2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 2: Når du ser meg.

Første del finner du her.

Det er kanskje litt rart å beholde tittelen når jeg nå beveger meg inn i 2015, men det er to årsaker til det:

1. Del 1 skulle egentlig ikke være en egen del, men en innledning til anmeldelsen/teksten om Når du ser meg av Siri Hustvedt. Den ble bare litt for lang til det.
2. Jeg begynte på nevnte roman i desember og fullførte den en av de første dagene i januar – så hoveddelen av boka ble jo lest i 2014.

Så da lar jeg det stå sånn, jeg.

Når du ser meg er altså Hustvedt sin fjerde roman, og den fjerde jeg leser av henne. Innimellom romanskrivingen har hun også gitt ut essaysamlinger, og mellom roman tre og fire ga hun ut samlingen A Plea for Eros. Som jeg skrev om i det første innlegget, så har jeg hatt et ønske om å lese alt Hustvedt har skrevet i kronologisk rekkefølge for å virkelig kunne se utviklingen hennes som forfatter – da særlig med tanke på de gjennomgående temaene som identitet og kunst som hun utforsker i romanene sine. Jeg har hørt at hun også går dypt inn i disse temaene i essayene sine, og da med en mer personlig vri. Dette hadde vært veldig interessant å lese både parallelt med romanene, samt i for – og etterkant. Det ble det dessverre ikke tid til i høst da jeg måtte prioritere lesingen av ny norsk litteratur. Men hele tiden har jeg hatt en liten stemme i bakhodet som har hvisket og lokket og fått meg til å lengte etter å dykke ned i Hustvedts univers igjen  – og da var det veldig fint at Hedda gjerne ville samlese Når du ser meg med meg, og jeg forkastet raskt ideen om å først lese essaysamlingen. Jeg hadde rett og slett ikke tid. (Men ikke vær redd – den skal prioriteres i løpet av vinteren og våren).

For meg så er det å begynne på en ny roman av Siri Hustvedt som å komme til et univers der jeg trives, men som jeg ikke helt vet hvor jeg har hen, der ting jeg ikke kan forutse plutselig hender. Under lesingen av Når du ser meg så jeg ofte for meg et bilde – et bilde som ved første øyekast ser helt vanlig ut: Det viser helt normale gater i NY, normale leiligheter befolket med helt vanlige personer. Men når jeg bøyde meg nærmere innpå for å se på detaljene så oppdaget jeg at hele landskapet og alt som er i det på en måte har fått en liten dytt, at alt er blitt ørlite grann forskjøvet. Ikke så mye at det synes ordentlig, men nok til å skape en ubalanse, en dissonans, en følelse av at noe – eller hele tablået, historien – er litt «av». Det tilsynelatende realistiske var ikke helt realistisk når jeg gikk dypt nok inn i det, det ga meg heller en følelse av noe uvirkelig.

Jeg har opplevd denne følelsen av uvirkelighet og av noe småsurrealistisk i alle Hustvedts romaner, men det opplevdes nok allikevel aller mest overraskende i Når du ser meg. Jeg tror at det kan ha noe med at nettopp denne romanen fremstår som veldig realistisk ved første øyekast:

(NB: Her mener jeg ikke surrealistisk som i Murakami sine romaner, ei heller forsøker jeg å si at romanen inneholder noe form for magisk realisme, men mer som et bilde på den ubalansen Hustvedt skaper i historien. Rop ut hvis det er et begrep som er mer riktig – og så fortsetter jeg her før jeg roter meg helt bort).

 Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne – det stammer fra hans ungdom i Minnesota under depresjonen – og de får mistanke om at faren kan ha vært involvert i et mystisk dødsfall. Erik og Inga oppsøker en bekjent av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Jakten fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten og familiens sår blottlegges.

