Visuelle virkemidler i bildebøker – et blikk på Fugl og I morgentåkedalen.

På søndag gikk jeg inn på hva en bildebok er for noe, i dette innlegget ønsker jeg, gjennom å bruke Mjøs, Birkeland og Risa (2000), å se nærmere på de visuelle virkemidlene i bildebøker. Som jeg nevnte i det forrige innlegget, så fortelles historiene i denne sjangeren ved at det er et samspill mellom det vi leser og det vi ser, derfor synes jeg det er ekstra interessant å se på hvilke virkemidler illustratøren kan benytte seg av for å forsterke den skrevne teksten. Jeg kommer til å bruke eksempler fra både Fugl av Lisa Aisato (selv om denne boken selvfølgelig skal få sin helt egen anmeldelse også) og en god, gammel storfavoritt her på Skribleriene; I morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen.

Når man skal kikke på hvilke virkemidler som er til stede i illustrasjonene, så er det flere måter å gjøre det på. En måte er å gå inn i hvert oppslag og se på hvordan illustratøren har valgt å ordne og organisere de ulike visuelle elementene i bildet, altså hvordan bildene er komponert. Komposisjonen betyr mye for hvordan vi tolker bildet og innholdet.

Dersom illustratøren har valgt å plassere sentrale motiver i horisontale linjer, gir det oss som lesere en følelse av harmoni og ro. På det siste oppslaget til I morgentåkedalen kan vi, for eksempel, se mosetussene og lyngluskerne i en fornøyd (og horisontal) dans. Ved bare å se på bildet, så forstår vi at ingen farer truer og at karakterene har en fest. Teksten forteller oss at den store skumle Grumleren er overvunnet, så det er igjen fred og ro i Morgentåkedalen.

Illustratøren kan også velge å bruke diagonale linjer i illustrasjonene sine. I det nest siste oppslaget i Fugl velger Lisa Aisato nettopp dette, og det forsterker inntrykket av bevegelse og dynamikk. Jeg synes også at illustrasjonen viser en stor glede over å kunne fly av gårde, i og med at fuglene rett og slett flyr ut av siden.

Hvordan illustratøren velger å plassere de ulike elementene i bildet, vil også fortelle oss noe om hvordan vi kan tolke bildene. Dersom ett eller noen få elementer blir plassert sentralt i bildet vil øynene til leseren bli dratt mot dette. Illustrasjonen i Fugl, av jenta på badet med bestefaren sin barbermaskin viser hva som er viktig i dette oppslaget:

En slik komposisjon kan også gi et uttrykk av harmoni slik som soppen i I morgentåkedalen:

 Det motsatte av en slik samla komposisjon er spredd komposisjon, det vil si at elementene i illustrasjonen er spredd utover og det gir en opplevelse av kaos.

Et annet virkemiddel illustratøren kan benytte seg av er bildeutsnitt. Vi skiller mellom fem ulike typer. Illustrasjoner som gir oss en oversikt over et helt landskap kalles et heltotalbilde. I Fugl opplever jeg ikke at dette er et veldig brukt bildeutsnitt, men illustrasjonene helt foran og helt bak, der vi ser byen som jenta bor i, kan nok regnes som et slikt bilde. 

I I morgentåkedalen bruker Ronald Jakobsen totalbildet i relativt stor grad. Dette er en oversikt over en eller flere av bokas karakterer i et mer avgrenset miljø. Det andre oppslaget viser for eksempel Morkel Mosetuss og noen av de andre mosetussene i den hemmelige grotta si.

Halvtotalbildet går nærmere og plasserer karakterene i forgrunnen slik at kroppspråk og mimikk blir tydelig. I Fugl har Lisa Aisato benyttet seg av dette bildeutsnittet flere steder. Allikevel synes jeg at det bildeutsnittet som dominerer i Fugl er nærbildet:

Denne typen utsnitt fokuserer på ansiktet til for eksempel den sentrale karakteren, og gjør at vi kan se og oppleve personens følelser, stemninger og reaksjoner. Disse bildene forsterker det forfatteren formidler med teksten, og særlig synes jeg det er veldig tydelig (og nydelig) fremstilt i jentas lengten etter noe mer.

Hvilket perspektiv illustrasjonene er tegnet i vil også fortelle oss lesere mye. Noen perspektiver gjør slik at vi identifiserer oss med enkelte av karakterene, mens andre skaper distanse. I Fugl bruker Lisa Aisato seg ofte av froskeperspektivet – undervinkling. Et slikt perspektiv kan gi en opplevelse av makt og avmakt, og det er naturlig at man får sympati med den som er i froskens perspektiv:

Dette oppslaget synes jeg viser så godt jentas opplevelse av å bli værende igjen når fuglene flyr av gårde, og følelsen av å ha mislykket som fugl. Denne illustrasjonen viser også hva fargebruken gjør med vår opplevelse av det vi ser. De aller fleste bildene i Aisatos bok har varme, gyldne farger. Selv om det er kaldt og vinter ute, så skinner det alltid varmt fra bestefars og jentas vindu. I dette oppslaget så er alt grått og trist, og for meg så forsterker det følelsen av at jenta føler seg forlatt.

