Dikt på en tirsdag: Penelope.

Det er flere som har vist interesse for Penelope, Odyssevs kone som tålmodig ventet på mannens tilbakekomst i Odysseen. Kvinnen som sto mot alle frierne som ønsket å gifte seg med henne da alle håp om at ektemannen skulle være i live tilsynelatende var ute. Kvinnen og moren som hver dag vevde på sitt sørgeklede og som hver natt rekket det opp igjen.

image

I Homer sitt verk er hun den ventende hustruen, en man aner styrken til, men som allikevel kommer i bakgrunnen av Odyssevs’ heltegjerninger og strabaser. Atwood har skrevet en gjenfortelling av Odysseen der hun fokuserer på nettopp Penelope; The Penelopiad. Jeg har store planer om å lese den snart, både på grunn av min fascinasjon for Penelope og fordi Atwood er en stor favoritt her på Skribleriene. Etter å ha lest Hedda sin grundige tekst om boka, så ble jeg ikke akkurat mindre motivert!

En annen forfatter som har skrevet om denne kvinnen er Carol Ann Duffy. I sin samling The World’s Wife har hun er dikt som bare heter Penelope. Og i anledning «Dikt på en tirsdag» vil jeg dele nettopp dette diktet med dere.

image

image

God tirsdag og god lesing!

Recap: Bokhyllelsingen 2015 – med omtaler.

 

I 2015, som i 2014, har Hedda og Bjørg drevet leseprosjektet Bokhyllelesing der vi ni ganger i året børster støv av de bøkene som virkelig har fått stått lenge i hyllene våre. For det er jo slik at mange av oss bokelskere  har en tendens til å elske og kjøpe bøker også – uten å helt få lest dem med en gang. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har stått foran hyllene, sett på bøkene og plutselig oppdaget en bok som jeg faktisk hadde glemt at jeg eide! (Jeg håper i alle fall at det ikke bare er meg…..) Derfor er Bokhyllelesingen en veldig god lesesirkel å delta i!

I året som har gått har jeg deltatt på åtte av ni temaer, men jeg har ikke skrevet separate tekster om hver enkelt bok. Derfor tenkte jeg at det kan være like greit med en oppsummering av alle bøkene, men med fokus på de fire jeg ennå ikke har sagt så mye om. Det blir på en måte som en klargjøring til Bokhyllelesingen 2016 som snart blåses i gang.

Det første temaet i fjor var å lese en bok med et grønt omslag, og jeg valgte meg den moderne klassikeren The diary of a provincial lady av E.M.Delafield  – i en blomstrete og nydelig grønn Virago – utgave.Jeg syntes at denne dagboka var både fornøyelig og søt, men ble litt lei av den monotone formen etter hvert.

Neste tema var å lese et skuespill fra antikken, men siden jeg kun hadde et skuespill som jeg allerede hadde lest, fikk jeg dispensasjon til å lese et episk heltedikt fra antikken i stedet. Homers Odysseen var kanskje en av de mest krevende bøkene i denne utfordringen og siden den norske utgaven var gjendiktet i den originale verseformen daktylisk heksameter (= hjelp!), endte jeg opp med å høre den episke engelske gjendiktningen på lydbok samtidig som jeg leste den norske. Det fungerte svært bra. Jeg har forresten ikke lagt antikken på hylla dette året heller; Ovids Metamorphoses og Margaret Atwood sin gjendiktning av Odysseen, The Penelopiad, skal fordøyes i løpet av 2016.

Tema nummer tre var europeiske novelle – eller diktsamlinger fra 1900 – tallet. Jeg valgte meg The Bloody Chamber av Angela Carter, en novellesamling basert på eventyr, skrevet i 1979. Jeg ble faktisk ferdig med denne samlingen før fristen gikk ut, men av en eller annen grunn fikk jeg aldri skrevet om den. Altså; ikke før nå.

The Bloody Chamber bygger, som nevnt, på ulike eventyr og myter, men bloodychamberAngela Carter gir dem alle en egen twist. Samlingen består av ti noveller som varierer i lengde fra flere og førti sider til to sider. Alle novellene har en klar feministisk vri der typiske eventyr stereotypier som for eksempel «den fortapte jomfru» blir endret. De kvinnelige karakterene som tradisjonelt blir sett på som hjelpeløse ofre, de som må hjelpes av helten blir, på ulikt vis, selv helten. De kommer ut av flokene på egenhånd, eller de velger å bli. De tar, i motsetning til «de fortapte jomfruene», bevisste valg. De fleste novellene er også svært mørke og brutale og dette passer godt til eventyrenes voldelige opprinnelse.