(Fra baksideteksten)

Premissene er altså enkle; Erik og Inga prøver å finne ut av hva faren har holdt skjult for dem og resten av familien. Men så enkelt er det selvfølgelig ikke – egentlig synes jeg ikke at baksideteksten gir et riktig bilde av hva romanen egentlig handler om. Ja, den starter med dette brevet, og søsknenes søken etter hva som egentlig hendte den natten i farens ungdom går som en rød tråd gjennom historien. Men det er kun en ultra-tynn tråd. Jeg tenker mer at det er den hendelsen som sparker i gang de andre og- slik jeg tolker det – mer sentrale hendelsene og temaene.

Selve gåten rundt brevet og det som blir beskrevet der kommer altså ganske raskt i bakgrunnen for andre hendelser, og jeg tror kanskje at det var en av årsakene til at jeg slet med å komme inn i romanen i begynnelsen. Jeg forventet en ting og fikk noe helt annet. Etter hvert som hjernen min klarte å omstille seg og jeg igjen klarte å synke ned i det Hustvedtske univers, gikk lesingen mye bedre. For det er ingen tvil – Når du ser meg er en svært god roman og det er vel verdt å stange hodet litt ekstra i muren av bokstaver i starten. Det løsner.

I typisk Hustvedt – ånd er det flere temaer og hendelser fra  hennes andre romaner som også kommer til syne i denne – og som jeg nevnte i det forrige innlegget om henne, så er det umulig å lese en roman av Siri Hustvedt uten å se sammenhenger både tematisk, i hendelser og personer. Elisabeth skrev et innlegg for en tid tilbake som blant annet handler om at det er lett å se sammenhenger som kanskje ikke er der når man leser lignende bøker tett etter hverandre. Jeg har noen ganger tenkt at alle disse sammenhengene jeg finner mellom romanene til Hustvedt kan ha sin forklaring i at jeg leste de tre første relativt tett, men det forklarer jo ikke alle sammenhengene jeg oppdaget mens jeg leste Når du ser meg. Denne ble tross alt lest nesten et halvt år etter What I Loved.

Som dere ser fra min noe forenklede skisse, så opplever jeg at alle romanene har flere fellestrekk med debutromanen Med bind for øynene – både i forhold til temaer og episoder, i tillegg så synes jeg at What I Loved og Når du ser meg på en måte henger sammen. Det er flere årsaker til det, blant annet er romanene skrevet i første persons synsvinkel og begge fortellerne er menn som både har et noe trøblete forhold til kvinnene i livene deres, som er gode på hvert sitt fagfelt og som har et nettverk bestående av intellektuelle og kunstnere. I tillegg foregår for det meste handlingen i New York i begge romanene. En annen litt finurlig detalj er at Leo i What I Loved dukker opp i enkelte scener i Når du ser meg, noe som forteller meg at de frekventerer det samme miljøet.

Når du ser meg har, som tegningen over viser, også flere likheter med Med bind for øynene. I den sistnevnte møter hovedpersonen Iris en fotograf som sniker seg innpå motivene sine og tar bilder av dem i situasjoner der de ikke er klar over at de blir fotografert. Han invaderer på en måte privatlivet deres, han kommer for nær og kler av personene han avbilder. Det samme skjer i Når du ser meg – og på samme måte som Iris opplever at et bilde av henne, et bilde hun ikke klarer å kjenne seg igjen i, skaper furore i NYs kunstscene, opplever Erik at et fotografi tatt av ham i en situasjon han ikke hadde kontroll over også blir en «snakkis» i kunstnermiljøet. Bildene – tatt av to ulike kunstnere, i to ulike romaner og i to forskjellige situasjoner – gjør at begge hovedpersonene føler seg avkledd, avslørt og distansert i forhold til seg selv. Hovedpersonens møte med denne fotografen er blant de episodene som har den mest uvirkelige stemningen over seg.

