#10/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

Noen dager inn i en mild og deilig, om enn noe regnfull, november, så er det på tide å gjøre oppIMG_20131105_161814 status i forhold til forrige måned. Det er under 60 dager til 2014 og til nye mål skal settes, men for denne gang får vi holde oss til årets mål og eventuelle nye måloppnåelser siden sist.

Oktober var den måneden da jeg ikke fikk lest en eneste klassiker eller 1001 – roman, i stedet har jeg kost meg med skumlerier, sci – fi, en kunstroman og horror. Og siden det var Halloween tid, så passet det egentlig veldig godt.

Den første romanen som jeg leste var en jeg faktisk plukket med meg på Shakespeare & co i jula (og dermed en OTS – bok!) uten at jeg hadde hørt noe særlig om den i forkant. Premissene hørtes interessante ut, og jeg visste da at jeg en eller annen gang, i ikke så fjern fremtid, ville få skikkelig lyst på en dystopisk/sci – fi – historie. Sånn sett var altså Wool av Hugh Howey et ganske trygt kjøp, og jeg endte opp med å forgape meg helt i universet og historiene i begynnelsen av måneden. Deretter kastet jeg meg ivrig over en norsk 2013 debutant som jeg hadde skyhøye forventninger til. Dessverre ble de ikke innfridd, men jeg synes samtidig at & me skal bli omskapte av Mariell Øyre og Jostein A. Fretland har potensiale og jeg håper forfatterne vil skrive mer; enten sammen eller hver for seg.

15. oktober var det igjen tid for Ingalill sin biografilesesirkel og temaet denne gang var Driftige damer og bemerkelsesverdige kvinner. Siden jeg ikke fikk anledning til å delta sist, så var jeg fast bestemt på å være med denne gangen. Bok ble innkjøpt god tid i forveien, og det var ikke en hvilken som helst bok heller! Radioactive – a tale of love and fallout av Lauren Redniss handler om Marie Curie og om radioaktivitetens historie, og den er original og enestående både i innhold og form.  Samtidig som jeg leste om Marie Curie, leste jeg også Reconstructing Amelia av Kimberly McCreight. Dette er også en roman med potensiale, men det ble for uforløst på slutten – og litt teit. Underholdt ble jeg allikevel, for jeg leste den ut på 2 dager! 

Etter at jeg hadde lest ferdig Wool måtte jeg bare bestille de to neste bøkene i trilogien. Og selv om jeg hadde en liten date med en annen bok, så ble den lagt til side i det øyeblikket Silo #2: Shift havnet i postkassa mi. Dette var en helt annen type bok enn forløperen, og jeg brukte mye lengre tid på å lese disse vel 600 sidene. Boka var allikevel altoppslukende!

Altoppslukende er også et stikkord for de neste historiene jeg leste. For sånn helt på tampen, fikk jeg et stort behov for å lese noen grafiske romaner og de som fristet aller mest var Joe Hill og Gabriel Rodriguez sin serie Locke & KeyJeg ble ikke skuffet! I løpet av tre dager ble de fem bøkene som er utgitt i serien slukt og fordøyd (og grafisk roman – mål ble oppnådd!) – nå venter jeg utålmodig på den sjette og siste boka som kommer i februar (!!). Full anmeldelse vil komme i løpet av uka.

IMG_20131105_161912Kvalitativt har jeg, med andre ord, hatt en svært god måned, og for meg så er det å lese gode bøker viktigere enn mengden bøker, men, la oss nå et lite øyeblikk gå over og telle…. bare for gøy. Hvor mange bøker ble egentlig lest i oktober?

1 – 2 – 3 – 4 – …

Jeg leste 10 bøker!! T – I – ti. Det tror jeg ikke jeg har gjort siden jeg slukte hele Sagaen om Isfolket på 2 uker da jeg var 12! Jeg er med andre ord strålende fornøyd med egen innsats, for med disse ti (jeg må bare skrive det en gang til) bøkene så har jeg nådd målet med å lese 52 bøker på et år. Er det mulig?! Allerede?!