Som med mange novellesamlinger så var det noen som, for meg, utpekte seg som ekstra sterke, mens det var noen få som jeg var mindre begeistret for. Tittelnovellen; The bloody Chamber var den jeg opplevde som aller sterkest. Den er svært gotisk i stilen og i stemningen, og jeg ser for meg at den foregår på begynnelsen av 1900 – tallet, selv om den ikke er tidsangitt. Den handler om en ung, talentfull og ubemidlet jomfru som gifter seg med en svært rik, eldre mann og flytter med ham til slottet hans i Bretagne. Helt fra starten av er novellen intens og den har en nesten suggerende kraft. Det er mange små hint om hva som skal komme, og leseren – og for så vidt jenta selv –  har en følelse av at dette ikke kommer til å ende bra. Samhandlingen mellom jenta og ektemannen er foruroligende og ladet, erotisk og ubehagelig. Som i mange eventyr blir heltinnen utsatt for en test som hun selvfølgelig ikke klarer – og med ett endrer novellen seg til en skrekkhistorie som til og med Poe ville nikket anerkjennende til.

Novellen er ubehagelig, men også merkelig tiltrekkende. Jeg forsto på en måte jentas fascinasjon av ektemannen, også etter at hun stifter bekjentskap med en del mindre hyggelige egenskaper ved ham. The Bloody Chamber er inspirert av eventyret om Bluebeard, og dere som kjenner dette eventyret vil nok ikke bli overrasket selv om det kommer en twist. Novellen er utrolig velskrevet og prosaen er både vakker og bygger opp under den skumle, sugende atmosfæren.

Andre noveller i samlingen som jeg likte veldig godt var to versjoner av Rødhette; The Werewolf – kort, effektiv og helt rå! og The Company of Wolves – hvor jeg i mine notater fra april kun har skrevet «jeei» og streket under sitatet: «since her fear did her no good, she ceased to be afraid». Ta det for det det er verdt. Den eneste novellen jeg direkte mislikte var Puss – in – boots. Den skal være livlig og morsom, men jeg syntes ikke det fungerte med Carters skrivestil. Hun har en ganske kronglete setningsoppbygging der hun tar i bruk flere lite brukte ord. Skildringene hennes er dvelende, langsomme, det er som hun maler dem frem, og dette passer utrolig godt for å få frem det mørke, intense og gotiske, men ikke helt for det morsomme og lyse.

Ellers så er to viktige stikkord i denne samlingen total ødeleggelse og seksuell metamorfose. Svært, svært god!

Femte runde hadde temaet barndom, og jeg valgte meg ut en roman som jeg hadde hatt lyst til å lese lenge og som jeg hadde hørt mye godt om: A tree grows in Brooklyn av Betty Smith skrevet i 1943. Vi møter Francie Nolan atreegrowainbrooklynog hennes familie på begynnelsen av 1900 – tallet i den fattige bydelen Williamsburg i Brooklyn og følger dem gjennom opp – og nedturer frem til Francie står trygt på egne ben. Jeg liker sterke og tidløse jente – og kvinneskikkelser i bøkene jeg leser, og Francie fikk raskt en plass i hjertet mitt sammen med blant annet Elsi Lund, Alberte  og senere – Jenny. Det er  noe med de som bærer rundt på en drøm, en ambisjon, til tross for all mulig motgang og det at de faktisk får det til.

A tree grows in Brooklyn er en realistisk skildring av fattigdom og nød, Betty Smith skygger ikke unna de mørke sidene verken samfunnsmessig eller innad i familien Nolan. Allikevel klarer hun å formidle den kjærligheten som også er til stede mellom karakterene – om enn ikke hele tiden. Karakterene er levende skildret, og under lesingen står de frem som ekte personer med ekte gleder og sorger. Beskrivelsene av lille Francie som leser seg gjennom alle bøkene på biblioteket mens hun sitter utenfor på branntrappen og historien om moren som hver natt leser Shakespeare for dem er noe jeg aldri vil glemme. Det samme gjelder farens dødsfall og hvordan den ene tanten plutselig blir mor. Det er så bra, så vondt, så morsomt og så trist. Ja, det er som om alle livets følelser er samlet inn i en roman.