Lenger opp i denne teksten skrev jeg at handlingen som blir beskrevet i baksideteksten kun er en liten del av romanen. Som i de andre romanene til Hustvedt er identitet viktig, og i så måte er jakten på farens – og dermed familiens – hemmelighet sentral. Fortidens «synder» kan påvirke nåtiden og personene som lever nå. Samtidig så er ikke hemmeligheten av en så voldsom art som man først får inntrykk av – og akkurat dette opplevde jeg som en liten nedtur i en ellers fascinerende og god historie. Det temaet som jeg allikevel mener er romanens hovedtema, selve kjernen, er traumer. Alle karakterene har på personlig plan opplevd et traume selv eller de må på ulikt vis forholde seg til personer som har opplevd det; for eksempel har Erik sin søster og niese mistet en ektemann og far i sykdom, mens Erik selv i arbeidet som psykoanalytiker forholder seg til traumatiserte personer daglig. Leieboeren Miranda våkner opp fra mareritt og tegner groteske bilder for å få ut følelsene og datteren hennes er så redd for å bli forlatt at hun knyter mennesker og gjenstander sammen med hvit tråd – som en kokong. I tillegg foregår handlingen i NY noen år etter 11.september 2001 og alle er dermed en del av byens og nasjonens kollektive traume. For meg blir sitatet fra side 60 selve essensen i romanen:

Traumer er ikke en del av en historie, de er utenfor historien. De er det vi nekter å innlemme i historien vår.

For det er jo slik at ingen av karakterene klarer å ta tak i det de egentlig sliter med – de velger å se en annen vei, gjøre noe annet, jobbe mer, ignorere følelsene som de ikke vil føle. Traumene, tapene, følelsene er i store deler av romanen ikke en del av den, selv om de egentlig spiller hovedrollen. Katarsis må komme – og det gjør den; når karakterene klarer å se frykten i hvitøyet, når de våger å kjenne etter, når de tør å gi seg hen, åpne seg for en annen og bli sett- og når de oppdager at de kan håndtere det.

Siri Hustvedt opererer med store tanker og ideer. Hun går dypt inn i materien og vrenger karakterene sine ut og inn. Hun skriver på en måte som både er distansert – som leser føler jeg ikke at hjertet mitt blir most – og nært. Jeg kjenner at jeg bryr meg om alle personene, og selv om hjertet mitt ikke blir knust, så blir jeg veldig følelsesmessig engasjert i både dem og deres historie.

Når du ser meg er kanskje ikke den romanen av Siri Hustvedt jeg vil anbefale noen å starte med, men har du først lest og likt andre bøker av henne, så kan du trygt kaste deg over denne. Den er kjempegod!

Jeg er fremdeles en FANGIRL!

#2/2015: Oppsummering januar og leseplaner for februar.

Det er første hele helga i februar og det er på høy tid med en oppsummering av måneden som gikk. I januar gjenopptok jeg konseptet med å lage meg en helt konkret leseplan som jeg skulle følge. Og jeg må si at det fungerte ganske så godt! Av de fire bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese så var det kun Picnic at Hanging Rock av Joan Lindsay som ikke ble fortært, i tillegg leste jeg ut Når du ser meg av Siri Hustvedt, Dette har jeg ikke fortalt til noen av Maria Kjos Fonn og Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus. Til sammen blir det 6 bøker lest, og jeg er fornøyd med det antallet. Det jeg er enda mer fornøyd med er kvaliteten! Januar var en god lesemåned på alle måter!

Når det gjelder klassiker utfordringen har jeg lest 2 av 12:

• Ukjent klassiker: Diary of a provincial lady av E.M. Delafield – som også var første bok ut i Bokhyllelesingen.
• Klassiker av kvinnelig forfatter: Den fantastiske 1001 – romanen Alberte og Jakob av Cora Sandel.

Gjenlesing har jeg også fått tid til og jeg koste meg veldig med gjensynet med L.M.Montgomerys Anne of Green Gables.

Tekster om de ulike bøkene kommer etter hvert – en del av dem er kladdet ferdig og trenger bare en gjennomlesing, mens andre bare er stikkord og tanker i Moleskinen. Jeg stresser ikke, men har en intensjon om å skrive noen ord om alle jeg har lest i januar etter hvert.

