Forberedelser til Bokbloggprisen 2013 – en liten oppdatering.

Siden vi nå er inne i årets siste måned og vi nærmer oss tiden for nominering av bøker til Bokbloggprisen 2013, tenkte jeg at det var greit å gjøre opp status så langt. Sist oppsummering lå jeg på stakkarslige fire norske 2013 romaner, så jeg trang virkelig å ta meg selv i nakken og øke fokuset på nye, norske bøker. Og de siste månedene har jeg lest fire bøker til, og jeg er oppe i 8 2013 bøker. Ikke helt å rope hurra for, men samtidig en formidabel økning. Bøkene jeg har lest er:

I kategorien skjønnlitteratur:

I kategorien  åpen klasse:

Det er særlig en av disse som utpeker seg til en soleklar nominering, men hvilken det er vil jeg ikke avsløre.

Ellers så innser jeg nå at både biografilesesirkelen og Veronica Roth bør få ligge litt, slik at jeg får lest flere av de norske bøkene jeg har liggende. For jeg er helt sikker på at det blant dem er noen perler som fortjener nominasjon, og da er det så fryktelig kjipt hvis jeg ikke rekker å lese dem før nyttår.

norskebøker2013

Jeg har blant annet disse:

  • Urd av Ruth Lillegraven (dikt)
  • Skårgangar av Sivert N. Nesbø (roman)
  • Det var stille, det snødde av Mariann Aaland (roman)
  • Leksikon om lengsel av Hilde Østby (roman)
  • En ung manns bekjennelser om kjærlighet av Frode Saugestad (roman)
  • Smertens Aveny av Roar Sørensen (krim)
  • Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland (ungdomsroman)
  • Hulder av Tonje Tornes (ungdomsroman)
  • Norske nazister på flukt av Anne Kristin Furuseth (sakprosa)
  • Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (roman)
  • Rydde ut av Helene Uri (roman)
  • Furuset av Linn Strømsborg (roman)
  • Og en liten drøss med bøker jeg har glemt å avbestille fra bokklubben: Lier Horst, Michelet, Saabye Christensen, Wassmo osv.

Jeg tror jeg kommer til å prioritere de med fet skrift, men målet er å få lest så mange som mulig.

Line, Silje. ElinArtemisia, Tine, Beathe og Mari har også skrevet en oppsummering av det de har lest i forbindelse med prisen.

Hvordan ligger du an? Har du funnet noen favoritter som du vil nominere?

Reklamer

#11/2013: Hvordan ligger jeg an?!?

IMG_20131202_133509Desember! Adventstid, kalender (Dr. Who selvfølgelig – selv om sjokoladen smaker blæh), lys og pakkehandling. Innekos i den imaginære kulden og snøen (misforstå meg rett; jeg er strålende fornøyd med pluss grader og barmark også i tiden før jul, jeg). Og, selvfølgelig, en liten oppsummering av forrige måneds måloppnåelse.

Jeg er på en måte veldig glad for at jeg leste så mange bøker i oktober at jeg allerede da nådde lesemålet mitt, for i november har jeg bare fullført to bøker. To ganske korte bøker også, men mesteparten av måneden har jeg brukt på å lese vinneren av The Man Booker Prize; The Luminaries av Eleanor Catton. Den er laaaaaaaang med sine 834 sider, men god. Den har også mange sentrale karakterer med at jeg hele tiden tenker at jeg bør tegne opp et tankekart for å ha oversikt over de forskjellige forbindelsene dem i mellom. Kanskje jeg gjør det før jeg skriver anmeldelsen, selv om jeg er redd for at det muligens kan bli avslørende med tanke på handlingen. Jeg skal tenke litt på hvordan jeg gjør det.

Men, over til de romanene jeg faktisk ble ferdig med i tide. Sjangermessig var det stor variasjon; norsk samtidslitteratur og engelsk klassiker og 1001 – bok, og jeg likte begge bøkene kjempegodt! Den første boka jeg leste i begynnelsen av måneden var Benedicte Meyer Kroneberg sin tredjebok Hvis noen ser meg nåog Meyer Kroneberg er nå helt i toppen av min norske forfattere – favorittliste. Hun skriver på en helt særegen måte om temaer som i seg selv ikke er særegne, men heller noe som mange kan oppleve og føle på. Årets bok handler om identitet, om det å finne seg selv og hun skildrer tvillingene Mona og Vanjas løsrivelsesprosess på en så var og samtidig intens måte. *Gåsehud*

Månedens andre bok var Overtalelse av Jane Austen, og den var også helt fantastisk! Jeg kjenner at jeg befinner meg i en Austen – boble, og har kjempelyst til å lese den ene jeg aldri har lest tidligere; Mansfield Park, gjenlese alle de andre, lese Carol Shields sin biografi: Jane Austen. A life og se igjennom samtlige adapsjoner av samtlige bøker. Nå. Med. En. Gang. Jeg tror jeg har fått Austenitis – viruset!