Jeg er glad jeg leste!

Sjette runde var å lese en bok fra 1990 – tallet, og jeg lot ikke anledningen gå fra meg til å lese Alias Grace av en av mine favorittforfattere, Margaret Atwood. Romanen er en historisk roman. Den er basert på en sann historie om den 16 år gamle Grace Marks som, sammen med gårdsgutten aliasgraceJames McDermot, på 1800 – tallet ble dømt for drapet på sin arbeidsgiver Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery. McDermot ble etter hvert henrettet for denne udåden, mens Grace ble benådet og tilbrakte mange år på asyl og på tukthuset. Hva som egentlig skjedde den natten/morgenen Kinnear og Montgomery ble drept vet man ikke. Grace ble både sett på som kvinnen bak, femme fatalen som manipulerte McDermot til å begå drapene og som en uskyldig ungpike som ble truet med av den eldre gårdsgutten. Margaret Atwood spinner videre på dette mysteriet og lar Grace Mark møte den fiktive legen Simon Jordan som forsøker å trenge inn i Grace sitt underbevisste for å finne ut hva som egentlig hendte.

Det første som slo meg i møtet med Alias Grace var hvor utrolig god og solid fortellerkunst dette er. Den er virkelig en stor, tidløs roman som bobler av fortellerglede og skaperkraft. Den er nesten litt gammeldags på den måten at den ikke fokuserer på et enkelt (kremt, navlebeskuende) tema, men heller forteller en sammensatt historie med mange karakterer, store hopp i tid og sted gjennom brev, tilbakeblikk og 1854 – nåtiden, med skiftende synsvinkler; en allvitende, Jordans og Grace sin jeg – forteller, og der store spørsmål blir stilt. For i møtet med Grace, kanskje uskyldig dømt, kanskje en kaldblodig morder, men helt klart en oppvakt dame som selv vil regissere sitt liv, så må vi – både leseren og Simon Jordan – stille oss spørsmålet «Hva er en sann historie?» Grace selv er svært upålitelig. Hun virker troverdig, samtidig sitter jeg igjen med følelse av å bli lurt. Hva er sant og hva er løgn? Og er det slik at Grace er skyldig selv om hun lyver? Et bilde som Atwood benytter ved flere anledninger i romanen er lappetepper. Grace syr lappetepper, hun drømmer om hvilke hun skal ha på veggen dersom hun en gang slipper ut og hver del i  boka har en egen lapp. Og på mange måter er hele romanen som et lappeteppe, bit for bit blir avslørt til vi sitter med et bilde av hvordan saken kanskje kan være.

Atwood skriver nydelig prosa med troverdige skildringer. Jeg fikk en opplevelse av at jeg ikke satt hjemme og leste i en bok, men at jeg selv var en del av historien som ble fortalt.

Alias Grace er et av høydepunktene for meg i 2015, og Atwood befester sin plass som en av mine absolutt favoritter.

De neste temaene ut var å lese en fransk bok og en bok fra 1800 – tallet. Jeg valgte meg Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery og Dr Jekyll og Mr. Hyde av R.L. Stevenson. Førstnevnte falt i smak, mens Stevensons klassiker var en skuffelse.

Og så er vi fremme ved den siste runden; å lese en nobelvinner. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Jenny av Sigrid Undset, både fordi den er en klassiker og fordi den inneholder en del elementer som jeg liker i bøker: en sterk kvinneskikkelse, kunst, reiser og bohemsk livsstil. Og jeg ble ikke skuffet. Jenny er en karakterstudie av en kvinne som må være en av de sterkeste jeg har lest om på lenge. Jenny er en relativt ung kunstner som da vi blir kjent med henne bor i Roma. Vi følger henne noen sorgløse måneder med venner av begge kjønn, der hun også møter en hun forlover seg med. Videre blir vi med henne tilbake til Oslo der hun prøver å få livet som kunstner til å gå opp med livet som forlovet og de forventningene de rundt har under slike omstendigheter, før Jenny og vi, via en brutt forlovelse, en elsker og andre tragiske omveier, ender i Roma igjen.

Jenny må være selve symbolet på en bohemsk kvinne på begynnelsen av 1900 – tallet. Hun vil leve livet sitt fritt, hun vil utfolde seg og følge sine egne normer. I møtet med samfunnets normer blir det vanskelig, uansett hvor selvstendig og kompromissløs man er på egne vegne. Og bak alt dette selvstendige, ja, for jeg opplever det absolutt som et genuint karaktertrekk ved henne, så har hun også et stort ønske om å bli elsket. På sine egne premisser.