Statistikken blir følgende:

• 6/50 bøker lest.
• 3/20 klassikere
• 1/15 1001 – bøker
• 2/12 fra klassikerutfordringen
• 1/9 fra bokhyllelesingen
• 1 gjenlesing
• Alle bøkene er kjøpt før 31.12.2014 – to av dem lånt.

Ny måned – nye muligheter!

Februar er jo årets korteste måned, og for en som ofte føler at tiden ikke alltid strekker til, så er jeg egentlig ikke noen tilhenger av uforsvarlig korte måneder! (Sånn rent bortsett fra at det også betyr at det snart er vår, da…..). Leseambisjonene er dermed også litt lavere enn i januar – tror jeg.

Jeg har, som nevnt tidligere, ansvar for samlesingen av Unnskyld av Ida Hegazi Høyer denne måneden. Jeg har derfor valgt meg denne romanen som månedens gjenlesing. Det skal også komme en del andre poster om romanen og forfatteren utover – blant annet BLIR det et intervju!

Ellers er jeg godt i gang med årets andre 1001 – roman – og som muligens bytter plass med Sylvia Plath sin The Bell Jar i klassikerutfordringens kategori «Roman fra 1900 – tallet». Romanen det gjelder er 1984 av George Orwell. Jeg er halvveis og er litt på vippen i forhold til hva jeg egentlig synes. Lesbar er den i allef all!

I slutten av måneden er det tid for andre runde i bokhyllelesingen, og i den forbindelsen skal jeg lese Odysseen av Homer – en klassiker i ordets rette form. En annen forfatter jeg har tenkt å lese litt mer av er Dorothy Parker. Jeg har gått til innkjøp av The Collected Dorothy Parker, og tenker at jeg skal lese litt hist og her i løpet av hele 2015. Så langt har jeg delt to av diktene hennes med dere, men samlingen inneholder både noveller, anmeldelser og andre typer tekster også. Jeg liker at hun er så skarp og satirisk – og jeg gleder meg til å lese mer etter hvert.

Det var mine februar-planer. Hvordan gikk januar for deg? Og hvilke planer har du for denne måneden?

2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 1:

2014 var året da jeg «oppdaget» Siri Hustvedt. Jeg skriver det i hermetegn for jeg var selvfølgelig fullt klar over hennes eksistens og hennes forfatterskap før i fjor, det var bare aldri helt aktuelt for meg å plukke opp en av bøkene hennes. Så kom mai, jeg gikk fra å være 35 til å bli 36 og ett eller annet sted inne i meg kom plutselig lysten og nysgjerrigheten etter å stifte bekjentskap med denne forfatteren med det norskklingende navnet. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik at jeg fikk lyst til å lese Hustvedt fordi jeg ble 36 – jeg bare nevner det fordi det skjedde ganske samtidig.

Det hadde kanskje vært naturlig å kaste seg over den nyeste romanen hennes The Blazing World, men jeg hadde et stort ønske om å lese meg igjennom forfatterskapet og finne selve kjernen. Da var det heller mer naturlig å begynne på begynnelsen med debutromanen Med bind for øynene (som traff veldig) og lese videre derfra.

Nesten litt febrilsk leste jeg den og roman nummer to; The Enchantment of  Lily Dahl, mens jeg noterte og noterte. Det var så mye som var så likt, men allikevel helt annerledes. Enkelte scener var nesten helt identiske, noen av de samme navnene dukket opp i begge – og – mest sentralt – flere store temaer gikk igjen, blant annet identitet og kunst.

Jeg var helt satt ut – og oppslukt. Hvorfor i all verden hadde jeg ventet så lenge!?

I Paris leste jeg videre og i Hustvedt sin tredje roman, What I Loved, så jeg flere sammenhenger. Enkelte hendelser virket som et ekko fra de andre to romanene – de var som om de samme temaene vibrerte i det fjerne mens jeg lest; ikke helt likt, men likt nok og også mer utdypet.

