Dokufeber: Tolstoy and the purple chair av Nina Sankovitch

Etter at Nina Sankovitch mister søsteren sin i kreft kan det virke som om tilværelsen hennes spinner ut av kontroll – sin egen og familiens bunnløse sorg over å ha mistet en søster, en datter og en tante kombinert med et ønske om at hverdagen skal gå mest mulig knirkefritt fører til at hun de neste årene ikke klarer å sette seg ned og faktisk kjenne på tapet, kjenne på sorgen og også forsone seg med det som har skjedd. Hun forstår at hun må gjøre noen endringer og bestemmer seg etterhvert for at hun skal stoppe og løpe og i stedet fordype seg i bøker. Hun skal lese en bok hver dag i et helt år.

Bøkene og historiene hun leser gir henne ny innsikt og nye måter å forholde seg til tapet av søsteren på, samtidig som de også får henne til å tenke og reflektere over hennes eget forhold til seg selv, til søsteren og til resten av familien. Tolstoy and the purple chair er Nina Sankovitch sine memoarer der hun med utgangspunktet i dette leseåret også gir leserne innblikk i sin egen oppvekst og sin kjærlighet til søsteren.

Jeg ble først gjort oppmerksom på Nina Sankovitch sitt prosjekt av Mari etter at jeg hadde lest – og elsket!! – Howards End is on the Landing av Susan Hill. Tolstoy and the purple chair hørtes ut som noe i samme gate, så da jeg klarte å lete opp boka så bestilte jeg den pronte! Jeg virkelig gledet meg til å lese nok en bok om bøker og leseglede! Ja, så feil kan man ta!

Der Susan Hill sine memoarer først og fremst handler om litteratur i alle former, så er Sankovitch sine memoarer noe helt annet. Stikkord her er tap og sorg, og det er det som i all hovedsak preger teksten. Tolstoy and the purple chair er ikke en bok om bøker, det er en selvhjelpsbok der forfatteren bruker litteraturen for å komme ut av en vanskelig tid – og det er jo i og for seg helt greit, men det var ikke det jeg hadde sett for meg – og ikke liker jeg  selvhjelpsbøker heller, så dere skjønner at dette ble en stor suksess…

Bøkene som forfatteren leser gjennom dette året (365 bøker) blir kun brukt i denne boka som en brekkstang for videre tankerekker og minner som er viktige og forløsende for Sankovitch. Og det er her jeg begynner å få problemer – for det hele blir så veldig sprikende og hoppende. Jeg liker flere av minnene, og ja, jeg fant flere gullkorn og sitater som jeg merket av mens jeg tenkte at «dette, dette var virkelig godt sagt!», men helheten opplevde jeg som rotete. Jeg klarte aldri å få helt tak på teksten, jeg klarte aldri å bli virkelig engasjert i det som ble fortalt og det hele ble alt for «all over the place» i mangel på et norsk uttrykk. Jeg følte nesten at Nina Sankovitch skrev ned alt hun kom på, tenkte og følte underveis i prosjektet – fri flyt – og så bare ga det ut som denne boka. I store deler av teksten så er det ikke noen retning og heller ingen stor refleksjon over hva hun egentlig ønsker å oppnå med dette leseåret – de samme følelsene i forhold til søsterens død og den dårlige samvittigheten blir kvernet på igjen og igjen og igjen – i det uendelige. Og selv om det er helt naturlige og forståelige tanker når man har mistet noen, så blir det altfor gjentakende i bokform – selv om det er memoarer. Det blir bare irriterende, og det er jo fryktelig trist med tanke på bakgrunnen for denne boka!

Dette leseprosjektet/finne – tilbake – til – seg  – selv – prosjektet var helt sikkert veldig givende for forfatteren, men det var dessverre alt for lite givende for meg som leser. Denne boka ga meg virkelig ikke Dokufeber!

Har du lest Tolstoy and the purple chair? Hva syntes du om den?

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

Dokufeber: Howard End is on the Landing av Susan Hill

Bli med på et tankeeksperiment; et tankeeksperiment som nok ikke er så usannsynlig da dette er en bokblogg og dere som stikker innom her gjør det fordi dere er medbokelskere, men la gå. Du har et hjem fullt av bøker, det er hyller over alt – i stua, på kjøkkenet, soverommene og gangene – og bøkene er velleste, kjente og kjære. Her og der er det også noen bøker som ennå ikke er blitt lest, men er allikevel en del av den voksende familien bestående av myke og harde permer.