Jeg synes det er veldig spennende å gå inn i illustrasjoner og se hvilke virkemidler som er blitt brukt og hva de gjør med min leseopplevelse av boka, og jeg tror nok at jeg etterhvert vil bruke denne teorien i større grad når jeg en gang i blant leser en bildebok.

Jeg håper også at disse innleggene vil inspirere flere til å utforske sjangeren, bildebøker kan være like interessante og engasjerende for oss voksne som for barn.

Kilde: Ingebjørg Mjør, Tone Birkeland og Gunvor Risa: Barnelitteratur – sjangrar og tekstypar, Landslaget for norskundervisning/ Cappelen Akademisk Forlag, 2000.

Bildene har jeg tatt selv.

Bøkene du MÅ lese!

Her om dagen kom jeg over et innlegg på bloggen til Elida der hun forteller om noen bøker som hun mener at må leses. Som en ekte bokpusher så har jeg til enhver tid bøker som jeg tenker at andre bare må lese – helst med en gang – så jeg ble inspirert til å lage min egen liste.

Noen av de bøkene jeg nevner under – som seg hør og bør bøker som alle MÅ lese, så har jeg selvfølgelig lånt bort en del.

Bestselgere:

Jeg er veldig glad Kate Morton og som Elida velger jeg meg Den glemte hagen – den er nydelig. I samme gate er den like nydelige Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons, selv om jeg er usikker på om den ble en bestselger. Det burde den bli, i allefall. Ja, og så Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda, den glemte jeg nesten!

I en litt annen sjanger, men like fullt en roman som solgte i bøtter og spann, er Da Vinci koden av Dan Brown. Sidevender til tusen og perfekt dersom du vil ha noen spennende timer med kodekrim (Strengt tatt ikke en bok du MÅ lese, men jeg likte den godt og anbefaler den videre).

Klassikere:

Tidligere leste jeg en god del klassikere, da helst nordiske, og etter noen år der jeg har fordypet meg i andre sjangre, så har jeg igjen begynt å lese disse gode gamle romanene igjen. En som jeg har nevnt mange ganger allerede her i Skribleriene og som jeg av hele mitt hjerte mener at alle MÅ lese er Emily Brontë sin Stormfulle Høyder. Fantastisk, enkelt og greit! The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald, The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark, Little Women av Louisa May Alcott, Alice i eventyrland av Lewis Caroll, Hedda Gabler av Henrik Ibsen og Kimen av Tarjei Vesaas mener jeg også er obligatoriske 🙂

Krim:

Krim er en av mine favorittsjangere. Gi meg en rufsete etterforsker med en fortid,et eller flere groteske og morbide drap og en spennende og vanskelig sak – ja, da er jeg fornøyd. I det siste har jeg også blitt mer oppmerksom på at en rufsete etterforsker ikke trenger å være hovedkriteriet for at en krim blir bra, det funker også strålende med en rik og kjekk økokrim-etterforsker. Jeg snakker selvfølgelig om Milo Cavalli og romanene Metallmyk og Smertehimmel av Asle Skredderberget! Bøkene til Frode Granhus; Malstrømmen og Stormen er også bøker som jeg håper flest mulig får lest. Av de gode gamle traverne så er Staalesen en stor stor favoritt, og Skriften på veggen er den jeg liker aller best.

Fra virkeligheten:

Jeg har jo et eget mål om å lese flere dokumentarer og memoarer, og gjennom Dokufeber så har jeg kommet over flere perler. For eksempel Howards End is on the Landing av Susan Hill er en bok om bøker, nei rettelse, den er en fabelaktig bok om bøker (i motsetning til Tolstoy and the purple chair som jeg leser nå…). Andre veldig gode dokumentarer er Stasiland av Anna Funder og Girl, Interrupted av Susanna Kaysen. Den beste av de beste er allikevel en bok som jeg leste i 2009 og som ennå sitter i meg som en sterk, tankevekkende, vàr og verdig liten bok; På vegne av venner av Kristopher Schau.