Romanen er Sigrid Undset sin første samtidsroman, og jeg synes den er utrolig velskrevet. Hun skriver veldig sanselig, for eksempel beskriver hun gatene i Roma, kafelivet, vandringene på landsbygda rundt, på en slik måte at jeg også er der. Jeg kan høre klikkingen på brosteinene, musikken og latteren på kafeene. Jeg kan lukte sigarettene, terpentinen og blomstene. Jeg kan kjenne varmen. På samme måte kan jeg også kjenne Jenny sin ambivalens til mennene hun møter, kjærligheten hun får oppleve en stakket stund og den bunnløse sorgen som legger et sort lokk over alt. Jenny er en ganske smertefull lesing, det tar på, den tar tak på en ganske stille måte. Men det er også dette som gjør den så god.

20151205_170241.jpg

Og det var hele oppsummeringen av Bokhyllelesingen 2015. Åtte av ni lest synes jeg er veldig godkjent. Og jammen har jeg ikke lest haug med gode bøker i tillegg!

Ser frem til årets lesesirkel, og det håper jeg du gjør også.

Har du lest noen av disse bøkene?

 

 

Ting og tang, bits and bobs.

– Tre uker etter de fleste andre, klarte jeg å skrive noe fornuftig (?) om Odysseen av Homer! *Klapp på skuldra*

image

– Og ja, jeg har en Persuation -tekopp – med sitat fra brevet til kaptein Wentworth.

image

– 300 sider inn i The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas er jeg veldig fornøyd!  Narnia, på den andre side, føler seg kanskje litt neglisjert  ;-).

image

Bokhyllelesing #2: Odysseen av Homer.

Har dere hørt om bokbloggeren som meldte seg på en leseutfordring, pliktoppfyllende leste boken hun hadde valgt og publiserte et innlegg i god tid før fristen gikk ut?
Ja?
Det har jeg også – og i forbindelse med Hedda sin Bokhyllelesing #2: Lese et drama fra antikken, var det flere som var flinke og rakk tidsfristen.
Jeg – som dere skjønner – var ikke blant dem denne gangen. Ikke for det, jeg leste faktisk en god del av Odysseen i uke 8. Ja, jeg skrev til og med  noen innlegg om det (her og her). Men så møtte jeg Amanda Palmer, reiste til Paris  – der det føles mye mer naturlig å sitte på en kafe og lese i en fysisk bok enn å lytte til en lydbok. Og – ja –

paris

Det er strengt tatt ingen unnskyldning. Vi befinner oss nå i uke 11, det episke diktet ble lest/lyttet ferdig i slutten av uke 9. Jeg har bare vært travel og lat. I den rekkefølgen – når jeg først har hatt tid, så har jeg altså vært lat.

(Jeg må forresten advare om at denne teksten kan være litt springende, Odysseen er et vanskelig verk å skrive om.)

Så hva er egentlig Odysseen?

Det er ikke, selv om temaet i Bokhyllelesingen var det, et drama fra antikken. I stedet er det et av Homers to store heltedikt. Det første er Illiaden som tar for seg slaget ved Troja, mens Odysseen er det andre som forteller historien om Odyssevs og hans lange kamp for å komme hjem til sin kjære Penelopeia og sønnen Telemakos. Diktet antas å være utgitt i år 720 f.Kr og anses som et av hovedverkene i den vestlige kanon. Det består av 24 sanger og er skrevet i en verseform som kalles daktylisk heksameter. (Takk, Wikipedia!)

En humpete start!

Den norske utgaven som jeg ga meg i kast med først er gjendiktet i overnevnte verseform av P. Østbye (Fun fact: Han benevnes med tittelen «rektor», og som skolemenneske selv – i samme kommune som han jobbet i, synes jeg det er hyggelig at dette blir vektlagt. Akk ja, slik var det i 1922).  Uten å ha noe forkunnskaper om denne formen, så opplevde jeg at den var svært vanskelig tilgjengelig. Språket var arkaisk og jeg syntes det var vrient å få tak i selve essensen, det episke i heltehistorien. Det lyriske overskygget det episke:

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide,                                                                                                                                  da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

s 5

Dette er ingen kritikk av oversettelsen, som blir sett på som en filologisk bragd. Det sier nok mye mer om min erfaring og kunnskaper om episke heltedikt fra antikken spesielt  og ulike verseformer generelt. Men – etter å ha lyttet meg igjennom teksten, så oppleves ikke den skrevne teksten som så uoverkommelig lenger heller.