Og det var faktisk det! Jeg  kommer ikke til å lage en grafisk fremstilling av disse to, for det ville blitt hjerter over hele linja, men en statistikk blir det:

  • 54 av 52 bøker lest og 52 av 54 omtaler skrevet.
  • 9 av 6 1001 – bøker.
  • 7 av 12 klassikere.
  • 9 av 6 Dokufeber – bøker.
  • 1 av 1 Haruki Murakami.
  • 8 av 6 grafiske romaner.
  • 2 av 3 serie – fortsettelser.
  • 0 av 1 Charles Dickens.
  • 0 av 1 Salman Rushdie.
  • 0 av 1 Neil Gaiman.
  • 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Flere mål er nådd, og det synes jeg er fint. De navngitte forfatterne får jeg liksom ikke helt dreisen på, så vi får se hvordan det går, og den typen mål er oppe til vurdering i forhold til neste år. Kanskje det faktisk er for konkret? Dickens og Rushdie skal uansett byttes ut i 2014!

I desember må jeg konsentrere meg mer om norsk 2013 litteratur. Jeg skal også deltaIMG_20131202_133326Clementines «Booker – pris – readalong» så Colm Tóibín sin lille (men store?) The Testament of Mary skal leses, i tillegg til Ingalill sin biografilesesirkel. Denne gangen er temaet  Silverscreens and Dirty Stages, og da passer det jo godt med Crab Monsters, Teenage Cavemen and Candy Stripe Nurses. Roger Corman: King of the B movie av Chris Nashawaty! Med tanke på de fantastiske «tag – linjene» på filmplakatene hans og til de som ble inspirert av ham (Crawling, slimy things terror – bent on destroying the World! The Brain Eaters.) , så tror jeg dette blir morsom lesing! Dessuten er en kveld med Roger Corman – filmer også obligatorisk for å virkelig få et innblikk i denne verdenen ( i følge mannen min). Selv om jeg faktisk allerede har sett flere av de som blir nevnt i boka. Ja, og så må jeg få lest Allegiant av Veronica Roth!

Dette er også måneden der målene for 2014 begynner å ta form, og allerede nå er det noen temaer som utkrystalliserer seg. Mer om det i et eget innlegg etterhvert, men jeg kan si så mye som at jeg gleder meg!

Hvordan har din lesemåned vært? Og har du begynt å tenke ut noen mål for neste leseår?

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg.

Info:Dette er et innlegg med sitat – bonanza

For nesten to år siden leste jeg Benedicte Meyer Kroneberg sin debutromanIngen kroneberg2skal høre hvor stille det er, og ble både betatt av skrivestilen og opprørt over tematikken. På få sider klarer hun å skildre barnet som vokser opp med en psykisk syk mor på en slik måte at jeg ble gående rundt med dette barnet inne i hodet mitt lenge etter at jeg hadde blitt ferdig med romanen. Den var vond på en god måte, på et vis. Hun klarte å gi liv og en stemme til denne jenta, og fortelle en historie, som dessverre ikke er unik, på en unik måte.

I høst er Kroneberg ute med sin tredje roman, og siden jeg skal forberede meg til Bokbloggprisen 2014 med å lese en del nye norske romaner, tok jeg kontakt med Cappelen Damm for å høre om jeg kunne få et leseeksemplar. Og det fikk jeg. Og det er jeg glad for. For Hvis noen ser meg nå er, slik jeg ser det, en svært god roman.

Hvis noen ser meg nå forteller historien om de eneggede tvillingene Vanja og Mona. Vi følger dem i tre viktige perioder i livet; som barn og ungdommer på ungdomsskolen i hjembyen, det første året på universitetet i Trondheim og i Oslo da Vanja er ferdig utdannet lege. Jentene har alltid vært like, nær sagt identiske, og da vi lesere møter dem første gangen så er det lett å se at de begge bærer på et ønske om å både være like, men samtidig også være bare seg selv.

Tvillingene. De heter det. Like mye som de heter Mona og Vanja heter de tvillingene. Eller MonaogVanja. Ikke så mye Mona. Vanja. De er tvillingene. MonaogVanja. De er de eneste tvillingene hun vet om.

s 8

Romanen handler om identitet, om å bli sett for den man er, om å finne seg selv til tross for at det går en tro kopi av deg ved siden av. Samtidig så handler den også om den usikkerheten og sårbarheten som oppstår i en slik løsrivingsprosess: Hvorfor er jeg blitt lengre enn søsteren min? Hva er det som gjør at jeg har begynt å få pupper, mens søsteren min ikke har det? Hvorfor er ikke jeg like flink til å prate med andre? Romanen tar også opp at selv om man ser lik ut på utsiden, så trenger man ikke være lik på innsiden, og det viser seg etterhvert at Vanja og Mona har to helt forskjellige personligheter. Jeg synes de nesten er rake motsetninger. Der Mona for eksempel er sosial, flørtete, åpen, er Vanja forsiktig, sjenert, lukket.

