#5: Hvordan ligger jeg an?!?

lestimaiDa er vi godt inne i juni måned, og jeg prøver så godt jeg kan å karre meg ut av den  «ikke – bloggende» – bobla jeg har vært i de siste ukene. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, det er mer at jeg ikke har funnet noe «ordentlig» å blogge om. Leselysta tok en litt dårlig vending siste halvdel av mai, og når jeg ikke får lest noe særlig – ja, da har jeg heller ikke hatt så mye å skrive om heller, annet en litt om bokpusen og Toglektyre og sånne ting. Og så har det vært så fint vær, og jeg har blitt hektet på Lost,  så da har kveldene gått til alt mulig annet når jeg faktisk har hatt noe å blogge om også; Sånn som dette oppsummeringsinnlegget – det burde jeg jo ha postet for en uke siden, ikke sant? Men, nå skal det bli andre boller! 300 sider inn i Inferno så opplever jeg at noe har løsnet  – og da kommer det nok en omtale snart. Så går det slag i slag med boksirkler; Ingalill sin biografisirkel og Line sine 1001 – boksirkel; Patti Smith og Virginia Wolf.

Men nå over til det dette innlegget skal handle om – måloppnåelsen for mai. Hvordan går det med målene jeg har satt meg? Ligger jeg like godt an som i de foregående månedene? Er Dickens fortært? Har det blitt noen klassikere? Les videre så får du se :-).

I mai kjempet jeg, som nevnt, i perioder med svært liten leselyst, og det har ført til at jeg bare har fått fullført 4 bøker. På generelt grunnlag er jeg ikke helt fornøyd med dette antallet, men samtidig er jeg glad for at lesesumpen ikke ført med seg enda færre leste bøker. 4 er jo mye bedre enn for eksempel 2, for ikke å snakke om 1. Så jeg er rimelig fornøyd tross alt. Det jeg er godt fornøyd med er sjangervariasjonen som består både av en klassiker, memoarer, humoristisk sci – fi/fantasy og en 1001 – roman! *klapp på skuldra*.

Månedens Silje Goes Classic var ingen ringere enn Gaston Leroux’ The Phantom of the Opera. Jeg elsker jo Paris, og tenkte at dette ville være en god oppladning til sommerens eventyr. Det viste seg etterhvert at min allergi ovenfor sutrete romantiske helter ikke bare gjelder Hamsuns sine tidligere verker. Raoul i Leroux sin roman slår nesten både Glahn og Johannes – og det førte til at romanen, til tross for Paris, opera og gotikk, bare så vidt nådde opp til en firer på terningen. En sterkere firer fikk både Dokufeber – boka Banished av Lauren Drain og den morsomme Motpaven av Robert Rankin – de manglet det lille ekstra for at jeg skulle gi dem en femmer, men både skildringen av å vokse opp i den gale sekten Westboro Baptist Church og historien om de ølglade kompisene som plutselig står overfor noe som muligens er verdens undergang var vel verdt å få med seg. Måneden ble avsluttet av en av de aller sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på lang tid. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro var vakker og vond, og etterlot seg en sår klump i brystet mitt som er der fremdeles. Jeg følte at jeg oppholdt meg i en boble mens jeg leste, og jeg tror denne boblen også er noe av årsaken til at lesingen min begynte å gå veldig tregt etter at jeg ble ferdig med denne, og at de romanene jeg prøvde meg på bare føltes helt middelmådige. Jeg ga selvfølgelig Ishiguro en sekser, hvilket annet valg hadde jeg?

Litt statistikk:

  • 25 av 60 bøker lest og omtaler skrevet.
  • 5 av 6 1001 – bøker.
  • 4 av 12 klassikere.
  • 4 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 1 av 6 grafiske romaner.
  • 1 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Det er fremdeles i 1001- og Dokufeber – målene jeg ligger best an, og jeg vet at når juni er omme så er faktisk det første målet nådd. Mulig jeg må oppjustere. Ellers så arbeider jeg meg gjennom en klassiker i ny og ne, så jeg er heller ikke bekymret for dette prosjektet. I august har jeg forresten hengt meg på enda en samlesing! Jeg skal lese Trollkvinnen fra Firenze av Salman Rushdie sammen med Hedda og Labben – dermed regner jeg med et kryss der før høsten kommer. Kanskje får jeg også tid til Life Among the Savages av Shirley Jackson i løpet av sommeren også?

Ellers:

I mai kom nyheten om at Bokbloggprisen 2014 var innstiftet. Fokus er på ny norsk litteratur, og jeg håper at vi blir mange som leser masse bøker av norske forfattere i løpet av året. Jeg har for eksempel gått til innkjøp av Furuset av Linn Stømsborg etter å ha lest mange gode omtaler av boka. Den får bli med meg i kofferten til Paris.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Fra Paristuren i jula. Jeg regner med at det er mye grønnere der i sommer.

Bokbloggtreffkomiteen- Line, Lise, Gro, Rose – Marie, Elin og meg selv –  jobber med program og planer for treffet som skal være den 14. september. Mer informasjon i forhold til påmelding og slike ting kommer snart. Jeg gleder meg masse, og jeg håper at flest mulig har mulighet til å komme!