Gammel bok på hånden, ny bok på øret…..

wpid-img_20150215_120815.jpg

Selve ideen bak lesesirkelen Bokhyllelesing er jo at vi skal tørke støv av gamle, uleste bøker fra hyllene våre – og på dette punktet må jeg innrømme at jeg – etter å ha jobbet meg langsomt gjennom noen få sider på et par dager – jukset litt og lastet ned Odysseen som lydbok…. Oversatt av W.H.D. Rouse og fortalt av Anthony Heald, fikk jeg en helt annen opplevelse av verket. Jeg vet ikke om dette stemmer, men både denne oversettelsen og andre engelske utgaver jeg har snust på er mer prosa, enn lyrisk, i formen. Kanskje det også kan ha gjort at lesingen/lyttingen opplevdes mer tilgjengelig for min del?

Selve historien:

Som nevnt, Odysseen av Homer, handler om Odyssevs, som etter å  ha kjempet i slaget ved Troja, skal føre skip og mannskap hjem til kjente og kjære i Ithaka. Reisen går ikke som planlagt, og de møter mange hindre og utfordringer. Da diktet begynner har han mistet skipet sitt, mannskapet er døde og han er holdt fange av den vakre og forføriske nymfen Kalypso. Hjemme i Ithaka har kona Penelopeia utfordringer med å holde alle frierne, som har kommet i den tro at Odyssevs er død, unna, mens sønnen Talamakos er bekymret for at disse vil spise dem fra gård og grunn. Gudene samles for å finne en løsning på situasjonen, og med Athene i spissen klekker de ut en plan for å redde Odyssevs og gjenforene familien.

Historien er ikke lineær, og vi blir først kjent med de ulike hendelsene i etterkant av slaget og frem til fangenskapet, da Odyssevs kommer seg unna Kalypso og ender opp hos faiakernes konge Alkinoos.  Parallelt følger vi Talamakos og hans ferd for å finne faren. Dette er et grep som gjør diktet mer interessant og spennende å lese/lytte til.

Gudenes inngripen:

Jeg er fascinert av gudenes rolle i menneskenes liv i den greske mytologien, og i Odysseen er det mye guddommelig inngripen. Det er gudene som iscenesetter alt som skjer; menneskene er på et vis spillebrikker som gudene flytter rundt på det store spillebrettet som kalles verden. Mest tydelig er det i begynnelsen der alle gudene – med unntak av Poseidon, som bærer nag over Odyssevs, – er samlet på Olympen for å finne en løsning på situasjonen. Athene tar på seg  ulike menneskehammer og manipulerer de rundt seg slik at alt til slutt ender slik hun og de andre gudene ønsker at det skal ende.

Men gudene er ikke bare hyggelige spillmestere, dersom menneskene ikke følger retningslinjene og forventingene, straffes de hardt. Et eksempel på gudenes vrede og menneskenes dumskap  finner vi i den tolvte sangen der mannskapet spiser Helios, solgudens, buskap etter å ha fått streng beskjed om at de bør holde seg langt unna øya hvor disse dyrene beiter:

….. «Zevs, vår mektige far, og I salige guder tilhope.                                                                                                                                             La nu de svenner som følger Laertes’ ætling Odyssevs                                                                                                                                         bøte, fordi de i frekkhet har drept de okser som alltid                                                                                                                                         var meg en fryd, når jeg steg på den stjerneglitrende himmel,                                                                                                                           og når jeg dalte på ny med min vogn fra himlen mot jorden.

…..

«Snart skal jeg splintre det ilende skip i stumper og stykker                                                                                                                                 ute på vinfarvet hav med det flammende lyn fra min høyre.»

s 185 – 186

Denne hendelsen blir det også referert til i sang en når gudene samles:

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;                                                                                                                                         ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudeløse frekkhet,                                                                                                                       så som de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,                                                                                                                       solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

s 5

Nei, man skulle ikke komme her og tro at man kunne overstyre gudene med unnskyldninger og et ekstra tempel!

