# 6,7 og 8: Hvordan ligger jeg an?!?

Nå har september vart i en uke, og selv om temperaturen holder seg god og varm på rundt 20 grader, så er det ingen tvil; høsten er her. Bladene begynner så smått å skifte farge, det blir tidligere mørkt og det er deilig og friskt å gå til jobben. Ja, og så er det snart Oslo Bokfestival og Bokbloggtreff, selve høydepunktet!

Og siden det altså er ny måned så er det på tide med en oppsummering av hvordan lesingen og måloppnåelsen har vært i august – nei, vent litt…. Dette blir en oppsummering av juni, juli OG august! Rett skal være rett!

(Og til dere som tenker at dette kommer til å bli en ny lengdemessig rekord hos Skribleriene, så er det en liten mulighet for det. Samtidig så har jeg ikke lest ekstremt mye disse siste tre månedene, så derfor er det også en mulighet for at det ikke blir det.)

I juni, juli og august har jeg tilsammen fått lest 12 bøker. Dette er gjennomsnittlig 4 bøker i måneden, og det førte til at jeg ganske raskt begynte å sakke akterut i forhold til lesemålet om 60 bøker i året. Dette faktumet, samt det at jeg på en måte aldri klarte å hente meg inn igjen, førte faktisk til at jeg reduserte målet på GoodReads til 52 bøker…., ja, jeg vet, litt feigt, men det var et valg jeg gjorde for å motivere meg selv, komme i gang igjen på en måte, Og det hjalp, kan jeg fortelle! Pr. dag dato er jeg 2 bøker foran, og leselysten er nesten på¨topp. Hurra!!!

Varierende leselyst kan være et stikkord for min lesesommer, det andre stikkordet kan være litt varierende kvalitet. Jeg synes selv jeg har lest mye variert. Mye har også vært bra og gitt meg en god leseopplevelse, mens andre har gitt meg mindre gode leseopplevelser; enten fordi det ikke har vært noe særlig bra eller fordi det ikke har fenget meg der og da (Ja, den siste der gjelder Virginia).

Juni startet med et svært mageplask og Dan Brown sin nyeste roman Inferno, og mens jeg holdt på med den så forsvant det i alle fall to uker av juni. Da jeg endelig ble ferdig med å lese om Robert Langdon, hoppet jeg spent over til biografi/memoar – modus og storkoste meg med Patti Smith sin jordnære og nydelige hyllest til kunsten, kjærligheten og Robert Mapplethorpe: Just Kids. Denne leste jeg i forbindelse med Ingalills biografi – lesesirkel. På tampen av måneden ble det også tid til en klassiker og 1001 -roman: Til Fyret av Virginia Woolf, takket være lesesirkelen til Line. Dette var mitt første møte med Virginia, og selv om jeg ser at hun skriver drivende godt så ble den for lite engasjerende for min del. Jeg opplevde allikevel at den tente en liten gnist i forhold til å ønske og lese mer av henne, og da særlig essayene. A Room of Ones Own ble funnet og kjøpt i bokhandelen The Abbey i Latinerkvarteret.

Da juli kom hadde jeg allerede vært i Paris helt alene i en uke, og jeg hadde selvfølgelig gått til innkjøp av noen bøker. Og blant disse bøkene så var den som jeg tror kommer til å trone helt øverst på min «Best of 2013» – liste til nyttår! Three Lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable ble både slukt, finlest og nytt til de grader. Det var en tom og trist dag da jeg lukket igjen denne mørke, flerdimensjonale og svært gode romanen, men jeg kan trøste meg med at jeg fikk gjort maksimalt ut av den mens jeg leste – blant annet brukte jeg to dager på å rusle rundt i hovedpersonenes fotspor og fikk se, for meg, nye Paris – perler. 1001 – romanen Tåpenes Sammensvergelse av John Kennedy Toole var en et godt valg etter en slik altoppslukende leseopplevelse. Den var morsom, «slem» og en tanke sår (og en dårlig samvittighet fordi jeg ennå ikke har skrevet omtalen ferdig!).