Hvordan var din lese – mai?

Kort og godt: Motpaven av Robert Rankin

wpid-IMG_20130519_095716.jpgVi befinner oss i bydelen Brentford i London, der det plutselig en dag begynner å skje merkelige ting. For eksempel så dukker det opp en rødøyd uteligger som skremmer vettet av deltidsbartenderen Neville i baren The Flying Swan, Archroys kone bytter bort Morris Minoren hans for fem magiske bønner og en svært underlig bygging er i gang på stedets sjømannskirke! Er verdens undergang på vei?

De to ølglade kompisene Omally og Pooley må, ganske motvillig, slå sine hoser sammen for å kjempe mot det store onde mørket som er i ferd med å ta over Brentford og kanskje resten av verden også. De må stå opp mot kjøttetende fugler, latinbablende elskerinner, en stormannsgal tidligere pave og hans tilhengere – og kanskje de rekker en øl eller to inni mellom slagene? Vi får håpe det!

Motpaven av Robert Rankin er den romanen jeg endte opp med å lese på vei til Sunnmøre før 17. mai, og jeg er glad for at det nettopp ble denne – for en bedre kur mot potensiell lesetørke tror jeg ikke det finnes. Dette var nemlig et svært festlig bekjentskap med alle sine absurde og surrealistiske øyeblikk! For eksempel fra The Flying Swan sin cowboykveld – med kostymekonkurranse:

Norman sto i døråpningen til The Swan ikledd sitt glitrende kostyme. De syntetiske diamantene diamantene og paljettene glinset og skinte. Han hadde festet ytterligere fire sett med julelys langs armene og beina, og disse slo seg nå av og på i en pulserende rytme. (….) Han snudde seg langsomt for å oppnå maksimal effekt, før han flikket opp den ene bryteren på beltespennen og sendte lysene ut over kroppen i et dansende, nesten frenetisk tempo. (…)

Så skjedde det noe merkelig. Sagmuggen begynte å bevege seg fra gulvet og bortover mot Normans kostyme. Først tyknet den til rundt føttene hans og la seg over de blankpolerte støvlene. Så krøp den videre oppover, som en ondskapsfull slange, samlet seg rundt lårene, før den begynte på overkroppen.

«Det er den statiske elektrisiteten,» gispet Omally og avsluttet dansen midt i et spark. «Han har ladet seg opp som en kondensator!»

Rankin er brite og stilen hans blir ofte sammenliknet med Terry Pratchett og Douglas Adams – og jeg må si at jeg virkelig falt for den tørre britiske humoren som er så godt til stede i hele romanen, samt de geniale replikkvekslingene mellom karakterene! Det er så utrolig knusktørt – på en god måte.

«Soap fortalte meg at flyvende tallerkener er manifestasjoner av de statiske sjelene til sivilisasjoner som har forsvunnet,» sa Neville, som ikke bare var fornøyd med at diskusjonen rundt cowboykvelden var glemt, men som også gledet seg over andres disputter.

«Jeg har hørt det lille gullkornet ved flere anledninger,» sa John, «men både du og jeg vet at det finnes en logisk og likefrem forklaring på det spesifikke fenomenet.»

«Gjør det?»

«Selvfølgelig. Flyvende tallerkener er faktisk ikke annet enn de stålbelagte hjelmene til usynlige, tre-kilometer-høye alver.»

s 71

Fnis!

Det var allikevel aldri slik at jeg lo høyt mens jeg leste – nå var jeg også på besøk, så det hadde kanskje ikke passet seg? – men jeg både fniste og humret inni meg av alle de sprø påfunnene til hovedpersonene. Både Omally og Pooley er karakterer som er lette å like fordi de er snåle og rare, og det florerer også av like snåle og rare bipersoner i romanen. Det er morsomt, men jeg opplevde  at alle disse merkverdige karakterene og hendelsene nok kom på bekostning av selve historien. Jeg synes nemlig at det tok veldig lang tid før plottet som er beskrevet i baksideteksten kom i gang og ble strammet til. Og når det virkelig tok av så var romanen nesten helt ferdig, noe som førte til at sluttet ble litt for heseblesende for min smak. Men så kan jeg jo lure da, om det kanskje ikke var historien rundt verdens undergang og den onde paven som var poenget i det hele tatt, at det i stedet var skildringene av et rart nabolag bestående av drikkfeldige og underlige karakterer og forholdene mellom dem som forfatteren ønsket å ha et humoristisk  fokus på? Det er godt mulig, det.

Motpaven har gitt mersmak, og jeg har lyst til å lese mer av Robert Rankin etterhvert. Han har en veldig behagelig måte å skrive på, og han har en humor som passer meg perfekt!  Anbefales :-).

Dette er den første boka i triologien The Brentford Triology – som faktisk teller 9 bøker (!). Noen av disse er: The Brentford Triangle,  East of Ealing, The Sprouts of Wrath og The Brentford Chainstore Massacre. 

Her er Elisabeth sin omtale.