Et eksempel er romanen i romanen fra Med bind for øynene: Historien om gutten Klaus som lever et dobbelt liv der han tilsynelatende er velfungerende på dagtid, mens han på natta farter rundt og gjør fæle ting. I Bind for øynene påvirker denne romanfiguren Iris så mye at hun blir Klaus – en tøffere og mer fryktløs versjon av seg selv. I What I Loved møter vi også en karakter som minner svært mye om Klaus (her nevner jeg ikke navn fordi jeg har ikke lyst til å avsløre for mye) og jeg opplever at delene som omhandler denne karakteren er en videreføring, en modernisering og en utdyping av dette «slemme barnet» – temaet. Kunst har, igjen, en stor rolle.

Men selvfølgelig inneholder What I Loved så uendelig mye mer. Den er en mangfoldig roman som utover i lesningen tar mange overraskende vendinger og den blir nesten litt «thrillersk» i stilen. Jeg var helt svimeslått av historien og Hustvedts evne til å både utforske kjente/ tidligere temaer og samtidig skrive noe helt nytt og helt annerledes. (Og her burde jeg selvfølgelig kommet med en liten haug med eksempler, men det er en stund siden jeg leste romanen og…. *unnskyldninger*).

Jeg ble også imponert over hvordan hun klarte å skape helt nye reaksjoner hos meg som leser. Der Med bind for øynene rørte ved en streng av gjenkjennelse i meg og tok et jerngrep om hjertet mitt, og der Lily Dahl fikk meg til å trekke linjer og underholdt meg med de småskrudde karakterene og skildringene av småbyliv i Midtvesten, ble jeg helt satt ut av What I Loved. Enkelte deler var så hudløse og ærlige om sorg og savn at jeg fikk helt vondt, andre deler var direkte skremmende og ubehagelige, mens atter andre igjen var varme og fine. Alt skrevet med Hustvedt sin særegne stemme der hun både skaper distanse og nærhet. Jeg overdriver ikke når jeg skrivet at for meg er What I Loved en helt fullkommen roman (og har uten tvil fortjent plassen på 1001 – lista).

Ja.

La oss ta et øyeblikk der vi nesegrust beundrer Siri Hustvedt og hennes skrivekunster og igjen ta en titt på mitt stumme møte med forfatteren selv:

Bilde tatt av Rose – Marie Christiansen.

FANGIRL!!!!

Del 2 kommer i løpet av neste uke. Da med anmeldelse av romanen Når du ser meg  som jeg leste sammen med Hedda.

Sneak -peak: Hustvedt – innlegg.

Jeg har lest Når du ser meg av Siri Hustvedt sammen med Hedda, og da jeg skulle sette meg ned for å skrive om den måtte jeg ty til blyant og papir for å samle tankene!

Det ordentlige innlegget kommer i morgen. God søndag så lenge!

Hustvedt – prosjektet: Når du ser meg.

Etter et lengre opphold er jeg igjen klar for å utforske  Siri Hustvedt sin litteratur. Sammen med Hedda skal jeg denne uka lese hennes fjerde roman Når du ser meg ble gitt ut i 2008 og den handler  om Erik som sammen med søsteren må rydde etter sin avdøde far. Blant papirene hans finner de et brev fra en ukjent kvinne som gjør at de mistenker at han var innblandet i et mystisk dødsfall i sin ungdom. Søsknene bestemmer seg for å finne ut hvem denne kvinnen er, noe som fører til at gamle hemmeligheter  kommer til overflaten og familiens sår blottlegges.

Jeg gleder meg til å ta fatt på denne romanen. Noe av det som har fascinert meg aller mest med Hustvedt sine romaner at hun sentrerer rundt  flere av de samme temaene i de ulike bøkene, samtidig som hun også skaper noe helt nytt, noe helt særegent. Det er som om hun tar en idé og prøver å belyse den fra mange ulike vinkler og forskjellige narrativer. Jeg ser virkelig frem til å lese mer!