En dag får du veldig lyst til å lese en bestemt bok, og du går til den hylla du er helt sikker på at den har bosatt seg på, men du finner den ikke! Du leter videre, men det er helt umulig å oppspore den. Det du finner i stedet er romaner du leste som ung, diktsamlinger der du kan deklamere det meste utenat, skuespill du har hatt den gleden av å se ulike oppsetninger av. Du finner bildebøker du leste for barna dine før de skulle legge seg, hele forfatterskap som har betydd mye for flere i familien din, og bøker og forfattere som du har møtt, som du deler en felles opplevelse med. Du blir sittende og bla litt her og der, og så bestemmer du deg for at du vil gjennoppdage gamle skatter og kanskje oppdage noen nye. Du bestemmer deg for å vie et helt år til kun å lese bøker som allerede står plassert her og der rundt i huset ditt.

Forfatter Susan Hill gikk på en slik oppdagelsesferd blant bøkene sine på jakt etter romanen Howards End av E.M. Forster, og endte opp med å sette av ett år på å  gjenoppdage og gjenlese perler fra hele sin tid som lesende. Resultatet av dette året ble Howards End is on the Landing –  en liten perle for alle som er glad i bøker i alle former, sjangre og farger. Gjennom 230 sider  er Hill innom barndommens klassikere, omslag, e- lesere kontra papirbøker, organisering av innholdet i hyllene, notering i bøker, Thomas Hardy, Charles Dickens, dagbøker, diktsamlinger og antalogier – bare for å nevne noe. Hun skriver helt subjektivt, det er hennes meninger og refleksjoner som kommer frem, og det er hennes egne svært personlige møter med litteraturen som vi får høre om, og det liker jeg veldig godt. Det er nettopp dette personlige som gjør at jeg suges inn i tankene hun gjør seg om dette og hint – er jeg enig i alt? Nei, egentlig ikke, men Susan Hill får meg til å tenke og reflektere selv. For eksempel: I et kapittel skriver hun om dramatiske tekster og hun sier blant annet at hun som oftest får mer ut av et skuespill når hun leser det selv i tekst form, enn når hun sitter i en teatersal og ser en oppføring. Da jeg leste det så kjente jeg at noe strittet – et skuespill er jo skrevet for scenen, når du leser det i bokform så går du glipp av helheten, alle dimensjonene som kommer frem når man ser selve oppsetningen. Men så sier Susan Hill videre at det er det som skiller de virkelig gode dramatikerne fra de middelmådige; en dyktig dramatiker klarer å tilføre alle dimensjonene i den dramatiske teksten han skriver. Og etter å ha grunnet litt på disse utsagnene, så er jeg jo helt enig. Jeg har lest det meste av Ibsen sine skuespill og mange av dem har gitt meg svært mye, men har jeg fått opplevd alle i teateret? Nei, det har jeg ikke, men jeg ser alltid for meg handlingen som et skuespill i hodet når jeg leser dem – og det er nok til at jeg kan si at både Hedda Gabler og Gjengangere er mine to aller største Ibsenfavoritter – og det vil jeg fortsatt mene dersom jeg er så uheldig at jeg får se en dårlig gjennomført oppsetning av en av dem. Hvis et teaterstykke av en av Ibsens dramaer er dårlig så er det ikke Ibsens skyld, men regissør og skuespillere.

(Og der skrev jeg meg litt bort, ja, henter meg inn, henter meg inn… – må bare scrolle litt opp for å finne tråden igjen. Personlige møter – ja, der var vi.)