Etter to romaner trengte jeg litt memoarer igjen, og valget falt på The Most Beautiful Walk in the World. A Pedestrian in Paris. av John Baxter. «Paris og gåturer må jo være en sikker vinner for en parisofil fotgjenger som meg selv!» tenkte jeg entusiastisk i bokbutikken , betalte og gikk forventningsfull ut med en splitter ny bok i veska. Ja, så feil går det altså an å ha. Dette var ikke særlig interessant….  Bedre gikk det med lesingen av A Cuckoo’s Calling av Robert Galbraith/J.K. Rowling. En skikkelig god og  klassisk krim som man bare kunne synke ned i.

På slutten av sommerferien fikk jeg endelig lest Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen, og den likte jeg også veldig godt. Det er faktisk en bok som jeg håper alle vil lese, for selv om det er en personlig beretning om Trude, moren og morens sykdom, så er det også en tekst som tar opp psykisk sykdom, selvmord og  det å være ung og pårørende på en mer almengyldig måte.  Det å være ung og oppleve sorg og tap og alt det medfører var også tema i den neste boka jeg leste i august; John Green sin nydelige og realistiske Looking for Alaska. Den mannen, altså!!!

De siste ukene har jeg sluppet ut min indre geek, og ledd og kost meg med både nettserien og tegneserien om The Guild.  Felicia Day er genial – enkelt og greit!! Jeg gleder meg til mer! Helt til slutt leste jeg kriminalromanen Den mørke porten av Lars Mæhle, og selv om jeg ikke ble helt overbevist av historien, så ble jeg nysgjerrig på forfatteren og kommer til å lese mer av ham. 

Litt statistikk:

• 37 av 52 bøker lest og 36 av 52 omtaler skrevet.
• 7 av 6 1001 – bøker.
• 5 av 12 klassikere.
• 7 av 6 Dokufeber – bøker.
• 1 av 1 Haruki Murakami.
• 3 av 6 grafiske romaner.
• 1 av 3 serie – fortsettelser.
• 0 av 1 Charles Dickens.
• 0 av 1 Salman Rushdie.
• 0 av 1 Neil Gaiman.
• 0 av 1 Shirley Jackson

Konklusjon: Ikke så verst, ikke så verst. Jeg har faktisk nådd 3 av målene allerede! Både, Murakami, Dokufeber og 1001 – bøker – målet er nådd :-). Det betyr ikke at jeg skal la være å lese memoarer og 1001 – bøker resten av året, men da kan jeg i allefall klappe meg velfortjent på skuldra. Jeg er halvveis i grafisk roman – målet, så det er jeg også veldig fornøyd med. Jeg må nok ha litt mer fokus på klassikere og disse navngitte forfatterne… Det får jeg til!

Hvordan er måloppnåelsen din?

Jeg kikker på kort.

Uhu – jeg er en Dante – elskende, brilliant superskurk! –

– eller en omtale av Dan Brown sin Inferno, om du vil…

Robert Langdon befinner seg i et sykehus i Firenze, skutt i hodet og uten noe minne om hvordan han kom seg til Italia og hvorfor han er der. Det eneste han husker er biter fra noe som minner om et mareritt; blodrøde elver, en pestlege og en gammel sølvhåret kvinne med en merkelig melding: Let og du skal finne!

Da han finner et manipulert bilde av Botticellis Kart over helvetet – inspirert av Dantes helvetesbeskrivelser i Den Gudommelige Komedie, forstår han at han må løse gåten i bildet for å finne svar på hvorfor han har havnet i Firenze. Men det er flere som er på sporet av Langdon, og uten å vite hvem som er fiende eller medsammensvoren kaster Langdon seg ut i en kappjakt for å løse mysteriet  sammen med den  unge, intelligente Sienna Brooks.

Jo dypere de graver, jo nærmere kommer de den skremmende sannheten som omhandler en gal manns løsning på befolkningseksplosjonen i verden.

Inferno er den Dan Brown sin fjerde roman om Robert Langdon, og faktisk den fjerde jeg leser. Og hvorfor jeg – etter den kjedelige Det tapte symbol – valgte å kjøpe enda en Dan Brown- roman er en virkelig stor gåte. Dette var ikke så veldig bra, synes jeg.