Hva skal du lese denne uka?

Hustvedt – prosjektet: Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl.

Da har jeg fullført de to første bøkene i mitt Siri Hustvedt – prosjekt;  Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl. Jeg har tidligere postet et innlegg  med et VENN – diagram,  der jeg har forsøkt å visualisere likheter og ulikheter mellom de to romanene. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn i begge bøkene. Det vil ikke bli en vanlig anmeldelse,  men heller en tekst der jeg ser på ulike punkter knyttet til romanene, blant annet temaer og min opplevelse av dem.

Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl er de to første romanene til Siri Hustvedt,  utgitt henholdsvis i 1992 og 1996.

I Med bind for øynene møter vi den unge studenten Iris Vegan. Det er en samling av fire historier fortalt i ukronologisk rekkefølge, der Iris møter personer som gjør inntrykk på henne,  som pusher grensene hennes og som utfordrer hennes opplevelse av seg selv, hennes identitet:

– Mr M: en mystisk mann som ansetter henne for at hun skal beskrive, levendegjøre gjenstandene til en død kvinne.  Denne delen er merkelig, ubehagelig og intim lesing. Det er vanskelig,  både for Iris og meg som leser, å forstå hans motiver. Da han til slutt ber henne om å gi ham en personlig gjenstand oppleves det som om han på den måten ber henne gi ham en del av seg selv.
– Fotografen George: en kompis av Iris sin daværende kjæreste.  Han er en kikker, en som sniker seg innpå folk og tar bilder av dem i ulike situasjoner.  Han tar et bilde av Iris som blir en suksess, men som hun selv blir skremt av. Under fotograferingen slipper hun seg løs, føler seg fri, men resultatet blir et bilde hun ikke kjenner seg igjen i, det blir for nært og for ulikt måten hun opplever seg selv på.
– Mrs O: en gammel, dement kvinne som Iris deler rom med under et sykehusopphold.  Hun utfordrer særlig Iris sine fysiske grenser ved å legge seg i sengen med henne og kysse henne.

Disse tre personene gjør, som nevnt,  noe med Iris, både på det psykiske og det fysiske plan. Deres handlinger gjør at hun på et vis mister en del av seg selv i situasjonene.

Romanens hoveddel, slik jeg tolker det, er den siste historien som tar for seg Iris sitt forhold til den eldre, gifte professoren; Rose. Denne historien er delt inn i to, en del som foregår før de tre andre historiene og en del som foregår i etterkant, noe som igjen knytter alle episodene sammen til en helhet. I den første delen av historien om Iris og Rose arbeider de sammen om å oversette en tysk kortroman om den sadistiske guttungen Klaus (digresjon: minner meg veldig om Johan Borgens Lillelord). Karakteren Klaus påvirker Iris veldig i denne prosessen,  hun gjør hans historie til sin egen. Hun blir Klaus; kler seg i en herredress, går ute om natten og oppsøker lugubre steder. Som ham tør hun å gjøre ting som hun ikke våger å gjøre som seg selv. Den fiktive Klaus og den ekte Iris går i hverandre. Det å være ham, være en annen, er nesten skildret som en rus, noe hun blir avhengig av.

Den andre delen forteller videre om forholdet mellom professor Rose og Iris og deres tiltrekning av hverandre. Jeg opplever at kjemien mellom dem hele tiden har en mørk, erotisk undertone, men det er ikke før i romanens siste del at de faktisk innleder et seksuelt forhold.  Også i dette forholdet står identitet i fokus. Rose og Iris leker med roller, ingen av dem er seg selv, i stedet tar de på seg masker og blir noen andre. Når de til slutt blottstiller seg selv så er kjemien borte.