Susan Hill skriver om alle temaene med engasjement og viser med stor tydelighet at hun er en ekte bokelsker. Hver side er fylt med kjærlighet til litteraturen, skriving, forfattere og selve boktrykkerkunsten. Det er fryktelig sjarmerende å lese om hennes og morens bibliotekbesøk i etterkrigstiden der hun beskriver hvordan moren gikk inn gjennom bibliotekets hovedinngang mens hun selv gikk gjennom den egne inngangen til barnebiblioteket, og beskrivelsene av der de voksnes bøker hadde sine stempler, så hadde bøkene i barneavdelingen egne stempler som viste at de var desinfisert i forhold til smittsomme sykdommer er også herlige. Hun forteller om sine erfaringer som leser gjennom nesten 60 år, og gjennom den tiden har hun rukket å få en solid boksamling og mange flotte, interessante, spennende og livsendrende opplevelser med litteraturen. For en bokelsker som meg selv så fryder jeg meg over å høre om minnene og følelsene som knytter seg til de ulike bøkene og forfatterne; tenk å få hjelp til en skoleoppgave om W.H. Audens dikt av W.H.Auden selv! Eller hva med å krysse en sterkt trafikert gate med Roald Dahl som høyreist navigatør? Eller et kjapt møte med Ian Flemming? Susan Hill har vært i alle tre situasjonene – men nå skal det sies at hun debuterte som forfatter tidlig og arbeidet i BBC i mange år, hun har ikke bare dumpet bort i de ene store forfatteren etter den andre. Hun skriver også varmt om møter med andre forfattere som etterhvert utviklet seg til nære og gode vennskap.

Det er i det hele tatt mange navn – både på personer og bøker – som dukker opp under lesingen av Howards End is on the Landing. En del kjente jeg fra før, men det var også en god del nye bekjentskaper. Både Google og boken 1001 books you must read before you die ble brukt som supplement, men ikke la det skremme deg fra å lese boka. Du kan fint lese denne boka uten noe tilleggslitteratur, det er bare jeg som blir så nysgjerrig; jeg vil vite mer om de interessante personene hun møter, jeg vil se bilder og finne ut hvilke bøker de har skrevet, og hva de handler om. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Lesingen tok dermed lengre tid enn 230 sider skulle tilsi, men som Susan Hill selv sier:

I want to think about what I have read before I move on for only in this way will I appreciate the whole as being both the sum of, and more than the sum of, its part.

s 172

Fint sagt, ikke sant?

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at Howards End is on the Landing av Susan Hill har fått plass blant mine favorittbøker så langt i år. Det er en helt fantastisk bok som gjør meg så utrolig glad! Susan Hill formidler bokkjærlighet på en så engasjerende og personlig måte at jeg får lyst til å lese hver eneste ene bok hun nevner fra start til slutt, og der hennes prosjekt er å bli kjent med bøkene sine på nytt, så er min ønskeliste etter denne finfine saken blitt doblet – minst! Anbefales på det aller aller aller varmeste til alle som liker å lese!

Boka for enhver bokelsker.

Jeg er, ikke overraskende, en stor bokelsker, og som en følge av dette er jeg også en uforbederlig bokkjøper. Det er noe helt eget ved å lete seg frem til akkurat den boka som står så fint på hylla og roper/hvisker/synger navnet mitt, enten det foregår i en fysisk bokhandel eller på det o så store internettet. Jeg handler definitivt flest av bøkene på nettet, og det er flere fordeler med det; det er ofte billigere, utvalget er større og for en omslagsentusiast som meg er det flott å få muligheten til å lete frem til det perfekte omslaget dersom det er mulig. Allikevel så er det mye fint med å handle i en fysisk bokbutikk; det å kunne dra ut flere tilfeldige bøker fra hyllene, kjenne på teksturen på omslagene, tyngden og hvordan boka ligger i handa, bla gjennom sidene, få følelsen av papirkvaliteten og lukten. Og den lykken jeg føler hver gang jeg henter en ny bok på postkontoret eller går ut fra en bokbutikk med en bok eller to, og den gleden jeg har av å putte enda en ny/brukt skatt på plass i hylla – ja, den vil jeg ikke unnvære.

En annen person som deler min entusiasme for bøker, både gamle og nye, er Susan Hill, forfatteren bak blant annet The Woman in Black. En dag bestemte hun seg for å lese Howards End av E.M Forster, en roman som hun var helt sikker på at befant seg på et bestemt sted i samlingen hennes. Der var den ikke, og mens hun lette etter denne ene boka fant hun flere bøker, både uleste og bøker hun ville gjenlese. Hun bestemte seg så for å vie et helt år til bøkene hun allerede hadde i hyllene sine og å skrive en bok om denne opplevelsen. Resultatet ble memoarene som jeg nå storkoser meg med; Howards End is on the Landing. Her diskuterer hun enkelte romaner, reflekterer rundt sin egen lesing både før og nå og erindrer møter med flere store og anerkjente navn innenfor litteraturen. Og alt er bare så fantastisk og så herlig, og jeg kjenner at jeg blir ørlite misunnelig på alle opplevelsene hennes. Jeg har fått mange nye navn som jeg gleder meg til å stifte bekjentskap med – ja, google er blitt min gode venn i løpet av lesingen  – og jeg innrømmer at jeg er litt beskjemmet over å ikke vite hvem alle disse fine menneskene hun skriver om er, men jeg lærer mens jeg leser. Dette er en bok for alle som er glade i bøker, rett og slett.