Nei, ikke så, sier Mona og kniper igjen munnen og det er også sant. Vanja har bare ikke tenkt på det, Mona leser litt senere bare, sånn har det alltid vært, de har vært like, nesten helt like, men med bitte små ulikheter: Mona leser litt saktere, synger litt renere, strikker finere, regner ofte feil, plutselig kommer Vanja på alle de tingene som gjør at Mona faktisk er Mona og Vanja faktisk er Vanja.

s 21

Jeg opplever at Mona både i del en og to er den av tvillingene som utad har størst behov for å skape sin egen identitet, samtidig som hun hele tiden påpeker ting ved Vanja som er ulikt  henne selv. Det er nesten som om hun nærer seg på søsterens usikkerhet. Men – obs – dette er en roman i 3. person der synsvinkelen ligger hos Vanja, så det er først og fremst hennes fortolkninger vi blir kjent med. Vanja selv har også behov for å bli sin egen person, men hun viser det på en annen, mer innadvendt måte – hun ser at kroppen hennes endrer seg raskere enn Mona sin, og prøver å stoppe dette. Dette får store konsekvenser for Vanja selv og familien gjennom resten av romanen.

Del to handler om tvillingenes første år som studenter, og løsrivingsprosessen står fremdeles sentralt, men nå ligger også Vanja sin tidligere sykdom der som noe usagt. Jeg får følelsen av at Vanjas problemer har ført til at prosessen har stagnert, at Mona sin «finne – seg – selv» har blitt nedprioritert til fordel for å være den sterke, den som passer på søsteren sin. Dette er med på å skape en spenning i teksten.

Du vet ikke du, hvordan det var for meg midt oppi alt det du holdt på med. (…) Mona, vi tar det ikke nå. (…) Jo, sier hun. Nå vil jeg si det og du skal høre, du vet ikke hvordan det var du, jeg følte alltid at jeg måtte passe på, så jeg ikke sa noe feil sånn at du… Jeg måtte passe på deg så ikke noe skulle skje. (…)

(…)

Men nå er det slutt, du trenger ikke føle det lenger, du trenger ikke passe på meg eller være redd. Jeg er frisk. Jeg har dessuten aldri bedt deg om noe heller.

Nei vel? Det har vært bortkastet da? At jeg har passet på og bekymret meg og tatt hensyn. Mener du det?

s 110/111

Kroneberg skildrer i denne delen så utrolig godt hvordan det er å være ny student, det å være innadvendt, usikker på medstudenter. Jeg kjente meg igjen i Vanja sin opplevelse av at lunsjpausene er det mest slitsomme før man blir kjent med noen. Den gryende forelskelsen mellom henne og studenthus – kameraten Anders er også beskrevet på en var og realistisk måte, og kjærlighetssorgen i etterkant er både troverdig og vond.

Den siste delen foregår, som nevnt, i Oslo. Vanja er ferdig med turnustjenesten og flytter inn i kollektiv sammen med Mona. Jeg synes at denne delen er den mest intense. Spenningen som har bygd seg opp i de to foregående delene er til å ta og føle på. Det er også veldig interessant å se hvordan dynamikken mellom de to søstrene har endret seg. I de to første delene fremstår Mona som den sterke av tvillingene, den sosiale og livlige sommerfuglen, mens Vanja – kanskje mest på bakgrunn av sykdommen – fremstår som den svake. I del tre er rollene snudd, og selv om Vanja ikke oppfatter det med en gang, så er det hun som nå må beskytte og støtte Mona. Dette skiftet viser både hvor mye hun har utviklet seg igjennom romanen, og hvor lett det er å glemme at man en gang i blant bør ta et skritt tilbake for virkelig se de rundt deg uten å la seg blende av tidligere oppfatninger. 

De sitter i stua alle tre om kvelden. Vanja ser på Monas hender. De  er festet i hverandre, som om hun holder dem fast, holder seg selv fast. Vanja har et bilde inni seg av de hendene, Monas hender, bevegelsen i dem.

s 231

Benedicte Meyer Kroneberg skaper i Hvis noen ser meg nå en helt egen stemning. Språket flyter lett og ledig av sted, og det er både vakkert, enkelt og lavmælt. Jeg opplever at hun på en måte har en minimalistisk stil, hun utbroderer ikke alle detaljer, men samtidig så sier hun heller aldri for lite. Jeg får inntrykk av at hun veier alle ord nøye, og bare de ordene som tilfører noe til episodene hun vil fortelle om, får bli stående. Dette gjør at jeg opplever teksten som viktig og troverdig.

Kroneberg skriver også på en slik måte at historien på et vis blir større enn den skrevne teksten. Hun er veldig dyktig til å antyde, gi små hint og til å la ting forbli usagt. Og jeg tror det er nettopp dette usagte, det som «ligger mellom linjene», det som vi bare kan ane som skaper denne lavmælte intensiteten som vokser utover i romanen og som kulminerer i den siste delen. Jeg fikk, mens jeg leste, en følelse av å lese en Bergman – film, nærmere bestemt Persona. Og med det så mener jeg ikke at filmen og romanen omhandler de samme temaene, for det gjør de ikke, men begge besitter den samme stille, intense stemningen. Og det liker jeg godt.

Kroneberg

Hvis noen ser meg nå av Benedicte Meyer Kroneberg er en godvond og sterkstille bok som jeg håper får mange lesere. Det fortjener den!

Takk til Cappelen Damm for leseeksemplar.