Jeg opplever Med bind for øynene som en mørk roman, den er suggerende, intens og egentlig ganske ubehagelig å lese. Den føles svært personlig, og jeg tok meg i å se for meg en ung Siri Hustvedt under lesingen. Beskrivelsene av Iris, det faktum at Iris er Siri baklengs og at Vegan også er moren til Hustvedt sitt navn forsterket denne følelsen, uten at det egentlig har noe å si for selve leseopplevelsen. Den var svært sterk uavhengig av om det er et snev av virkelighet eller ikke i romanen.

Et annet element som var med på å skape denne intense og mørke leseopplevelsen er fortellerstilen. Romanen er skrevet i 1.person, der det er Iris som er fortelleren, men jeg synes det er veldig tydelig at Iris ser tilbake på disse opplevelsene. Episodene som den mer uerfarne Iris opplever skildres gjennom et mer modent, mer erfarent blikk.  Dette skaper en distanse mellom språket – hvordan den modne Iris formulerer seg – og den unge Iris sine opplevelser, som jeg synes fungerer veldig godt. Jeg tror nesten romanen kunne blitt for ubehagelig nær uten denne avstanden mellom hendelsene og fortelleren.

Med bind for øynene er, for meg, en roman om modning, en beretning om veien mot å finne seg selv og bli voksen. Jeg synes den gir et godt og sannferdig bilde av hvordan det er å være ung, å skape sin egen identitet og få den utfordret både av andre og seg selv. Hustvedt har skrevet en tankevekkende roman som skaper refleksjon hos meg som leser; Hva er identitet? Vil måten andre ser og opplever meg gjøre noe med hvordan jeg opplever meg selv? Er identitet knyttet til selvet eller til andres opplevelser?

En roman som røsker og sitter i kroppen lenge.

The Enchantment of Lily Dahl er en annen type roman, selv om den også har flere av de samme temaene, blant annet identitet, hvordan man oppleves av andre og kunst. I motsetning til Med bind for øynene har den en kronologisk handling. Vi følger Lily Dahl og hennes hverdag som servitrise og aspirerende skuespiller i Minnesota.

Jeg synes at denne romanen er mer utadvendt, vi blir introdusert for mange karakterer og får et godt bilde av hvordan småbylivet på den amerikanske landsbygda kan være. I Med bind for øynene viser Hustvedt at hun mestrer til gangs å gå dypt inn i enkeltmenneskets psyke, i The Enchantment of Lily Dahl viser hun at hun også er urolig god til å gå bredt ut og beskrive et lite samfunn. Selv om hun fokuserer på hovedpersonen Lily og hennes nærmeste relasjoner, så er også bikarakterene, for eksempel gjestene på kafeen, levende og flerdimensjonalt skildret. Hun får frem alle særhetene og snålhetene hos byens originale på en ærlig, men også kjærlig, måte. Selve byen er også beskrevet på en slik måte at den nesten fremstår som innhyllet i en mystisk og gåtefull tåke. Den minner meg om Twin Peaks!

Lily Dahl selv er en tøff og modig heltinne,  og i motsetning til Iris er hun mer proaktiv, hun får ting til å skje – selv om også hun havner i situasjoner der hennes opplevelse av seg selv blir utfordret.  Hun er mer utadvendt, og jeg opplever at dette påvirker stemningen i hele romanen, den har en større letthet over seg, til tross for at den også er ganske mørk og mystisk. Synsvinkelen er 3.person, og selv om vi får vite Lilys tanker og følelser,  så fikk jeg ikke den samme intense, altoppslukende leseopplevelsen som jeg opplevde med Iris. Det synes jeg forøvrig ikke gjorde noe. The Enchantment of Lily Dahl er, som nevnt, en helt annen type roman en Hustvedts debutroman – til tross for likheter – og det synes jeg er forfriskende og bra. Den er svært godt skrevet, har et interessant og snålt persongalleri og en spennende historie. Den er mer handlingsdrevet enn historien om Iris, samtidig som den også fokuserer på karakterutvikling, og jeg tror kanskje den er mer tilgjengelig?

God bok!

Jeg ser frem til min neste bok i Hustvedt – prosjektet mitt; What I loved. Hustvedt er bra!