Men, jeg kan ikke hvile på laubærene (er det det man sier?) i det uendelige, for , til tross for dette så vil statistikken vise at det er enkelte mål jeg må jobbe ekstra med de siste månedene:

  • 52 av 52 bøker lest og 50 av 52 omtaler skrevet.
  • 8 av 6 1001 – bøker.
  • 6 av 12 klassikere.
  • 9 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 8 av 6 grafiske romaner.
  • 2 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

For eksempel Dickens, Rushdie, Gaiman og Jackson – målene mine…. Jeg bør få til iallefall to av disse – og noe sier meg at de har etternavn på G og J, jeg bare sier det. Ellers så må jeg prøve å få skviset inn noen flere klassikere blant lesing av norske 2013 bøker og Man Booker Prize – samlesingen til Clementine.

På fredag var jeg forresten på Litteraturhuset sammen med Elin, Elisabeth, Ingalill, Nora, Bjørg og Clementine og hørte på debatten Avis, blogg eller bokessay. Det var både tankevekkende, inspirerende og litt provoserende, og slik skal det jo være. Ingalill har skrevet et godt referat. Og selv om det teknisk sett var i november, så tar jeg det med her allikevel.

En annen ting jeg er blitt hektet på de siste dagene, og som egentlig hører inn under novemberoppsummeringen, er YouTube – serien The Lizzie Bennet Diaries. Dette er en modernisering av Pride and Prejudice av Jane Austen i vlogformat. Morsomt og avhengighetsskapende, og den har gitt meg lyst til å gjenlese Austens klassiker. Kanskje denne allerede denne måneden? Serien er forøvrig skapt og produsert av Hank Green, broren til John, og jeg tror det er noe genetisk dyktighet og skaperevne som ligger til grunn her. Anbefales!

Hvordan har din lese – oktober vært?

& me skal bli omskapte av Mariell Øyre & Jostein Avdem Fretland.

omskapte2Jeg er sikker på at alle vi bokelskere en og annen gang opplever å ha skyhøye forventninger til en roman, diktsamling eller novellesamling. Det kan være fordi en favorittforfatter slipper en etterlengtet bok – og alle vet jo det at ALLE bøker av favorittforfattere er etterlengtede! Det kan også være fordi at oppfølgeren til den knallgode boka du leste i fjor eller for fem år siden ENDELIG er tilgjengelig. Og så er det de gangene da det dukker opp en debutant i den litterære verdenen som du på  en måte «er blitt kjent med» via andre medier; for eksempel en blogger – og som du, siden du allerede vet at den personen kan skrive, er kreativ og har en herlig og vimsete stil som du bare elsker, dermed får ekstra store forventninger til.

Men så er det jo dessverre også sånn, at det å ha så høye forventninger til noe, en gang i blant, kan føre til at du bli litt skuffet.  Og det er trist til sinns jeg må innrømme at det var nettopp det jeg ble av Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland sin debutroman & me skal bli omskapte. Jeg forventet meg at det skulle bli forelskelse ved første setning og at jeg allerede halvveis kunne utbasunere min evige kjærlighet opphøyd i tredje. Jeg mener; den handler om London, Paris og sjokolade! Og er skrevet av fine Hjartesmil og kjæresten!

Men det skjedde ikke.

Og videre skal jeg forsøke å sette ord på hva som gjorde dette til kun en fin roman for meg – ja, for jeg mislikte den overhode ikke – det var bare disse forventningene….

& me skal bli omskapte møter vi vestlendingen Jakob Hov. Som arvingen til et anerkjent sjokolademakeri, blir han, tradisjonen tro, sendt til Paris for å gå i lære hos en berømt chocolatier. Da grandonkelen hans dør, må han reise til London for å overvære begravelsen – der får han etterhvert vite at han har arvet onkelens krimskramsbutikk i Covent Garden.

I begynnelsen synes Jakob at dette ikke er noe for ham. Han lengter tilbake til Paris, og vil bare kvitte seg med hele greia. Men så finner han, gjemt i en luke i veggen, en eske med en luftballong, og under luftballongen ligger det et brev til ham som får ham på andre tanker. Krimskramsbutikk er utelukket, men ganske snart setter Jakob Hov drømmen om et lite, eksklusivt chocolatier ut i livet – godt hjulpet av tremenningen Lucy og den mystiske Grace.

Noe av det aller beste med denne romanen er universet der hendelsene tar plass. Ja, det er vår kjente verden, men allikevel så synes jeg at forfatterne har klart å skape en egen boble rundt Jakob Hov og vennene hans som både er eksentrisk og sjarmerende. Et univers fylt med luftballonger, sjokoladehjerter, tversoversløyfer, vintageklær og porselenskopper. Det minner meg i stor grad om bildene som Øyre tar til bloggen sin, og som disse er også bildene i romanen både vakre og stemningsfylte.  Det andre elementet som jeg likte veldig godt var den sanselige måten Øyre og Fretheim skildrer ulike smaks- og synsopplevelser:

– Eg vil gjerne ha to crème brûlée- makronar og ein med mogador.