Konklusjon:

Jeg må være ærlig å si at jeg ikke koste meg med Odysseen, til det var det for mye jobb. Samtidig så må jeg ikke nødvendigvis «kose meg» med en bok for å sette pris på den. Nå er det gått to uker siden jeg fullførte den, og mens jeg har sittet her og skrevet, så ser jeg jo at jeg har fått mye mer ut av den enn jeg trodde da jeg hadde hørt siste setning. Det er tilfredsstillende!

Så ja, jeg er glad for at jeg leste Odysseen av Homer, og til tross for at det var en jobb, så ville jeg ikke vært opplevelsen foruten.

#3/2015: Oppsummering februar og leseplaner for mars – med anmeldelse av 1984.

Det er 28.februar, den siste dagen i den siste vintermåneden. På Facebook så jeg at noen postet et bilde av en hestehov, noe som for meg er det ultimate vårtegn og noe som passer perfekt med at vi nå går inn i lunefulle vinter/vår – måneden mars. I dag er det også den siste dagen med tanke på samlesingen av Ida Hegazi Høyers Unnskyld. Det er flott å se at så mange har deltatt, enten ved å linke til allerede skrevne anmeldelser, ved å lese og skrive om den for første gang  – eller, som Gro, ved å lese den på nytt. Takk for innsatsen, alle som en! En samlet oversikt over alle anmeldelsene finner dere her.

Jeg hadde i utgangspunktet en del planer for ulike typer tekster knyttet til samlesingen, jeg ønsket for eksempel å lese romanen på nytt, se nærmere på symbolikk og intervjue forfatteren. Nå er det slik at Unnskyld er en veldig tøff bok å lese – den treffer hardt, er foruroligende, intens og ubehagelig. Jeg er ganske sikker på at det er nettopp derfor at jeg likte den så godt også, men den krever sin leser. Er du for eksempel i en litt stressende periode som gjør at du er skvetten og  tar ting enda lettere innover deg enn vanlig, så er muligens ikke dette romanen du bør plukke opp akkurat da. Jeg hadde en slik periode denne måneden og bestemte meg for å la den ligge litt. Jeg tenker at det passer bra å gjenoppfriske den på en utekafe i Paris i sommer, sammen med Hegazi Høyer sine andre romaner Under verden og Ut. Ellikken har lest dem begge to nå i februar og har skrevet interessante anmeldelser av dem. Disse finner du ved å klikke på titlene lenger opp. Men intervju ble det, og jeg er veldig glad for at Ida Hegazi Høyer kunne stille på det (via e-post).

Ellers har februar vært preget av at måneden er kort, klassikere og manglende skriving av bokanmeldelser. Den aller første jeg leste var George Orwell sin 1984 – og den tror jeg faktisk at jeg bare skriver litt om her. Romanen ble gitt ut i 1948, er i sjangeren dystopi og har fått plass på 1001 – lista. Vi  befinner oss, som tittelen forteller, i år 1984. Verden som vi kjenner den er lagt i grus, alle landegrenser har opphørt og landene er blitt en del av en av tre sektorer. Disse sektorene er i konstant krig/allianse med hverandre. I sektoren der handlingen foregår blir vi kjent med et London som ligger langt unna det London vi kjenner i dag, befolkningen er delt inn i medlemmer av Partiet og proletarene. Alt og alle i Partiet blir overvåket døgnet rundt,  alt man sier, gjør – ja, nesten tenker, kan bli oppfattet som opprør og straffes hard. Hovedpersonen, Winston Smith, jobber i Sannhetsministeriet og har som oppgave å tilpasse fortiden – aviser, bøker etc –  slik at den hele tiden støtter opp under mantraet «Storebror vet alt». Alle innbyggerne ser ut til å ta alt som blir sagt som sannhet og med en gang noe er blitt uttalt som en sannhet så har det alltid vært slik – selv om sannheten var stikk motsatt dagen før. Eller sagt på en annen måte – den nyeste sannheten er den som alltid har vært der. Men Winston er annerledes, han husker ting som det ikke er meningen at han skal huske og han føler en trang til å gjøre opprør mot systemet som kontrollerer alt.

tvang

Premissene for denne romanen likte jeg veldig godt, den har et spennende utgangspunkt. Jeg syntes også det var interessant å lese en dystopi som var helt annerledes enn alle ungdomsdystopiene som har kommet de siste årene. Der de ofte har en protagonist som er av folket og som på et eller annet vis opplever noe som gjør at de stiller spørsmål ved det samfunnet de kjenner og de som styrer, er Winston fra 1984 en av de som jobber for systemet. Hans opprør kommer innenfra fordi han ser deler av maskineriet som han reagerer på. Jeg har snakket litt med Elisabeth om denne romanen, og det faktum at George Orwell var ganske fremsynt i sin beskrivelse av hvordan et totalitært samfunn kunne utvikle seg. Ja, 1984 har vært og det ble jo ikke slik, men enkelte momenter oppleves som ikke så usannsynlig lenger. Kanskje verden nå i 2015 er nærmere det 1984 som Orwell så for seg i 1948?