Siden lørdag har gått over til søndag, så vil jeg dele en liten smakebit fra et kapittel der hun diskuterer bøker hun har i hyllene sine, men av en eller annen grunn aldri har fått til å lese:

I look at Orwell there, unopened, unsullied. I pick up Down and Out in Paris and London, Keep the Aspidistra Flying and 1984 and read the blurbs and even open the damn things, but a terrible miasma of tedium veils my eyes and I put them back on the shelf. Not Orwell. Me. It is always us, never the book, or almost never. (With Barbara Cartland, it is the book.)

s 66

Jeg tror nok aldri jeg vil klare å gå et år uten å handle nye bøker, men ideen om å bli kjent med bøkene i hylla på nytt, lese romaner som har blitt ignorert for lenge og gjenlese gode, gamle kjenninger for kosens skyd – ja, det er en tanke som appellerer til meg, og jeg vil la meg inspirere.

Hvilke tanker har du rundt dette temaet?

Flere smakebiter finner du hos Mari 🙂

Dokufeber

Jeg har for tiden et veldig ustabilt lesehumør. Det svinger fra de store lesegleders høyder den ene dagen – som for eksempel da jeg endelig mottok Laini Taylor sin nyeste – til det store, mørke og klissete hullet der all leselykke er forduftet – der jeg befinner meg for øyeblikket, tiltross for at jeg holder på med den etterlengtede ovennevnte romanen. For nå når jeg har Days of Blood and Starlight foran meg, klar til å bli slukt,  knuseelsket og klemt, så er jeg slettes ikke i noe som kan likne på fantasy – humør, overhodet! Jeg har i stedet utviklet en merkelig og sjelden trang til å lese dokumentarer, memoarer og biografier. Ikke fiksjon! Hva gir du meg!?!

Siden trangen er ganske så sterk, så har jeg gitt etter og gått til innkjøp av noen ikke – fiksjonsbøker:

 Stasiland av Anna Funder – fordi jeg tror det vil være spennende å lese om hva mennesker opplevde under Stasi, både motstandere og forkjempere.

Howards End is on the Landing av Susan Hill – fordi jeg liker bøker om bøker, og fordi jeg burde ha gjennomført et slikt prosjekt selv; lese og gjenoppdage bøker fra hyllene mine.

Girl Sleuth. Nancy Drew and the Women Who Created Her av Melanie Rehak -fordi jeg digger Nancy, og fordi det er alltid spennende å få vite mer om forfatterne bak denne serien.

Paris was Yesterday 1925 – 1939 av Janet Flanner – fordi Paris er en av mine favorittbyer, og fordi jeg snart skal tilbringe en deilig uke der og har behov for å synke inn i litt herlig parisisk atmosfære.

Books, Baguettes & Bedbugs. The Left Bank World of Shakespeare & Co av Jeremy Mercer – fordi Shakespeare & Co er verdens mest sjarmerende bokbutikk, og så ligger den i Paris!

Før jeg startet på dette innlegget så var planen å fortsette på Days of Blood and Starlight, men nå ser jeg at det ikke ville vært rettferdig ovenfor boka – jeg er ikke i humør til å lese den type bøker akkurat nå, og jeg vil ikke at det skal påvirke min opplevelse av den. Jeg kjenner at det river litt i samvittigheten min, jeg liker ikke å legge fra meg en bok, selv om det bare er for en liten stund, men det får jeg bare børste av meg. Karou, Akiva og Zuzana fortjener min fulle oppmerksomhet, og det skal de få – om litt. Kanskje den er noe for Paristuren min? En magisk historie er kanskje aller best å oppleve i en magisk by?