Ho lyftar dei varsamt ut or stativet og legg dei forsiktig i ein gjennomsiktig pose, som småe egg. Mogadormakronen er gul av pasjonsfrukt og dekt av hakka kakaobitar, crème brûleeane er elfenbeinskvite med gullpudder oppå. s 34

Det samme gjelder for flere av skildringene av sjokoladelagingen:

Eg trekkjer meg opp at og går attende til den myrke, kjølnande sjokolademassen i kjelen. Den sterke jasminteen har blanda seg med sjokoladen, det smakar som Paris i 20- åra. som Laudrée og Ballets Russes og Chanel nummer fem, akkurat så rundt og røyndomsfjernt som det skal.  s 168

Det er akkurat som om jeg kjenner smakene av sjokolade, mandelcroissant, makroner og te. Og det er fint.

Men, alle disse detaljene og stemningsbeskrivelsene, blir også litt for mye. Jeg opplever at forfatterne på en måte går seg litt vill i alle de fine, snåle og sjarmerende detaljene de ønsker å formidle. Som jeg nevnte ovenfor, så minner bokas univers meg om Øyre sine vakre bilder, og jeg sitter igjen med en følelse av at & me skal bli omskapte er et forsøk på å gjenskape disse magiske og eksentriske bildene i tekstform – noe som bare fungerer delvis. Det blir for store mengder med kun stemninger og skildringer, og det synes jeg går på bekostning av romanens handling og dybde.

Jeg må også  innrømme at jeg ikke får helt tak i hva forfatterne ønsker å formidle med historien sin. Baksideteksten sier blant annet at romanen er:

… ei forteljing om familieband med lange skuggar, kjærleik som råkar hardt, og den vanskelege kampen for å få bestemma over sitt eige liv.

Jeg synes nok at historien er formidlet på en litt for overfladisk måte til å faktisk oppnå det som er hensikten. Jeg føler at den på en måte velger for enkle løsninger og gir for lite motstand. Et eksempel er når Jakob får problemer med godkjenningen av kjøkkenet sitt, og tremenningen Lucy helt plutselig har penger å investere i bedriften. Det samme gjelder konflikten mellom Jakob og foreldrene, den blir kun nevnt i noen få setninger.  Jeg klarer ikke, selv om jeg legger godviljen til, å i det hele tatt ane denne «vanskelige kampen». Og det er jo faktisk ikke sikkert at romanen skal handle om det, at dette kun er kreative skriblerier fra forlaget sin markedsavdeling. Hva vet jeg?

En ting som jeg er ganske sikker på at romanen skal handle om er Jakob Hov og ogmeskalbliomskaptehvordan han etterhvert som romanen skrider fremover får revet ned noe av den kraftige muren han har bygd opp rundt seg. Problemet for meg er at jeg ikke kunne se noe til denne endringen mens jeg leste – jeg syntes at han fremsto like overfladisk og påtatt hele veien. Når jeg leser bøker så vil jeg så gjerne kjenne det – i hjertet, i hodet, i magen – og det gjorde jeg ikke i dette tilfellet.  Jeg kan se at det står om sårbarheten hans på sidene, men jeg klarte dessverre ikke å føle det.

Nå høres det sikkert ut som om jeg ikke likte & me skal bli omskapte, og det stemmer ikke. I bunn og grunn så synes jeg det er en roman med mange gode kvaliteter – og da særlig i forhold til skildringer og stemninger. Jeg kunne ønsket at romanen var mer balansert mellom dette, handlingen og karakterutviklingene – for da tror jeg at boka hadde blitt magisk og  lesingen hadde utviklet seg til et lykkelig kjærlighetsforhold mellom meg og romanen. Jeg velger derfor å gi den en svak firer.

Mariell Øyre og Jostein Avdem Fretland kan skrive. De har noe spennende og eksentrisk i stilen som jeg blir nysgjerrig på, og jeg håper det kommer flere bøker.

Nevnte jeg forresten at den fysiske boka er helt nydelig? For det er den, og så har den fine bilder inni også!

Takk til Samlaget for denne utgaven.