Et tredje element som fascinerte meg ved 1984 er ideen om at språk, og da særlig reduseringen av et språk på en slik måte at alle synonymer og egne ord for motsetninger er fjernet og at adjektivene bli så få og så enkle som mulig, vil forhindre at innbyggerne begynner å  tenke forbudte tanker og gjøre opprør mot Partiet. Tanken på at språk – både muntlig og skriftlig – som for meg og de aller fleste andre er et kommunikasjonsmiddel, en måte som gjør at vi blir kjent med andre og oss selv, som er med på å utfordre og utvikle oss som mennesker  – også skal være den viktigste elementet for å undertrykke en befolkning skremte meg.

Men selv om det var mye ved 1984 som appellerte til meg, så var det allikevel en del ting som trakk ned. Den begynner for eksempel ganske så spennende og intens, men det dabber såpass mye av i bokas andre del at jeg tok meg selv i å sovne når jeg leste den på senga – eventuelt at jeg måtte lese samme linje igjen og igjen. Jeg vet ikke hva som er verst. På et punkt hadde jeg mest lyst til å bare legge den fra meg for godt. Heldigvis tar det seg virkelig opp i siste del og den er så ubehagelig og intenst skildret at jeg kan tilgi noen av de andre mindre motiverende delene. Jeg opplever også at Orwell sin skrivestil ikke helt matcher meg som leser – det blir litt for distansert og jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om hovedpersonen før på slutten. En siste ting som bent ut irriterte meg var skildringene av kvinnene i den første delen; de er rynkete, skitne, valker og pupper flyter over og leppene er vulgære. Jeg velger å tolke dette et uttrykk for Winstons opplevelse av at damer er litt skummelt, enn som Orwell sitt kvinnesyn, da dette bedrer seg når Winston faktisk blir forelsket.

Jeg tror jeg kan konkludere med at jeg er glad for at jeg har lest den, men den er ingen ny favoritt.

______  (((((()))))) _____

De to andre bøkene jeg leste i februar skal få sine egne innlegg; Odysseen av Homer har jeg lest og lyttet på i forbindelse med Bokhyllelesingen – og hvis den ikke er en klassiker så vet ikke jeg. I tillegg har jeg kost meg med Amanda Palmer sin The Art of Asking. Dorothy Parker ble ikke lest noe i denne måneden, men til gjengjeld leste jeg noen dikt av Margaret Atwood. Det betyr at jeg har lest to av de fire bøkene jeg opprinnelig hadde planer om å lese, samt en som fristet alt for mye. Til sammen blir det tre bøker – altså ikke helt optimalt.

februar

Statistikken blir følgende:

  • 9/50 bøker lest.
  • 5/20 klassikere
  • 2/15 1001 – bøker
  • 2/12 fra klassikerutfordringen (3 – dersom jeg ikke får lest Bell Jar av Sylvia Plath, blir 1984 romanen fra 1900 – tallet).
  • 2/9 fra bokhyllelesingen
  • 1 gjenlesing
  • 8 av bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt
  • 1 bok kjøpt og lest i 2015 (Dette betyr absolutt ikke at jeg kun har kjøpt 1 i år!)

Ny måned, nye muligheter!

I mars skal vi samlese Aina Basso sin Finne ly, og det gleder jeg meg til. I tillegg ønsker jeg å få litt mer fart på klassikerutfordringen min, samt at jeg er sugen på en skikkelig røverhistorie fra Frankrike. Så hva gjør jeg da? Jo, jeg kaster meg over The Count of Monte Cristo av Alexandre Dumas, selvfølgelig! 1200 sider, sier du?! Det gjør ingen ting! Temaet for bokhyllelesingen i månedsskiftet mars/april er å lese en europeisk novelle – eller diktsamling fra 1900 – tallet, og i den forbindelsen har jeg tenkt å lese Angela Carter sin kritikerroste samling The Bloody Chamber.

leseplanermars

Og skulle det skje at jeg mot formodning rekker å lese enda mer – da tror jeg at jeg skal kaste meg over en av bøkene jeg kjøpte meg i Paris! Mer om den reisen kommer snart.

