i dem, samt hovedkvarteret til Dauntless, ga meg lyst til å rett og slett hoppe inn i handlingen og bli en del av historien om Tris, Four og de andre.

Mio min Mio av Astrid Lindgren.

Landet i det fjerne! Rosehagen, det hvite slottet, Jum – Jum, Miramis, Morgenlysets Bro, Den dunkle skogen, Landet på den andre siden og bakenfor fjellet, Ridder Kato og alle barna – trenger jeg si mer? Min favoritt blandt alle de gode bøkene til Astrid Lindgren.

The Parasole Protectorate av Gail Carriger

London, 1860 – tallet, luftskip, varulver og vampyrer, streng etikette og hemmelige selskaper – høres fristende ut, ikke sant? Legg til en sjelløs peppermø, en god venninne med sans for stygge hatter og en og annen dings drevet av damp eller urverk og du har min favoritt – alternative versjon av den engelske hovedstaden. Oh yes, indeed 😉

The Haunting of Hill House av Shirley Jackson

Denne moderne klassikeren har et av de skumleste hjemsøkte husene som en av hovedrollene. Jeg grøsser bare jeg tenker på det. Jeg tror det sier alt.

Hva er dine ti på topp?