Og så en egenkomponert kategori #1: Barne- og ungdomsbøker:

Jeg har en stor forkjærlighet for gode bildebøker og bøker for barn og ungdom. Det har jeg hatt så lenge jeg kan huske – og siden jeg er så heldig at jeg jobber med barn så kan jeg bruke denne forkjærligheten til å gi elevene mine gode lesestunder. Bildebøkene om Ruffen av Tor Åge Bringsværd og Thore Hansen, I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen og Serafin og hans makeløse mesterverk av Philippe Fix er favorittene. Av bøker for eldre barn så kommer jeg ikke utenom Skyggeserien til Maria Gripe og Den mørke materien av Philip Pullman. Faen ta skjebnen av John Green, Glasskår, Vrengt og Svidd av Harald Rosenløw Eeg, Jellicoe Road av Melina Marchetta og Divergent og Insurgent av Veronica Roth er noen – svært forskjellige – ungdomsbøker som også passer godt for oss voksne.

Jeg kommer ikke til å ha en egen fantasy kategori, men jeg mener fullt og helt at alle bør lese A Song of Ice and Fire av George R.R.Martin, The Name of the Wind av Patrick Rothfuss og Daughter of Smoke and Bone av Laini Taylor.

Dette er mine anbefalinger. Hvilke bøker mener du at alle bør lese?

Endelig!

For en stund tilbake skrev jeg om Morkel Mosetuss og den fantastiske bildeboken I Morgentåkedalen av Jan Deberitz og Ronald Jakobsen. Denne boka var, sammen med Ruffen og Serafin, min store barndomsfavoritt. Jeg elsket de duse, mystiske og underlige tegningene og den spennende og litt skumle historien, og som voksen har jeg hatt et stort ønske om å finne igjen et eksemplar. Det har vist seg å være vrient – til nå. For nå har Cappelen Damm gitt ut boken på nytt, og jeg hentet min splitter nye, forhåndsbestilte utgave i dag. Den er litt ekstra skinnende,  synes jeg, og det var med litt skrekkblandet fryd jeg åpnet boken – ville den være like magisk for den voksne Silje som for lille Silje? Svaret er et høyt og rungende JA! Nå gleder jeg meg bare til å dele denne fortryllende og flotte leseopplevelsen med elevene mine – og så håper jeg at de blir like betatt av Morkel og jakten på kjempesoppen som det jeg ble.

Har du lest I Morgentåkedalen?  Og hvilke bøker var dine favoritter som barn?

Eventyrskogen og ekkelt omslag.

Det er den aller siste dagen i september og jeg har en deilig og avslappende høstferieuke foran meg. Bøker og lesing skal definitivt stå i høysetet, men kafèbesøk og annet kos skal det også bli tid til. Jeg skal for eksempel møte Linn fra bloggen Den har jeg lest på tirsdag! Det gleder jeg meg til.

Trollstubbe

I går gikk jeg lang tur i skogen på hytta. Jeg er ikke den mest entusiastiske skoggåeren, men jeg har funnet en ny og veldig motiverende måte å bruke skogen på! Nå skal dere høre; jeg er jo veldig glad i eventyr, tusser, troll og alver – og i skogen der er det mange ting som kan se ut som både alveslott, småtroll, tusseladder og  – HJELP!!!  – en drage!! Turen opp til toppen for å se utsikten over Tinnsjøen i går gikk som en lek, for så mye spennende hadde jeg ikke lagt merke til før 😉 Jeg møtte til og med Morkel Mosetuss fra I Morgentåkedalen og et helt koppel av medmosetussere!!

I skrivende stund leser jeg Burned av Ellen Hopkins. Dette er mitt første møte med denne forfatteren, og det blir helt klart ikke det siste. Dette er bra og annerledes. Rått, usminket og poetisk.

Siden jeg regner med at jeg får skrevet en omtale av romanen i morgen, så velger jeg heller å gi en smakebit – for det er tross alt søndag og tid for Maris ukentlige smakebit –  fra den neste boka som ligger klar: Kommer aldri mer tilbake av Hans Koppel. Dette er en thriller som jeg fikk med meg fra Bokbloggtreffet, og den handler om en kvinne som forsvinner sporløst. Mannen blir fort mistenkt, men det skal vise seg at Ylva lever og befinner seg mye nærmere enn det man tror. Jeg synes denne boken høres herlig guffen ut, og gleder meg til å lese den, men det som jeg synes er ekstra ekkelt er omslaget. Det er helt forferdelig ekkelt i all sin enkelthet. Det er jo bare to hender! Genialt!

Smakebiten er hentet fra et kapittel der vi deltar på en forelesning som omhandler offer og gjerningsmann. Foreleseren bruker Adolf Hitler og Astrid Lindgren som bilder på det onde og det gode, og han starter forelesningen med å bli litt filosofisk:

Adolf og Astrid, svart og hvitt, ondt og godt.

Denne naive forestillingen om rett og galt er forførerisk og lurer oss. Vi vil tilhøre de gode, gjøre det rette.