Det som gjør det hele litt trist er at selve ideen som ligger til grunn både er spennende, provoserende og aktuell – hva skjer med verden dersom befolkningsveksten forsetter å øke i dagens tempo? Og hva kan skje dersom et riv ruskende galt geni bestemmer seg for å gjøre noe med det? Espen Holm har også skrevet en roman med et lignende utgangspunkt – Syk Pike, men i motsetning til Dan Brown så gjør han det på en mer jordnær og troverdig – og derfor mye mer skremmende måte.

Jeg opplevde rett og slett hele Inferno som svært oppkonsturert, for selv om ideen er interessant, så kan det virke som om forfatteren har prøvd å tilpasse ideen slik at Robert Langdon nok en gang kan være hovedpersonen. Og for å få til det så har han lagt inn mange skjulte koder knyttet til italiensk klassisk kunst og litteratur, og da i hovedsak Dante, noe som egentlig ikke passer. Det blir for kunstig og nesten litt formelpreget: Langdon kjenner igjen en eldgammel kode i et maleri som fører ham og hans unge – gjerne vakre – medhjelper til et nytt historisk sted og en ny kode . I DaVinci – koden fungerte det perfekt – men her var også selve mysteriet knyttet til noe historisk. I Inferno er mysteriet knyttet til ny teknologi, genforskning og fremtiden.

Det tok også fryktelig lang tid før historien «tok av». De første 250 (!!) sidene virrer vi, sammen med Langdon, rundt i Firenze uten helt å ane hva som skjer. Det kan være et bevisst grep fra Brown sin side, at vi lesere på lik linje med hovedpersonen ikke har peiling på hva som skjer og at intensjonen da skal være at det hele oppleves som mer intenst og spennende – vel, det fungerte ikke for meg. Jeg kjedet meg og ble til en veldig umotivert leser, men samtidig så ga jeg ikke opp håpet om at noe skulle skje. Jeg mener, Dan Brown skriver sidevendere av dimensjoner, ikke sant? Med cliff – hangeravslutninger på hvert annet kapittel? Og noe skjer sånn cirka halvveis, men det er ikke veldig mye fres i den siste halvdelen heller. Vendingene blir aldri overraskende nok, og jeg følte aldri det store behovet for å lese hele natta for å få svar. Jeg holdt faktisk på med denne «sidevenderen» i 3 uker!!! Noe av skylda har Brown sitt store behov for å forklare alle fenomener, uttrykk og symboler ned i minste detalj. Det blir for mye infodumping, og selv om noe er fint vevd inn i historien og er viktig for den videre handlingen, så er det en god del som oppleves påtrengende  – jeg ser for meg en ivrig selger som prater og prater og som ikke skjønner at tilhørerne har fått mer enn nok informasjon for å foreta et valg. Nok er nok, Dan Brown – vi lesere er ikke så kunnskapsløse at vi må få forklart alle begreper!

Og så for å bli ferdig med alt det negative; det gale geniet blir beskrevet på en slik måte at jeg hele tiden så for meg en superskurk ala James Bond eller Marvel. Han er høy og ulenkelig med gale, lysende grønne øyne. Han blir bare en parodi på seg selv, og jeg hadde foretrukket at han hadde vært skildret på en mer jordnær måte. Superskurker i tegneserier er ikke veldig skumle, men en som har kunnskaper til å gjøre det denne personen gjør i boka – han er kjempeskremmende!

Som dere skjønner så er det ikke så mye som falt i smak for meg når det gjelder denne romanen, dessverre. Men det er jo et par lyspunkt! For eksempel slutten – den var god og overraskende. Dan Brown er også svært god på å skildre stedene vi besøker. Det er tydelig at han har satt seg godt inn i historien til Firenze og Venezia og at han er kjent i byene, og han gir meg en følelse av å være der selv. Det er veldig bra. Og ja, jeg ble skikkelig inspirert til å lese Den Guddommelige Komedie en dag.

Dersom ingen av de elementene som ødela leseopplevelsen for meg, vil ødelegge for deg – da kan du gjerne lese Inferno. Jeg tror jeg er ferdig med Robert Langdon for godt.

Marianne, Clementine, Rita og May Brit har også lest boka, og nok likt den bedre enn meg 😉