Hvordan gikk din lesemåned? Og hva har du planer om å lese i mars?

Bokhyllelesing #2 – en oppdatering: kunsten å lytte-lese til et episk heltedikt. Eller?

Som nevnt i et tidligere innlegg, har det denne uka vært lesing av bok nummer to i Hedda og Bjørg sin lesesirkel Bokhyllelesing som har stått i fokus. Oppgaven denne gangen var å lese et drama fra antikken, og siden jeg ikke hadde et ulest drama i hyllene mine fikk jeg lov til å kaste meg over et episk dikt – nærmere bestemt selveste Odysseen av Homer.

wpid-img_20150215_120815.jpg

Lesingen – og lyttingen – har gått over all forventning, og selv om jeg ikke direkte nikoser meg med verket, så kjenner jeg en viss form for tilfredsstillelse av å lytte på og lese om Odyssevs strabaser etter slaget ved Troja og veien hans hjem til kone og barn. Jeg skjønner og føler at dette er noe stort, og det er så flott å få oppleve at en tekst, skrevet for flere tusen år siden, fortsatt er lesbar, fortsatt er underholdende og fortsatt kan gi leseren innblikk i noe helt annet.

Men jeg har også oppdaget noe annet; det tar tid å lytte-lese en bok med en helt annen oppbygging en en «vanlig» bok – særlig når man i utgangspunktet er en dårlig lydboklytter – uansett sjanger og form. Det tar tid fordi jeg – selv om jeg slapper av – ofte ender opp med å slappe så fullstendig av at jeg sovner. Og da kan jeg jo ikke bare fortsette med å lytte! Jeg må spole tilbake og lytte en gang til, samt finne ut sånn cirka hvor jeg er i den norske utgaven jeg leser i ved siden av. For å unngå at jeg leser samme sang om igjen og om igjen, har jeg plukket ut en annen bok som jeg kan lese på senga; The art of asking av Amanda Palmer. Åh! For ei dame! For ei bok!

palmer

Tilståelse: I dag har jeg kun lest Palmer *rødme, rødme*.

I morgen (eller i dag når dette blir lastet opp) drar jeg til Paris (hipp hurra og hurra meg rundt) med Elisabeth. Både Homer og Palmer blir med meg, og førstnevnte håper jeg gjør seg skikkelig i favorittbyen.

Så…

…… jeg rekker dessverre ikke å få ferdig Bokhyllelesingsinnlegget i tide. Jeg blir nok heller dessverre nærmere en uke for sen.

Som plaster på såret så kommer det nok noen La petite madamme et Paris – innlegg i løpet av uka.

Au revoir 🙂

wpid-img_20140707_192910.jpg

Bokhyllelesing # 2: et skuespill fra antikken.

I dag starter runde to av Hedda og Bjørg sin lesesirkel Bokhyllelesing. Temaet denne gang er et drama fra antikken. Så enkelt, men allikevel så vanskelig.  Jeg har nemlig bare en gresk tragedie i hyllene mine: Kong Oidipus av Sofokles, og den har jeg allerede lest. Siden det er fryktelig mange år siden kunne jeg kanskje ha skyldt på sviktende hukommelse – men jeg er jo ikke så gammel heller.

En bok fra antikken som har fått stå i fred i hyllene mine en stund nå er derimot det episke heltediktet Odysseen av Homer, og siden lesesirkelsjefene er så greie som de er, fikk jeg i stedet lov til å lese om denne barske (?) helten i lyrisk form.

image

Jeg må innrømme at jeg jukser litt. Boka blir lest, men jeg slet så med å komme inn i den norske oversettelsen i starten at jeg endte opp med å kjøpe den engelske oversettelsen på lydbok.

*skamme seg litt*

Men det fungerer veldig bra,Ja, nå kan jeg faktisk lytte på en versjon samtidig som jeg leser i en annen! På to ulike språk!  Til å være en selverklært «ikke-lydbok-lytter» er jeg egentlig ganske overrasket over meg selv.

Om jeg er blitt helt hekta på Homer sin røverhistorie – det får du vite i slutten av uka.

Hva leser du?