Etter flere år med intervjuer med ofre og gjerningsmenn – som også er ofre, noe vi gjerne glemmer – vet jeg at de fleste i dette rommet, ikke minst meg selv, uten særlig vanskelighet kan formes til å bli både det ene og det andre.

s 11.

Som om ikke omslaget er guffent nok, så får disse linjene her meg til å grøsse. Uten å ha lest noe mer i romanen, så får jeg en mistanke om at det hele kanskje er et sykt eksperiment for å bevise et poeng. Uansett så ser jeg frem til å lese mer.

Har du lyst til å lese flere smakebiter og kanskje delta selv? Stikk innom bloggen til Mari, der får du både lesetips og oppskrift på hvordan du kan henge deg på.

Vampyrer, detektiver og sjøormer – mine barndomsfavoritter.

Et faktum som jeg har nevnt her på bloggen flere ganger er at jeg alltid har vært en stor lesehest. Jeg ble alltid lest masse for, og så fort jeg hadde knekt lesekoden så leste jeg egne bøker. Som lærer er jeg veldig glad i høytlesing, og jeg liker å holde meg oppdatert på  nye barnebøker. Allikevel så har jeg noen gode gamle favoritter som alltid vil være best. Noen av dem egner seg fremdeles for høytlesing, mens andre bare er mine personlige favoritter av rent nostalgiske grunner (og er strengt tatt noe utdatert og umoderne for barn av i dag).

Jeg har laget en liste med mine ti elleve favorittbøker/serier fra min barndom på 1980 – tallet, og det som blir ekstra tydelig for meg når jeg ser på denne listen er at mye av den litteraturen jeg liker i dag har sitt utgangspunkt i nettopp disse bøkene. Det er noe mystisk, skummelt, atmosfærisk og småsært over flere av historiene, og det er ord som trigger nysgjerrigheten min den dag i dag. Noen av titlene har jeg skrevet om tidligere, så da lenker jeg til disse innleggene også.

Bildebøker:

Tor Åge Bringsværd sine historier om Ruffen, og da i særdeleshet Ruffen og den flyvende hollender er en av mine store favoritter uavhengig av sjanger. En tankevekkende og sår historie om lille Ruffen som vil hjelpe sjømannen som er dømt til å seile rundt på havet uten å finne en havn. De fantastiske tegningene til Thore Hansen bidrar til den mystiske stemningen.

Vakre illustrasjoner av Ronald Jakobsen.

En annen bildebok som trollbandt meg som liten var I morgentåkedalen av Jan Deberitz. Her møter vi Morkel Mosetuss som reiser ut for å finne den mystiske kjempesoppen. Historien er spennende, for Morkel møter så mange interessante nye venner og den store skumle Grumleren (kilde). Illustrasjonene er utrolig vakre og trollske ,og Morkel er utrolig søt og snodig. Dessverre så har jeg ikke denne boka lenger, og den er umulig å få tak i. Dersom noen har noen tips til hvor jeg kan finne en utgave av I morgentåkedalen, så blir jeg veldig glad – for den hadde funket som bare det til høytlesing!

Mysterier og detektiver:

Krim er en sjanger som jeg tidlig ble glad i, og jeg tror nok jeg kan takke den iherdige Nancy Drevv (eller Nancy Drew, aka Frøken Detektiv) og Julian, Dick, Anne, George og hunden Timmy i Fem -serien skrevet av henholdsvis Carolyn Keene og Enid Blyton for den interessen. Dette var serier som jeg arvet etter mamma og jeg slukte bøkene rått gang på gang.

Skumlerier og overnaturligheter:

En av mine favorittforfattere både da og nå er Maria Gripe, og det er særlig hennes Skygge – serie: Skyggen over steinbenken, … og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel, samt enkeltbøkene Agnes Cecilia – en selsom historie og Tordivelen flyr i skumringen som er favorittbøkene mine. Disse har jeg gjenlest mange ganger, både som barn og som voksen. Og det som er så gøy og fint og bra er at de er like magiske for Silje, 34 år, som de var for Silje 11 år!

Illustrasjon av Amelie Glienke

Helt til slutt er det en liten merkelig og sær fyr jeg ikke kommer utenom; Rydiger von Schlotterstein, også kjent som Den vesle vampyren av Angela Sommer – Bodenburg. Han er egentlig ikke så veldig nifs, men en morsom og sjarmerende tass som er god venn med mennesket Anton. Jeg har lest disse bøkene igjen som voksen, og jeg må nok innrømme at de har tapt seg noe – samtidig så fenger de allikevel på ett eller annet vis og fungerer i høytlesningssituasjoner.

Dette er noen av mine kjære barndomsfavoritter. Hvilke favoritter har du?